Jump to content
Hundesonen.no

Korrigering - hva betyr egentlig det?


Recommended Posts

Jeg legger denne tråden i finstuen, ikke fordi jeg ikke ønsker diskusjon og ulike meninger, men fordi jeg vet at dette fort kan bli et hett tema så jeg håper vi kan ha en fin og saklig diskusjon.

Jeg for min del har litt problemer med begrepet "korrigering". Ordet i seg selv betyr egentlig bare å "rette på" eller endre, noe som fint kan gjøres på en positiv måte. Man kan kanskje til og med si at jeg korrigerer min hund når han setter seg skjevt i utgangsstilling, jeg ikke belønner og flytter meg slik at han må komme inn på ny - jeg retter jo på ham. Så sånn sett er det ikke noe galt med ordet i seg selv.

Men min påstand er at mange (jeg sier ikke alle) bruker ordet som et kamufleringsord for bruk av (positiv) straff. Ordet "straff" kan høres ganske strengt og ille ut, spesielt i disse tider hvor det er mer fokus på positiv hundetrening. Man kamuflerer derfor ordet og bruker "korrigering" i stedet for. (Jeg har til og med sett det brukt i hermetegn).

Dette gjelder ikke alle, og det er det som gjør ordet enda vanskeligere å bruke. Både fordi det er et kamufleringsord og fordi det er så uklart og tåkete siden det har så mange ulike betydninger. Så når da noen får et råd om å "korrigere hunden", så er det veldig vanskelig å vite nøyaktig hva som menes. Det kan være alt fra et hardt rykk i båndet til bare å flytte seg slik at hunden kommer i riktig posisjon.

Noen artikler og lenker:

http://petpronews.com/are-punishment-and-corrections-the-same-thing/

https://snl.no/korrigere

http://andershallgren.blogg.se/2014/january/straff-korrigering-och-tillrattavisning.html

Så da lurer jeg på:

Hva, helt konkret, legger du i å korrigere en hund? Når du sier at du korrigerer, eller råder andre til å korrigere, helt konkret hva er det da du mener? (Hvis det varierer alt etter situasjonen, så kom gjerne med eksempel på en situasjon og hva slags korrigering du ville gjort).

Edit: Dette er ikke en diskusjon som er ment å være "for eller mot" bruk av positiv straff. Jeg er mer interessert i å diskutere hva som ligger bak ordet korrigering og hvorvidt det er et nyttig ord å bruke med tanke på hvor mye forskjellig det rommer.

  • Like 2
Link to post
Share on other sites
  • Replies 111
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

"Å korrigere" betyr for meg å rette opp noe til det bedre. Jeg driver et infosenter, og kan feks korrigere de jeg er leder for når vi diskuterer saker og de kommer forslag til svar som kan spisses ytt

Så svart hvitt er det da aldeles ikke. Ros betyr ikke "yes der slapp jeg sur fører", det betyr "yes, der satt den!". Stolt kroppsholdning og logring med hele kroppen er ganske tydelig språk.

DU føler et kanskje sånn med den erfaringen du har med dine hunder. For andre er stemmebruk den viktigste forsterkeren føreren kan ha. Mange raser er avlet veldig myke og sensitive og et "ja! Bra det!

Jeg bruker ordet korrigering om nettopp det det betyr, "rette opp/justere". Hvordan man korrigerer kan jo være forskjellig, så da bør man kanskje bli flinkere til å presisere det i tråder hvor man prøver å gi råd?

Link to post
Share on other sites

Jeg har samme "problem" med det ordet. For min del er korrigering det samme som å "justere adferd". I betydningen - "gi hunden beskjed om at det du gjorde nå, som jeg vet du kan, det gjorde du feil/ikke rett". I prakis kan det være det samme som å ikke gi belønning, ta hunden tilbake til start (om det er under moment-trening), ta hunden tilbake til bilen og asvlutte trening (om hun ikke vil konsentrere seg nok til å få utbytte av treningen). I hverdagslivet kan det også bety å ta hunden i halsbåndet om hun prøver å hoppe på besøkende, og ta henne ned (mens jeg er strengi stemmen) og tilbake på plassen hennes.
"Straff", i betydningen "påføre smerte" hører ikke inn under mitt "repetoar" ;) , verken i oppdragelse av hund eller barn.

Nytteverdien av ordet? vel - det må vel være t man komminiserer at hunden har gjort noe "feil" (sett med våre øyne), og ev hvordan vi endrer den adferden. Jeg henger meg ikke opp i hva andre ev legger i ordet når de bruker det - men tar det som et uttrykk for nødvendigheten av å gi tilbakemelding til hunden om at den har gjort noe som må endres.

Link to post
Share on other sites

For det første råder jeg aldri andre til å korrigere, til det kan jeg for lite om hund. Jeg har en skikkelig bestemt herrremann og noen ganger er vi ikke enige om hva som må gjøres, hunden min bruker knurring for å si i fra og prøve å få vilja si. Mye sitter igjen fra da han var valp og jeg aldri sa nei fordi de hadde sagt på valpekurset at man bare skulle avlede. Men med en så tøff valp som Oscar blei det helt texas her. Jeg korrigerer nå når han er helt umulius ved at jeg tar han i skjegget og ser han rolig inn i øynene. Det har blitt min måte å si at nå er "diskusjonen" over på. Nå er det stortsett bare nødvendig ved kloklipping, men i begynnelsen når han skulle lære at det var jeg som egentlig bestemte var det ved hver eneste håndtering som ikke var kos.

Jeg tror mye også handler om hvor terskelen for korrigering er; det er alltid siste utvei for meg. Jeg lokker og lurer i det lengste og prøver å legge til rette for at han selv skal gi seg eller ta det rette valget, men hvis det ikke går må jeg skjære gjennom.

Jeg korrigerer ikke for at han avbryter en sitt eller for at han ikke kommer på innkalling. Men noen ganger må jeg bestemme.

EDIT: jeg legger i det å korrigere å rettlede hunden og justere adferden til hunden.

Link to post
Share on other sites

@TullBull - Jeg er helt enig, jeg mener selv det er mye bedre om man gir en helt konkret tilbakemelding når man gir råd i stedet for å si "Du bør korrigere hunden." Det sier så lite, nettopp fordi folk legger så mye forskjellig i det.

@ - som du antagelig vet selv, så er jo definisjonen av straff at man ønsker å redusere en atferd. Så alle bruker straff, spørsmålet er bare om det er negativ straff (ignorere, holde tilbake noe hunden ønsker) eller positiv straff (påføre hunden en form for ubehag). Jeg tror noen tolker straff som veldig kraftig, dvs direkte smertefullt, mens korrigering "bare" er et lettere ubehag. Men begge deler faller inn under betegnelsen "positiv straff". Det er derfor jeg mener korrigering er et ord som ofte brukes som et kamufleringsord. (Ikke at jeg sier du gjør det, det er lite av eksemplene du nevner som vil gå under positiv straff, det var mer enn generell betraktning).

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

..

Jeg for min del har litt problemer med begrepet "korrigering". Ordet i seg selv betyr egentlig bare å "rette på" eller endre, noe som fint kan gjøres på en positiv måte. Man kan kanskje til og med si at jeg korrigerer min hund når han setter seg skjevt i utgangsstilling, jeg ikke belønner og flytter meg slik at han må komme inn på ny - jeg retter jo på ham. Så sånn sett er det ikke noe galt med ordet i seg selv.

Men min påstand er at mange (jeg sier ikke alle) bruker ordet som et kamufleringsord for bruk av (positiv) straff. Ordet "straff" kan høres ganske strengt og ille ut, spesielt i disse tider hvor det er mer fokus på positiv hundetrening. Man kamuflerer derfor ordet og bruker "korrigering" i stedet for. (Jeg har til og med sett det brukt i hermetegn).

...

Så da lurer jeg på:

Hva, helt konkret, legger du i å korrigere en hund? Når du sier at du korrigerer, eller råder andre til å korrigere, helt konkret hva er det da du mener? (Hvis det varierer alt etter situasjonen, så kom gjerne med eksempel på en situasjon og hva slags korrigering du ville gjort).

...

Jeg bruker ikke ordet selv, fordi ordet kan bety alt mulig. Det er jo som du skriver at man kan si at man korrigerer også bare ved at belønning uteblir, og da kan man etter min mening like gjerne si at belønning uteblir eller hva annet man konkret gjør eller la være å gjøre. Er det å gi hunden en dult ("påminnelse") i siden, så kan man vel si det. Er det å rykke i båndet, ja, så kan man vel si det...Det gir rom for færre misforståelser og er mer ærlig, etter min mening.

Korreksjon/korrigering er rett og slett et upresist begrep som kan bety hva som helst slik jeg ser det, men er styrke en faktor? En korrigering betegnes ofte som noe bagatellmessig. Det handler ikke akkurat om å slenge hunden i veggen ... det er mer i gata mild til kraftig "påminnelse" til hunden, er det ikke?

Hvis man absolutt skal bruke uttrykket så er det strengt tatt mest korrekt å si at man korrigerer en atferd ved å straffe eller belønne hunden, mens jeg har inntrykk av at de mange bruker det i betydningen "korrigere hunden" ved å straffe den bittelitt.

  • Like 3
Link to post
Share on other sites

Er ikke læringspsykologi underholdende om man bruker vitenskapelige briller? :D

Korrigeringer faller inn under både negativ forsterkning, positiv forsterkning, positiv straff og negativ straff. De fleste er ikke selv klar over hvilken sti man er på heller, derav forvirringen. Læringspsykologi kan ha endel godt for seg, men ikke alt er reell vitenskap. *OT*

Link to post
Share on other sites

Fenomenet med ekstinksjon fungerer f eks særs dårlig. Si at jeg har et stort problem med å avstå fra sjokolade. Da sier teorien at jeg skal tilbys så mye sjokolade jeg bare kan drømme om, da vil jeg etterhvert gå så lei at mine behov for sjokolade vil avta. Kjenner jeg både meg selv, mastiffen og labradoren rett, vil dette vare i ca maks 2 døgn (2 timer når det gjelder dem).

Det er ikke dette ekstinksjon betyr. Ekstinksjon betyr at en atferd som tidligere har blitt belønnet ikke lenger blir belønnet. :)

Link to post
Share on other sites

@Tabris

Nei, det er når konsekvensene som opprettholder responsen/adferden blir borte. Det kan være både straff og forsterkning/belønning.

Dette, sammen med stimuluskontroll, brukes heftig i psykiatrien og ellers i behandlingsapparatet. Teorien er at adferden skal sloknes ut av seg selv, det fungerer dog i 1/20 tilfeller.

/OT

Link to post
Share on other sites

@Tabris

Nei, det er når konsekvensene som opprettholder responsen/adferden blir borte. Det kan være både straff og forsterkning/belønning.

Dette, sammen med stimuluskontroll, brukes heftig i psykiatrien og ellers i behandlingsapparatet. Teorien er at adferden skal sloknes ut av seg selv, det fungerer dog i 1/20 tilfeller.

Dette blir litt utenfor trådens tema, så tror ikke jeg tar denne noe videre. :)

Link to post
Share on other sites

"Å korrigere" betyr for meg å rette opp noe til det bedre. Jeg driver et infosenter, og kan feks korrigere de jeg er leder for når vi diskuterer saker og de kommer forslag til svar som kan spisses ytterligere. Jeg korrigerer også hvordan studenter blir møtt i skranken dersom jeg ikke synes at servicenivået er høyt nok, ved å helt konkret å feks si at "det er fint om vi passer på å se alle som kommer inn med en gang".

Når det gjelder hundetrening gjelder det samme. Jeg korrigerer atferd ved å avbryte med stemme eller berøring, og på trening korrigerer jeg ved å fortelle bikkja når den gjør feil, enten med stemmen min, berøring (dytte) eller som deg @Tabris, å flytte meg så hun får prøve på nytt. Korrigering er veldig udramatisk i min verden, og jeg mener aldri noe mer med det enn at en feks fysisk flytter en hund ned fra et bord (om en har problemer med at den vandrer på bordet). Dersom en har forsøkt dette veldig mange ganger (og opplever det som et problem), så ville jeg foreslått "å si fra ordentlig", og ville da ment en eskalering i form av feks brøling og klasking i ei flate (for lyd), som et overraskelsesmoment. Jeg ville aldri tatt fysisk smertefullt i hunden for noe sånt, eller fordi den feks ikke blir liggende på plassen sin. Da leder jeg tilbake så mange ganger det kreves. Jeg ville heller aldri tatt fysisk smertefullt i en hund på trening, og begynte feks å grine på kurs en gang fordi instruktøren nappa i kobbelet på bikkja mi så hun kvapp. :P

De gangen jeg anser det for innafor å "ta" bikkja, er om den forsøker å banke en annen hund (eller går etter et menneske, men her er det også svært mange gråsoner). Jeg har "tatt" begge mine hunder når de går på andre bikkjer, og gjør det da ved å røske tak i nakken/det jeg får tak i på dem og dra dem unna, og holde dem fast/riste mens jeg ser dem inn i øynene og er sinna i stemmen. Jeg slipper idet kroppen deres liksom "slipper taket" og blikket viser at jeg får kontakt. Jeg kan også "snakke til dem", som er en annen form for korrigering: Da holder jeg i feks halsbånd eller sele og ser dem inn i øynene mens jeg med rolig stemme sier at det er nok. Det skjer ganske ofte med Aiko, min eldste hund, som blir veldig "høy" og voldelig i leken sin, og som får tilsnakk på en sånn måte for at hun skal lande igjen. Det er ikke noe fysisk ubehag involvert, utover at det nok føles veldig intens å ha meg oppi trynet, sjøl om de begge er øyekontakthunder. Idet jeg er ferdig får hun er suss på nesa. Jeg har lært inn dekkmarkering på henne for å kunne rose i stedet for å kjefte, nettopp fordi jeg synes det er hyggelig enn å være streng. En eneste gang har jeg klemt Aiko i bakken og rista henne kraftig for å nå inn, i rein desperasjon. Men jeg har ingen erfaring med det å håndtere hunder som går på folk. Men jeg tenker nok at passifisering er det viktige her også, ved å holde fast til ro oppnås, dersom mulig. Det å liksom "slåss" med bikkja er ikke akkurat en god strategi.

Nå skriver jeg veldig detaljert fordi dette er et ullent område, men jeg kjenner at jeg blir veldig bevisst hvordan jeg håndterer ting og ikke minst hvordan jeg ønsker å håndtere ting ved å gå gjennom det på denne måten. Korrigering er for meg noe en gjør kalkulert og som fungerer som en veiledning, mens det jeg beskriver i siste avsnitt er mer brannslukking der og da. Det er jo en form for korrigering reint semantisk, men jeg synes det blir unyansert å kalle all form for inngripen i hundens atferd for korrigering.

  • Like 9
Link to post
Share on other sites

"Å korrigere" betyr for meg å rette opp noe til det bedre. Jeg driver et infosenter, og kan feks korrigere de jeg er leder for når vi diskuterer saker og de kommer forslag til svar som kan spisses ytterligere. Jeg korrigerer også hvordan studenter blir møtt i skranken dersom jeg ikke synes at servicenivået er høyt nok, ved å helt konkret å feks si at "det er fint om vi passer på å se alle som kommer inn med en gang".

Når det gjelder hundetrening gjelder det samme. Jeg korrigerer atferd ved å avbryte med stemme eller berøring, og på trening korrigerer jeg ved å fortelle bikkja når den gjør feil, enten med stemmen min, berøring (dytte) eller som deg @Tabris, å flytte meg så hun får prøve på nytt. Korrigering er veldig udramatisk i min verden, og jeg mener aldri noe mer med det enn at en feks fysisk flytter en hund ned fra et bord (om en har problemer med at den vandrer på bordet). Dersom en har forsøkt dette veldig mange ganger (og opplever det som et problem), så ville jeg foreslått "å si fra ordentlig", og ville da ment en eskalering i form av feks brøling og klasking i ei flate (for lyd), som et overraskelsesmoment. Jeg ville aldri tatt fysisk smertefullt i hunden for noe sånt, eller fordi den feks ikke blir liggende på plassen sin. Da leder jeg tilbake så mange ganger det kreves. Jeg ville heller aldri tatt fysisk smertefullt i en hund på trening, og begynte feks å grine på kurs en gang fordi instruktøren nappa i kobbelet på bikkja mi så hun kvapp. :P

De gangen jeg anser det for innafor å "ta" bikkja, er om den forsøker å banke en annen hund (eller går etter et menneske, men her er det også svært mange gråsoner). Jeg har "tatt" begge mine hunder når de går på andre bikkjer, og gjør det da ved å røske tak i nakken/det jeg får tak i på dem og dra dem unna, og holde dem fast/riste mens jeg ser dem inn i øynene og er sinna i stemmen. Jeg slipper idet kroppen deres liksom "slipper taket" og blikket viser at jeg får kontakt. Jeg kan også "snakke til dem", som er en annen form for korrigering: Da holder jeg i feks halsbånd eller sele og ser dem inn i øynene mens jeg med rolig stemme sier at det er nok. Det skjer ganske ofte med Aiko, min eldste hund, som blir veldig "høy" og voldelig i leken sin, og som får tilsnakk på en sånn måte for at hun skal lande igjen. Det er ikke noe fysisk ubehag involvert, utover at det nok føles veldig intens å ha meg oppi trynet, sjøl om de begge er øyekontakthunder. Idet jeg er ferdig får hun er suss på nesa. Jeg har lært inn dekkmarkering på henne for å kunne rose i stedet for å kjefte, nettopp fordi jeg synes det er hyggelig enn å være streng. En eneste gang har jeg klemt Aiko i bakken og rista henne kraftig for å nå inn, i rein desperasjon. Men jeg har ingen erfaring med det å håndtere hunder som går på folk. Men jeg tenker nok at passifisering er det viktige her også, ved å holde fast til ro oppnås, dersom mulig. Det å liksom "slåss" med bikkja er ikke akkurat en god strategi.

Nå skriver jeg veldig detaljert fordi dette er et ullent område, men jeg kjenner at jeg blir veldig bevisst hvordan jeg håndterer ting og ikke minst hvordan jeg ønsker å håndtere ting ved å gå gjennom det på denne måten. Korrigering er for meg noe en gjør kalkulert og som fungerer som en veiledning, mens det jeg beskriver i siste avsnitt er mer brannslukking der og da. Det er jo en form for korrigering reint semantisk, men jeg synes det blir unyansert å kalle all form for inngripen i hundens atferd for korrigering.

Dette :yes:

  • Like 3
Link to post
Share on other sites

For meg er korrigering, nettopp det, en korrigering av noe. Akkurat hvordan jeg korrigerer kan variere både i metode og styrke, men jeg er helt enig i at mange (slik jeg ser det) missforstår/blander korrigering med "juling". Jeg kan bruke både positiv og negativ straff og kalle det korrigering, men om jeg bruker positiv straff så har det en grense for hvor hardt jeg går inn. Positiv straff trenger ikke være noe værre for hunden en negativ straff så lenge man lar vær å påføre hunden smerte eller redsler, for meg så er PS/korigering i hovedsak bare en beskjed om at dette var feil også gi den en ny sjanse til å gjøre rett og dermed også få belønning for rett adferd, PS er i mitt bruk ikke for å skremme eller true hunden til å gjøre det jeg vil, bare for å meddele feil/"missnøye".

Link to post
Share on other sites

Men dere som bruker ordet korrigering feks når dere beskriver hvordan dere ville lært hunden å gjøre noe eller råde andre til hvordan de skal lære hunden noe, blir ikke korrigere-delen bare en svart ugjennomsiktig boks for den/de dere beskriver for?

Når noen spør om hvordan de skal få hunden til å gå pent fri ved foten istedet for å henge eller miste fokus, og de får til svar at de bør "korrigere" hunden, hva betyr det konkret? Er det bestemte typer korreksjoner for forskjellige øvelser, eller hvordan skal den som ber om råd forholde seg til forslag om å "korrigere hunden" når den henger eller mister fokus?

***************

En annen ting med korrigere-ordet er at jeg prøver å ikke tenke at hunden gjør feil. Dersom noe blir feil så faller ansvaret på meg og ikke på hunden. Det er altså min oppførsel som må justeres eller korrigeres, ikke hundens :)

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

For meg er korrigering, nettopp det, en korrigering av noe. Akkurat hvordan jeg korrigerer kan variere både i metode og styrke, men jeg er helt enig i at mange (slik jeg ser det) missforstår/blander korrigering med "juling". Jeg kan bruke både positiv og negativ straff og kalle det korrigering, men om jeg bruker positiv straff så har det en grense for hvor hardt jeg går inn.

Dette synes jeg er en interessant formulering som brukes mye. Mange sier at de må "gå inn hardt" for å feks få en hund til å slutte å gjete, eller gjøre ting riktig på rundering osv osv. Jeg klarer å se for meg hva "gå inn hardt" betyr når en skal få en gjeterhund til å slutte å gjete biler (og forstår det også, fordi det kan ha et potensielt dødelig utfall om ikke atferden brytes), men forstår ikke hvordan folk "går inn hardt" når de feks skal få en hund til å gjøre noe annet på trening. Er det snakk om juling da, eller? Det har jeg i så fall ingen forståelse for at folk orker å drive med.

Men dere som bruker ordet korrigering feks når dere beskriver hvordan dere ville lært hunden å gjøre noe eller råde andre til hvordan de skal lære hunden noe, blir ikke korrigere-delen bare en svart ugjennomsiktig boks for den/de dere beskriver for?

Når noen spør om hvordan de skal få hunden til å gå pent fri ved foten istedet for å henge eller miste fokus, og de får til svar at de bør "korrigere" hunden, hva betyr det konkret? Er det bestemte typer korreksjoner for forskjellige øvelser, eller hvordan skal den som ber om råd forholde seg til forslag om å "korrigere hunden" når den henger eller mister fokus?

***************

En annen ting med korrigere-ordet er at jeg prøver å ikke tenke at hunden gjør feil. Dersom noe blir feil så faller ansvaret på meg og ikke på hunden. Det er altså min oppførsel som må justeres eller korrigeres, ikke hundens :)

Jeg bruker ikke ordet "korrigere" når folk snakker om trening, nettopp fordi jeg synes at det blir ullent, og høres ut som juling. Jeg ville heller kommet med konkrete forslag om hva en kan gjøre, framfor å foreslå at en person skal "korrigere" bikkja. Jeg kan derimot godt si til venninna mi som har ei bikkje som går på bordet at hun kanskje bør vurdere å korrigere det, men hun veit jo hva jeg mener, sant.

Jeg liker forøvrig det nederste avsnittet ditt, det avdramatiserer også "korrigering", og understreker avstanden til fysisk avstraffelse.

Edit: Siterte Malamuten for å diskutere begrepsbruk.

Edited by SandyEyeCandy
  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Tror ordet korrigering har en mer negativ betyning i hundemiljøet enn i hestemiljøet.

Jeg er vant til å korrigere en skulder som flyter ut på hesten, eller korrigere en tverring som er for stor eller liten f.eks

Dette gjør jeg ikke med straff, men ved å bruke hjelperne (sete,sjenkel,hånd). Ofte så gjør hesten feil fordi jeg ikke hadde korrekt samspill mellom hjelperne underveis.

På samme måte bruker jeg ordet korrigering på hund: f.eks at man korrigerer øvelser under trening.

Link to post
Share on other sites

Tror ordet korrigering har en mer negativ betyning i hundemiljøet enn i hestemiljøet.

Jeg er vant til å korrigere en skulder som flyter ut på hesten, eller korrigere en tverring som er for stor eller liten f.eks

Dette gjør jeg ikke med straff, men ved å bruke hjelperne (sete,sjenkel,hånd). Ofte så gjør hesten feil fordi jeg ikke hadde korrekt samspill mellom hjelperne underveis.

På samme måte bruker jeg ordet korrigering på hund: f.eks at man korrigerer øvelser under trening.

Hvordan korrigerer du en hund under øvelse på trening? Jeg spør fordi jeg er interessert i hva folk legger i begrepet da ordet er så ullent for meg at det alene ikke sier meg noe.

Link to post
Share on other sites

Hvorfor er det så negativt og ullent? For å komme med konkret eksempel da, så kan jeg holde hendene på halsen til hunden og si NEI. Da er det er hard korrigering for mine hunder. En lettere korrigering er stemmebruk "kutt ut", eller at jeg klapper på låret og ber hunden plassere seg riktig ved fot, eller at jeg knipser med fingrene hvis hunden reiser seg fra sitt eller trekker litt frem. Håper det er unødvendig å si at jeg også roser hundene masse.

  • Like 2
Link to post
Share on other sites

Hvordan korrigerer du en hund under øvelse på trening? Jeg spør fordi jeg er interessert i hva folk legger i begrepet da ordet er så ullent for meg at det alene ikke sier meg noe.

Når korrigering omtales, kan man lytte til språket som brukes og dermed forstå hva vedkommende legger i korrigering, noe på vei. Det jeg tenker på er om det er hunden som korrigeres eller om det er en adferd som korrigeres. Jeg husker en instruktør som hadde en standard kommentar: "Ja, og så korrigerer du han der!" Når hunden gjorde en skjev sitt e.l.

Link to post
Share on other sites

Edit: Dette er ikke en diskusjon som er ment å være "for eller mot" bruk av positiv straff. Jeg er mer interessert i å diskutere hva som ligger bak ordet korrigering og hvorvidt det er et nyttig ord å bruke med tanke på hvor mye forskjellig det rommer.

Man pleier vel å si at straff er definert i læringspsykologien og at det er hundens reaksjon som avgjør om straffen er straff eller ikke. I praksis er det vel gjerne slik at det er hundeeieren som både straffer og som avgjør om hva som er er nok straff. Så velger noen å si at et påført ubehag ikke er straff men brannslukking - et begrep som vel heller ikke er definert i læringspsykologien men brukes fordi det høres "snillere" ut enn straff mens korrigering ofte blir forstått som straff - selv om korrigeringen ikke har noen straffende elementer i seg.

Link to post
Share on other sites

Man pleier vel å si at straff er definert i læringspsykologien og at det er hundens reaksjon som avgjør om straffen er straff eller ikke. I praksis er det vel gjerne slik at det er hundeeieren som både straffer og som avgjør om hva som er er nok straff. Så velger noen å si at et påført ubehag ikke er straff men brannslukking - et begrep som vel heller ikke er definert i læringspsykologien men brukes fordi det høres "snillere" ut enn straff mens korrigering ofte blir forstått som straff - selv om korrigeringen ikke har noen straffende elementer i seg.

Korrigering har ofte et element av positiv straff i seg, et begrep som brukes nettopp fordi det høres snillere ut. Men, som jeg skrev i startinnlegget, ikke alltid. Folk legger mye forskjellig i det. Korrigering er ikke (positiv) straff hvis det ikke inneholder noe ubehag for hunden.

For at noe skal være straff, så må det også inneholde læring. Brannslukking brukes for å stoppe en nødsituasjon der og da, det er ikke ment å være en fast metode for læring og trening. Men, ja, hvis man rykker hunden i båndet for å hindre den fra å bli påkjørt, og hunden synes det er så ubehagelig at den ikke går ut i veien så ofte etter det, så vil det per definisjon være å regne som positiv straff.

For min del bruker jeg ikke ordet brannslukking fordi det høres snillere ut, men for å skille det fra bevisst og planlagt trening. Ved brannslukking påfører jeg hunden et ubehag fordi jeg MÅ, fordi det er en akuttsituasjon jeg må stoppe der og da. Men den måten jeg brannslukker på er ikke den måten jeg trener på. (Jeg kan f.eks bryte opp munnen på hunden med makt hvis jeg må fordi han spiser på noe som er giftig/farlig, men jeg trener ikke slipp-kommando ved å bryte opp munnen på hunden min - da trener jeg bytteleken).

Men du har rett i at det ikke er et begrep fra lærinsteorien.

Link to post
Share on other sites

Jeg bruker ordet korrigering uavhengig hva jeg gjør jeg. Feiler jeg Nix ved å snu hodet vekk, så korrigerer jeg. Når Asti er dust og må holdes fast korrigerer jeg, når han er dust+ så får han en fysisk korreksjon. For meg betyr korreksjon alt som kan rette opp feil atferd :)

Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.




  • Nye innlegg

    • Jeg bor alene så hjemmekarantene hadde passet perfekt. Vet du om det er lov? Vet dere om det er noen som har gjort dette?
    • Disney får ta mye av skylden for at folk har feil forventninger til dyr. Likeså er dyktige hundefolk med BC, schæfer og malle (m.fl.) «skyld i» at hvermannsen tror rasene er enkle og naturlig lydige. At raser har fått rykte som «nanny dogs» er også livsfarlig fordi dette hører helt uerfarne på og tror det. Vil igjen dra frem «lillebroren min» (goldenen jeg vokste opp med) som et godt eksempel på at hund er hund. Samme hvor god avl, så kan man rett og slett ikke få bort en del pattedyrtrekk som irritasjon, humørsvingninger og litt ressursforsvar (ovenfor andre enn den som har rollen som fôrautomaten). Å avle supersnille og ultratålmodige hunder som er med på absolutt alt og bare er snille i enhver situasjon er umulig, for de genene finnes ikke i utgangspunktet. Vi har hunder med skyhøy oxytocinproduksjon, og disse hundene eeeeeelsker oss, men oxytocinet har en skyggeside, og det er at det øker skepsis og mistro til fremmede. Det finnes en lang og god evolusjonæretologisk forklaring på dette. Point being: jeg tror også på genuttrykk. Jeg tror på signalstoffer og reseptorer. Jeg tror proteiner spiller en avgjørende rolle for hvordan sentralnervesystemet bygges opp.    Det punktet hvor vi ser ut til å slutte være enige er det punktet hvor jeg mener fra erfaring og observasjoner at intelligente pattedyr har stor evne til læring, og at genetisk betinget adferd kan utslukkes/kobles om vha riktig sosialisering og trening (eller hjernevask som er et bedre ord). Jeg har sett folk lykkes i å trene viltsporgal hund til å slutte bry seg om viltlukt. Det handler som vanlig om å finne riktig alternativadferd, som er mer gøy/lønnsom enn adferden man ikke vil ha. (Dette punktet er vi alle enige i.) Forutsetningene for å klare erstatte genetisk styrt adferd med lært alternativadferd er sannsynligvis forbundet med dette ulne begrepet «intelligens». Vi vet ikke engang hva det egentlig er. Det ble antatt at store hjerner var mer intelligente til man fant at det ikke var tilfellet. Om det er picometer i synapsene som avgjør fordi transmitterne diffunderer over, eller om det er noe annet..? ..men det er ihvertfall sånn at hunder også er intelligente, og kan lære lønnsom alternativadferd som fullstendig utslukker den genetiske adferden.    Hva de opererte tvekjønnede ble utsatt for: Hvordan ble de operert? Hadde de fungerende produksjon av kvinnelige kjønnshormoner? Er det ingenting annet enn testiklene som produserer androgene hormoner? Eggstokkene produserer vel androgene hormoner som forløpere til kvinnelige kjønnshormoner, så om systemet for konvertering ikke funker.. Er det virkelig sånn at alt mannlig stopper i en tvekjønnet uten testikler? (A i fysiologi hjelper ikke supermye når det er så lenge siden eksamen. Husker nada akkurat nå 😳)  Vi hadde en tvekjønnet gutt på skolen, men vedkommende var åpenbart både og. Mistenker sterkt intakte eggstokker på ham, pga adferden. Undersøkelser har vist at det ikke er nevneverdige forskjeller på hjernen til kvinner og menn, så kjønnshormonene ser ut til å gjøre den største forskjellen i adferd. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0149763421000804   Jeg synes også det er høl i huet å holde rovdyr større enn seg selv som kjæledyr. Mye naturlig seleksjon i de tilfellene det har gått dårlig. ...men (ikke glem at jeg også er mot det!) jeg ble inspirert til å ta en titt på den verdenen, og det ser ved et kjapt overblikk ut som at de som har klart det helt fint er de som har hatt dyrene løse i hjem og hage, respektert dem som likeverdige og behandlet dem som familiemedlemmer. Samtlige alvorlige ulykker jeg fant listet opp involverte bur, og da burbruk og ensomhet over tid før angrepet. Skal man først begi seg ut på noe så dumt som å holde løver som kjæledyr, så får man jaggu respektere dem også, ellers tar de tydeligvis affære. De er jo ikke mindre intelligente enn hunder.    Den biten om respekt minner meg forøvrig om årene med hest. En har ikke andre valg enn å forhandle pent med en hest som er uenig med seg. Å bruke makt og tvang mot en hest i en vanskelig situasjon bare straffer seg i lengden. Min siste var rolig, lydig og snill som et lam (hvilket var anti «rasetypisk» gitt ryktene rasen hadde den gangen; han var fullblods), men han sa tydelig fra et par ganger når han var uenig med meg (truende utfall mot meg i sterkt sinne) og begge gangene hadde han helt rett i at jeg var urettferdig, så han fikk gjennomslag for det. Respekt. Mange har teorier om at det å la ham bestemme noe skulle ødelagt hans respekt for meg og gjort ham egenrådig, men båndet ble faktisk tettere av det. Han fikk mer tillit av å bli sett og hørt.           
    • Nå skal jeg ikke uttale meg om rumenske gatehunder spesifikt men det er kjent at det i diverse rescue’program’ jukses med helsesertifikater, så sånn på generell basis ville jeg vært skeptisk, uansett utdannelse.. Det er slett ikke alle omplasseringshunder man må betale i dyre dommer for, noen får man også gratis og det er vel heller ikke gratis å importere gatehund fra Romania? Forøvrig er det heller ikke nødvendigvis ‘adferdsproblemer’ som ligger bak en omplassering, det kan være helt legitime årsaker også.    Det skal vel heller ikke stikkes under en stol at slett ikke alle gatehunder, hvor de nå enn kommer fra får ‘happy ending’ i Norge. Av flere årsaker vil jeg anta,  i en del tilfeller er jeg tilbøyelig til å tro at det beror på at norsk eier egentlig ikke forstår hva de har gitt seg inn på, i andre tilfeller vil nok opphavet ha en del å si. Jeg får ut fra at man i de aller fleste tilfeller har null peiling på hva gatehunden er mix av eller hva slags gemytt foreldrene har/hadde , bare det kan jo bli ‘spennende’ nok.. Som nevnt i andre tråder; for min del kan folk skaffe seg akkurat hva slags rase de vil, så lenge de er fullt  over hva de har i hende, tar reellt ansvar  og ikke har fjasete ideer om ‘sosialisering’ som kur for alt, aggresjon innbefattet.    Det er helt klart at slike egnede eiere finnes ( jeg har som sagt vært nabo med en) men det er også minst like klart at nettopp slike raser tiltrekker seg folk som absolutt ikke skulle hatt hund og aller minst en slik type hund. Resultat av uegnet eier- potensielt farlig og sterk hund behøver jeg ikke å utdype, de fleste har fått det med seg. Et forbud er selvfølgelig svært urettferdig for de som både ønsker seg en slik rase og som faktisk har vett og forstand til å ha en slik hund. Så da har vi ett problem- for hvordan skal man kunne gi en nogenlunde garanti på at disse hundene havner bare hos de vettuge og ikke hos de andre?  For å si det på plain norsk; du kan kurse folk i hue  og rævva, har de ikke rette innstillingen hjelper det svært lite.  Jeg har tenkt på om lundehundens ‘bevegelighet’ ikke er en form for hypermobilitet. Fra mennesker vet vi jo at dette slett ikke behøver å være uproblematisk. Så ekstremt innavlet som lundehunden er ( diverse kongehus fremstår jo som rene utavlsprogrammene i forhold) er det jo slett ikke utenkelig at så er tilfelle. Det er jo ikke helt ukjent at raseentusiaster i diverse raser finner fantasifulle forklaringer på diverse avvik i egen rase, selv om det skal en god porsjon godvilje til for å tro på disse..  Både utbredelsen av IL, diverse adferdsproblemer/avvik, polydaktyli og andre  helsemessige utfordringer er vel nettopp et resultat av innavlen, kanskje også hypermobiliteten?    Vedrørende krysningsprosjektet sp blir det spennende å se hva som kommer ut av det. Det er jo en betydelig motstand i en del av rasemiljøet og spørsmålet er jo hva som skjer når man skal begynne å krysse tilbake på lundehund igjen. ( skjer som i lengre frem i tid) 
    • Hei! Jeg har en huskyvalp. Ønsker å kjøpe Minipina-sele(r) til henne etterhvert (når utvokst) da jeg har sett mange ha god erfaring med disse. Har i den forbindelse noen spørsmål: 1. Til trekk: Nomeselen eller trekkselen fra Minipina? Ser mange anbefaler nomesele til husky, men den har jo ikke feste for pinnedel. Ønsker å bruke henne mest til snørekjøring på ski, sykkel og canicross (og pulk etterhvert), men sannsynligvis også kjetting/dekk for treningens skyld. Bør vi ha to forskjellige for høyt/lavt trekk? 2. Tips til billigere (men ordentlige) trekkseler vi kan bruke på henne frem til hun er ferdig utvokst? Tenkte å starte med litt (lett) trekktrening når hun er rundt 8 mnd.  3. Seleanbefaling til snuseturer osv (ikke trekk)? Vi ønsker et klart skille mellom jobb/ikke jobb, og hun er stort sett flink til å ha slakt bånd på snuseturer. Hun er bare 5 mnd nå, så trenger en sele som er justerbar. Erfaring med Non Stop Line Harness eller Ramble Harness? Eller andre? Hva med Minipina sin justerbare tursele?
    • Testet litt tidligere i dag og hun ELSKET det. Takk for innspill  Kommer nok til å spise noen selv også, ja  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...