Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Chako
 Share

Recommended Posts

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. :D

Mine hunder er ikke erstatning for barn, bare for å ha sagt det. :P

Samme her. Ellers er det sjeldent jeg egentlig over hodet omtaler hunden på en sånn måte at det er nødvendig å bruke slik ord, det er stort sett bare på tøys det blir brukt. "kjip mamsen som ikke deler maten sin" el. ikke når jeg snakker med andre om meg og hunden min. Hundene mine er absolutt en del av familien og kunne til en viss grad vært "erstatning" for barn viss jeg av en eller annen grunn ikke kunne få eller ikke ville ha barn, men samtidig så er det stor forskjell på barn å hund, de er ikke barn, så igjen om jeg skulle omtale hunden(e) som barn så er det med en god dose fleip i stemmen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Jeg er mamsen her i huset, evt kjerringa - eller slaven (men det er bare i hodet mitt, jeg sier ikke det til hundene, da kan de jo tro at jeg faktisk ER slaven deres :| ). Hundene er jo hhv guttungen (Willy) og drittungen, skitungen - og bebisen... :icon_redface:.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke mer naturlig å være tante enn mamma, vel? :P Tante-begrepet strekker seg jo langt utenfor slektsforhold og husholdning, det er jo nesten hvilken som helst dameperson man turer eller trener med med ujevne mellomrom :lol:

Må det være logisk? :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå måtte jeg tenke :lol: Nei de erstatter ikke barn, har aldri gjort det (har barn) men Bonden har omtalt meg som "mor" for dem i enkelte settinger, så da har det blitt slik da, og nå "heter" vi jo "mamma" og "pappa" så da blir det fort sånn til hundene og, "papsen mater dere". Hundene gir gave til den tobente, men ikke til oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kaller meg ingenting ovenfor mine hunder, men min mamma er "mor" for Keo, det har blitt sånn ettersom at jeg adresserer mamma som "mor" og det er veldig greit å sende han til "ho mor" om han skal hente/bringe noe innomhus :)

Samtidig er han veldig kjapp å ta navn på folk, hvis vi sitter i et fullpakket familieselskap så kan jeg sende han for kos osv hos hver enkelt person, eller i en treningsgruppe :ahappy:

Hvis noen sier at jeg er mamma/mor til Keo så skjer der ikke noe annet enn at Keo ikke reagerer på det eller at han begynne å lete etter mamma, det er da slett ingenting å bli grinete over.

Jeg kaller Keo for "fine gutten min" i blant da, skamløst :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her går det for det i mor eller mamma. Det er mest av andre da. Gå til morr'a di, mamma sin gutt, tante sin jente osv.

Også bruker jeg tante, mormor, godgutten, jenta mi osv.

Dette er fordi det gjør det litt mer kjært.

Når min mor kommer hit så kan hun si : Frost, gå til morr'a di. Og det er ikke fordi jeg er moren hans, for hun bor også her..hehe, men fordi det for oss virker så kaldt og upersonlig å si : gå til eieren din.

Jeg har selv to barn og de erstatter ikke disse overhode. Hundene er en stor del av familie og jeg ville beskyttet de på lik linje med alle jeg er glad i, men de vet også sin plass.

De har sine plasser og har funnet ut hva som lønner seg og ikke.

Dog når vi er på tur så roper jeg de aldri inn med : kom til mamma eller tante. Og jeg spør ikke om de har sett sønnen min.

Er liksom bare innimellom at jeg kan si : er du godeste gutten til mamma??

For meg så er det egentlig det samme hva folk kaller seg selv eller hunden. Jeg har ikke noe tro på at den skjønner hva vi legger i betydningen av det vi sier. De hører bare at vi bruker en mild og kjærlig stemme. Så vi kunne like godt sagt: kom til slakteren din lille dritthund og den ville vært like glad så fremst man bruker den milde stemmen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh, ja :D hvis jeg sier "korr e mormor"? Da ser han på mamma :P hihihiii. Det har bare blitt sånn, vet ikke helt hvorfor, men sånn er det innad i fammen liksom, så jeg har vel bare vokst opp i det der jeg :P tenker ikke noe særlig over det, det bare er sånn.

Er på ingen måte substitutt for barn. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å ha lyst på egne barn engang :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nei jeg kaller meg ikke for mamma, gubben kaller seg ikke for pappa, men når vi roper på hele flokken så sier vi "kom da barna.." Så veit ikke helt jeg, men jeg kaller jo sambo for gubben og han meg for kjerringa, så da har det blitt familietittelen antar jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mjnæææ? Andre kan omtale meg som mammsen hans el, men jeg gjør det ikke selv. Det er bikkja mi liksom, ikke et barn. :P Jeg kan dog kalle katten for f.eks "pusebabyen min" når de er små, og det gjorde jeg vel med Rocky også når han var liten. (valpebaby/valpis el). Stort sett blitt det brukt navn når jeg blir omtalt ovenfor bikkja/kattene, eventuelt matmor.
Mammaen min derimot kalte både han og gamle hannkatten vår som vi hadde da jeg var liten, for "sønnene hun aldri fikk". Og hun kalte seg for mamma ovenfor dem begge, "komme til mamma" osv. Og jeg sa gjerne "gå til mamma", men det er mest fordi jeg syns det er fryktelig rart å skulle omtale henne med navn til bikkja liksom, hun var jo mammaen min så da ble det mamma når jeg omtalte henne.

Bror/søster bruker jeg overfor katten ift hverandre, men det er fordi de faktisk er hel og halvsøsken. :P Krysser ikke over til bikkja, da blir det se pusen/Taiga/Tokyo/Luna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kaller meg ikke for pappa, nei. Føles for kleint, og sjelden jeg omtaler meg selv i forhold til bikkja i det hele tatt. Mine foreldre lurte på om jeg brukte pappa, men det har blitt til at de sier "Gå til Lars!", som det kan se ut som hun skjønner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg sier mamma når jeg mener meg selv, det er like godt som noe annet. Det betyr ikke at jeg er forvirret om hvorvidt jeg fødte de selv eller om vi er biologisk i slekt. Det betyr heller ikke at jeg bruker bleier på valpen når den er liten eller mater den med tåteflaske for den som måtte lure. For meg ville det bare vært unaturlig og merkelig å omtale meg selv ved navn eller kalle meg selv for "eier" når jeg pratet til hunden.

:)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle ønske vi også hadde tilsvarende som svenskene der - de har mange gode uttrykk!

Hvilke? Jeg bruker navnet mitt når jeg snakker om meg selv til hunden, men leter etter en "kose-tittel", som ikke er "mamma", "mor", el.lign. Jeg har en gutt, og er hans mamma. Jeg har aldri født noen hund :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, gjør ikke det. Andre i familien kaller meg det, og hverandre for tante, mormor ol - og det er helt i orden. Det er jo en omsorgs-kosegreie. Jeg har hund istede for barn, men det er ingen erstatning - jeg ønsker meg ikke barn. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...