Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg er veldig nysgjerrig på denne rasen, men synes det er litt vanskelig å finne informasjon på nett om hvordan det er å leve med en lundehund i praksis, hvordan er temperament og gemytt, trenbarhet, lyd og så videre. Jeg vet jo det er noen lundehundeiere her inne, så jeg spør like gjerne her jeg!

De har jo vært avlet frem som jakthunder, hvor mye jaktinnstinkt er det i lundehunden i dag? Hvordan er de å ha løse? Er det mye lyd? Jeg har hørt at de er vriene å få husrene, stemmer det? Jeg er egentlig interessert i det meste som er å vite, er så utrolig fascinert av rasen! De virker som hardføre, små hunder som er ypperlige turkamerater og kompiser :)

Skrevet

Har bare hatt erfaring med en og den var det lite lyd i og hadde grei radius. Foruten når vorsteh tispa jeg hadde da skulle ut å løøøpe han ville gjerne løpe fort han å. Vet ingen ting om husreinhet. Mener eier hadde vært konsekvent i forhold til bjeffing og at det hadde fungert bra. Jeg å liker rasen godt og skriver el mest for å følge med her og vite mer. Skal jeg gå til noe annet kan det godt være en Lundehund

Skrevet

Hvis du går inn på denne linken, så får du se min erfaring med Lundehund så langt. Der er det også mange andre med Lundehund som har kommentert og hvertall et par av disse har laget egen tråd til sine hunder :)

http://hundesonen.no/forum/topic/75829-liam-norsk-lundehund/

Når det kommer til jaktinnstinkt, vil jeg nok heller si de er samlere enn noe annet. Ja, Liam jager en fugl i ny og ned, men med liten radius. Dette bør nok noen som har mer erfaring med voksne Lundehunder utdype litt mer, da min bare er 14 uker enda :)

Skrevet

Jeg vil si lundehunden er mer en sanker enn en jeger. De beste lundehundene skulle verken drepe eller skade byttet, og det er nok noe som sitter i ennå. Smågnagere skal dog ikke føle seg for trygge! Men de gikk jo løse i bygda, så hunder som jagde sau ble nok neppe gamle. Mine lundehunder har i hvert fall ikke dratt i vei etter verken rådyr, elg eller hare, selv om de har hatt muligheten. Noen boff, muligens. Uansett har de nokså liten radius, er min erfaring. De kommer kanskje ikke med en gang, men de stikker normalt ikke langt. Nå har jeg bare hatt tisper. Hannhunder kan jo ha litt større rekkevidde uavhengig av rase.

For ja, de kan ha lyd. De fleste vil nok varsle om man får besøk, men ut over det varierer det en hel del hvor mye de føler behov for å "kommentere" omgivelsene. Hun jeg har nå er atskillig mer snakkesalig enn den forrige jeg hadde, men også hun lar seg som regel avlede og bestikke. Jeg er mest vant med whippets, og sammenlignet med dem er hun nokså gneldrete - men det går rette veien, spesielt nå som hun ikke har valper å passe på lenger!

Renslighet kan visst være en utfordring for noen. Begge mine har vært omplasseringer som har vært rimelig stuereine. Men ja, signalene de gir om at de vil ut er temmelig minimale. Det lønner seg å være i forkant og få inn gode rutiner, men da fungerer det aldeles utmerket.

Trening? Vel, med positive metoder kan man få til en hel del, men jeg tror ikke jeg ville satset på lundehund om lydighetstitler var førsteprioritet. De er jo avlet for å jobbe nokså selvstendig, om enn i nærheten av eieren, og de har vel en viss naturlig skepsis som nok var hensiktsmessig i lundeura - dumdristighet lønner seg ikke i sånt terreng!

Det er veldig vanskelig å sette ord på hva det er med lundehunden som gjør den så spesiell for oss som har oppdaget den. Den kom litt tilfeldig inn i mitt liv, men den blir nok værende! De har så mange uttrykk, og samtidig som de kan leses som en åpen bok, er det noe uutgrunnelig ved dem som er veldig fascinerende. At de er en levende del av vår kulturarv gjør det bare enda mer meningsfullt å dele livet sitt med dem.

Skrevet

Kan jo skrive min erfaring etter 10 år med rasen :ahappy:

Den første bjeffa lite og han var så godt som husren. Kunne markere inne ved løpetid i nabolaget, men ellers gjorde han sånt ute. Han var en ulydig rakker, men det er fordi mamma og pappa hadde han de to første årene og han levde akkurat som han ville. Ikke stor radius løs, men kom ikke på innkalling. Han var verdens snilleste mot alt av dyr. Krummet ikke et hårstrå på hverken rotte eller katt. Ikke et fnugg av jaktinnstinkt, heller ingen sanking.

Hun vi har nå bjeffer mange ganger om dagen (kun på lyder da, men det blir litt av det når man bor i hus med flere leiligheter), og er alt annet enn husren. Hun tisser inne som den største selvfølge og vi tørker etter henne daglig. Vi har prøvd absolutt alt for å få henne husren, uten at det synker inn. jeg tror det eneste som kunne løst det var om hun hadde mulighet for å gå ut 24/7.
Hun er lydig, kommer uten unntak alltid på innkalling, har veldig liten radius. Slitsomt liten radius faktisk, for hun henger bare rundt føttene. Lett å jobbe med og elsker å bruke hodet. Ingen jaktinnstinkt og aldri sett henne prøve sanke noe som helst.

Så vedr bjeffing og husrenhet har jeg erfaring i begge ender av skalaen rett og slett. Begge mine har vært ultimate turhunder som går på uansett terreng, lengde osv. Og selv om de er små så kommer de seg lett fram, fordi det ligger i dem å finne måter å komme seg fram på.

Som bardmand sier, så er det vanskelig å sette ord på hva som gjør den så spesiell. Jeg vet bare at fra den dagen jeg så lundehunden i en hundebok, så visste jeg at det var rasen for meg. Og nå kan jeg ikke leve uten den! De har det lille ekstra som jeg ikke har sett i noen annen rase, men hva dette lille ekstra er aner jeg ikke. Det er bare noe som gjør at hverdagen ikke er fullkommen uten en lundehund.

Rop ut om du er i Trondheim en gang, så skal du få møte verdens herligste lille frøken, som sjarmerer alle i senk :wub:
10410135_10152655632546293_3656827079736

10393812_10152530432976293_9209486724362

Skrevet

Takk for svar! Jeg synes de er nydelige, sjarmerende og veldig spesielle, er fryktelig fascinert. Men det er et par ting som nok ikke gjør det aktuelt med lundehund, i alle fall ikke så lenge jeg er sammen med nåværende samboer, så jeg tror nok jeg må fortsette å være fascinert på avstand ... Men jeg vil gjerne hilse på en gang jeg er i Trondheim, @Sanne :D Har familie der, så det hender med jevne mellomrom!

  • Like 1
Skrevet

Takk for svar! Jeg synes de er nydelige, sjarmerende og veldig spesielle, er fryktelig fascinert. Men det er et par ting som nok ikke gjør det aktuelt med lundehund, i alle fall ikke så lenge jeg er sammen med nåværende samboer, så jeg tror nok jeg må fortsette å være fascinert på avstand ... Men jeg vil gjerne hilse på en gang jeg er i Trondheim, @Sanne :D Har familie der, så det hender med jevne mellomrom!

Bare rop ut :ahappy:

"Tær" tror jeg det heter ;)

Hahaha! :D Men det er faktisk også en greie for meg! Jeg liker ikke labbene på andre raser, ser så små og rare ut! :P

Skrevet

Balder er en snill og rolig hund på 8 mnd. Han er smart, og glad i å trene, vi har brukt klikker på ham. Hvorvidt han er så lydig per definisjon er jeg litt i tvil om, men han prøver i hvertfall hva som helst så lenge han kan få en godbit og det må vel være et godt tegn.

Han er helt stuerein, og murrer/bjeffer når han vil ut. Han bjeffer også når han hører nabohunden bjeffe gjennom vinduet, og når han ser andre hunder som er ute og går tur mens han står oppe på verandaen, det kan være litt slitsomt. Ellers lager han masse rare lyder, snøfter, "maler", murrer, synger etc. Jeg har aldri møtt en hund med så rikt "språk" før :-)

Alle lundehunder jeg har møtt så langt har vært rolige og vennlige, og gått fint i lag med andre hunder. Når vi er ute og går om kvelden er det veldig mange som vil hilse på, og Balder er glad i folk og vennlig mot alle. Han vil gjerne hilse på andre hunder også, og kan være litt innpåsliten med dem fordi han er så nysgjerrig.

Det jeg synes er spesielt fint med lundehunden er at den har en veldig håndterbar størrelse samtidig som den er en "vanlig" hund og ikke en pyntehund eller en veskehund. Og så er det litt artig at den er så sjelden, og fint å kunne bidra til å ta vare på en rase som trenger det.

fj%C3%A6ra_smines7.jpg

Hvor skal vi gjemme denne skatten, mon tro?

  • Like 3
Skrevet

Hvor nærhetssøkende er de? Er det kosehunder som vil bo under huden din (som mynder) eller?

Hvordan går de sammen med katter?

Liker de vær og vind? Er de badenymfer?

Skrevet

Lundehund :wub: En rase jeg får mer og mer sansen for + at jeg synes det er viktig å ta vare på de norske rasene (kanskje spesielt de som er litt sjeldne) :heart:

Skrevet

Jeg og Mozza ønsker oss en lundehund! :wub:

Hvis/når jeg skal ha røytehund, så må det nesten bare bli en sånn. Rett og slett.

De jeg kjenner er som du sier, ukompliserte og hardføre små hunder som er ypperlige turkamerater og kompiser. De kan bjeffe litt, spesielt når de er flere sammen, men jeg synes ikke de gneldrer helt ekstremt heller. Jeg kjenner bare to da, men begge er helt ukompliserte å ha løse.

Skrevet

Hvordan er de i gemyttet? Er de over i den milde skalaen eller mer over i den skarpe eller noe midt i mellom?

Midt imellom vil jeg si. Shensi er veldig mild, mens Ulrik var midt imellom :) Alle andre lundehunder jeg har møtt har vært alt fra mild til midt imellom.

Hvor nærhetssøkende er de? Er det kosehunder som vil bo under huden din (som mynder) eller?

Hvordan går de sammen med katter?

Liker de vær og vind? Er de badenymfer?

Det er definitivt kosehunder! Shensi bor under huden min :wub: Hun ligger alltid inntil! Ulrik var ikke like glad i å ligge inntil fordi han ble for varm, men han var en skikkelig kosehund han også.

De går godt overens med katter. Shensi er ikke så glad i katter lenger, men det er fordi vi passet en for et par år siden som drev å fløy på henne uten grunn. Før vi passet han så lå hun sammen med kattene våre hele tiden!

Det er værsterke hunder! Ingen utpregede badenymfer nei :lol: Jeg har hørt om et par lundehunder som liker å bade. Begge mine har vasset/svømt bittelitt, men da skal det være varmt.

263885_10150310285336293_4803797_n.jpg?o

268255_10150310291391293_6973892_n.jpg?o

285013_10150315312946293_2398394_n.jpg?o

267435_10150310287316293_4045840_n.jpg?o

1930237_72694226292_741463_n.jpg?oh=8d48

1934925_79657331292_7508182_n.jpg?oh=c3a

1934925_79665626292_464716_n.jpg?oh=d52a

  • Like 5
Skrevet

Åh, jeg har så FRYKTELIG lyst på en lundehund! De er bare så fine!! Takk for at dere deler!

Skrevet

Jeg vet ikke helt om "mild" eller "skarp" er kategorier som riktig fungerer for sånne primitive hunder som lundehunder vel må sies å være. Så lenge de føler seg trygge og i kontroll over situasjonen er de stort sett omgjengeligheten selv, mens usikre lundehunder nok kan finne på å vise en "surere" side. God sosialisering og miljøtrening er viktig for alle hunder, men ikke minst viktig for primitive raser.

Min gamle Shiba var først litt redd for kaninene mine, men etterhvert gikk det bedre:

shiba_balder_snuser.jpg

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...