Gå til innhold
Hundesonen.no

Stor eller medium stor hund og trygghet


Amanda
 Share

Recommended Posts

Jeg er ikke en veldig engstelig type, men det er ikke tvil om at jeg føler trygghet av hundene. Kjente faktisk veldig på det når jeg hadde med meg schäferen min på 10 mnd til Malmø i fjor høst, og luftet han i en av parkene på nattestid. Stor var han, men for fersk og dum til å utgjøre noe forsvar om noe skulle oppstå. Normalt så har jeg med meg en forsvarstrent rottweiler, som jeg stoler 100% på. Han er både modig og lydig nok til å forsvare meg om noe skulle skje. Det er ikke mange som bøller med en 50 kg rottweiler-gutt :-)

Schäferen gror til, og det er vel snart så jeg kan begynne å stole på at han stiller opp også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 51
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg føler meg ganske kul når jeg kommer gående sånn her, da, men det har ikke noe med trygghetsfølelsen min å gjøre: Foto: Marita Sørensen

Hmmm... Det første som slår meg er at; om trygghetsfølelsen går på antall kg. hund, så har man et problem.... Men man føler seg kanskje litt kulere om man rusler med et par Canarioer, enn med to st

Du tenker på "trygg" som i at verden er et farlig sted, og en (eller flere) hund(er) skal bøte på den følelsen? Aller helst så mange kilo som mulig? Sånn har ikke jeg det. Jeg føler meg tryggere u

Føler ikke at det er særlig mye beskyttelse i to mellomsmå hunder som er 38-40 cm mankehøyde. Men det kan virke som de fleste med uærlige hensikter på lur er redde for hunder uansett størrelse. Man hører aldri om eller leser aldri i avisene om overfall på kvinner som faktisk hadde hund med seg. Uansett hundetype virker det som det er en viss beskyttelse i hund? (selv om jeg personlig ikke føler det som noen beskyttelse pga hundene er relativt små).

Dersom en skummel mann møter en kvinne han kunne tenke seg og overfalle, tror jeg nok han dropper det uansett størrelse om hun har hund med seg. Han vil vel ikke dra oppmerksomhet til seg og risikere at hunden setter i gang og bjeffe, evt biter. Evt så tenker han at "Det er vondt å bli bitt i leggen og anklene også, selv om bikkja ikke rekker opp til hendene" :teehe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror dere de hunderasene med mye vakt i seg passer mere på eieren om det skjer noe uansett størrelse ? De er avlet for vakt og beskyttelse på gårder ol. Så kanskje de også er modigere og mere passe på enn andre hunder?

Men det er jo klart :) Noen hunder er jo bare blonde og glade uansett hva som skjer, andre absolutt ikke. Skulle det skje noe her, ville støverene være til like mye hjelp som en utstoppet undulat :P De fleste av Dachsene også. Mens Canarioen ville ment alvor....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja noen raser er mer på vakt og beskyttende enn andre raser. Det kommer an på hva de avlet for. Noen er bare varslere som for eksempel Buhund. De er vakthunder og varsler når noen kommer. Men beskyttende er de ikke. Der har du andre raser som er mer beskyttende og ikke redd for å gå på. Dette er mer vokt. Dette kan være raser som beskytter sin dyreflokk, sitt område osv. De er ofte mer reserverte og mistenksomme.

Men mange raser har i tillegg ikke så god mentalitet og kan være både vaktsomme og nervøse. Ikke en god kombinasjon. Du har for eksempel dobermann som er den klassiske vakthunden som mange er redde for. En gang i tiden var de fryktsomme og tøffe, men pga avlene i moderne tid har de blitt mer pysete. Dette gjelder også rottweiler. Så ser ikke på dobermann som en skummel vakthund lengere, men det er fordi jeg kjenner rasen, men jeg følte meg veldig trygg med å ha rasen fordi folk flest var redd dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forskjell på å gjete og drive dyr i samarbeid med fører, enn de rasene som er alene sammen med en flokk og tar selvstendige avgjørelser og passer på dem. Så jeg vil ikke si at alle gjeterhunder er vakthunder. Og ikke alle har samme instinktet for å varsle, selv om alle hunderaser kan dette hvis de får lov og noen har det bare i seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må jo si at jeg føler meg tryggere med min egen presa på 57 kg, enn jeg gjør med søstra mi sin blanding på 25 isch når jeg er ute i mørket å går tur. Men dette er jo fordi folk flest ikke ville yppa med noen som går med en presa, og fordi jeg er ganske sikker på at han ikke hadde stikki av hvis noen hadde gjort noe med meg, men blitt sint. Så det er ikke bare fordi han er stor. Det hjelper jo ikke å ha en stor hund som trygghet hvis den er glad uansett hva som skjer, eller hvis den er så feig at den stikker :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt spørsmålet.. Men om jeg gjør det, så må jeg si at min egen erfaring er ikke at flere kg = mer trygghet nødvendigvis, det har mye mer med hunden å gjøre i mine øyne. Uva ville neppe turt å forsvare meg, selv om hun så skumlest ut i manges øyne. Mopsen derimot, hun har løpt en flokk med store oksekalver midt i mot uten å nøle et sekund. Hun jaga også en voksen mann opp i et tre en gang.. :icon_redface::teehe:

Jeg hadde kanskje tenkt annerledes om det hvis jeg hadde erfaring med hunder som aktivt viser å ville forsvare meg mot hva det nå skulle være.

Nå kom jeg til å tenke på min søsters rottishanne, som elsket alle mennesker. Vi kom snikende inn i huset midt på natta (langt å reise, og de hadde latt døra stå åpen). Bisken kjente oss ikke så godt, men han syntes det var kjempestas med besøk midt på natta han :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En stor hund avskrekker uasett, for ingen vet hvordan den er. Så da tør de ikke overfalle deg. Jeg er supertrygg med mine for jeg vet at folk blir skepisk av hvor store de er. Men de hadde ikke gjort en flue fortredt. :) føler man seg truet av noen kan man bare si: hold avstand ellers så slipper jeg hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror dere de hunderasene med mye vakt i seg passer mere på eieren om det skjer noe uansett størrelse ? De er avlet for vakt og beskyttelse på gårder ol. Så kanskje de også er modigere og mere passe på enn andre hunder?

Ja, det er jo som med jaktinnstinkter, gjeterinnstinkter osv, noen har det, andre ikke og det blir som vi avler det. Men i tillegg til det så har det jo også sammenheng med resten av "pakken", de må ha det mentale i orden, være stabile nok til å ikke klikke for ingenting og tøffe nok til å stå i situasjonen viss den oppstår. Malamutene jeg hadde feks tror jeg ærlig talt ikke hadde gjort noen verdens ting, ikke en gang om noen faktisk overfalt oss. De var så trygge på folk og hadde det virkelig ikke i seg, antar at de hadde tatt det som "lek" og blitt med på morroa. Det finnes sikkert individer innenfor de fleste raser som reagerer i gitte situasjoner, men sånn gjevnt over så er det noen som reagerer mer enn andre og som har mer alvor i seg om de må. Også har man jo de som bare varsler om de ikke liker noe, men som ikke har noe mer bak det. Mallen er jeg ganske sikker på ikke bare varsler, men biter skikkelig om "rett" situasjon oppstår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror dere de hunderasene med mye vakt i seg passer mere på eieren om det skjer noe uansett størrelse ? De er avlet for vakt og beskyttelse på gårder ol. Så kanskje de også er modigere og mere passe på enn andre hunder?

Ja, det ser jeg forskjell på som har hatt hunder med vakt i seg og nå en rase som ikke har det. Aussiene varslet og har også skarphet i seg og skal kunne gå i mot om noe skjer. Spesielt den ene av dem hadde det i seg og hadde mentaliteten til å balansere det sånn at det ble gjort i ordentlige former. Han trengte aldri å snakke med store bokstaver, men jeg tviler ikke på at han hadde gjort det om situasjonen skulle tilsi det. En av dem hadde ikke den mentale bagasjen til å balansere det, han var fryktaggressiv og skreik med store bokstaver selv om situasjonen absolutt ikke var truende.

Labardoren min er likevel ikke bare dum og deilig. Han stiller seg også i mellom meg og de jeg møter, men om det er for å passe på er jo ikke godt å si. Jeg kan imidlertid se mer av det nå som han er blitt eldre og i perioder hvor jeg er i dårlig form. Katten min gjør forsåvidt også det, han har forresten prøvd å skremme bort en fremmed som kom inn i leiligheten vår mens vi var borte, det var avtalt at hun skulle komme, men det visste jo ikke katten, så han hoppet på henne! Heldigvis et dyrevant menneske, så hun lot seg ikke skremme, selv om hun skvatt godt! Killerkatt :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det er jo klart at en stor hund gir mer trygghetsfølelse enn en liten i form av at den er mer avskrekkende. Vekt har lite å si. Få var redd den svære bamsen av en berner sennenhund jeg hadde, selv om den veide 40 kg, men mange er redd belgerne mine som har litt schäferutseende og stående ører, lang hale og litt skarpere utseende. Mine har ett avskrekkende utseende på mange og de går definitivt i mellom og forsvarer (ihvertfall med lyd - om de hadde gjort noe mer aner jeg ikke) om det er nødvendig (eller de tror det er nødvendig). Selv hver for seg gir de mer trygghet enn bernern, selv om de bare veier 26 og 29 kg. 5-6 småhunder hadde nok ikke gjort samme nytten. Men jeg syns spørsmålet er litt rart, for det er veldig individuelt (både hos hund og menneske man møter). Og å kjøpe hund for at den skal være avskrekkende og gi trygghet fordi den ser skummel ut syns jeg er helt feil fokus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forskjell på å gjete og drive dyr i samarbeid med fører, enn de rasene som er alene sammen med en flokk og tar selvstendige avgjørelser og passer på dem. Så jeg vil ikke si at alle gjeterhunder er vakthunder. Og ikke alle har samme instinktet for å varsle, selv om alle hunderaser kan dette hvis de får lov og noen har det bare i seg.

Jeg trodde gjeterhundene også avla på å passe gårder mot ubudne gjester. I hunderaseboka står de som er gruppe 1: vakt og gjeterhunder. Men kan hende det er feil da. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde gjeterhundene også avla på å passe gårder mot ubudne gjester. I hunderaseboka står de som er gruppe 1: vakt og gjeterhunder. Men kan hende det er feil da. ;)

Jeg tror man skiller på at gjeterhunder varsler når det kommer ubudne gjester, mens f.eks vokterhunder jager ubudne gjester alene. Sistnevnte slippes jo gjerne med bufe på utmarksbeite og skal beskytte de mot både rovdyr og tyver. En gjeterhund flytter på flokken i samarbeid med gjeter og varsler om det kommer noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde gjeterhundene også avla på å passe gårder mot ubudne gjester. I hunderaseboka står de som er gruppe 1: vakt og gjeterhunder. Men kan hende det er feil da. ;)

Trodde gruppa ble kalt bruks, hyrde og gjeterhunder? Men uansett så heter det jo vakt og gjeterhunder, men alle hundene er ikke nødvendigvis begge deler :) Malle og schæfer feks er jo gode vakthunder, mens collie feks er noe helt annet. På samme måte som gruppe to heter pincher, schnauser, molosser og sennenhunder, som er 4 forskjellige hundetyper. Det er bare en beskrivelse av hva man finner i gruppen :) Noen er avlet for å være skarpe og passe på i tillegg til å gjete, noen er avlet for å varsle når det kommer noen og andre er kun avlet for å gjete sauen. Også er det jo en del som har skjedd i senere tid, nå er jo de fleste gjeterhunder avlet til helt andre formål og det vil jo også spille inn på hvordan rasen er i dag uavhengig av hva den var opprinnelig. Noen er blitt reine selskapshunder, andre er hardbarka bruks og tjenestehunder. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært på flere gjeterkurs med hundene mine og de er så flinke til å gjete. første gangen så det ut som om de har gjetet hele livet noe de ikke har siden jeg fikk de som valper. De har mye gjeterinstinktene i behold. Enig i at Siden de er i samme gruppe så er de ikke like. Hver rase er mye forakjelligheter selv om hvert eneste individ er enda større forskjellheter. Ble rotete skrevet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært på flere gjeterkurs med hundene mine og de er så flinke til å gjete. første gangen så det ut som om de har gjetet hele livet noe de ikke har siden jeg fikk de som valper. De har mye gjeterinstinktene i behold. Enig i at Siden de er i samme gruppe så er de ikke like. Hver rase er mye forakjelligheter selv om hvert eneste individ er enda større forskjellheter. Ble rotete skrevet.

Det spørs jo litt hvilken rase du har også da? Noen raser blir jo fortsatt i stor grad avlet på gjeting(feks Border Collie), og de har jo også da selvsagt et bedre bevart gjeterinnstinkt. Og selv i de rasene som ikke avles mot gjeting så finnes det jo individer som gjeter bra, men når gjeteing ikke blir prioritert i avlen så blir det jo litt mer tilfeldig hva som dukker opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg har ikke behov for å ha en stor hund som ser noe skarp ut for å føle meg trygg.

I såfall hadde jeg nok hverken skaffer meg chihuahua eller lapphund :P Jeg synes jo det er ganske trist om folk skaffer seg en bestemt hunderase ut i fra at de skal føle seg trygge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg har så mye selvtillit at jeg føler meg ganske trygg på meg selv og at jeg håndterer de situasjoner som måtte oppstå, uten at jeg har behov for hund. Det har jeg for helt andre årsaker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gode poeng, setter pris på innspill @simira :)!  Jeg forstår utgangspunktet ditt, og hvorfor du tenker det ja - og jeg er ikke uenig rent objektivt sett basert på det jeg har skrevet i innlegget. Jeg mener basert på samtalene jeg har hatt med de, og observasjon av valpen - at det virker som om de har gjort en grei jobb med valpen altså, men litt dessverre snevert i forhold til sosialisering i miljø utenom der valpen er vokset opp og særlig på det å være alene. Noe de selv åpent sier. De skulle absolutt ha trent med den alene ja. De hadde tiltenkt at den skulle bli værende på gården, også ble det ikke slik - dessverre. Den er vane med bilkjøring, kloklipp, børsting, dusj/vask, mennesker som kommer og går på gården etc. Verken valpen eller andre hundene markerte ikke noe på at jeg kom og de var egentlig bare mest gira på at det kom en ny person der. Ingen bjeffing i det hele. Mammahunden på gården var litt skeptisk en liten time før hun ble kompis. Svaret er nok et direkte nei. Derfor må jeg har hunden med på jobb, noe som heldigvis går greit i mitt tilfelle. Tenker en uke der det blir mest meg å hunden på hjemmekontor, dersom hun kommer seg til rette så går vi over i kontor-hund noen mnd der vi jobber sakte over tid med å bli mer selvstendig. Jeg er klar for at hunden blir litt jobb, men på sikt håper jeg at hun blir en grei selvstendig nok hund da jeg også driver litt reising i ny og ne. Har to turer der jeg blir borte totalt to uker resten av året, så håper at denne fasen skal gå greit for henne.  Det er snakk om en schæfer som har brukshund gener ja, men ikke ren bruksschæfer. Har ingen planer om bruk utenom å la henne drive søk for morro. Har hatt store hunder før slik som Bernersennen og labdrador men de har blitt adoptert i voksen alder, og ville derfor høre litt ang det å hente henne inn når jeg ser at hun har litt angst.  Slik det ser ut nå er nok ikke det en mulighet dessverre. Mulig at noe kan ordnes med søsterhunden, men det å ha ansvar for to brukschæfer-valper alene blir kanskje litt ekstremt.
    • Jeg ville droppet det. Ikke på grunn av separasjonsangsten og at det kan bli en utfordring å overkomme, men fordi situasjonen tyder på at eier ikke har lagt nevneverdig grunnarbeid i valpen. Uavhengig av om det var planen å beholde valpen eller ikke hadde den hatt fordel av alenetid og alenetrening. Hva annet av grunnleggende trening mangler, tenker jeg. Har hunden kjørt bil noe særlig? Opplevd ulike miljøer, underlag, møtt ulike mennesker, hunder og dyr utenfor husholdningen, osv.? Er hun trent på å være alene i det hele tatt, om enn sammen med de andre hundene? Du må ihvertfall være klar over at her tar du potensielt på deg et prosjekt med en valp som ikke nødvendigvis har fått grunntrening som det er en fordel å få inn de første månedene. Hvis du først skal gå for det, og har tid til prosjektet, så ville jeg hentet henne så raskt som mulig. Om du vil gjøre overgangen lettere ville jeg heller lånt med mor eller søster i starten, og jobbet MYE med valpen alene for å knytte bånd til deg. Uansett vil hunden være disponert for separasjonsangst og alenetrening vil ta mye tid, samt alt av annet som potensielt ikke er jobbet med fra starten. Særlig hvis det er snakk om en bruksschæfer, som er rasen i profilen din, og du har planer for bruk, så ville jeg nok gått for en hund med litt tryggere bakgrunn enn dette.
    • Høres det ut som en dårlig plan da ? Og er det veldig negativt for oppdretter om jeg bestiller to valper fra samme kull? Ville dere solgt til meg da? Redd vedkommende bare skal skygge banen vekk fra å velge meg som kjøper da. Virker jeg useriøs da ?
    • Hei, ser etter litt innspill om en valp jeg er i prosessen med å kanskje adoptere - om alt går seg til og eierne er enige. Har anonomymisert endel info om hunden av den grunn. 5 mnd gammel tispe, som har vokst opp ilag med søsteren (også 5 mnd gml) og mamma, har bodd med de hele livet hennes. Søsterhunden er bor ikke fast der, men er innom i helger. Ellers en snill, lydig og matmovitert jente. Glad i kos og berøring og ellers bra gemytt. Casen er at hunden er vokst opp med søstra og moren sin, og har aldri vært noe særlig alene uten søstra og (særlig) moren.  Ved første forsøk å gå på tur alene med hun får hun et fryktelig stressnivå, og vil knapt gå en meter uten å bli lurt avgårde med godbiter. Noen ganger glemmer hun at 'flokken' mangler og er ivrig og glad, før det går noen sekunder der hun leter etter søstra og mora igjen. Tydelig at hunden er ganske sterkt kobla i mora og søstra si, og stresser når hun ikke finner de. Dette var dog turforsøk første gangen jeg møtte hunden, ifl eier har de aldri gått på tur med kun henne alene.  Jeg som mulig ny eier ønsker at overgangen skal gå så bra som mulig for henne til sitt poensielt nye hjem, men vil høre erfaringer fra noen som har gjort noe lignende.  Skal man ta valpen rett ut av miljøet hun er i nå, eller forsøke å bygge bånd til hunden før det gjøres? Hunder knytter seg jo ganske sterkt i folka og stedene de vokser opp med, og båndene blir sterkere etter hvert som tida går - men er mulig også det blir litt brutalt å rive henne opp slik som det er. Står vel mest på ideen om å møte henne to-tre ganger også ta henne med, men vil gjerne høre hva folk har av opplevelser eller tanker. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...