Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?

[Malamuten]

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres.

Mine hunder er ikke erstatning for barn, bare for å ha sagt det.

Samme her. Ellers er det sjeldent jeg egentlig over hodet omtaler hunden på en sånn måte at det er nødvendig å bruke slik ord, det er stort sett bare på tøys det blir brukt. "kjip mamsen som ikke deler maten sin" el. ikke når jeg snakker med andre om meg og hunden min. Hundene mine er absolutt en del av familien og kunne til en viss grad vært "erstatning" for barn viss jeg av en eller annen grunn ikke kunne få eller ikke ville ha barn, men samtidig så er det stor forskjell på barn å hund, de er ikke barn, så igjen om jeg skulle omtale hunden(e) som barn så er det med en god dose fleip i stemmen.

[Siri]

Jeg er mamsen her i huset, evt kjerringa - eller slaven (men det er bare i hodet mitt, jeg sier ikke det til hundene, da kan de jo tro at jeg faktisk ER slaven deres ). Hundene er jo hhv guttungen (Willy) og drittungen, skitungen - og bebisen... .

[Guest Jonna]

Det er ikke mer naturlig å være tante enn mamma, vel? Tante-begrepet strekker seg jo langt utenfor slektsforhold og husholdning, det er jo nesten hvilken som helst dameperson man turer eller trener med med ujevne mellomrom

Må det være logisk?

[Raksha]

Nå måtte jeg tenke Nei de erstatter ikke barn, har aldri gjort det (har barn) men Bonden har omtalt meg som "mor" for dem i enkelte settinger, så da har det blitt slik da, og nå "heter" vi jo "mamma" og "pappa" så da blir det fort sånn til hundene og, "papsen mater dere". Hundene gir gave til den tobente, men ikke til oss.

[xxx12345]

Jeg kan si komme til mamsen/mammen når jeg sitter i sofaen og vi skal kose, og jeg omtaler Smula som mammadalt, men jeg omtaler meg ikke selv som mamman til eller hundene som ungene mine. Så - en mellomting kanskje?

[ingvildoline]

Jeg er mamma og sambo er pappa. Svigermor er bestemor, foreldrene mine er mor og far

[maysofie]

Jeg kaller meg ingenting ovenfor mine hunder, men min mamma er "mor" for Keo, det har blitt sånn ettersom at jeg adresserer mamma som "mor" og det er veldig greit å sende han til "ho mor" om han skal hente/bringe noe innomhus

Samtidig er han veldig kjapp å ta navn på folk, hvis vi sitter i et fullpakket familieselskap så kan jeg sende han for kos osv hos hver enkelt person, eller i en treningsgruppe

Hvis noen sier at jeg er mamma/mor til Keo så skjer der ikke noe annet enn at Keo ikke reagerer på det eller at han begynne å lete etter mamma, det er da slett ingenting å bli grinete over.

Jeg kaller Keo for "fine gutten min" i blant da, skamløst

[Belgerdama]

Her går det for det i mor eller mamma. Det er mest av andre da. Gå til morr'a di, mamma sin gutt, tante sin jente osv.

Også bruker jeg tante, mormor, godgutten, jenta mi osv.

Dette er fordi det gjør det litt mer kjært.

Når min mor kommer hit så kan hun si : Frost, gå til morr'a di. Og det er ikke fordi jeg er moren hans, for hun bor også her..hehe, men fordi det for oss virker så kaldt og upersonlig å si : gå til eieren din.

Jeg har selv to barn og de erstatter ikke disse overhode. Hundene er en stor del av familie og jeg ville beskyttet de på lik linje med alle jeg er glad i, men de vet også sin plass.

De har sine plasser og har funnet ut hva som lønner seg og ikke.

Dog når vi er på tur så roper jeg de aldri inn med : kom til mamma eller tante. Og jeg spør ikke om de har sett sønnen min.

Er liksom bare innimellom at jeg kan si : er du godeste gutten til mamma??

For meg så er det egentlig det samme hva folk kaller seg selv eller hunden. Jeg har ikke noe tro på at den skjønner hva vi legger i betydningen av det vi sier. De hører bare at vi bruker en mild og kjærlig stemme. Så vi kunne like godt sagt: kom til slakteren din lille dritthund og den ville vært like glad så fremst man bruker den milde stemmen.

[Tommy]

Oh yes, så absolutt. Har egentlig ikke gjort meg noen tanker rundt hvorfor/hvorfor ikke jeg skal bruke det heller. Ble bare sånn.

[LinL]

Eh, ja hvis jeg sier "korr e mormor"? Da ser han på mamma hihihiii. Det har bare blitt sånn, vet ikke helt hvorfor, men sånn er det innad i fammen liksom, så jeg har vel bare vokst opp i det der jeg tenker ikke noe særlig over det, det bare er sånn.

Er på ingen måte substitutt for barn. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å ha lyst på egne barn engang

[TrasselTrollet]

Här hemma säger vi husse och matte.

[Toril]

Nei. Her er det mer sånn,dere hører vel for pokker etter når kjerringa snakker... Så kjerringa,det er meg

[LinL]

Här hemma säger vi husse och matte.

Det synes jeg er fint Matte er damen og husse er mannen liksom? Eller har jeg det omvendt i hodet mitt nå?

[Gjest]

Husse er mannlig ja

[jaktlykke]

Skulle ønske vi også hadde tilsvarende som svenskene der - de har mange gode uttrykk!

[Guest Gråtass]

Nei jeg kaller meg ikke for mamma, gubben kaller seg ikke for pappa, men når vi roper på hele flokken så sier vi "kom da barna.." Så veit ikke helt jeg, men jeg kaller jo sambo for gubben og han meg for kjerringa, så da har det blitt familietittelen antar jeg.

[Rocket]

Mjnæææ? Andre kan omtale meg som mammsen hans el, men jeg gjør det ikke selv. Det er bikkja mi liksom, ikke et barn. Jeg kan dog kalle katten for f.eks "pusebabyen min" når de er små, og det gjorde jeg vel med Rocky også når han var liten. (valpebaby/valpis el). Stort sett blitt det brukt navn når jeg blir omtalt ovenfor bikkja/kattene, eventuelt matmor.
Mammaen min derimot kalte både han og gamle hannkatten vår som vi hadde da jeg var liten, for "sønnene hun aldri fikk". Og hun kalte seg for mamma ovenfor dem begge, "komme til mamma" osv. Og jeg sa gjerne "gå til mamma", men det er mest fordi jeg syns det er fryktelig rart å skulle omtale henne med navn til bikkja liksom, hun var jo mammaen min så da ble det mamma når jeg omtalte henne.

Bror/søster bruker jeg overfor katten ift hverandre, men det er fordi de faktisk er hel og halvsøsken. Krysser ikke over til bikkja, da blir det se pusen/Taiga/Tokyo/Luna.

[Mardina]

Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er eier av hunden min, ikke mamma'n hans. Han har en mamma på 4 bein. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt kleint at folk kaller seg for moren eller faren til hunden sin. For meg høres det bare merkelig ut.....

[Lars J]

Kaller meg ikke for pappa, nei. Føles for kleint, og sjelden jeg omtaler meg selv i forhold til bikkja i det hele tatt. Mine foreldre lurte på om jeg brukte pappa, men det har blitt til at de sier "Gå til Lars!", som det kan se ut som hun skjønner.

[isbister]

Ja, jeg sier mamma når jeg mener meg selv, det er like godt som noe annet. Det betyr ikke at jeg er forvirret om hvorvidt jeg fødte de selv eller om vi er biologisk i slekt. Det betyr heller ikke at jeg bruker bleier på valpen når den er liten eller mater den med tåteflaske for den som måtte lure. For meg ville det bare vært unaturlig og merkelig å omtale meg selv ved navn eller kalle meg selv for "eier" når jeg pratet til hunden.

[Enirtak]

Skulle ønske vi også hadde tilsvarende som svenskene der - de har mange gode uttrykk!

Hvilke? Jeg bruker navnet mitt når jeg snakker om meg selv til hunden, men leter etter en "kose-tittel", som ikke er "mamma", "mor", el.lign. Jeg har en gutt, og er hans mamma. Jeg har aldri født noen hund

[Grim]

Nei, gjør ikke det. Andre i familien kaller meg det, og hverandre for tante, mormor ol - og det er helt i orden. Det er jo en omsorgs-kosegreie. Jeg har hund istede for barn, men det er ingen erstatning - jeg ønsker meg ikke barn.

[Gjest]

Jeg er mamma. For både to-og firbente.

Og ja - de er ALLE barna mine

[LilleZara]

Jepp! Og for oss føles det helt naturlig

[SandyEyeCandy]

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den skjeggete halvkjempen!