Gå til innhold
Hundesonen.no

Rasevalg


Helgaaa
 Share

Recommended Posts

Hei!

Jeg og kjæresten min er på jakt etter en familiehund. Vi har vært innom mange raser, men klarer ikke helt å bestemme oss, derfor trenger vi litt hjelp til valg av rase :) Vi er også redde for å velge en rase som for eksempel er for mye for oss. Ønsker at både hund og eiere skal bli fornøyde og trives :) Dette er jo et utrolig stort ansvar og livslang investering :wub:

Vi bor i et stort rekkehus med en middelsstor hage, 10 minutter utenfor byen. Gode turområder og skog like utenfor døren.

Kriteriene våre er :

- God familiehund, vi kommer til å få barn innen 5 år og har nettopp fått en liten nevø. Tenker at den ikke må være for voldsom og ha en fin av-knapp inne. Vet at dette kan til en viss grad trenes.

- Kan kreve middels til mye mosjon, Tenker at den skal få 3 hovedturer på fra 20 min til 1,5 timer. Mindre tisseturer kommer i tillegg og lengre turer i helgene.

- Kan læres opp til å være alene hjemme i hverdagen.

- Jeg har vokst opp med en Bichon frise hjemme og mine besteforeldre hadde vorstehhund. Kjæresten har ingen erfaring. Tenker at vi kanskje bør ha en "nybegynner-hund" eller en førerorientert (sikkert feil ord :P )hund.

- Ønsker å drive med noe sammen med hunden som hobby. Har sett litt på agility, lydighet og freestyle.

- Først og fremst kommer hunden til å være en del av familien og være med på det som skjer.

- Bør helst være en relativt frisk rase og ikke være kjent for aggresjon og lignende, men vet at dette kan variere.

- Som skrevet litt lenger opp ønsker vi at den skal være føreorientert hund og ikke en selvstendig og veldig sta hund.

- Størrelse har egentlig ikke noe å si, men jeg føler meg mest trygg med mindre/middelsstore hunder. Føler ofte større hunder er vanskelig å holde styr på, men tror det blir annerledes hvis vi har en valp og oppdrar den og så vokser den seg stor. Tror da vil overgang bli bedre enn "her har du en stor hund" :P

Det var det jeg kom på nå :) Takk for all hjelp :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første tanke er collie. Jeg har ikke så mye erfaring med den selv, men de har en del til felles med min rase, Shetland Sheepdog - som for så vidt også kunne passet kriteriene dine.

Når det kommer til collie er det flere her inne som kan svare deg bedre på ting du lurer på enn jeg kan, @ f.eks :ahappy:

Angående sheltien så passer den egentlig alle kriteriene dine. Den er en liten til middels hund, hvor tispene ligger rundt 35 cm og hannene rundt 37. Jeg er veldig komfortabel med den størrelsen da den ikke er så liten at man får inntrykk av at beina knekker bare man ser på den, samtidig som at den er liten nok til å enkelt kunne tas med overalt.
Sheltien er alltid godt representert i agilityringen, fordi den er liten, lett, rask og veldig førerorientert. Fordi den generelt er så førerorientert blir den oppfattet som lettlært og lydighet og freestyle er også noe en sheltie hadde hatt gode forutsetninger for å gjøre det bra i. Det er ikke sjelden jeg ser den blir anbefalt som førstegangshund, det var faktisk det som var min første hund også. Jeg kunne ikke valgt bedre, og jeg venter faktisk på å hente hjem en sheltievalp akkurat nå, den flytter hit rundt juletider :ahappy:

Det du beskriver i forhold til hva hunden vil få av mosjon høres perfekt ut for en sheltie. Min fikk noe lignende, hadde jeg en stor prøve og turen ble kuttet ned på eller til og med droppet på dager hvor jeg var syk, merket jeg ikke det på henne. Hun var alltid en kjemperolig hund inne som man ikke merket så mye til med mindre hun ville på fanget å få kos eller diltet etter deg for å ikke miste deg. Det er en ting du bør være obs på. Liker du ikke sånn dilting etter så kan det bli en utfordring å ha sheltie. Som tidligere gjeterhund har de fortsatt den egenskapen i seg i større eller mindre grad at de vil holde "flokken" samlet eller i syne. Min var ikke slitsom sånn i det hele tatt syns jeg, hun var bare sånn at hun gjerne ville bli med dersom jeg gikk fra stuen til soverommet - med mindre hun lå for godt til å flytte på seg ;) Uansett - samtidig som hun fint tålte rolige dager, var hun også full av fart og morro ute, hvis hun fikk lov til å være løs og/eller leke med andre hunder. Hun klarte også lange turer uten problem, der kan jeg ta fjellturer på Hardangervidda som eksempel. Ei uke med dagslange turer, og hun møtte sjeldent løftes eller hjelpes over noenting.

Det er jo en del andre raser som typisk blir anbefalt når man er ute etter en "familiehund", gjerne golden retriever osv.. Sannheten er vel det at de aller, aller fleste raser er gode familiehunder - eller kan være det. Det spørs bare på hvilken familie det er snakk om ;) Det viktigste er at hunden er glad i barn, eller i det minste ikke har noe i mot dem. Hovedvekten av både collie og sheltier jeg vet om er sosiale og glade hunder, men som med hvilken som helst rase må du være nøye i valg av oppdretter og kombinasjon du velger. Jeg har møtt sheltier som ikke liker mennesker (jeg har eid en), og jeg har møtt sheltier som eeeelsker mennesker. Jeg vet også om de som er så sosiale og har et så godt gemytt at de blir brukt som terapihund - akkurat sånn jeg har langsiktige planer om å få til med min kommende valp, i tillegg til å prøve oss på både agility, lydighet og enda litt til :)

Sheltien er en ganske frisk rase, men du må likevel passe på at avlsdyr har blitt øyelyst og helst HD-røngtet. Sistnevnte er ikke påkrevd men det bør det være.. Heldigvis er det mange oppdrettere som etterhvert mener det samme, så det bør være fint mulig å finne noen som røngter dyrene sine og samtidig har et mål med avlen sin som du kan kjenne deg igjen i.

Sheltien kan fint være alene hjemme i en vanlig arbeidsdag (som de fleste/alle raser kan med trening), men setter som alle andre hunder stor pris på å få litt større boltringsplass enn et bur :) Da er det ikke noe problem, såfremt man har fokusert på å venne den til å være alene gradvis.

Oops, noen putta visst på en femmer... Altså, jeg kunne snakket om sheltien i evigheter, men det er kanskje bedre om du gjør deg opp en mening om den i det hele tatt kan være aktuell for deg, så kan du heller spørre om det er andre ting du lurer på :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte også på finsk lapphund.

Passet en for et år siden og han var så trivelig og god at ungen babler om han enda.

Middels til lavt aktivitetsnivå og veldig rolig inne.

Men han likte veldig godt å oppholde seg ute i hagen, og var ikke overvettes opptatt av flokken.

Litt behagelig, men noen synes kanskje det er Kjipt med ei bikkje som helst vil ligge ute .

De er jo individer, men jeg fikk inntrykk av at han var rasetypisk.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første tanke er collie. Jeg har ikke så mye erfaring med den selv, men de har en del til felles med min rase, Shetland Sheepdog - som for så vidt også kunne passet kriteriene dine.

Når det kommer til collie er det flere her inne som kan svare deg bedre på ting du lurer på enn jeg kan, @ f.eks :ahappy:

Angående sheltien så passer den egentlig alle kriteriene dine. Den er en liten til middels hund, hvor tispene ligger rundt 35 cm og hannene rundt 37. Jeg er veldig komfortabel med den størrelsen da den ikke er så liten at man får inntrykk av at beina knekker bare man ser på den, samtidig som at den er liten nok til å enkelt kunne tas med overalt.

Sheltien er alltid godt representert i agilityringen, fordi den er liten, lett, rask og veldig førerorientert. Fordi den generelt er så førerorientert blir den oppfattet som lettlært og lydighet og freestyle er også noe en sheltie hadde hatt gode forutsetninger for å gjøre det bra i. Det er ikke sjelden jeg ser den blir anbefalt som førstegangshund, det var faktisk det som var min første hund også. Jeg kunne ikke valgt bedre, og jeg venter faktisk på å hente hjem en sheltievalp akkurat nå, den flytter hit rundt juletider :ahappy:

Det du beskriver i forhold til hva hunden vil få av mosjon høres perfekt ut for en sheltie. Min fikk noe lignende, hadde jeg en stor prøve og turen ble kuttet ned på eller til og med droppet på dager hvor jeg var syk, merket jeg ikke det på henne. Hun var alltid en kjemperolig hund inne som man ikke merket så mye til med mindre hun ville på fanget å få kos eller diltet etter deg for å ikke miste deg. Det er en ting du bør være obs på. Liker du ikke sånn dilting etter så kan det bli en utfordring å ha sheltie. Som tidligere gjeterhund har de fortsatt den egenskapen i seg i større eller mindre grad at de vil holde "flokken" samlet eller i syne. Min var ikke slitsom sånn i det hele tatt syns jeg, hun var bare sånn at hun gjerne ville bli med dersom jeg gikk fra stuen til soverommet - med mindre hun lå for godt til å flytte på seg ;) Uansett - samtidig som hun fint tålte rolige dager, var hun også full av fart og morro ute, hvis hun fikk lov til å være løs og/eller leke med andre hunder. Hun klarte også lange turer uten problem, der kan jeg ta fjellturer på Hardangervidda som eksempel. Ei uke med dagslange turer, og hun møtte sjeldent løftes eller hjelpes over noenting.

Det er jo en del andre raser som typisk blir anbefalt når man er ute etter en "familiehund", gjerne golden retriever osv.. Sannheten er vel det at de aller, aller fleste raser er gode familiehunder - eller kan være det. Det spørs bare på hvilken familie det er snakk om ;) Det viktigste er at hunden er glad i barn, eller i det minste ikke har noe i mot dem. Hovedvekten av både collie og sheltier jeg vet om er sosiale og glade hunder, men som med hvilken som helst rase må du være nøye i valg av oppdretter og kombinasjon du velger. Jeg har møtt sheltier som ikke liker mennesker (jeg har eid en), og jeg har møtt sheltier som eeeelsker mennesker. Jeg vet også om de som er så sosiale og har et så godt gemytt at de blir brukt som terapihund - akkurat sånn jeg har langsiktige planer om å få til med min kommende valp, i tillegg til å prøve oss på både agility, lydighet og enda litt til :)

Sheltien er en ganske frisk rase, men du må likevel passe på at avlsdyr har blitt øyelyst og helst HD-røngtet. Sistnevnte er ikke påkrevd men det bør det være.. Heldigvis er det mange oppdrettere som etterhvert mener det samme, så det bør være fint mulig å finne noen som røngter dyrene sine og samtidig har et mål med avlen sin som du kan kjenne deg igjen i.

Sheltien kan fint være alene hjemme i en vanlig arbeidsdag (som de fleste/alle raser kan med trening), men setter som alle andre hunder stor pris på å få litt større boltringsplass enn et bur :) Da er det ikke noe problem, såfremt man har fokusert på å venne den til å være alene gradvis.

Oops, noen putta visst på en femmer... Altså, jeg kunne snakket om sheltien i evigheter, men det er kanskje bedre om du gjør deg opp en mening om den i det hele tatt kan være aktuell for deg, så kan du heller spørre om det er andre ting du lurer på :)

Tusen takk for et utrolig utfyllende svar :) Sheltien er fantastisk! En venninne har en flott sheltiegutt og han har et utrolig godt gemytt! Blir forelsket hver gang jeg ser han :wub:

Tror kjæresten min liker Collien litt bedre pga størrelse, men begge er utrolig fine hunder. Kan se for meg begge vil passe fint inn hos oss og vår familie :lol: Må si jeg har en liten forkjærlighet for collien gjennom alle Lassie filmene jeg så når jeg var liten :wub:

Har også sett litt på Golden retriever som du nevner, men har lest at det er så mye variasjon i helsen dens. Er redd for å ende opp med en senere syk voksen hund!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker også puddel, den tror jeg hadde passet perfekt til det du beskriver :)

Ja, de er nydelige! Vi har vært hos en oppdretter og besøkt noen storpuddler. De var supre og hadde morsomme personligheter! :P Liker de utrolig godt, det eneste er pelsstellet. Jeg synes pelsstell er bare kos og har ingen problemer med å gjøre litt pelsstell hver dag. Virket som det var utrolig mye mer på puddelen. men kan være det jeg husker om pelsstell gjaldt utstillings-pelsen og ikke hverdags-familie pelsen? :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pelsstell? Bjeffing?

Dansk/svensk gårdshund og finsk lapphund kan kanskje være alternativer?

Takk for svar :ahappy: Synes pelsstell er bare kos! kan godt gjøre litt pelsstell hverdag, ser på det som en hyggelig "kosestund" :) Men det kan selvfølgelig bli for mye også, tenker jo at det ikke burde være et problem hvis det ikke blir gjort på en dag eller to :ahappy:

Når det kommer til bjeffing har jeg ikke tenkt så mye, men at det er normalt med bjeffing. Min Bichon frise var veldig bjeffete for alt mulig så det er noe jeg kommer til å jobbe med ganske tidlig hvis det blir tilfelle. Men burde kanskje ikke se på raser som egentlig er avlet frem til å bjeffe! Finsk lapphund er vel avlet frem til det? Leste det et sted hvis jeg ikke husker feil :) Bortsett fra bjeffing så er finsk lapphund virkelig en fin rase, tror den hadde passet oss fint :) Har faktisk hatt den i hodet siden jeg leste en hunderasebok da jeg var 15 :ahappy:

Dansk/svensk gårdshund tror jeg også ville passet oss kjempe bra! Det eneste er at jeg ikke er så glad i utseende på hunden. Selv om det ikke burde ha noe så si! :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte også på finsk lapphund.

Passet en for et år siden og han var så trivelig og god at ungen babler om han enda.

Middels til lavt aktivitetsnivå og veldig rolig inne.

Men han likte veldig godt å oppholde seg ute i hagen, og var ikke overvettes opptatt av flokken.

Litt behagelig, men noen synes kanskje det er Kjipt med ei bikkje som helst vil ligge ute .

De er jo individer, men jeg fikk inntrykk av at han var rasetypisk.

Ok, takk for svar :) Ja, tror vi hadde syntes det hadde vært kjedelig hvis hunden liker seg best ute i hagen. Vi ønsker jo at hunden skal være en del av familien, være der det skjer og være med på det vi gjør :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får ikke quotet, men pelsstell er jo pelsstell på en måte, man slipper ikke unna pelsstell selv om man ikke skal stille ut dyret. Noe blir det åkkesom. Altså barbere snute og labber og nappe ører osv er jo likt uansett om du skal stille dyret eller ikke. Og bade og føne må du jo også gjøre uansett (ikke at du ikke vet dette - du har jo hatt bichon), men forskjellen er jo lengden på pelsen, frisyren du velger å ha og hvor ofte du skal bade og føne, hvor grundig du skal være med føningen osv osv.

Jeg har hatt fra a-å, alt fra "badefrisyre" til fullpelset utstillingsfrisyre og jeg synes forskjellen var størst mht føning jeg. Er vel ikke så fryktelig begeistret for å føne i to timer for at pelsen skal bli 100% flokefri.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får ikke quotet, men pelsstell er jo pelsstell på en måte, man slipper ikke unna pelsstell selv om man ikke skal stille ut dyret. Noe blir det åkkesom. Altså barbere snute og labber og nappe ører osv er jo likt uansett om du skal stille dyret eller ikke. Og bade og føne må du jo også gjøre uansett (ikke at du ikke vet dette - du har jo hatt bichon), men forskjellen er jo lengden på pelsen, frisyren du velger å ha og hvor ofte du skal bade og føne, hvor grundig du skal være med føningen osv osv.

Jeg har hatt fra a-å, alt fra "badefrisyre" til fullpelset utstillingsfrisyre og jeg synes forskjellen var størst mht føning jeg. Er vel ikke så fryktelig begeistret for å føne i to timer for at pelsen skal bli 100% flokefri.

Takk for svar :) Ja, det sant som du sier. Vi holdt vår Bichon Frise i en kort klipp og pelsstellet som kom med det synes jeg var overkommelig :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte litt på spanieler eller retrievere av noe slag jeg? I og med at du synes pelsstellet på en kortklipt bichon var overkommelig, så er jo ikke spanielpels så ille ;)
Tenkte først og fremst på den amerikanske cockeren(som jeg sjelden anbefaler til noen). Når den er kortklipt så er pelsstellet på linje med bichonen. Amerikaneren er en god familiehund som blir veldig glad i flokken sin, og jo større flokken er, jo bedre er det :) Det er en del liv i den ute, men inne har den en god av-knapp. Min ligger og sover hele dagen, og tar livet med helt ro. De fleste hundesporter kan fint passe en amerikaner da de aller helst bare vil være med på det som skjer. Rasen er relativt frisk, litt problemer med tette tårekanaler, men det er ikke noe som påvirker dagliglivet. HD er veldig lite utbredt, og amerikaneren er den eneste av spanielene som ikke krever kjent HD-status. De kan være litt sta, men jobber veldig villig for godteri og belønning. Finner man riktig måte å belønne på så er hunden veldig samarbeidsvillig!

De er heller ikke så veldig store. Gjennomsnittshøyden er 38 cm og de veier rundt 10-11 kg.

Om dere vil ha noe som er litt større så kan springere være noe å ta en titt på, både den engelske og welshen. Evt også engelsk cocker, men da må du være obs på gemyttet på foreldrene. Av retrieverne kan du ta en titt på golden :) Finner man en oppdretter som avler på friske dyr, uten kjente sykdommer så har man kommet langt på vei til å få en frisk hund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det høres ut som dere har tenkt godt gjennom hva dere vil ha - og ikke minst, dere har ikke urealistiske forventninger, men vet at en hund er en hund. De synes, høres og merkes. Det liker jeg at dere er bevisst! Det er endel som skriver inn her som høres ut som de egentlig ønsker seg en slags hamstersak som kan tas frem når det passer.

Jeg har sheltie selv, og den passer jo absolutt inn i kriteriene deres. Det eneste er at det er endel "veike" sheltier der ute, og det er viktig å være nøye med oppdrettere og møte foreldredyrene. Det er lettere å dempe en hund som naturlig er sosial og trygg og heller litt overglad i mennesker, enn en som må "heies frem", hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg synes kanskje mange sheltier er litt lite robuste, selv om jeg har møtt en overvekt av de som ikke er det, og som er trygge gode familiehunder. Det er bare viktig å få riktig individ!

Ellers kan både langhåret og korthåret collie passe dere tror jeg. Det samme med finsk lapphund, det er ikke noe mer bjeffing i de enn det er i f.eks. sheltie - og bjeffing ER i aller høyeste grad trenbart. Hvis dere er ok med en hund som varsler når det kommer noen på døren, men ikke noe mer, så er absolutt både sheltie og finsk lapphund mulige raser for dere.

Men det er mange raser som kan passe deres beskrivelse! Hva med Springer Spaniel? Labrador (men, vær klar over at mange kan være en håndfull i valpe- og unghundtiden)? Puddel er også suverent fine hunder!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

To av fordelene med puddelen er at den ikke lukter høgg (når den blir stelt sånn noenlunde jevnlig) og den røyter ikke. Vet ikke hvordan det er med spaniel, labrador, cocker osv mht til dette (bortsett fra at de røyter da), men det er jo bare en liten bit av hele pakka. Finner man en hund som man digger og alt annet stemmer så er det jo ikke så innmari nøye med røyting/lukt. :ahappy:

(...hører jeg de sier... :icon_redface::x:lol:)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finner man en hund som man digger og alt annet stemmer så er det jo ikke så innmari nøye med røyting/lukt. :ahappy:

(...hører jeg de sier... :icon_redface::x:lol:)

Elsker man dem høyt nok, så synes man til og med det bare er sjarmerende når bikkja kommer og gir våte kyss med et skjegg som lukter kvalmt av litt ymse saker og ting... :aww:.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

To av fordelene med puddelen er at den ikke lukter høgg (når den blir stelt sånn noenlunde jevnlig) og den røyter ikke. Vet ikke hvordan det er med spaniel, labrador, cocker osv mht til dette (bortsett fra at de røyter da), men det er jo bare en liten bit av hele pakka. Finner man en hund som man digger og alt annet stemmer så er det jo ikke så innmari nøye med røyting/lukt. :ahappy:

(...hører jeg de sier... :icon_redface::x:lol:)

Labradoren lukter ihvertfall mer våt hund enn spanielene ;) tror ganske mange hunder med kort pels lukter mer enn de med litt lengre. Vet ikke hvorfor, men de korthårshundene vi har hatt i hus lukter høgg i forhold til de med lang pels :P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Puddel var det første jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt :)

Det er flere av selskapshundene som kan passe inn hos dere. Retrieverne også gjerne, men de blir store igjen, og helsen er gjerne så som så på en del av dem.

Engelsk springer spaniel kanskje?

Labradoren lukter ihvertfall mer våt hund enn spanielene ;) tror ganske mange hunder med kort pels lukter mer enn de med litt lengre. Vet ikke hvorfor, men de korthårshundene vi har hatt i hus lukter høgg i forhold til de med lang pels :P

Hvilke korthårsraser har det vært? Labrador er ikke noen korthåret hund i mine øyne :P

Jeg takler ikke hundelukt, så for meg er det kun røytefrie raser, eller korthårshunder (meget kort pels uten underull) som skal i hus.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde ganske likt utgangspunkt som deg da vi fikk vår første hund, og endte opp med Springer Spaniel. (Welsh.)
Men anbefaler deg hvertfall å sjekke opp de forskjellige spanieltypene, samt noen av retrieverne. Shelte og puddel er også gode forslag du har fått. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...