Gå til innhold
Hundesonen.no

Monsen og hundene


Ingridhw
 Share

Recommended Posts

  • Svar 108
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

mer om monsen og hundene, mindre om monsen og flått!!

ang Sørlie: Robert Sørlie virker som en utrolig trivelig fyr.kjenner han ikke personlig, men husker så utrolig godt en av våre første sledeturer i samme treningsområde som han trener. Vi ser det komme

Hva gjør det at han snakker om flåtten? De fleste sykdommer trenger vel en "kjendis" som kan sette ansikt på det. Jeg synes det ville vært merkelig om han ikke nevnte det i det hele tatt, det er jo no

Jeg må legge med, til det jeg selv skrev;

"Look at yourself, you should always be proud of your team! You should always think "is this team something I can show to the pope on the finish line?" -Jeff King 2014.

Etter å ha vært aktiv i mange hundesporter så er nok dette noe vi kan adoptere og tenke på i alt vi driver med. I tillegg synes jeg Jan-Vidar Dahles artikkel i siste Bladet Hundekjøring var god; "Det er ikke bare i løp vi må tenke på etikk, men til hundeholdet hele året" (sitert etter hukommelsen..)

" Jeg er ikke så veldig opptatt å vinne løp, sier Sigrid. Men jeg trodde vel at jeg skulle være litt mer happy etter seieren i Finnmark. Det viktigste er å få gofølelsen, insisterer Sigrid. Å få det spannet. Det er mye viktigere enn å vinne løp!" -Sigrid Ekran, vinner av FL 1000 2014 (Hentet fra sjekkpunktet.no : http://www.sjekkpunktet.no/hundekjorerseminaret/ )

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fra i år, men det var visst tøffe forhold.

Det var veldig tøffe forhold. Rundt 30-40 som trakk seg under løpet fra klassen broren min kjørte (500km). Mye dårlig vær, masse is og kjipe spor. Broren min kom inn meg 6 av 8 om jeg husker rett nå, og hadde fine bikkjer inn til mål. Hadde han siktet høyere enn å bare fullføre med så mange hunder som mulig, kunne det gått utover hundene om han presset dem mer. Spesielt siden det var hans første FL-løp og dermed ukjent terreng.

Hundekjøring er en vanskelig erfaringssport. Masse faktorer å ta hensyn til. Nå har jeg ikke sett denne serien siden jeg er litt lei Monsen for tiden, men han skal ha for at han setter seg store mål (om enn ganske urealistiske) og plasserer hundekjøring på kartet.

Men jeg syns det hadde vært mer spennende å se en serie fra hundekjørere som ikke har de gigantiske bussene med egen kokk og masse luksus. Det gir litt mer feelingen av hundekjøring om det blir vist fra den hardt-jobbende (sier ikke at Monsen ikke jobber hardt, men han er heldig og får det faktisk litt lettere) siden. F.eks. Robert Sørlie, en av tidenes beste norske, lå i en pitteliten uisolert campinghytte vedsiden av vår på Femundløpet for et par år siden. Han klarte seg superbra uten schvær buss og masse handlere (meen jeg mener jo at alle bør med fordel ha et godt handlerteam, både for å bevare kjører og hunders helse, spare litt tid og krefter slik at kjøreren kan fokusere mest mulig på å lese og stelle godt med hundene).

Samme med Sigrid Ekran.

Hundekjøring bør ha fokus på kjærlighet til hunder og natur, og plasseringer en god bonus som viser hvor bra man har jobbet med hundene. Men det er en tøff sport altså. Og Monsen er ikke en *dårlig* hundekjører, bare kanskje ikke så god som man skal ha det til. Men han har jobbet hardt for å komme dit han er nå, og vært flink til å stikke frem trynet sitt. Japp, jeg er delt i mine meninger om fyren :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etikkdebatten i hundekjøring er ekstremt viktig! Dette er heldigvis i vinden bland norske kjørere. For de som er interessert har Inger-Marie Haaland skrevet noen tanker her: http://www.hundekjoring.no/etikk/utfordrer-til-etikkstafett/

At media er på hugget etter hundekjøring slår begge veier, men det er veldig positivt at det blir fokus på etikk og dyrevelferd!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Robert Sørli vant Iditarod med ei 9 år gammel tispe, jeg synes det vitner om at hundene blir godt ivaretatt jeg.

Jepp, Monsen tok noen feilvurderinger , men han tok lærdom av det og innså at det var feil.

Jeg kjenner jeg er lite bekymret om det er normalen.

Det LØNNER seg jo strengt tatt ikke å drive rovdrift på hundene siden bikkjene trenger rutine for å gå gode løp.

Da er det himla mye verre i travsporten hvor jeg har bakgrunn fra.

Mulig det er derfor jeg ikke reagerer like sterkt, jeg er vant til mye verre :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...