Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hva ligger i at en hunderase er "sær"? I en rasevalgtråd ble samojed omtalt som sær, eurasier som enda mer sær. Hva legges i dette? Mynder blir jo også ofte omtalt som sære og for spesielt interesserte. Nå har ikke jeg møtt all verdens med samojeder eller mynder for den saks skyld, men sære vil jeg ikke si at samojeden er. At noen mynder kan være reserverte er jeg lett med på, men er det det samme som sær? Eller er "sær" bare noe man slenger ut i mangel på bedre ord?

Skrevet

Sær for meg er at de er muligens litt flinke til å finne ut selv hva som passer seg og gjør hovedsakelig det..

Feks BC er de gjerne med på alt. Har du en belønning, så er de garantert med. Hvis en mynde feks finner ut at den vil ikke ut, så må du fysisk bære den ut for å få den ut.. Hvis en chow chow ikke vil gå lengre på tur og stopper, ja da stopper den der..

Det er særhet for meg.. Selv om jeg ikke vil påstå at whippeter har mye særheter.. Men de har anlegg til det..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Sære hunder er for meg hunder som ikke nødvendigvis er spesielt førbare, som er reserverte eller usosiale, som har egne meninger om hvordan ting skal gjøres og nekter å bli med på noe annet dersom den først har bestemt seg, som stikker avgårde og er borte i timesvis dersom de blir sluppet løs osv.

En typisk "usær" hund er for meg en retriever. De er enkle skapninger som gjør det de får beskjed om og som er med på alt.

Skrevet

Når noen sier at en hund er sær, tenker jeg "utypisk". Altså ikke alltid vil være med på tur (som de som bare setter seg ned når de ikke gidder mer), om de synes det å finne på en belønning selv er mye kulere enn å bli belønnet av mennesker (som da Kuro fikk SUPER-raptus med en liten grankvist istedenfor å leke med det jeg hadde med, eller ta imot godbiter) og de som er vanskelige å forutse handlingsmønsteret til hvis man ikke kjenner dem godt.

  • Like 3
Skrevet

Salukien min har jeg alltid karakterisert som sær. Om hun står og ser på meg og jeg klapper med handa i sofaen for å få henne opp, så kan hun finne på å bare gå sin vei. 20 sekunder etterpå så kommer hun og legger seg der for da er det hun selv som har bestemt seg for det og ikke jeg som har bedt henne.

Det er sært å ikke ville lære seg dekk. Har hatt henne i over fem år og hun nekter på alle mulige måter å lære seg dekk. Jeg har prøvd ALT. Det er sært.

Hun kan ikke leke med andre hunder. Alt hun kan er å løpe. Det er de færreste som orker å løpe sammen med henne. Og de få gangene hun finner noen som vil løpe så gjør hun ikke annet enn å løpe etter de å bite de i rumpa.

Masse annet også som gjør at hun er mer katt enn hund. Hun gjør det som behager henne og ikke noe mer.

  • Like 8
Skrevet

Med sær tenker jeg på "uhåndterlig" pga personlighetstrekk som gjør at de ikke er tilgjengelig for vanlig dressur. Jeg har hatt samojed selv, og kjenner flere, og det som har gått igjen hos de jeg kjenner er feks en type stahet kombinert med sosialt ikke-akseptabel adferd, som har gjort det til en utfordring å "styre" dem.
Min samojed hadde ressursforsvar som han feks kunne ta ut på helt uventede måter. Feks ovenfor små barn som oppholdt seg i samme rom, 3 meter unna, men som ikke viste interesse for hans "eiendeler". Annen samojed jeg kjente bet eier om denne prøvde å koble han. Han var utbryterkonge og tjuvparret mer enn en tispe i nabolaget. Av annen samojedoppdretter fikk jeg høre at det ikke var uvanlig at hannhunder bet etter eier når der var løpetisper i nærheten. DET blir for meg veldig sært.
Min samojed kunne også plutselig sette seg på bakbena på trekkturer. Og dermed stoppe hele spannet (hadde AH ellers). Og når nesten 40 kg setter seg på bakbena kommer man ikke fremover. Og at en trekkhund plutselig stopper helt opp, etter feks 3 - 4 km, er SÆRT!

Skrevet

Salukien min har jeg alltid karakterisert som sær. Om hun står og ser på meg og jeg klapper med handa i sofaen for å få henne opp, så kan hun finne på å bare gå sin vei. 20 sekunder etterpå så kommer hun og legger seg der for da er det hun selv som har bestemt seg for det og ikke jeg som har bedt henne.

Det er sært å ikke ville lære seg dekk. Har hatt henne i over fem år og hun nekter på alle mulige måter å lære seg dekk. Jeg har prøvd ALT. Det er sært.

Hun kan ikke leke med andre hunder. Alt hun kan er å løpe. Det er de færreste som orker å løpe sammen med henne. Og de få gangene hun finner noen som vil løpe så gjør hun ikke annet enn å løpe etter de å bite de i rumpa.

Masse annet også som gjør at hun er mer katt enn hund. Hun gjør det som behager henne og ikke noe mer.

Jeg kan ikke noe for det, men jeg ble litt forelsket i denne særingen bare ut i fra beskrivelsen, jeg. ;)

Jeg tenker at sære hunder er de som på flere måter som skiller seg fra det man forventer av en hvilken som helst hund. Det med å plutselig nekte å gå videre på tur fordi den er lei, det er ganske sært for en hund siden vi forventer at hunder skal elske å gå tur.

Det er egentlig det samme med trenbarhet. Vi har avlet frem hunder for å være menneskets beste venn som stiller opp når vi vil, som på mange måter lever for å gjøre eier glad. Da er det litt sært med de rasene som mangler dette, spesielt siden man kanskje får se noen ganske sære personlighetstrekk når hunden gjør det den selv vil i stedet for å høre på eier.

  • Like 3
Skrevet

Hundene mine er jo ikke de mest førerorienterte, de mest lettrente. De finne på å gjøre det de vil i stedet for hva jeg vil. En belønning som virker nå, trenger ikke fungere om 30minutter. Noen ganger utfører de kommandoer med glede, andre ganger er de stein stokk døve for den slags. Men sære? nei, det synes jeg ikke de er.

De er for meg åpne, ærlige, lettleste hunder med en en del selvstendighet. Med selvstendighet følger egenvilje som noen ganger utføres på tross av at eier/fører ønsker noe annet.

Men jeg kan være enig i at en del mynder kan være ganske sære på en litt overlegen måte. Litt "kattete". Chow chow og lingende med sin stahet, kaller jeg bare det, stahet.

Skrevet

Salukien min har jeg alltid karakterisert som sær. Om hun står og ser på meg og jeg klapper med handa i sofaen for å få henne opp, så kan hun finne på å bare gå sin vei. 20 sekunder etterpå så kommer hun og legger seg der for da er det hun selv som har bestemt seg for det og ikke jeg som har bedt henne.

Det er sært å ikke ville lære seg dekk. Har hatt henne i over fem år og hun nekter på alle mulige måter å lære seg dekk. Jeg har prøvd ALT. Det er sært.

Hun kan ikke leke med andre hunder. Alt hun kan er å løpe. Det er de færreste som orker å løpe sammen med henne. Og de få gangene hun finner noen som vil løpe så gjør hun ikke annet enn å løpe etter de å bite de i rumpa.

Masse annet også som gjør at hun er mer katt enn hund. Hun gjør det som behager henne og ikke noe mer.

:lol::wub: mens mine er ikke sånn, hvertfall ikke så ekstreme.
Skrevet

Eller at hun er "så fin på det" at hun ikke kan ligge på plenen om sommeren. Jeg må legge pledd på gresset for at hun skal ville legge seg. De gangene hun legger seg andre steder enn i sofaen eller senga så er det slik at jeg lurer på om hun er syk :P

Sist hun skulle få innsoving hos veterinæren så sto hun og hun sto og hun sto. Jeg ble rett og slett redd for at hun kom til å ramle om og slå seg når bedøvelsen slo inn så jeg måtte legge henne på fanget mitt. Ikke F om hun skulle legge seg ned av seg selv.

De gangene samboer og jeg har vært på ferie i to uker og kommer hjem, så er hun redd sambo i flere minutt før hun forstår at det er han. Det er sært det. For hun er veldig glad i han og jeg ser ingen grunn til at hun skal være sånn rar.

Slik særhet tiltaler meg ikke og det blir ikke flere spesielle mynder på meg. Jeg er utrolig glad i henne fordi hun er så glad i meg ;) Hun ligger under dyna mi og elsker meg superhøyt hi hi. Men jeg liker hunder som det går an å snakke til, som holder seg i nærheten og som snakker normalt hundespråk.

  • Like 3
Skrevet

For meg så betyr det rett og slett sær. Altså litt utypisk, spesiell, egenrådig, merkelig osv. Reserverthet har ingenting med sær å gjøre for min del. Samojed ville jeg ikke klasifisert som veldig sær, men en del mynder ville nok blitt klasifisert der i min bok, det samme inntrykket har jeg litt av eurasier og chow chow bla. Rett og slett lit spesielle særtrekk.

  • Like 1
Skrevet

De fleste omtaler hunder som ikke automatisk gjør som mennesket vil for sære.

Det er ytterst få hunder som automatisk gjør som mennesker vil, vel?

Skrevet

Eller at hun er "så fin på det" at hun ikke kan ligge på plenen om sommeren. Jeg må legge pledd på gresset for at hun skal ville legge seg. De gangene hun legger seg andre steder enn i sofaen eller senga så er det slik at jeg lurer på om hun er syk :P

Sist hun skulle få innsoving hos veterinæren så sto hun og hun sto og hun sto. Jeg ble rett og slett redd for at hun kom til å ramle om og slå seg når bedøvelsen slo inn så jeg måtte legge henne på fanget mitt. Ikke F om hun skulle legge seg ned av seg selv.

De gangene samboer og jeg har vært på ferie i to uker og kommer hjem, så er hun redd sambo i flere minutt før hun forstår at det er han. Det er sært det. For hun er veldig glad i han og jeg ser ingen grunn til at hun skal være sånn rar.

Slik særhet tiltaler meg ikke og det blir ikke flere spesielle mynder på meg. Jeg er utrolig glad i henne fordi hun er så glad i meg ;) Hun ligger under dyna mi og elsker meg superhøyt hi hi. Men jeg liker hunder som det går an å snakke til, som holder seg i nærheten og som snakker normalt hundespråk.

Men jeg tror ikke din saluki er helt representativ. :lol: Jeg digger å lese om henne, men kjenner igjen veldig lite i mine egne, selv skrulla her legger seg ned i gresset, hopper opp og legger seg på kommando, kan læres dekk (tror jeg da :lol: ) er ikke redd kjentfolk osv. Lupin kan leke med "alt" om det ikke blir for brutalt, men løpeleker er logisk nok favoritten. Hottie vil helst løpe etter og bite i rompa :lol: Men har lært seg at man ikke klyper. :aww: De andre blir så sure da.

Syns basenjien er mer "sær" enn salukiene her i huset. Han mener mye om mangt, fjoller og fjaser bort alt alvorsprat fra andre, liker pr default ikke andre hunder, blitt selektiv på hvem han liker av folk osv.

Skrevet

Virker som at folk har forskjellige tolkninger på dette.Jeg ser ikke på mine mynder som sære. Men de kan være sær på noen ting. Som for eksempel at de spytter ut diverse mat og ikke vil spise alt de blir tilbydd og de smaker lenge på nye ting. Hunder flest hiver i seg hva som helst. Nitro er sær når han skal ligge i fred, da blir han sur og knurrete.

Det at de ikke vil sitte/ dekke overalt, ser jeg på som naturlig pga kroppsbygningen. Det er ubehagelig å ligge hardt pga beinete kropp og vanskelig å sitte over lengere tid pga store muskler i lår og lang hale. (de klarer ikke sitte helt ned på rumpa) Det at de fryser ute er fordi de ikke har underpels og lite pels. Da er det naturlig at man kler på dem.

Det at de har sine egen meninger og tar egne avgjørelser ser ikke på som sært, men selvstendig og smart.

Nå er greyhound er mer hundete type kontra andre mynder. De er sosiale, lekne, kosen som hunder flest.

Jeg har møtt andre mynde-raser som virker mer sær i oppførsel. De står bak eieren, vil ikke ta kontakt, overser, tar ikke til seg godbiter fra fremmede, vil ikke forholde seg til andre hunder , vil ikke ta opp lek som bys osv osv. Det kan oppfattes sært for andre som er vant til annen type hund. Men så har vi jo alle ulikt syn på dette. Derfor vi velger så mange ulike raser :)

  • Like 1
Skrevet

En del oppfatter pinscheren min som sær. Folk som vil hilse f.eks, forventer at han skal være like interessert i å hilse på dem som de er i å hilse på han, at lar seg klappe på hodet uten noen andre tilnærmelser først osv. Han derimot mener jo selv at han har hilst på dem, han luktet jo på buksebeinet deres i et halvt sekund før han fant noe mer interessant å følge med på :P Evt så hopper han og da mener de han er uoppdragen, og det har de jo helt rett i forsåvidt :icon_redface:

Jeg syns ikke han er sær, men jeg er jo litt innhabil da :wub:

Skrevet

Jeg anser det ikke som rasebetinget - men individbetinget.
Betty er en sær hund, jeg har etter 7,5 år enda ikke funnet ut hvilke knapper som virker på henne. Hun gjør stort sett som hun selv vil, og gir blaffen i både kommando og korreksjon. Hun er sin egen sjef, rett å slett. - Og vi har liksom kommet til en enighet - møttes på midten eller noe - for jeg klarer ikke få den hunden til å gjøre noe annet enn akkurat det, møtes på midten. Jeg har gitt opp å prøve å si så mye mer en det jeg MÅ :lol: Hun er i tillegg en hund som blir DRIT fornærma hvis du gjør noe som ikke passer henne, og hun kan være sur i mange mange dager, ignorere og purke.
Mange ganger priser jeg meg lykkelig over at hun er så pass snill som hun er, for å ha en hund med sånne trekk - som ikke er trygg på seg selv og miljøer må jo være helt forferdelig.

Skrevet

Det er ytterst få hunder som automatisk gjør som mennesker vil, vel?

Jada, det var bare en spissformulering. De rasene/hundene som blir omtalt som sære er gjerne de som ikke er så innmari interessert i folk, slik jeg oppfatter det.

Skrevet (endret)

Min venninnes labrador var i mine øyne sær,hun kunne bestemme seg for å ikke ville gå tur.Midt i turen la hun seg rett ned å nektet å bevege seg,før hun fikk snu mot hus eller bil.Veldig sær...

Individ da,ikke rase.

Endret av Toril
Skrevet
Min venninnes labrador var i mine øyne sær,hun kunne bestemme seg for å ikke ville gå tur.Midt i turen la hun seg rett ned å nektet å bevege seg,før hun fikk snu mot hus eller bil.Veldig sær.... Individ da,ikke rase.
Evt som den hunden i nabolaget her som finner ut at nå stopper han.. Og da står de der.. Om det er så på tur hjem og 4 hus unna liksom :P Og ja, jeg ler like godt hver gang :lol: Sent from my iPhone using Tapatalk
  • Like 2
Skrevet

Jeg synes Dixie er veldig sær. Nå er ikke hun en rase da, men hun har noen greier som jeg syns er sære trekk ved en hund;

Hun furter så ofte. Hvis noen spiser ved siden av, setter hun opp tidenes furtefjes. Skikkelig grettent uttrykk, hvis blikk kunne drepe... Hun ser skikkelig sur ut når hun ikke får noe. Hvis ikke furteblikket funker, sitter hun bamse. Man ser det i øyekrokek når hun sitter ved siden av en i sofaen. Om man sitter og ser på tv er man plutselig i sidesynet at hun sitter der i hjørnet av sofaen med labbene i været.

Og hun er sær fordi hun elsker mennesker, men å gå tur med noen andre enn meg og søsteren min, det er slett ingen selvølge. Vanlige hunder elsker å gå tur uansett, Dixie setter seg på rumpa med de fleste. Hun har en forkjærlighet for gutter/menn, så søsteren min og mine tidligere kjærester har ikke vært noe problem, men ellers er det få som kan gå tur med henne uten å krangle med henne først (slepe henne eller dulte henne litt bak en stund til hun begynner å gå selv). Hun går stortsett tur med pappa, men det hender at hun er teit mot han og, og da syns jeg så synd på pappa for han virket nesten litt såret :P Når Dixie nekter å bli med han på tur. Heldigvis skjer det ikke ofte med pappa.

Nå var dette kanskje litt OT siden hun ikke er en rase.
Men raser jeg syns er sære er mynder feks, på en god måte, og akita/andre sære spisshunder (chow chow, shikoku, osv)

  • Like 1
Skrevet

Evt som den hunden i nabolaget her som finner ut at nå stopper han.. Og da står de der.. Om det er så på tur hjem og 4 hus unna liksom :P Og ja, jeg ler like godt hver gang :lol: Sent from my iPhone using Tapatalk

Høres akkurat ut som den engelske bulldoggen som bodde et par km fra der jeg bodde før. HVER gang jeg så dem ute, så stod eieren på gangvegen mens hunden satt i grøfta - alltid sånn ca 100 m fra huset han bodde i (lurer noen ganger på om de bare gikk så langt og aldri lenger....).

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...