Kan man ha dårlig kjemi med en hund? - splittet fra "Vurderer å ompl.."

[Huldra]

Synes du at tråden blir så mye bedre av noe slikt da, Huldra?

Tja.. tråden blir vel ikke mer interessant, men jeg vil få bedre kjemi med den..! Slik den er nå, kjenner jeg at det er fryktelig irriterende når folk ikke forstår, for det virker som om de tror det er noe man tar lett på, eller at man ikke er glad i hunden. Hadde folk visst hvor glad jeg blir i hundene mine, så er det vel på grensen til sykelig.. Kanskje er det nettopp derfor jeg må falle hen til å bruke slike menneskelige uttrykk som "manglende kjemi" om noe som er vanskelig å sette ord på? Når det er sagt, så høres det jo ut som om ikke alle har opplevd å ha dårlig kjemi med andre, og da slår det meg at de kan nok neppe kjenne det med hunder heller da. En generell debatt om hva kjemi er hadde vært på sin plass, men nå er vi for langt over i noe som for en del oppleves sårt, og hvor andre har et behov for å hevde seg ved å si ting som lett oppfattes som sårende for noen som allerede er litt tynnhudet. For alt jeg vet kan det hende at kjemi KAN settes ord på, i form av at det ikke utløser et spesifikt hormon, men kanskje er ikke forskningen kommet dithen at noen vet det, og derfor kan ikke noen sette ord på det heller. Jeg er åpen for forslag til definisjon av kjemi, men ikke bland inn rase, personlighet, osv. Det er noe annet.

[Malamuten]

For det første, så synes jeg du skal omplassere. Dette er tydeligvis noe du har tenkt mye og lenge over, og så lenge du ikke har det travelt, og klarer å finne et godt hjem til henne så er det kanskje til beste for begge parter.

Og for det andre, dette på generelt grunnlag, ang. dette med kjemi. Det blir kanskje litt selvmotsigende når jeg nettopp har "stemt for" omplassering. Men jeg må innrømme at jeg likevel har litt problemer med å forstå dette med kjemi og sånn. Eller, jeg skjønner godt hva kjemi er, og at man kan ha bedre kjemi med noen, være på bølgelengde osv, mens med andre snakker man ikke helt samme språk. Men har man en valp fra begynnelsen av så er det vel umulig å ikke bli glad i den? Jeg tenker jo sånn at selv om jeg hadde hatt mindre til felles med broren min enn jeg har med søsteren min, så ville jeg fortsatt vært uendelig glad i ham, og ikke ønsket ham bort fra familien?

Jeg er enig med @Kangerlussuaq i at det blir feil å kalle det noe "udefinerbart", noe som ikke kan settes ord på. For man kan sette ord på alt, det er bare ikke så lett. Så når jeg hører at folk omplasserer hunder pga. dårlig kjemi, så må jeg si at jeg tenker lettvint løsning, og "moteriktig" grunn.

Som sagt, dette er på generelt grunnlag, synes ts har forklart seg godt hvorfor hun ønsker å omplassere.

Hun er glad i hunden, og man kan uten problem være kjempe glad i noen man har dårlig kjemi med. Men man går ikke over ens nødvendigvis bare fordi man er glad i og bryr seg om hverandre. At du ikke har noe tilfelles med noen er ikke dårlig kjemi, det går på personlige interesser osv. TS har jo satt ord på hva det er som irriterer henne og det er jo gjerne slik det er med dårlig kjemi, "alt" er irriterende. Bare fordi. Helt irrasjonelt. Man kunne hatt en annen hund som hadde gjort akkurat det samme og da kunne man syntes det hadde vært søtt eller sjarmerende. Fordi det er ikke en spesiell adferd eller noe konkret hunden gjør som er feil, da hadde man jo kunnet trene på det, det er bare et eller annet som gjør at akkurat det individet frustrerer/irriterer deg bare med å være til stede (sånn litt overdrevet og satt på spissen).

[Gjest]

Hun er glad i hunden, og man kan uten problem være kjempe glad i noen man har dårlig kjemi med. Men man går ikke over ens nødvendigvis bare fordi man er glad i og bryr seg om hverandre. At du ikke har noe tilfelles med noen er ikke dårlig kjemi, det går på personlige interesser osv. TS har jo satt ord på hva det er som irriterer henne og det er jo gjerne slik det er med dårlig kjemi, "alt" er irriterende. Bare fordi. Helt irrasjonelt. Man kunne hatt en annen hund som hadde gjort akkurat det samme og da kunne man syntes det hadde vært søtt eller sjarmerende. Fordi det er ikke en spesiell adferd eller noe konkret hunden gjør som er feil, da hadde man jo kunnet trene på det, det er bare et eller annet som gjør at akkurat det individet frustrerer/irriterer deg bare med å være til stede (sånn litt overdrevet og satt på spissen).

Når du skriver det sånn får jeg helt ærlig inntrykk av at problemet ligger hos personen som observerer - og ikke den personen / stakkars dyret man evt finner ut man skal mislike.

[Huldra]

Når du skriver det sånn får jeg helt ærlig inntrykk av at problemet ligger hos personen som observerer - og ikke den personen / stakkars dyret man evt finner ut man skal mislike.

Vel, doh, kjemi er en opplevd, subjektiv greie. Derfor er det helt korrekt observert. Det kan også være en toveis ting, og da vil denne følelsen befinne seg hos begge parter. Det ER vanskelig å vite hva hunder føler, og derfor blir det spørsmålet litt søkt.

[Malamuten]

Når du skriver det sånn får jeg helt ærlig inntrykk av at problemet ligger hos personen som observerer - og ikke den personen / stakkars dyret man evt finner ut man skal mislike.

Ja, det kan meget godt hende, men det betyr ikke at det er noe man bare kan komme over eller fikse. Det er ikke sånn at man bare bestemmer seg for å misslike det, det er noe kræsj der, man fungerer ikke sammen, kjemi. Ts har jo hele veien skrevet at det ikke er noe galt med hunden, hunden er snill og grei og ukomplisert og hun er glad i hunden det er bare et eller annet som ikke matcher som gjør at det blir frustrasjon og irritasjon (som hunden heller ikke forjener).

[KristinR]

Jeg er kjempeglad i broren min, men jeg tror ikke vi har noen særlig kjemi og kontakten kan være litt sporadisk. Så jeg ser forskjellen mellom å være svært glad i hunden sin og det å ha knall kjemi med den.

Datteren min er fôrvert for en av valpene jeg fikk i fjor. Jeg har null følelser for den hunden . Hun er virkelig vakker og det er ikke noe galt med henne slik sett. Men jeg har ingen følelser for den hunden. Likevel vet jeg at jeg kunne overtatt henne om datteren min ikke kunne hatt henne lengre. Jeg ville blitt glad i henne og kunne hatt et fint hundehold med den hunden.

Manglende kjemi er ikke god nok grunn til å omplassere mener jeg. Mye blir slik man selv gjør det.

Syns diskusjonen blir litt for mye der at det er vi som ikke forstår dette med manglende kjemi som har "feil", mens dere som forstår det har rett.

[Gjest]

Men Lunatic har vel så vidt jeg har sett i denne tråden ikke skrevet at det er hundens skyld eller at hun ikke er glad i hunden?

Det er vel ingen som har etterspurt heller.

1) Diskusjon om hva "manglende kjemi er", som resulterer i det samme omatt og omatt og omatt igjen, de som bare blafrer rundt med en påstand uten å kunne begrunne den og de som sier de ikke forstår og dermed får slengt i trynet at de aldri kan forstå fordi det er ikke mulig å sette i ord.

2) Diskusjon omplassering av hund

3) Diskusjon om akkurat dette tilfellet.

Forøvrig synes jeg det er motstridende, og enda mer forvirrende når du sier det slik. Man er altså glad i hunden, og det er ikke hundens skyld. Men allikevel så er hunden irriterende, den er uønsket, den er til plage for hverdagen, den gjør ikke slik man ønsker... Altså, uansett hvor mye man slenger om seg med dette udefinerbare manglende kjemi-greiene så er det jo ufravikelig at en omplassering kommer fra at det er noe uønsket i hverdagen. Hvis man vil gi bort/selge en hund ønsker man den ikke i hverdagen. Det er per definisjon å være uønsket. Og da *er det jo* noe med hunden. If you get my wibe.

[Malamuten]

Det er vel ingen som har etterspurt heller.

1) Diskusjon om hva "manglende kjemi er", som resulterer i det samme omatt og omatt og omatt igjen, de som bare blafrer rundt med en påstand uten å kunne begrunne den og de som sier de ikke forstår og dermed får slengt i trynet at de aldri kan forstå fordi det er ikke mulig å sette i ord.

2) Diskusjon omplassering av hund

3) Diskusjon om akkurat dette tilfellet.

Forøvrig synes jeg det er motstridende, og enda mer forvirrende når du sier det slik. Man er altså glad i hunden, og det er ikke hundens skyld. Men allikevel så er hunden irriterende, den er uønsket, den er til plage for hverdagen, den gjør ikke slik man ønsker... Altså, uansett hvor mye man slenger om seg med dette udefinerbare manglende kjemi-greiene så er det jo ufravikelig at en omplassering kommer fra at det er noe uønsket i hverdagen. Hvis man vil gi bort/selge en hund ønsker man den ikke i hverdagen. Det er per definisjon å være uønsket. Og da *er det jo* noe med hunden. If you get my wibe.

Jeg tror du misser hele poenget, hunden er ikke uønsket og man VIL ikke gi den opp, men samme hvor hardt man prøver så fungerer ikke ting. Og da ender man i slike tråder, hvor man prøver å døyve frustrasjonen og fortvilelsen i å sitte med en hund som betyr hele verden for seg, men som man ikke aner hvordan man skal greie å beholde fordi hverdagen ikke er hyggelig og ikke funker slik den skal.

Jeg er kjempeglad i broren min, men jeg tror ikke vi har noen særlig kjemi og kontakten kan være litt sporadisk. Så jeg ser forskjellen mellom å være svært glad i hunden sin og det å ha knall kjemi med den.

Datteren min er fôrvert for en av valpene jeg fikk i fjor. Jeg har null følelser for den hunden . Hun er virkelig vakker og det er ikke noe galt med henne slik sett. Men jeg har ingen følelser for den hunden. Likevel vet jeg at jeg kunne overtatt henne om datteren min ikke kunne hatt henne lengre. Jeg ville blitt glad i henne og kunne hatt et fint hundehold med den hunden.

Manglende kjemi er ikke god nok grunn til å omplassere mener jeg. Mye blir slik man selv gjør det.

Syns diskusjonen blir litt for mye der at det er vi som ikke forstår dette med manglende kjemi som har "feil", mens dere som forstår det har rett.

Det er vell vanskelig og mene noe om noe man tydeligvis ikke har opplevd? Eller hvordan mener du ellers at det skal diskuteres? Du kan jo ha dine meninger, selvsagt, men når man beskriver noe helt annet enn ts sin situasjon etterfulgt av "jeg forstår ikke hvordan noen kan føle eller oppleve det annerledes enn meg" da sier man det jo selv da, man forstår ikke.. Og man har da vært heldig som ikke har opplevd det enda. Om du kunne ha tatt over din datters hund og hatt et fint hundehold med den hunden så er det jo over hodet ikke sammenlignbart med ts sin situasjon. Det er godt mulig du ikke har verdens beste kjemi med den hunden, men det er ikke enten eller her heller, Man kan ha litt dårlig kjemi, ganske dårlig kjemi, full kræsj osv. Du har ingen følelser for hunden, TS har masse følelser for sin hund, gode følelser, dessverre så er det også et eller annet som gjør at det blir mye frustrasjon og irritasjon, noe som også går ut over hunden, og det er ikke spesielt hyggelig for noen.

[Mackenzie]

Jeg sliter veldig med å ordlegge meg her kjenner jeg. Men her i denne tråden har det tydligvis utviklet seg i den retning at alle som tilhører leiren "dårlig kjemi = godt nok grunnlag til omplassering" automatisk påstår at alle som er uenige tar feil, fordi de ikke har peiling på hvordan det er i og med at de ikke selv har merket noe til dette med dårlig kjemi. Men altså, det har ikke slått dere at folk bare vektlegger dette annerledes da? At det DERE kaller dårlig kjemi og omplasseringsgrunn er bagateller for de fleste andre? Folk er forskjellige, men jeg tror f.eks absolutt at mange andre, meg selv inkludert, kunne hatt akkurat det samme forholdet til en hund som det Lunatic har til sin Luna, og ikke merket noe til "dårlig kjemi". Hadde kanskje tenkt at det ikke er drømmehunden, men dette med "dårlig kjemi" er jo ekstremt subjektivt og det blir veldig feil og si at alle som ikke er enig tar feil, fordi de ikke har erfart det selv. Kanskje grunnen til at de ikke har erfart det, er fordi de føler mindre på det enn dere? Og at de nettopp derfor aldri vil erfare det, heller.

Bare en tanke.

[Mari]

Syns diskusjonen blir litt for mye der at det er vi som ikke forstår dette med manglende kjemi som har "feil", mens dere som forstår det har rett.

Hvordan kan du ha rett? Når noen forteller deg ærlig hvordan de føler det, så er jo deres opplevelse riktig. Hvordan kan den være noe annet?

Utfallet i denne diskusjonen kan hverken du eller jeg definere som riktig eller gal, dette er personlig og det er det det blir uavhengig av vår moral. Hva som er riktig kan kun Lunatic bestemme, og det når det har gått litt tid.

At disse følelsene ikke er god nok grunn for deg er én sak, vi har forskjellige terskler og det er helt ok, men selve følelsene er likevel reelle for den som føler dem. Diskuter gjerne hva som er en akseptabel grunn for omplassering hvis man mener man kan si noe universiellt om det, men å så tvil om andres følelser blir bare litt urimelig.

Lunatic, noen vil dømme deg uansett hva du velger, det er ikke til å unngå. Aberet med å ta diskusjonen hit er at du får ting rett i ansiktet når du kanskje er i en sår og forsvarsløs situasjon. Den kan koste mer enn den smaker sånn sett.

Jeg føler med deg i situasjonen din da, og ville bare si at det er ok å være egoistisk. Egoisme har et litt for dårlig rykte, så lenge det ikke går ut over andre så hadde kanskje de fleste av oss hatt det litt bedre om vi ga egoismen litt større plass.

Jeg har omplassert hund som ikke funket hos meg og jeg angrer mye på det. Jeg vet at hunden fikk det godt, og angeren var for min egen del, slik sorg også er. Irrasjonelt? Sikkert. Men sånn er det jo med disse følesene, de er ikke alltid så håndfaste og konkrete som man gjerne skulle sett de var.

Det sagt, ting har en tendens til å bli riktige. Det trenger ikke være ett riktig valg for deg i dette dilemmaet, begge deler kan være like bra på sikt. Så ikke tenk så mye på om hva som er riktig eller galt, ta den beste avgjørelsen for deg med de forutsetningene du har.

Angeren vil du nok føle på uansett utfall, men det er ok. Sånn er nå en gang livet, det betyr ikke at du har valgt galt.

[Pringlen]

Jeg skjønner godt at man kan ha dårlig kjemi med dyr. Og at det kan være vanskelig å forstå, om man aldri har opplevd det. Vi har en ponni som jeg rett og slett aldri har vært helt på bølgelengde med. Ikke da jeg kjøpte henne som føll engang. Og jeg tror ikke hun liker meg heller. Men det er verdens snilleste ponni og jentungen forguder det dyret. Så smaken er som baken Vi har bikkjer og, som jeg godt kunne vært foruten. De fleste er dog ikke mine. Men så lenge de fungerer i flokken og ellers, så synes jeg ikke det alene er grunn til å kvitte seg med dem. Hadde jeg dog vært alene, og med begrenset kapasitet til antall hund, så er det nok noen som hadde åkt ut. Og det er vel litt der ts er...

[Margrete]

Kjemi tror jeg ikke man skjønner før man har opplevd det. Jeg husker jeg satt på hytta for tre år siden da dette var opp til diskusjon, og synes de som sa de hadde kjemi med hunden sin og prøvde å forklare oss andre dette var stokk dumme! Virkelig, enten liker du bikkja eller så likter du den ikke. De ordene skulle jeg svelge noen mnd senere. Da fikk jeg hunden der alt klaffer med, virkelig alt! Jeg kan ikke tenke meg å leve uten henne og hun betyr så utrolig mye for meg. Jeg har aldri opplevd den altoppslukende følelsen noen gang Så jeg forstår dere som kanskje ikke helt forstår oss, vært der og opplevd å ikke skjønne en pøkk av hva de andre snakket om og manglet følelsen av definisjon. Finnes ikke, det er bare en følelse.


Og så har jeg en til da, som jeg sliter med slik Lunatic gjør med sin. Hunden funker fint fint den, men du verden så irriterende den kan være!! OM han ikke hadde gitt enkelte i min familien så voldsomt mye, så skulle jeg omplassert han. Vi lever fint sammen, og jeg unngår situasjoner der jeg får lyst til å kvele han. Vi har en helt ok hverdan med hverandre. Han eeeeeeeeeeeelsker meg, og det er jo fint Med tid og stunder har jeg å lært meg å like de utrolig teite egenskapene hans og han er idioten min. Likevel, aldri i verden om jeg hadde beholdt han om jeg hadde stått fritt. Så min støtte til @Lunatic

[Tonje]

Du er så god på å forklare @Mari Også synes jeg @Mackenzie har noen gode poeng. Det er jo snakk om følelser, men de kan oppleves og føles så forskjellig fra person til person. Noen vil kanskje aldri legge merke til ekstremt god eller veldig dårlig kjemi, enten det er pga flaks i hundevalget eller at de ikke kjenner så mye på de følelsene, det vet man jo ikke.

Det kan også ha med å gjøre at man ikke har opplevd motsetningene. Jeg tenkte ikke over dette med dårlig kjemi (eller, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle sette ord på det før jeg hadde hørt andre snakke om det), men jeg ble også mer klar over den når jeg fikk en hund som jeg hadde god kjemi med og merket at noe manglet i forholdet til den andre hunden.

For å snu litt på det; det er kanskje flere som har opplevd å møte en hund de liker skikkelig godt? Digger tvers igjennom og kunne tenkt seg å tatt den med hjem på flekken om eieren hadde spurt? Selv om den har sine feil og mangler? Det går jo også på kjemi, spør du meg.

[MegaMarie]

Klem til deg, @Lunatic . Det er helt klart ikke et enkelt valg. Jeg håper du finner ut hva som er best for deg og din hund Det er det bare du som kan gjøre, og det er det valget du tok den dagen du anskaffet deg hunden din. Ikke at dere nødvendigvis skulle leve sammen for alltid, man kan ikke vite alt som skjer i livet, uforutsigbare ting skjer hele tiden. Men du tok på deg et ansvar om å ta valg som er best for din hund.

Til kjemidelen av diskusjonen her. Jeg har ikke kjent på følelsen med hund, men jeg har kjent det med hest. Det var kommet en ny hest i rideskolen og jeg skulle ri han første gangen. Jeg husker at allerede da jeg hentet han ut av boksen kjente jeg at her var det noe som klikket. Han var ikke helt stø i galloppen, i tillegg var han ingen spranghest, og jeg elsket sprang. Likevel visste jeg at jeg ville gjort alt for å få den hesten. Etter ridetimen sa jeg til ridelæreren min at jeg gjerne ville kjøpe han og ha han i rideskolen. Jeg visste at han ikke var drømmehesten utifra mine ambisjoner og det jeg elsket å drive med, nemlig sprang, men vi skulle likevel ha det fantatisk sammen, det visste jeg. Jeg har passet hester i senere tid som har hatt personligheter som jeg liker bedre enn han, han hadde ingen spesiell personlighet. Men det var likevel noe spesielt ved han, som jeg aldri har følt med noen siden. Det kan ikke beskrives, det må bare oppleves. Det er kjemi.

Man kan si man er egoistisk og kynisk om man omplasserer, men man kan jo si akkurat det samme om man velger å beholde hunden i et ikke perfekt liv for sin egen del. Ikke for å si at du ikke gjør eller vil det beste for hunden altså, for jeg vet ikke hvordan hverdagen deres er, men sånn strengt tatt for å sette det litt i perspektiv. Det meste man gjør i livet er egoistisk og evt også kynisk, det er bare slik det er. Vanskelig er det og du må sikkert gå mange runder med deg selv før du bestemmer deg, enten det går den ene eller andre veien. Og avgjørelsen kommer nok aldri til å bli lett, selv ikke den dagen du evt måtte ha bestemt deg for at det er det rette å gjøre så kommer det fortsatt til å være vondt. Det er vondt å gi fra seg noen man er glad i.

Den uthevede setningen der er jeg helt enig i. Jeg tenker det også kan være egoistisk å beholde en hund "bare fordi" man skal det. Hunden kan for alt vi vet får det mye bedre hos noen andre, og da ikke fordi Lunatic ikke behandler henne godt, men fordi noen andre vil kanskje den hunden være perfekt hos, og den nye eieren være perfekt for hunden.

Hvorfor skal ikke hunden få muligheten til et slikt liv? Hvorfor skal vi bastant beholde hunden vi ikke trives med bare fordi vi kjøpte den? Jeg kjenner til flere tilfeller hvor hundene ender opp et sted hvor de har det mye bedre, og da kan jeg ikke forstå at noen mener det er feil avgjørelse.

Sånn her omtrent måtte jeg gjøre med Emma. Emma var et irritasjonsmoment, hun var og er noe man må ta mye hensyn til osv. men jeg konkluderte med at Emma er min, hun elsker meg og jeg elsker henne og hun skal være her til hennes dager er over... Og iløped av årene har hun blitt til verdens beste lille hund og jeg skjønner ikke at jeg kunne tenkt tanken på å la noen andre overta henne. Jeg måtte liksom bare godta at nå har jeg en liten maskot-dust og verdens beste aussiepåssi, og sånn var det bare. Emma lærte å kose seg med sitt mens My trener med meg. Emma kommer innom og får godbiter nå og da for å være i nærheten. My trener lydighetsmomenter mens Emma snuser på blomstene og speider etter gamle mennesker hun kan hilse på... Og sånn går no dagan.

Jeg fikk også drømmehunden og det var da jeg fikk tankene om "kanskje Emma har det bedre hos noen andre..." - men som sagt; det gikk over. Ikke bare er det jeg som er glad for det heller, jeg tror My aka Drømmehunden også er glad for at Emma er her.

Jeg sier ikke at det er løsningen til alle som vurderer det samme, men det var det her.

Litt OT, men ja. Min og din hundeflokk ligner veldig på hverandre. Åå, hvor plagsom Blondie kan være til tider, og det er egenskaper ved henne jeg aldri kunne tenke meg i en hund igjen. Jeg har aldri tenkt tanken ved å omplassere henne, men det er helt klart at jeg har fått et bedre hundehold nå som Tidi har fått tatt over for de delene Blondie ikke passer til. I tillegg har Blondie virkelig blomstret og virkelig blitt en bedre hund av at Tidi kom i hus. Hun er så kul å trene med nå, for det er jo konkurranse om å få lov til å trene med meg. Før var det dager der Blondie virket til å syntes det var en byrde å jobbe med meg.

[ingvildoline]

For det første, så synes jeg du skal omplassere. Dette er tydeligvis noe du har tenkt mye og lenge over, og så lenge du ikke har det travelt, og klarer å finne et godt hjem til henne så er det kanskje til beste for begge parter.

Og for det andre, dette på generelt grunnlag, ang. dette med kjemi. Det blir kanskje litt selvmotsigende når jeg nettopp har "stemt for" omplassering. Men jeg må innrømme at jeg likevel har litt problemer med å forstå dette med kjemi og sånn. Eller, jeg skjønner godt hva kjemi er, og at man kan ha bedre kjemi med noen, være på bølgelengde osv, mens med andre snakker man ikke helt samme språk. Men har man en valp fra begynnelsen av så er det vel umulig å ikke bli glad i den? Jeg tenker jo sånn at selv om jeg hadde hatt mindre til felles med broren min enn jeg har med søsteren min, så ville jeg fortsatt vært uendelig glad i ham, og ikke ønsket ham bort fra familien?

Jeg er enig med @Kangerlussuaq i at det blir feil å kalle det noe "udefinerbart", noe som ikke kan settes ord på. For man kan sette ord på alt, det er bare ikke så lett. Så når jeg hører at folk omplasserer hunder pga. dårlig kjemi, så må jeg si at jeg tenker lettvint løsning, og "moteriktig" grunn.

Som sagt, dette er på generelt grunnlag, synes ts har forklart seg godt hvorfor hun ønsker å omplassere.

Å være glad i noen er ikke det samme som å ha god kjemi med noen, i det hele tatt. Jeg elsker broren min, men hver gang vi er i samme rom sier hele kroppen min "jeg vil ikke dette" etter en liten stund – for eksempel.

Når du skriver det sånn får jeg helt ærlig inntrykk av at problemet ligger hos personen som observerer - og ikke den personen / stakkars dyret man evt finner ut man skal mislike.

"Det stakkars dyret man evt finner ut at man skal mislike", virkelig? Det er ikke sånn at man bestemmer seg for (hence "finne ut") at man skal mislike, som om det er noe planlagt. Følelser er en av de mange tingene her i verden vi har svært liten kontroll over, man kan ikke bare skru på en knapp også blir det sånn som man vil.

Jeg er kjempeglad i broren min, men jeg tror ikke vi har noen særlig kjemi og kontakten kan være litt sporadisk. Så jeg ser forskjellen mellom å være svært glad i hunden sin og det å ha knall kjemi med den.

Datteren min er fôrvert for en av valpene jeg fikk i fjor. Jeg har null følelser for den hunden . Hun er virkelig vakker og det er ikke noe galt med henne slik sett. Men jeg har ingen følelser for den hunden. Likevel vet jeg at jeg kunne overtatt henne om datteren min ikke kunne hatt henne lengre. Jeg ville blitt glad i henne og kunne hatt et fint hundehold med den hunden.

Manglende kjemi er ikke god nok grunn til å omplassere mener jeg. Mye blir slik man selv gjør det.

Syns diskusjonen blir litt for mye der at det er vi som ikke forstår dette med manglende kjemi som har "feil", mens dere som forstår det har rett.

De som ikke forstår dette med manglende kjemi, altså et uttrykk for subjektive følelser hos et individ, har ikke feil som sådan.

De som ikke forstår dette med manglende kjemi, altså et uttrykk for subjektive følelser hos et individ, og som dermed bastant påstår at noe slikt ikke finnes fordi man selv ikke har opplevd denne følelsen, har meget liten respekt for andre menneskers følelsesliv og tilsvarnede liten aksept for at andre individer kan tenke og føle annerledes enn seg selv.

Du er så god på å forklare @Mari Også synes jeg @Mackenzie har noen gode poeng. Det er jo snakk om følelser, men de kan oppleves og føles så forskjellig fra person til person. Noen vil kanskje aldri legge merke til ekstremt god eller veldig dårlig kjemi, enten det er pga flaks i hundevalget eller at de ikke kjenner så mye på de følelsene, det vet man jo ikke.

Det kan også ha med å gjøre at man ikke har opplevd motsetningene. Jeg tenkte ikke over dette med dårlig kjemi (eller, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle sette ord på det før jeg hadde hørt andre snakke om det), men jeg ble også mer klar over den når jeg fikk en hund som jeg hadde god kjemi med og merket at noe manglet i forholdet til den andre hunden.

For å snu litt på det; det er kanskje flere som har opplevd å møte en hund de liker skikkelig godt? Digger tvers igjennom og kunne tenkt seg å tatt den med hjem på flekken om eieren hadde spurt? Selv om den har sine feil og mangler? Det går jo også på kjemi, spør du meg.

Jeg kan hands down si at jeg ikke har den kjemien med hunden min som jeg skulle ønske at jeg hadde. Jeg elsker han og han er uten tvil glad i meg, vi koser oss og alt sånn, men for tiden er jeg lite med han av grunner som ikke er relevante her, og jeg kjenner at det gjør meg ikke så mye. Jeg savner han, og jeg er glad hver gang jeg ser han, men det gjør ikke vondt å dra igjen. Så ser jeg han sammen med kjæresten min, og der er det bare full match. De snakker samme språk og kommuniserer på en måte som jeg aldri har opplevd å gjøre med hunden. Samtidig er det enkelte hunder jeg har møtt som jeg har følt et "klikk" med og som jeg har digget fra første stund og bare følt at "er" meg, selv om de tilhører andre mennesker, har egenskaper og quirks jeg egentlig ikke trives med osv.

[Mud]

Jeg har aldri hatt en hund jeg har kræsjet helt med, men jeg har hatt den der hunden med stor H.

Jeg falt pladask før vi møttes faktisk, og alt var så riktig fra første sekund..

Han var ikke særlig hverken pen eller brukanes , og helt ærlig var han ekstremt mye jobb den første tiden, men jeg følte alltid at jeg hadde snublet over en skatt med den hunden

Hun jeg har nå er av typen som vokser på meg ( jeg har aldri kjemi med valper) , og hun kan kanskje grave seg like godt inn i hjerterota mi. Hun er på god vei

[Siri]

Ja, det er helt sikkert. Skal man bytte bikkjer til man finner "DEN" , så kan det nok bli gjennomtrekk for noen og en hver. For min del tok det 22 år. Og ikke er det noen perfekt hund i egenskaper heller.... Men det er jammen mange andre jeg ikke ville ha vært foruten, selv om den store forelskelsen ikke har vært der

Akkurat sånn har jeg hatt det også. Jeg har hatt noen hunder opp gjennom årene og vært glad i dem alle sammen, men det var først da jeg fikk Willy i hus at jeg virkelig kjente på den "følelsen", forelskelsen, kjemien. Den var der med det samme, og selv om han var en slitsom valp så var det helt greit, for han var bare "der" liksom, rett i hjertet mitt . Akkurat det samme følte jeg med Yasmine da hun kom i hus også. Tenk så deilig å ha TO hunder som begge virkelig er hjertebarn og som man har slik kjemi med at man nesten kan kalle det forelskelse .

Jeg kjenner hver dag at det kribler i magen av glede når jeg etter endt dag på jobb skal hjem til hundene mine. Sånn har jeg faktisk ikke kjent det med mine tidligere hunder, selv om jeg har vært veldig glad i dem og de har vært MINE hunder - og da er man jo per def glad i dem . Noen blir man bare sterkere knyttet til enn andre.

Men - kanskje er det ikke bare det at hundene er som de er som gjør at jeg føler det slik, kanskje har JEG endret meg også? Åpnet hjertet og sluppet dem mer inn enn det jeg har gjort med tidligere hunder? Eller kanskje er det begge deler?

Ok - jeg innser det... jeg HAR blitt soft, jeg... .

Ellers synes jeg datteren til noen venner av meg sa det så bra: "Vet du Siri - jeg har funnet en mann til deg!!!" Hun sa det med et sånt lurt smil. "Det er Willy", sa hun og smilte bredt. Og hun hadde jo rett - han er jo mannen i mitt liv .

.... og dette ble jo helt meninsløst for trådstarter da, og temaet for tråden, men skitt au... .

[Lola Pagola]

Å være glad i noen er ikke det samme som å ha god kjemi med noen, i det hele tatt. Jeg elsker broren min, men hver gang vi er i samme rom sier hele kroppen min "jeg vil ikke dette" etter en liten stund – for eksempel.

Ja men det var jo akkurat det som var poenget? Jeg sa jo nettopp det at man kan være glad i noen uten å ha god kjemi. Poenget mitt var, satt på spissen, at man omplasserer ikke et familiemedlem "bare" pga dårlig kjemi...

[ingvildoline]

Ja men det var jo akkurat det som var poenget? Jeg sa jo nettopp det at man kan være glad i noen uten å ha god kjemi. Poenget mitt var, satt på spissen, at man omplasserer ikke et familiemedlem "bare" pga dårlig kjemi...

Men det argumentet faller jo litt på seg selv, all den tid man ikke har den daglige omsorgen for det aktuelle familiemedlemmet og dermed kan velge å ikke forholde seg til mennesket mer enn "nødvendig". Dette kan man ikke med sin egen hund, et dyr som er 100% avhengig av deg som eier for å få dekket selv sine grunnleggende behov.

[Tekopp]

Ja men det var jo akkurat det som var poenget? Jeg sa jo nettopp det at man kan være glad i noen uten å ha god kjemi. Poenget mitt var, satt på spissen, at man omplasserer ikke et familiemedlem "bare" pga dårlig kjemi...

Tja.. jeg har ett familiemedlem jeg ikke bare mangler kjemi med, men kjemien er direkte dårlig. Hadde det vært mulig å omplassere denne personen/meg selv på samme måte som en hund ville jeg lett gjort det, for alle ville nok hatt det mye bedre.

[Lola Pagola]

Men det argumentet faller jo litt på seg selv, all den tid man ikke har den daglige omsorgen for det aktuelle familiemedlemmet og dermed kan velge å ikke forholde seg til mennesket mer enn "nødvendig". Dette kan man ikke med sin egen hund, et dyr som er 100% avhengig av deg som eier for å få dekket selv sine grunnleggende behov.

Jada, sammenligningen er ikke helt god, men den får likevel frem poenget mitt. Som jeg har skrevet tidligere så synes jeg ikke det er noe galt med omplassering i seg selv, men jeg synes at "dårlig kjemi" er en dårlig grunn.

Jeg mener ikke at man skal "slite" med en hund man ikke liker resten av dens liv. Jeg ville nok gjort det, fordi jeg nok ville tilpasset meg hunden, jeg har ingen ambisjoner utover tur og kos og trekking, og hadde hunden ikke dugd til sistenevnte hadde det vært kjedelig, men selvsagt ingen omplasseringsgrunn. Vi er alle forskjellige, og det er helt fint. Før mente jeg nok i større grad at om man har kjøpt en valp så får man ta ansvar, selv om det viste seg at rasen eller individet ikke var helt riktig. Men nå er jeg nok mer sånn at jeg vet hvor jeg står, og om andre har lavere terskel for å omplassere får det være deres sak, så lenge hunden kommer til et godt hjem og ikke blir kasteball.

Men jeg mener like fremt at man da får tenke over akkurat hva som gjør at man ikke ønsker hunden, og ikke bare skylde på dårlig kjemi... ellers så risikerer man jo å gjøre samme feil om igjen og om igjen, fordi man ikke har reflektert over akkurat HVA som gjorde at man ikke passet sammen med hunden.

[Elisabeth00]

De fleste liker ikke bruk og kast av hunder, men som nevnt tidligere kan alle oppleve og en gang være uheldig med rase eller individ - enten det er kjemi, at hunden er vanskelig, at den ikke går overens med andre hunder i huset, eller andre ting. Hunder har ingen problemer med å takle omplassering, og livet er for kort til å ha hunder man ikke liker (som i mere stress enn hygge).

Så får man heller gå i seg selv etterhvert da, om man til stadighet opplever å få hunder man ikke har kjemi med og derfor vil omplassere. Men her er det snakk om å omplassere en hund, og man kan se at Lunatic ikke tar lett på det i det hele tatt... Det er heller ingen problemhund, så det vil være rimelig enkelt å finne et godt hjem til hunden.

For hunden er det revnende likegyldig om den blir omplassert til fremmede eller venner - så lenge den kommer til et godt hjem. Det er også revnende likegyldig for hunden om den blir omplassert på grunn av kjemi eller noe annet - så lenge den kommer til et godt hjem.

Selv har jeg aldri opplevd dårlig kjemi med egne hunder, men jeg føler veldig lite tiltrekning mot fremmede hunder, og spesielt fremmede raser. Ønsker gjerne ikke å klappe dem heller. Sånn er jeg. Andre digger alt av hunder.

[Egor]

Jeg lurer på hva som ligger i "manglende kjemi" med en hund? Er det å ikke takle det man anser som problemområder på hunden sin?

[Kaja]

Jeg lurer på hva som ligger i "manglende kjemi" med en hund? Er det å ikke takle det man anser som problemområder på hunden sin?

Nei. Jeg hadde sperkjemi med min aggressive "drittbikkje". Men omplasert en helt ukomplisert hund pga manglende kjemi.

[Guest Belgerpia]

Jeg lurer på hva som ligger i "manglende kjemi" med en hund? Er det å ikke takle det man anser som problemområder på hunden sin?

Det er forklart opptil flere ganger i tråden her og handler ikke om problemadferd