Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er forskjell innen regler for rasene, men har dere noen preferanser/meninger om når det er ok å sette valper på tispa?

Og når det er ok å bruke hannen?

Tenker på alder.

Sett at alt er som det skal da sef??

Skrevet

Syns en fin alder er rundt 2,5 år- 3 år på tispa og det samme på hannhunden. Det er fordi da har man fått sett hvordan hunden har utviklet seg og modnet seg, man får tid til å tatt de testene man trenger og vist hunden litt. Det er i hvert fall min mening :)

Vet at andre gjør det tidligere. Særlig hannhunder. Vet om oppdrettere som har brukt en hannhund valp i avel, det liker jeg ikke. Man skal ikke ha dårlig tid når man skal avle.

  • Like 3
Skrevet

2,5-3 år for tisper, hanner på en måte litt yngre fordi det ikke er helt den samme påkjenningen for dem som for tispa, men alikevell så synes jeg det er kjekt at hundene er helt voksne både i kropp og sinn, så man vet hva man faktisk avler på. De fleste er jo greie som unghunder, men det kan skje mye i overgangen fra ung til voksen og hos noen så kommer dette sent.

  • Like 1
Skrevet

Jeg også er av meningen rundt 3 år på tisper og 2+ på hanner.

De bør være litt mer voksne i hodet enn når de er unghunder.

Dog varierer det veldig fra hund til hund.

Vet om noen som ikke har blitt "voksne" før de er 4 år.

Også vet man litt mer om hva hunden kan og hvordan den er når den blir litt eldre.

Å bruke en valp i avl høres fælt ut.

Vet at noen parret før 2 år og det syntes jeg er reint for tidlig.

  • Like 1
Skrevet

Ingen av mine hunder (tisper) ble voksne før de bikket 3 år. Jeg mener størrelsen på rasen er helt irrelevant, da svært unge hunder ofte et kapable til å bære frem kull rent fysisk. Men det mentale er ikke nødvendig vis ferdig utviklet. Min lille papillon har utviklet seg masse fra 2 til 3 år, både fysisk og psykisk. Så generelt ville jeg sagt at jeg foretrekker å vente til en tispe er 3 år +. Første kullet bør dog komme før den nærmer seg kanskje 5?! Synes ikke man bør vente for lenge heller med kull.

Hanner er vanskeligere. Kommer sånn an på. Men ideelt sett bør de være i alle fall 2 år synes jeg. Aller helst 3 de også. De viser gjerne ikke sitt "sanne jeg" før de er voksne oppi hodene sine de heller.

Men altså.. Alt med skjønn. Uansett mener jeg 2 år er helt minimum for tisper uansett rase, og at hanner under 2 også er i overkant unge.

  • Like 1
Skrevet

Synes tispa skal være minimum 2 år, gjerne 3-3 1/2 år også. :-) Man må selvsagt vurdere individet også, noen tisper er sikkert ikke klare før de er 4 år. men synes kull 1 bør skje før 5 år.

Hannhunder mener jeg også bør være minst 2 år, gjerne 3-4 år :-) Min hannhund var nesten 3 år når han fikk sitt første kull, han utviklet seg mye fra han var 18 mnd til han ble 2 1/2 år gammel, både mentalt og psykisk. Synes alt for mange unge hannhunder blir brukt og må si at jeg grøsser og blir rett og slett forbanna når jeg ser hannhunder på 1 år blir brukt i avl... Er hannhunden veldig lovende så er den forhåpentligvis like lovende om ikke bedre om 1-2 år. Hett tema for meg...

  • Like 1
Skrevet

Hanner virker ofte å være senere ferdig med den mentale biten enn tisper (min erfaring ihvertfall), men samtidig så har man det jo helst ikke så voldsomt travelt heller med hannene. Man trenger jo egentlig ikke å tenke på at de må ha kull før en viss alder, så da kan man jo like gjerne ta seg god tid, se hvordan de utvikler seg og det samme med øvrige søsken, gjør unna alt av tester, titler og prestasjoner også kan man avle. Her kan jo sperm tappes og lagres så ingen hast med noe.

Skrevet

Hanner er vanskeligere. Kommer sånn an på. Men ideelt sett bør de være i alle fall 2 år synes jeg. Aller helst 3 de også. De viser gjerne ikke sitt "sanne jeg" før de er voksne oppi hodene sine de heller.

Jeg ser alle skriver dette - de viser ikke sitt sanne jeg før de er voksne. Det er faktisk ikke min erfaring over hodet med min hannhund. Allerede da han gikk MH 12 mnd gammel, så kjente jeg godt igjen hunden min og jeg fikk ingen overraskelser. Han var en hormonell dust en periode, men han endret seg ikke mht egenskaper eller adferd ellers, selv om han selvsagt har modnet med årene, men det har hatt lite med temperamentet å gjøre. Jeg var veldig skeptisk til å la ham parre ei tispe da han var 18 mnd gammel nettopp fordi jeg var usikker på om han ville fortsette å være den greie hannhunden han hadde vært fram til da (ja, bortsett fra at han hadde grøt i hodet når han var som verst hormonell). Han har vært seg selv hele tida i grunnen, og ikke endret seg til noe som helst annet enn det han var som ung hund.

Jeg tror det at noen får seg "overraskelser" når hunden blir voksen kan være at de IKKE har sett hvordan hunden faktisk har vært under oppveksten og kanskje ikke tolket de små tingene som kan ha ligget der hele tiden, men som da blomstrer når bikkja blir voksen og kanskje TØR mer enn den gjorde som ung.

Jeg har selvsagt ikke noe belegg for å si dette altså - det er bare tanker jeg har gjort meg opp gjennom årene :).

  • Like 2
Skrevet

Jeg ser alle skriver dette - de viser ikke sitt sanne jeg før de er voksne. Det er faktisk ikke min erfaring over hodet med min hannhund. Allerede da han gikk MH 12 mnd gammel, så kjente jeg godt igjen hunden min og jeg fikk ingen overraskelser. Han var en hormonell dust en periode, men han endret seg ikke mht egenskaper eller adferd ellers, selv om han selvsagt har modnet med årene, men det har hatt lite med temperamentet å gjøre. Jeg var veldig skeptisk til å la ham parre ei tispe da han var 18 mnd gammel nettopp fordi jeg var usikker på om han ville fortsette å være den greie hannhunden han hadde vært fram til da (ja, bortsett fra at han hadde grøt i hodet når han var som verst hormonell). Han har vært seg selv hele tida i grunnen, og ikke endret seg til noe som helst annet enn det han var som ung hund.

Jeg tror det at noen får seg "overraskelser" når hunden blir voksen kan være at de IKKE har sett hvordan hunden faktisk har vært under oppveksten og kanskje ikke tolket de små tingene som kan ha ligget der hele tiden, men som da blomstrer når bikkja blir voksen og kanskje TØR mer enn den gjorde som ung.

Jeg har selvsagt ikke noe belegg for å si dette altså - det er bare tanker jeg har gjort meg opp gjennom årene :).

Alle blir jo ikke drittbikkjer, tvert imot så er jo de fleste ok bikkjer, men ting knyttet til kjønnsdrift osv vises ofte ikke før hunden er helt voksen. Noen ser man det tidlig på, men noen kan forandre seg mye, selv om de er helt fine kanskje så lenge som til de har passert 2 år eller mer også plutselig endrer det seg. Og kjønnsdrift er jo noe som ihvertfall etter min mening bør taes hensyn til i avl. Andre ting som går på generell oppførsel (om hunden er redd, tøff osv) det ser man jo gjerne tegn på tidligere, selv om det også kan utarte seg forskjellig hos unge og voksne, så ser man at det er der.

Skrevet

Jeg finner svært få grunner til å sette kull på både tisper og hanner før fylte 3 år, uansett størrelse. Helst enda eldre. Kommer litt an på rase også, på raser som cavalier som har hjerteproblem og syringomyelia som de to største og styggeste, så er det fordel å bruke eldst mulig avlsdyr, der ser jeg ingen grunn i verden til å bruke yngre hanner enn 4 år. Mener også cavalierklubben har en anbefaling om at minst en av partene skal være fylt 4 år. Dette fordi det er sykdommer som viser seg sent. Jo lengre hunden er fri for symptomer jo større sjanse er det for at den er fri eller at en eventuel diagnose aldri vil bli et reelt problem.

Jeg ser argumentene til endel om å bruke yngre dyr, og de er i og for seg greie nok, men jeg personlig, ville ikke satt kull på noe under 3 år. Ikke dermed sagt at alder på avlsdyr er det som definerer om en oppdretter er seriøs eller ikke i min verden. Nå har ikke alder på foreldredyr spilt noen rolle når jeg har kjøpt hund før, men det kommer garantert til å bli en faktor ved neste valpekjøp. Hvor avgjørende den vil være vil jo vise seg. Det er skrekkelig lett å være teoretisk oppdretter som aldri svelger kameler eller må velge prioriteringer :lol:

  • Like 5
Skrevet

Utrolig interessant å lese svarene her.

Hvis jeg ser på min hann som nå er 19 mnder og lovlig å bruke i følge NBFK så har han forandret seg en del oppigjennom, men han er seg selv lik.

Han går overens med alle, men har nå vokst til å si ifra når noen blir for pågående. Det holder med et knurr og vise tenner før han rusler videre med de andre.

skal ta MH neste år så det blir spennende.

Ser klare fordeler med å vente til de er mer voksne ja. Også for å se kullet som en helhet.

Men der finner man også de som blir "ødelagt" av eier og dermed drar kullet ned.

De som er flinke ser helt sikkert dette an.

Det som jeg føler, ihvertfall på belgeren, er at folk henger seg mer opp i at hunden har 1 på skudd enn resten av det mentale.

Har sett skuddfaste belgere som er agressive mot både andre hunder og eiere/dommere i ringen og jeg har sett kull etter mor med 5 på skudd gi stødige og flotte valper som alle ligger på 1-2 på skudd.

Men allikevel virker det som at det fokuseres utrolig på skudd delen i testen og for meg så syntes jeg det er like viktig å se på den sosiale og tilgjengelige delen.

Men så er det bare min mening da?

  • Like 1
Skrevet

Ikke sånn superrelevant for tråden kanskje, men jeg møtte en miniaussie som var importert fra USA, den var 2,5 år og hadde hatt tre kull..... Den ble importert fordi de skulle avle på den (ikke hun som har den nå, den er omplassert i Norge også, stakkar), men det ble (heldigvis!!) ikke noe av. Den virket veldig passiv og kunne ikke leke eller noe, virket som den hadde gått glipp av veldig mye av sin egen utvikling.

Skrevet

Tispe over 3, under 7 på de største rasene. Hannhund ser jeg helst er 7-9 år, da vet man mye mer om hva han gir og ikke, og da tenker jeg spesielt på sykdommer. Som kjøper er dette iallfall mine kriterier

Skrevet

Jeg ser alle skriver dette - de viser ikke sitt sanne jeg før de er voksne. Det er faktisk ikke min erfaring over hodet med min hannhund. Allerede da han gikk MH 12 mnd gammel, så kjente jeg godt igjen hunden min og jeg fikk ingen overraskelser. Han var en hormonell dust en periode, men han endret seg ikke mht egenskaper eller adferd ellers, selv om han selvsagt har modnet med årene, men det har hatt lite med temperamentet å gjøre. Jeg var veldig skeptisk til å la ham parre ei tispe da han var 18 mnd gammel nettopp fordi jeg var usikker på om han ville fortsette å være den greie hannhunden han hadde vært fram til da (ja, bortsett fra at han hadde grøt i hodet når han var som verst hormonell). Han har vært seg selv hele tida i grunnen, og ikke endret seg til noe som helst annet enn det han var som ung hund.

Jeg tror det at noen får seg "overraskelser" når hunden blir voksen kan være at de IKKE har sett hvordan hunden faktisk har vært under oppveksten og kanskje ikke tolket de små tingene som kan ha ligget der hele tiden, men som da blomstrer når bikkja blir voksen og kanskje TØR mer enn den gjorde som ung.

Jeg har selvsagt ikke noe belegg for å si dette altså - det er bare tanker jeg har gjort meg opp gjennom årene :).

Mitt inntrykk er at de fortsetter å være "seg selv", men at noen trekk forsterkes. Feks voktinstinkter, jakt osv. På en del av hundene jeg har hatt har jaktinstinktene blitt forsterket etter 2-3-års-alder. Og enkelte har blitt mer "territoriale" av seg ift hus og hage, uten å ha vist dette veldig tydelig som valper/unghunder.

ift startinnlegg; Selv syns jeg tisper bør være minst 3 år gamle, og ikke eldre enn 7 år, litt raseavhengig sett ift kondisjon og helse osv. Og hannhunder bør væe minst 3 de også, og gjerne godt voksne/eldre, slik at man kan ha en formening om helse gjennom et liv.

Skrevet

Jeg har flere ganger hatt kull på 2 års gamle tisper. Basenjien er jo litt spesiell med løpetid kun en gang i året, så da har man gjerne første kull ved enten 2- eller 3 års alder.
Når jeg opererer med del-eiere, og flere faktorer på når det passer for både oss og dem blir dette ofte utløsende for når vi setter første kull.
Basenjien er mer enn klar nok for oppgaven ved 2 år, og alle helseresultater er på plass.

Jeg har flere basenjier på del-eie som jeg aldri har- eller kommer til å bruke i avl- og dette vet jeg som regel lenge før de er to.
Det er ikke stort man ikke ser ved 2 år som er tydelig ved 3 år.
Enkelte sykdomer (slik som PRA og Fanconi) ser man ikke før ved 6-9 års alder, men det blir jo av hensyn til avsldyrene også vel langt å vente. Nå har vi heldigvis DNA test for fanconi- og for en av PRA typene som gjør at man også kan forebygge dette.

  • Like 1
Skrevet

Alle blir jo ikke drittbikkjer, tvert imot så er jo de fleste ok bikkjer, men ting knyttet til kjønnsdrift osv vises ofte ikke før hunden er helt voksen. Noen ser man det tidlig på, men noen kan forandre seg mye, selv om de er helt fine kanskje så lenge som til de har passert 2 år eller mer også plutselig endrer det seg. Og kjønnsdrift er jo noe som ihvertfall etter min mening bør taes hensyn til i avl. Andre ting som går på generell oppførsel (om hunden er redd, tøff osv) det ser man jo gjerne tegn på tidligere, selv om det også kan utarte seg forskjellig hos unge og voksne, så ser man at det er der.

Nei, jeg synes ikke jeg har sett særlig mange hunder som har forandret seg særlig mye fra de var unge hunder til de blir voksne faktisk. Jeg tror egentlig ikke jeg kjenner til noen hunder jeg kan si har hatt noen negativ utvikling mot voksen aldrer som jeg ikke har sett det på fra de var unge (men som kanskje ikke eierne har lagt så godt merke til - og dermed får seg en overraskelse).

Mitt inntrykk er at de fortsetter å være "seg selv", men at noen trekk forsterkes. Feks voktinstinkter, jakt osv. På en del av hundene jeg har hatt har jaktinstinktene blitt forsterket etter 2-3-års-alder. Og enkelte har blitt mer "territoriale" av seg ift hus og hage, uten å ha vist dette veldig tydelig som valper/unghunder.

Ja, det var vel det jeg forsøkte å skrive - litt klønete - også. Enkelte trekk forsterkes når de blir voksne, men de ER der fra hunden er ung, man bare legger ikke så merke til det om man ikke er observant :).

Skrevet

Jeg vil heller bruke en hannhund på 18 måneder, der jeg vet mye om levealder og helse på hans foreldre, besteforeldre og oldeforeldre - enn å bruke en niåring der alle besteforeldrene døde før de var fem av sykdom. Det er ikke bare de to hundene involvert i parringen som teller for meg når jeg gjør en kombinasjon.

  • Like 1
Skrevet

På tisper synes jeg 2,5 år er en fin alder. Men de kan godt være eldre også.

På hanner fra 2år, men jeg liker ikke at unge hanner blir mye brukt. Et par kull for så og evaluere disse før hannen blir brukt noe særlig mer synes jeg er fint.

Eldre hanner (over 7år) er fint, men for noen individer kan fertiliteten gå nedover allerede på denne alderen, så jeg ser ingen grunn til å vente så lenge før første kull.

  • Like 1
Skrevet

Personligen kan jag ju tycka att det är synd att det inte finns någon satt minimum ålder på hanen som skall användas i avel.
Så sent som i somras annonserades på en uppfödares sida att en då 9 mån VALP skulle vara far till en kull. Förhoppningsvis en tjuvparning och så vit jag vet tog det sig aldrig...

Skrevet

Nei, jeg synes ikke jeg har sett særlig mange hunder som har forandret seg særlig mye fra de var unge hunder til de blir voksne faktisk. Jeg tror egentlig ikke jeg kjenner til noen hunder jeg kan si har hatt noen negativ utvikling mot voksen aldrer som jeg ikke har sett det på fra de var unge (men som kanskje ikke eierne har lagt så godt merke til - og dermed får seg en overraskelse).

Ja, det var vel det jeg forsøkte å skrive - litt klønete - også. Enkelte trekk forsterkes når de blir voksne, men de ER der fra hunden er ung, man bare legger ikke så merke til det om man ikke er observant :).

Som sagt, de fleste har jo ikke problemer med hormoner og styr og da er det jo ikke noe å se heller, for alt det andre er jo der hele tiden, men det er jo ganske imponerende og se overdriven kjønnsdrift FØR hunden har utviklet kjønnsdrift.. Det går jo ikke på egenskaper, men på hormoner, og før hormonene er på plass så er jo ikke problemet der. Noen får jo driftene sine tidlig andre senere, og de fleste ikke i det hele tatt, men det vet man jo liksom ikke før de er voksne.

Skrevet

Som sagt, de fleste har jo ikke problemer med hormoner og styr og da er det jo ikke noe å se heller, for alt det andre er jo der hele tiden, men det er jo ganske imponerende og se overdriven kjønnsdrift FØR hunden har utviklet kjønnsdrift.. Det går jo ikke på egenskaper, men på hormoner, og før hormonene er på plass så er jo ikke problemet der. Noen får jo driftene sine tidlig andre senere, og de fleste ikke i det hele tatt, men det vet man jo liksom ikke før de er voksne.

Jeg tror ikke jeg skjønner hva du mener... Selvsagt ser man ikke overdreven kjønnsdrift før hunden er kjønnsmoden - men det blir de fleste hannhunder ganske så tidlig, og det er neppe et problem å identifisere akkurat DET rimelig tidlig? Det er kanskje det enkleste å se, spør du meg. Det er vel nok av folk her inne som klager på kjønnsfroskene sine, og slik har de jo vært fra ganske ung alder - det har neppe kommet overraskende i 3-årsalderen liksom? De aller aller fleste hannhunder begynner jo å få sine kjønnsdrifter fra de er rundt 6 -9 mnd, vil jeg si, men det varierer jo hvor sterke disse er. De ER jo der selv om man ikke legger så mye merke til dem (noen jukker på alt, andre tisser fortsatt sittende liksom - men de er jo i kjønnsmodning).

Det er sjelden sånn at en enkel og snill unghund plutselig blir et kjønnsmonster når den er 3 år liksom.

  • Like 2
Skrevet

En ting jeg synes er et undervurdert tema i avl er samkjønnsaggresjon.

Det er mulig enkelte klarer å se det fra bikkja er ung, men jeg vet om flere hannhunder som plutselig har begynt å mene litt for mye om andre hanner når de bikker 2-3 år.

  • Like 4
Skrevet

En ting jeg synes er et undervurdert tema i avl er samkjønnsaggresjon.

Det er mulig enkelte klarer å se det fra bikkja er ung, men jeg vet om flere hannhunder som plutselig har begynt å mene litt for mye om andre hanner når de bikker 2-3 år.

Dette interesserer meg også.

Er samkjønnsagressjon noe folk ser på før de parrer??

Noen raser er jo mer "utsatt" for dett enn andre, men tenker dere over om hannen er sosial med andre i tillegg til helse og det mentale??

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...