Problemhund og avlivning

[Humle]

Langt å lese, men setter pris på alle som gjør det. Litt usikker på hva jeg egentlig vil med denne tråden, tror jeg håper på å få litt synspunkter og innspill fra hundefolk utenfra.

Jeg har en hund med diverse problemer som den har hatt siden jeg fikk den. Jeg har jobbet mye med hunden gjennom mange år, og det har jo gitt noe resultater etter hvert. I dag er hun en mye greiere hund enn hun var. Hun utagerer sjeldent på folk, er ikke redd for barn lenger og utageringen mot andre hunder er mye bedre i forhold til hva det en gang var. Men, jeg ser jo at hunden fortsatt er engstelig. Selv om hun nå har lært seg å reagere på en måte som jeg liker bedre, er redselen og usikkerheten fortsatt der.

Men problemene på tur kan jeg egentlig leve med, det vanskeligste er alle greiene hennes i hverdagen. I løpet av en dag har hun sine små perioder med stressatferd; jaging av hale, overdreven intimvask og hun er en generelt rastløs hund som synes det er vanskelig å slappe av.

Hunden har en iboende usikkerhet som kommer frem i mange situasjoner. Hun er redd når det kommer folk eller hun hører lyder utenfor. Før ble hun så redd at hun kunne gjøre fra seg inne i hysteriet, men det har heldigvis blitt bedre med tiden.

Hun har et høyt ressursforsvar, ikke bare ovenfor liggeplasser, leker og sin egen mat, men også ting vi (folk) spiser og oss folk. Det er umulig å unngå dette helt, uansett hvor mye jeg tilrettelegger og fjerner. Når det først ”snapper” for henne, gir hun seg ikke selv om den andre hunden demper og prøver å unngå konflikt med å gå unna. Om man ikke får klappet tak i hunden, angriper hun og det blir slåsskamp. Frem til nå har det ikke vært noen alvorlige skader, men jeg uroer meg jo for at det en dag kanskje ikke er folk der til å skille dem når det smeller.

Å bo uten en annen hund er heller ikke et alternativ, da hun har en veldig sterk separasjonsangst. Hun trives ikke egentlig alene hjemme selv med en annen hund heller, og kan ikke være alene mer enn max. 4-5 timer uten at hun tisser på gulvet (er stressrelatert, hunden har ingen problemer med å holde seg).
Separasjonsangsten kommer også til syne på besøk og under reiser, da hun blir veldig usikker og stressa om ikke alle er samlet tiden. Dette var enda mer ekstremt da hun var yngre, men det er fortsatt en greie som gjør reising og besøk til noe jeg begrenser til et minimum.

Til slutt har hun problemet med bilen. Det har hun alltid hatt siden hun var bilsyk som valp og det tydeligvis har utløst en angst for bilen som jeg ikke får trent vekk. Før var det så ille at hun ikke kunne gå forbi biler og måtte gå store omveier. Jeg tror også usikkerheten i forbindelse med nye steder/besøk/reiser er med på å forsterke angsten for bilen. Uansett hvor kort eller langt vi kjører, ligger hun skyhøyt i stress når vi kommer frem.

De hverdagslige tingene og problemet med bilen/reising, er jo helt klart noe som begrenser både vårt og hundens liv på mange måter. Jeg skjønner jo selv hva jeg egentlig burde gjøre, både for min og hundens del. Men så er hun jo en så velfungerende hund utenom alt dette. Majoriteten av tiden er hun en grei hund, når problemene hennes ikke trigges er hun en veldig fin hund. Hun finnes ikke aggressiv mot folk, selv om hun er usikker i forhold til fremmede. Hun kommer alltid på innkalling, går pent i bånd og er fin å trene med.

Å avlive sitter ikke lett hos meg, og jeg kjenner at det er så utrolig vanskelig. Tanken om avlivning har ligget og ulmet siden hunden var valp. Ingen av disse problemene er nye, og jeg ser og har alltid sett dem, men de er lette å ignorere. Om jeg ikke tar henne med i bilen noe sted og bare holder meg (eller den andre hunden) hjemme, er ikke bil eller separasjonsangsten noe issue. Om jeg fjerner alle liggeplasser utenom tepper, har nulltoleranse for å ligge i møbler, fôrer hundene slik at de ikke ser hverandre og passer på at hun ikke får ligge rundt bordet når vi andre spiser, - er ikke ressursforsvaret heller noe stort issue.
Men jeg kan ikke tilrettelegge hele tiden, og all tilretteleggingen går jo ikke bare utover meg og hunden selv, men resten av familien og den andre hunden.

Denne hunden har i grunn ødelagt mye av gleden min med å ha hund. Jeg har hatt problemhunden i 5 år, og 4,5 år av den tiden har jeg trent og tilrettelagt for problemene hennes. Jeg kjenner at jeg er lei av å ha en hund som ikke fungerer, og å hele tiden måtte jobbe med et eller annet atferdsproblem. Jeg har jo en annen velfungerende hund som det ikke er noen problemer med, men selv om jeg har motstykket og ser hvor ille det er med problemhunden, så er jeg fortsatt litt blind. Det føles feil å avlive en hund som fungerer greit majoriteten av tiden, men jeg ser jo at eneste grunnen til at hun fungerer greit er fordi jeg tilrettelegger, unngår situasjoner og har lagt ned så mye arbeid i henne som jeg har.

Når skal man si stopp, både for seg selv og hunden sin del? Når er det liksom så ille at det rette er å la hunden slippe? Synes det er et vanskelig spørsmål.

Setter pris på alle innspill og svar.

[Čeahppi]

Jeg har avlivet en hund jeg var veldig glad i av liknende årsaker. Det var ikke lett, men det var riktig. Hva som blir riktig for deg og din hund må du selv avgjøre.

Hunden vil ikke lide av å ikke eksistere, og livskvaliteten din vil øke, er min mening. Samtidig så kan samvittigheten og skammen gnage når en i ettertid møter "holde-alt-og-alle-i-live-for-enhver-pris"-holdninger hos andre. ...som spiser kjøttmat og går i skinnsko uten å tenke seg nevneverdig om.

[xxx12345]

Spørsmålet man må stille seg er jo om hunden har et bra liv? Er "akseptabelt" bra nok?

[marjea]

Humle - gjør det som er rett for deg. Som Line sier, man må vurdere om hunden har det bra. Selv om du tilrettelegger herfra til månen vil det sannsynligvis alltid være stress og usikkerhet i hunden, og man må egentlig bare prøve å tenke om det er et godt liv for hunden.

[xxx12345]

Jeg ville aldri omplassert en hund som jeg vurderte å avlive på grunn av atferdsproblematikk som er såpass alvorlige som er skissert her, selv ikke til oppdretter. Det er uansett fullstendig irrelevant i denne tråden.

[julnil]

Så lenge oppdretter har solgt hunden er det vel ikke lenger opp til oppdretter hvorvidt hunden skal avlives eller ikke. Oppdretter kan ikke kreve å få hundene tilbake.

Det vil avhenge av kjøpekontrakten det.

[Tuvane]

Det vil avhenge av kjøpekontrakten det.

Kjøpskontrakter som gir kjøper dårligere betingelser enn loven er ikke gyldige, så det spiller ingen trill hva som står og ikke står i kjøpskontrakten.

Har man kjøpt en hund kan man gjøre hva man vil med den, inkludert å avlive den dersom man måtte ønske det, uansett grunn.

[Guest 2ne]

På generelt grunnlag så vil jeg si at man skal være forsiktig med å anbefale avlivning av en hund man kun får en fortelling om fra én side.

Ofte kan det sitte noen i andre enden som er på søken etter en aksept/tillatelse fra andre i hundemiljøet, og dermed fremstiller/vrir ting i en retning for å få de svar de søker.

Anbefaling om avliving burde komme fra en veterinær som har observert hunden, om det er slik at man søker andres tillatelser.

Du syns at på generelt grunnlag skal man være forsiktig med å anbefale avlivning, men syns at anbefaling om avlivning burde komme fra en veterinær som har observert hunden? Fordi veterinærer generelt har høy kompetanse på atferd? Hvor mange timer av utdannelsen deres har de egentlig om atferd?

Om det skulle være noen tvil - nei, veterinær er ikke mitt førstevalg å konsultere med når det kommer til atferdsproblemer. Ikke andrevalget heller, tror jeg.

[julnil]

 

Kjøpskontrakter som gir kjøper dårligere betingelser enn loven er ikke gyldige, så det spiller ingen trill hva som står og ikke står i kjøpskontrakten.

 

Har man kjøpt en hund kan man gjøre hva man vil med den, inkludert å avlive den dersom man måtte ønske det, uansett grunn.

Det du omtaler her, gjelder forbrukerkjøp, altså mellom en privat kjøper og en næringsdrivende.

Når det kommer til avtaler mellom private, er det avtalefrihet i Norge

[Tuvane]

Det du omtaler her, gjelder forbrukerkjøp, altså mellom en privat kjøper og en næringsdrivende.

Når det kommer til avtaler mellom private, er det avtalefrihet i Norge

Og de aller fleste oppdrettere er i praksis næringsdrivende...

[xxx12345]

Det du omtaler her, gjelder forbrukerkjøp, altså mellom en privat kjøper og en næringsdrivende.

Når det kommer til avtaler mellom private, er det avtalefrihet i Norge

Men siden du nå faktisk ikke vet noe om hvorvidt oppdretter er inne i bildet her, så er det kanskje greit å forholde seg til det som står i åpningsinnlegget istedenfor å insinuere eller anta noe som helst. Eventuelle andre spørsmål kan du vel ta på PM istedenfor å ødelegge tråden med spekulasjoner.

[MorBilly]

Det er vel heller ingen i tråden her som er så svarekåte at de har anbefalt avlivning @julnil ?

[Tuvane]

Du syns at på generelt grunnlag skal man være forsiktig med å anbefale avlivning, men syns at anbefaling om avlivning burde komme fra en veterinær som har observert hunden? Fordi veterinærer generelt har høy kompetanse på atferd? Hvor mange timer av utdannelsen deres har de egentlig om atferd?

Om det skulle være noen tvil - nei, veterinær er ikke mitt førstevalg å konsultere med når det kommer til atferdsproblemer. Ikke andrevalget heller, tror jeg.

Helt enig i dette! En veterinær har mye kunnskap om helse, men forholdsvis lite om atferd. Må hunden avlives pga sykdom, dvs dyrevelferdsmessige årsaker, så er veterinæren den rette å konsultere. Denne hunden er jo ikke fysisk syk, men har mentale brister som gjør at den ikke fungerer som ønsket i hverdagen.

Gjelder det atferd ville jeg heller tatt en konsultasjon hos Terje Østli (eller tilsvarende) for å få en vurdering av hunden.

[Shlush]

Jeg tenker som så at når hunden hverdag blir mye preget av stress samtidig som det faktisk preger eieren mye så bør avliving taes opp... Om det er det riktige kan nok bare du som eier svare på. En enkel avgjørelse er det nok ikke :-/

[Malamuten]

At oppdretter er inne i bildet spiller vell uansett ingen rolle, de som mener at å være i live er best samme hvilke problemer man har osv finnes også blant oppdrettere, at oppdretter ønsker hunden tilbake er ikke nødvendigvis ensbetydende med at det er rett å gjøre. Og om dette er samme person som har skrevet her tidligere så finner jeg det merkelig at man bruker så mye tid å energi på dette når man har en lettvint løsning tilgjengelig (sett at vedkommende føler der er en grei løsning), og føler ikke vedkommende at det er en grei løsning så er det jo uansett tydelig at avliving sitter langt inne og at vedkommende ønsker å være sikker på at h*n velger riktig. Skjønner ikke problemet med det, synes tvert imot at det vitner om fornuft og at man er glad i hunden sin, og resten er faktisk opp til eier. Om dette er samme vedkomende og denne bare er ut etter at noen sier det er ok, så fikk h*n flere slike svar sist, så da er det merkelig at hunden lever enda om denne personen bare er ute etter å få tatt livet av den med "god" samvittighet..

[Humle]

Er dette samme hunden som har vært omtalt flere ganger under forskjellig brukernavn, og som oppdretter ønsker tilbake?

Er ingen oppdretter som vil ha hunden tilbake, ei har jeg skrevet noe på forumet før. Oppdretter sluttet med rasen for mange år siden, delvis pga. gemytt.

Om hunden var velfungerende, eller hadde mindre problemer, ville jeg aldri vurdert avliving. Jeg har ikke noe å vinne på å beskrive atferden hennes verre enn den er, jeg er jo glad i hunden og har naturligvis ikke lyst til å avlive henne.

Hadde satt pris på om tråden kan holdes on topic fra nå av.

Gjelder det atferd ville jeg heller tatt en konsultasjon hos Terje Østli (eller tilsvarende) for å få en vurdering av hunden.

Hadde definitivt kontaktet Terje Østlie om det ikke var for at jeg bor på omtrent andre siden av landet. I og med at hunden er så pass lite "fraktbar" ønsker jeg ikke å utsette henne for en lang reise.

Litt mer generelt til dere andre som har svart:

Det med at hvor bra hunden har det, er jo et stort spørsmål ja. Slik hunden har det når ting tilrettelegges og jeg jobber med henne på tur, samt skjermer henne, - så vil jeg si at hun har det greit. Med en gang vi ikke kan gjøre alt dette for henne, har hun det ikke bra.

Problemene hennes har minket i styrke over årene, men hun begynner å bli så pass gammel at jeg tror ikke vi noen gang kommer til å bli kvitt det. Selvsagt kan livskvaliteten hennes være verre enn jeg klarer å se også, det er en hund som er mye rastløs og usikker. Problemene med bilen gjør jo at hun får et mye mindre innholdsrikt liv enn hun kunne hatt.

Jeg er inhabil i forhold til dette, vingler veldig mellom å synes at atferdsproblemene er ille og å mene at jeg tenker de er verre enn de er.

At det var en tid før problemhunden med den første hunden, hvor det var en selvfølge at hunden kunne være med på det meste, kunne pakkes i bilen for å gå i marka og være med på kurs/fellestreninger uten noe styr, glemmer jeg litt oppi denne smørja.

[Djervekvinnen]

Det er ingen enkel avgjørelse overhodet. Men bare deres avgjørelse å ta. Du vet innerst inne hva som er det lureste å gjøre. Du ser hunden i hverdagen og du selv føler på kroppen å ha denne hunden. Husk at å ha hund skal være koselig og fint. Og hunden skal være glad og lykkelig. Jeg syns synd på hunder som sliter mye psykisk. Jeg tror du vil føle deg lettet hvis du tar det vanskelige valget. Men det er forferdelig vanskelig mens det står på!

[xxx12345]

Min tanke er vel at dersom du seriøst vurderer hundens livskvalitet dithen at avliving er det beste så er det sannsynligvis det

[Gjest]

Om en hund forringer livskvaliteten din i en slik grad som du beskriver, og samtidig har så mange problemer som forringer dens egen livskvalitet, så tyder det på at avliving er eneste mulighet.

Jeg har selv hatt en hund der hver dag var et stress, (hun var redd, engstelig, kunne plutselig angripe andre hunder - og da gjerne valper samt en del annet) og der avliving satt så langt inne at det ikke ble vurdert engang. De fire siste årene hun levde kunne vi (som familie sammen) ikke dra på ferie, for hun var ikke i stand til å bli passet av andre. Jeg prøvde en gang å stte henne på kennel hos kjentfolk, der hadde hun krøpet sammen i et hjørne og der lå hun i 10 dager. Så det ble siste gang.

Da hun omsider ble avlivet pga kreft, 8 år gammel, følte jeg bare lettelse. Og jeg fant ut at jeg aldri mer skal ha en hund som tar fra meg livskvalitet og gleden ved hundehold.

[Superøivind]

Og de aller fleste oppdrettere er i praksis næringsdrivende...

Den oppgaven skal man vel ikke ta som absolutt sannhet, da drøftingen rundt næringsdrivende var mye basert på kandidatens egne meninger (etter min mening så...).

[Mirai]

Vi ber om at spekulasjoner omkring at noen har flere kontoer eller er samme person som har postet om hund A, B eller C tidligere holdes utenfor tråden. Det har ingenting med trådens innhold å gjøre. Tror dere at dere kjenner hverandre irl så får dere sende PM, og diskutere i tråden på generelt grunnlag (hvertfall når dere ikke VET hvem en person bak et anonymt brukernavn er).

Kommer til å rydde i tråden og ber om at det ikke fortsettes med spekulasjoner. Fortsettes det vil det slettes uten beskjed og advarsler sendes ut.

Admin IW.

[Guest Belgerpia]

Jeg har levd 10 år med et vrak av en hund. Redd folk, lyder, hatet bilen. Dog var hun aldri agressiv mot noen. Tvert imot. Hun funket hjemme, og tross sine greier har ingen hund lært meg mer enn henne på godt og vondt. Hun ble avlivet drøye 10 år gammel. Utrolig trist, for selv om hun var et vrak var hun høyt elsket.

Som sagt så lærte jeg mye av henne, på flere plan. Ikke bare om hund, jeg lærte også mye om meg selv og hva jeg ønsker i mitt hundehold. Om jeg noen gang i fremtiden får en hund med bare halvparten av hennes issues så vil den bli avlivet. Det skal være kos å ha hund og man skal ikke måtte brette seg baklengs for at det skal fungere.

Det er ikke hyggelig for hverken hund eller eier og hva en oppdretter måtte mene er uvesentlig.

[mokken]

Da hun omsider ble avlivet pga kreft, 8 år gammel, følte jeg bare lettelse. Og jeg fant ut at jeg aldri mer skal ha en hund som tar fra meg livskvalitet og gleden ved hundehold.

Signerer denne.

Jeg valgte å avlive en hund på drøye 3 år. Hadde da lagt ned enorme mengder tid og energi i både trening og tilrettelegging uten at det førte noe vei.

Jeg tenker at dersom man har begynt å vurdere avliving så har man allerede begynt å forberede seg på en avgjørelse.

[Guest Klematis]

Hvis det går utover livskvaliteten din, og du ikke tror at hunden heller har det bra, så kan det jo hende det beste for dere begge er at hunden får slippe.