Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. :D

Mine hunder er ikke erstatning for barn, bare for å ha sagt det. :P

Samme her. Ellers er det sjeldent jeg egentlig over hodet omtaler hunden på en sånn måte at det er nødvendig å bruke slik ord, det er stort sett bare på tøys det blir brukt. "kjip mamsen som ikke deler maten sin" el. ikke når jeg snakker med andre om meg og hunden min. Hundene mine er absolutt en del av familien og kunne til en viss grad vært "erstatning" for barn viss jeg av en eller annen grunn ikke kunne få eller ikke ville ha barn, men samtidig så er det stor forskjell på barn å hund, de er ikke barn, så igjen om jeg skulle omtale hunden(e) som barn så er det med en god dose fleip i stemmen.

  • Like 2
  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Skrevet

Jeg er mamsen her i huset, evt kjerringa - eller slaven (men det er bare i hodet mitt, jeg sier ikke det til hundene, da kan de jo tro at jeg faktisk ER slaven deres :| ). Hundene er jo hhv guttungen (Willy) og drittungen, skitungen - og bebisen... :icon_redface:.

  • Like 2
Skrevet

Det er ikke mer naturlig å være tante enn mamma, vel? :P Tante-begrepet strekker seg jo langt utenfor slektsforhold og husholdning, det er jo nesten hvilken som helst dameperson man turer eller trener med med ujevne mellomrom :lol:

Må det være logisk? :lol:

Skrevet

Nå måtte jeg tenke :lol: Nei de erstatter ikke barn, har aldri gjort det (har barn) men Bonden har omtalt meg som "mor" for dem i enkelte settinger, så da har det blitt slik da, og nå "heter" vi jo "mamma" og "pappa" så da blir det fort sånn til hundene og, "papsen mater dere". Hundene gir gave til den tobente, men ikke til oss.

Skrevet

Jeg kan si komme til mamsen/mammen når jeg sitter i sofaen og vi skal kose, og jeg omtaler Smula som mammadalt, men jeg omtaler meg ikke selv som mamman til eller hundene som ungene mine. Så - en mellomting kanskje? :P

Skrevet

Jeg kaller meg ingenting ovenfor mine hunder, men min mamma er "mor" for Keo, det har blitt sånn ettersom at jeg adresserer mamma som "mor" og det er veldig greit å sende han til "ho mor" om han skal hente/bringe noe innomhus :)

Samtidig er han veldig kjapp å ta navn på folk, hvis vi sitter i et fullpakket familieselskap så kan jeg sende han for kos osv hos hver enkelt person, eller i en treningsgruppe :ahappy:

Hvis noen sier at jeg er mamma/mor til Keo så skjer der ikke noe annet enn at Keo ikke reagerer på det eller at han begynne å lete etter mamma, det er da slett ingenting å bli grinete over.

Jeg kaller Keo for "fine gutten min" i blant da, skamløst :aww:

Skrevet

Her går det for det i mor eller mamma. Det er mest av andre da. Gå til morr'a di, mamma sin gutt, tante sin jente osv.

Også bruker jeg tante, mormor, godgutten, jenta mi osv.

Dette er fordi det gjør det litt mer kjært.

Når min mor kommer hit så kan hun si : Frost, gå til morr'a di. Og det er ikke fordi jeg er moren hans, for hun bor også her..hehe, men fordi det for oss virker så kaldt og upersonlig å si : gå til eieren din.

Jeg har selv to barn og de erstatter ikke disse overhode. Hundene er en stor del av familie og jeg ville beskyttet de på lik linje med alle jeg er glad i, men de vet også sin plass.

De har sine plasser og har funnet ut hva som lønner seg og ikke.

Dog når vi er på tur så roper jeg de aldri inn med : kom til mamma eller tante. Og jeg spør ikke om de har sett sønnen min.

Er liksom bare innimellom at jeg kan si : er du godeste gutten til mamma??

For meg så er det egentlig det samme hva folk kaller seg selv eller hunden. Jeg har ikke noe tro på at den skjønner hva vi legger i betydningen av det vi sier. De hører bare at vi bruker en mild og kjærlig stemme. Så vi kunne like godt sagt: kom til slakteren din lille dritthund og den ville vært like glad så fremst man bruker den milde stemmen.

Skrevet

Eh, ja :D hvis jeg sier "korr e mormor"? Da ser han på mamma :P hihihiii. Det har bare blitt sånn, vet ikke helt hvorfor, men sånn er det innad i fammen liksom, så jeg har vel bare vokst opp i det der jeg :P tenker ikke noe særlig over det, det bare er sånn.

Er på ingen måte substitutt for barn. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å ha lyst på egne barn engang :P

Skrevet

Här hemma säger vi husse och matte. :ahappy:

Det synes jeg er fint :) Matte er damen og husse er mannen liksom? Eller har jeg det omvendt i hodet mitt nå?

Guest Gråtass
Skrevet

Nei jeg kaller meg ikke for mamma, gubben kaller seg ikke for pappa, men når vi roper på hele flokken så sier vi "kom da barna.." Så veit ikke helt jeg, men jeg kaller jo sambo for gubben og han meg for kjerringa, så da har det blitt familietittelen antar jeg.

Skrevet

Mjnæææ? Andre kan omtale meg som mammsen hans el, men jeg gjør det ikke selv. Det er bikkja mi liksom, ikke et barn. :P Jeg kan dog kalle katten for f.eks "pusebabyen min" når de er små, og det gjorde jeg vel med Rocky også når han var liten. (valpebaby/valpis el). Stort sett blitt det brukt navn når jeg blir omtalt ovenfor bikkja/kattene, eventuelt matmor.
Mammaen min derimot kalte både han og gamle hannkatten vår som vi hadde da jeg var liten, for "sønnene hun aldri fikk". Og hun kalte seg for mamma ovenfor dem begge, "komme til mamma" osv. Og jeg sa gjerne "gå til mamma", men det er mest fordi jeg syns det er fryktelig rart å skulle omtale henne med navn til bikkja liksom, hun var jo mammaen min så da ble det mamma når jeg omtalte henne.

Bror/søster bruker jeg overfor katten ift hverandre, men det er fordi de faktisk er hel og halvsøsken. :P Krysser ikke over til bikkja, da blir det se pusen/Taiga/Tokyo/Luna.

Skrevet

Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er eier av hunden min, ikke mamma'n hans. Han har en mamma på 4 bein. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt kleint at folk kaller seg for moren eller faren til hunden sin. For meg høres det bare merkelig ut..... :|

Skrevet

Kaller meg ikke for pappa, nei. Føles for kleint, og sjelden jeg omtaler meg selv i forhold til bikkja i det hele tatt. Mine foreldre lurte på om jeg brukte pappa, men det har blitt til at de sier "Gå til Lars!", som det kan se ut som hun skjønner.

Skrevet

Ja, jeg sier mamma når jeg mener meg selv, det er like godt som noe annet. Det betyr ikke at jeg er forvirret om hvorvidt jeg fødte de selv eller om vi er biologisk i slekt. Det betyr heller ikke at jeg bruker bleier på valpen når den er liten eller mater den med tåteflaske for den som måtte lure. For meg ville det bare vært unaturlig og merkelig å omtale meg selv ved navn eller kalle meg selv for "eier" når jeg pratet til hunden.

:)

  • Like 6
Skrevet

Skulle ønske vi også hadde tilsvarende som svenskene der - de har mange gode uttrykk!

Hvilke? Jeg bruker navnet mitt når jeg snakker om meg selv til hunden, men leter etter en "kose-tittel", som ikke er "mamma", "mor", el.lign. Jeg har en gutt, og er hans mamma. Jeg har aldri født noen hund :D

Skrevet

Nei, gjør ikke det. Andre i familien kaller meg det, og hverandre for tante, mormor ol - og det er helt i orden. Det er jo en omsorgs-kosegreie. Jeg har hund istede for barn, men det er ingen erstatning - jeg ønsker meg ikke barn. :)

  • Like 2
Skrevet

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den skjeggete halvkjempen! :lol::D

  • Like 13

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...