Kristent barnekor og ateistfamilie (spesielt far)

[Mari]

Siden det var jeg som først nevnte kristendom i norsk skole, så er det lest feil om det leses slik at jeg antyder at dette er et problem. Jeg mener tvert imot at å lære om kristendom og religion generelt er svært viktig, ja, kanskje at det blir viktigere og viktigere i en stadig mer polarisert debatt mellom troende og ikke-troende.

Jeg skrev det vel kun fordi det virket som noen mente det var leit at barn blir ekskludert fra eller ikke skal få oppleve «samhold med sentrale verdier som omtanke, håp, nestekjærlighet og inkludering,» som en skrev. Det er vel kun barn i private skoler som blir helt ekskludert fra dette, og de fleste private barne- og ungdomsskoler her til lands er religiøse skoler—igjen, det er foreldrenes valg, og det er grunnet i religionsfriheten (inkludert friheten til å ikke ha en religion) som vi har her til lands (det gleder meg at humanistskolen åpnes i Oslo, så foreldre får et enda mer reelt valg hvis de ønsker å ta barna ut av fellesskolen).

Neida, jeg tolket deg ikke som at du mente det var et problem, og jeg er helt enig med deg i alt dette.

[Mari]

Det er din tro, hvorfor tror du det er jo bedre å prakke den på et barn kontra en religion?

Hvor tar det det fra at jeg gjør det?

[Guest Bølla]

Når du utelukker alt du personlig tror er galt så gjør du indirekte det.

[Mari]

Når du utelukker alt du personlig tror er galt så gjør du indirekte det.

Og hvor gjør jeg det?

[Anemone]

Oh, vanskelig situasjon. Jeg tror jeg ville hatt vansker med å fjerne barnet fra en fritidsaktivitet det trives med på grunn av min egen religiøse overbevisning (dvs, jeg er agnostiker). Men jeg ville definitivt samtalt med barnet om hva hun opplever på korøvelser, og forsøkt å bruke det som innledning til samtaler om at det finnes ulike religioner osv.

Som en kuriositet: jeg gikk selv i KFUK-speider, og trivdes ganske greit. Men jeg ble OFTE utsatt for spørsmål om mine foreldres forhold (Hvorfor har de ikke samme etternavn? Er de ikke gifte?) og min egen tilknytning til kirken ("Er du virkelig ikke døpt? Hvorfor ikke?). Jeg opplevde det definitivt som kritikk av familien min, og det kom både fra speiderledere og fra de andre foreldrene som var innom.

[Helianthus]

Nei, det skader ingen å synge om å ha Gud i sitt hjerte. "Problemet" for min del er at svært mange menigheter er imot f. eks homofili, homofilt samliv og abort, og ikke har problemer med å uttale seg om det heller. Hvis man mener at homofili er en synd, så får man mene det, men prøver noen å prakke noe sånt vas på min teoretiske unge, da kommer jeg til å klikke i vinkel. Åpen og inkluderende, med mindre du er homo. Og ja, jeg kjenner selv homofile som har blitt ustøtt både av menigheten sin og familien sin når de har stått fram, og det er dessverre nesten en "regel", ikke et unntak.

Jeg tviler på at de kommer til å ta opp slike temaer i barnekor ol., men jeg er helt enig med deg. Jeg har også store vansker med å godta en kirke som har slike menneskesyn, noe jeg i praksis føler at jeg gjør ved å sende ungen min dit ..

Jeg hadde ikke reagert noe annerledes dersom det var snakk om et jødisk eller islamsk kor, jeg hadde dog stusset på hvor genene hadde tatt veien om en unge ønsket å delta på noe sånt uten å skjønne et kvekk av sangtekstene.

Det skal jeg være så ærlig og innrømme at jeg ville reagert på. Et besøk eller to for kuriositetens del hadde vært helt greit, men ukentlige korøvelser ikke så greit Fordi disse religionene har verdisyn som jeg overhodet ikke kan stå inne for så ville jeg nok satt ned foten der, ja. Kall meg gjerne intolerant, men dette handler om ungen MIN Når hun blir eldre skal hun gjerne få sjekke de ut, men ikke nå.

[Tommy]

Jeg er fra en relativt religiøs familie. Eller, den ene halvparten av den iallefall. Av den typen som tror på både Noahs ark og slangen i paradis. Ikke så mye på evolusjonen. Siden de er indremisjonærer var det ofte sånn at de dro meg med på både søndagsskole, onsdagsskole og det som verre var. Selv om jeg ble forsøkt indoktrinert (særlig gjennom skyld og dårlig samvittighet) har jeg aldri trodd på, levd livet etter eller hatt en "gud", som svar på noe som helst. Det eneste jeg noensinne har trodd på var Dodraugen i en kort periode.

I dag anerkjenner jeg meg ikke som religiøs av noe slag. Tvert imot. Jeg er antiteist. Det er liten sannsynlighet for at et kristent kor ville sendt meg i en annen retning. Det er jo tross alt på grunn av slike religiøse tiltak (ungdomsfester hvor man måtte høre på bønn hver halvtime for å ikke bli kastet ut, f.eks) jeg har tatt det perspektivet jeg har. At religiøse tilstelninger har som mål om å, i mangel på bedre ord, indoktrinere er nok i mange tilfeller korrekt. Men siden vi lever i et land hvor logikk, frihet og vitenskap er offentlig holdning er det nok liten sannsynlighet for at jentungen din får problemer med å delta i et kristent kor.

Tror det er verre for en unge å bli nektet noe fordi deres foreldre ikke liker konseptet. Eller motsatt, at de blir tvunget til noe fordi deres foreldre liker det.

[Tekopp]

Ett minne fra barnekoret jeg var med på

"Siden du ikke er døpt, har du ikke ett navn. Så du heter egentlig ingenting og finnes egentlig ikke." Sa den jevngamle jenta til meg, og de andre barna sa seg helt enig (småbarnslogikk)

Om ungen deltar på en slik aktivitet får foreldrene ett enda større ansvar rundt det å bearbeide inntrykk, utsagn og lignende.

men på tross av ett par slike (rare) opplevelser var jeg nok gjevnt over mer fokusert på klistemerkene vi fikk, og eventyrene vi hørte på

[Eloise]

Jeg er ateist, så jeg skjønner at det vrir seg når barnet synger lykkelig om gud og jesus, men vil man virkelig lære barnet at det er greit å ta avstand fra andre på grunn av religion? Det ville jeg vært mye mer bekymret for.

Også er det viktig å huske på at i den alderen barnet er så står foreldrenes mye høyere enn andre voksenpersoner, så hvis man ønsker å lære barnet at religion er eventyr, så er det ikke noe problem så lenge man har fine samtaler med barnet om temaet.

[Stine]

Jeg var selv med i et kristent barnekor og hver Lørdag i begynnelsen av tenårene var jeg med på aktiviteter på menighetshuset (som alle jevnaldrende på Kløfta på den tiden) jeg er ikke personlig kristen, men verdsetter de kristne verdiene.Jeg synes jenta skal få velge selv, men hvis dere føler at hun blir påprakket kristendommen (noe jeg mener at ingen reiligiøse bør gjøre, det er noe med det å tenke selv) så ville jeg vurdert å funnet et annet kor eller annen aktivitet hun trives med.

[Eloise]

Ett minne fra barnekoret jeg var med på

"Siden du ikke er døpt, har du ikke ett navn. Så du heter egentlig ingenting og finnes egentlig ikke." Sa den jevngamle jenta til meg, og de andre barna sa seg helt enig (småbarnslogikk)

Om ungen deltar på en slik aktivitet får foreldrene ett enda større ansvar rundt det å bearbeide inntrykk, utsagn og lignende.

men på tross av ett par slike (rare) opplevelser var jeg nok gjevnt over mer fokusert på klistemerkene vi fikk, og eventyrene vi hørte på

Den fikk jeg også høre, men det var på skolen. Jeg tror jeg counter'a med noe sånt som "jaja, men jeg tror ikke noe på at det sitter en mann på en sky i himmelen."

[xxx12345]

Hvis det finnes et alternativt kor så ville jeg nok tatt en prat med foreldrene til venninnen og vurdert om de kunne begynne der i stedet for. Er det ikke det så ville jeg latt henne fortsatt siden hun koser seg veldig med syngingen.

[Elisabeth00]

Jeg hadde nok prøvd å finne et annet kor, men om det ikke er mulighet ville jeg latt ungen fortsette så sant den trivdes

[Aya]

Jeg hadde ikke hatt noe problem med det, men ville selvsagt hele tiden hatt en åpen dialog med barnet om at mennesker tror på forskjellige ting, og at det er helt greit både om hun kjenner at hun tror på en gud og om hun ikke gjør det (på en måte en syvåring kan relatere seg til selvsagt). Det er jo også viktig å ta samtalene om de litt mer vanskelige tingene knyttet til kristendom i forhold til homofili og slikt DERSOM de kommer opp, men jeg synes faktisk det er nesten like ille med de foreldrene som åpent dømmer kristne (som om de var en homogen gruppe mennesker som mener akkurat det samme), som de som er konservativt kristne. Nekter du barnet ditt å synge i kristent barnekor som det trives i fordi du selv fordømmer kristendom, så tar du faktisk fra barnet ditt muligheten til å velge livssyn fritt og utvungent. Jeg har vokst opp i en rimelig ateistisk familie, moren min har en tro (men ikke akkurat etter boken), mens faren min er en "radikal ateist" og onkelen min såvidt orker å møte opp i kirken ved konfirmasjon og dåp i familien, og aldri klarer å la være å kommentere prestens preken og lignende i ettertid. Jeg er av natur veldig frisinnet og tolerant, hater dømmende mennesker og synes det er hårreisende at deler av det kristne samfunnet fordømmer homofili og skilsmisser. Samtidig har jeg valgt å døpe meg og konfirmere meg i kirken, har gått på en kristen videregående skole drevet av en av de mest konservative kristne organisasjonene her til lands, og hadde de beste årene av mitt liv der. Til tross for Israelpropaganda, fordømmelse av homofili og en kritisk holdning til skilte. Foreldrene mine lærte meg at både religiøse og ikke-religiøse kommer i mange varianter, gærninger og ekstremister er det over alt, og det var alltid helt akseptert at jeg valgte det som føltes rett for meg.

Det er viktig å åpne for nyansene i samtale med barna tenker jeg, i alle deler av livet. Ikke påfør barna dine egne meninger, men la de få frihet til å tenke høyt og bruke deg som sparringspartner uten at de skal føle seg bundet av dine holdninger og meninger. Uansett hva de måtte være.

[Guest 2ne]

Jeg fordømmer ikke kristne eller noen andre religioner/livssyn. Men jeg tror faktisk at de som driver med kristent barnearbeid gjør det fordi de vil påvirke barna i kristen retning, og det er faktisk en retning jeg ikke hadde villet at mine barn skal påvirkes i. Jeg skal ikke begynne å legge ut om hva jeg mener om intoleransen som er innbakt i kristendommen, den konservative tankegangen etc, poenget mitt er bare at jeg ville ha foretrukket at barna mine var med på aktiviteter som var åpnere og mer nyanserte når det gjelder tenkemåte. Jeg ville foretrukket det, jeg sier ikke at barn nødvendigvis ville tatt skade på noen måte av å synge i et kristent kor. I alle fall ikke de som har fått med seg en ballast hjemmefra i form av kritisk tenkning og toleranse.

Mens du fremstår som veldig tolerant for kristendom i det store og hele, og veldig åpen for at andre kan ha en annen oppfatning av kristendom enn du har. Eller?

Nei, det skader ingen å synge om å ha Gud i sitt hjerte. "Problemet" for min del er at svært mange menigheter er imot f. eks homofili, homofilt samliv og abort, og ikke har problemer med å uttale seg om det heller. Hvis man mener at homofili er en synd, så får man mene det, men prøver noen å prakke noe sånt vas på min teoretiske unge, da kommer jeg til å klikke i vinkel. Åpen og inkluderende, med mindre du er homo. Og ja, jeg kjenner selv homofile som har blitt ustøtt både av menigheten sin og familien sin når de har stått fram, og det er dessverre nesten en "regel", ikke et unntak.

Jah, når jeg tenker meg om, så diskuterte vi masse homofili og skilsmisser og aborter på kristne småbarnssamligner, så du har selvsagt et poeng. Få henne ut av koret så fort som mulig!

Jeg tror ikke jeg har skrevet at det er et problem at kristendommen undervises i skolen? Jeg personlig skulle derimot ønske at den ikke tok hovedsetet i religionsundervisningen, men heller ble undervist på lik linje med de andre verdensreligionene. Det er vel forsåvidt en annen diskusjon.

Nei, det synes jeg ikke det er noen automatikk i. Det er klart det kan være sneversynt, men det trenger ikke være det.

Det er heller ingenting som tilsier at akkurat disse foreldrene skjermer sitt barn for all religion eller presser på barnet sin egen manglende religion. Gjennom kristne aktiviteter kan man anta at den kristne tro blir servert som en sannhet, i dette tilfelle gjennom sang, og noe annet ville egentlig være rart. Å forkynne står sentralt i den kristne tro. Det er ikke noe galt i dette, det er ikke noe galt med å være religiøs, og det er ikke noe galt med kristendommens verdier eller doktrine.

Men mange er skeptiske til organisert religion, noen barn er lettere å influere enn andre, derfor kan enkelte velge å utsette en slik påvirkning på akkurat sitt barn enn andre ville ha gjort på sine barn. Det kan da finnes legitime grunner bak et slikt valg?

Jeg synes det må være helt greit at Helianthus kan komme til konklusjonen at det er best for hennes barn å ikke ta del i religiøse aktiviterer akkurat nå, uten å bli stemplet for å være sneversynt og fordømmende. Det er som sagt ikke sikkert at dette har noe med kristendommen å gjøre i det hele tatt.

Og selv om denne avgjørelsen tas når barnet er syv, så er det ikke sikkert at samme avgjørelse tas når det er 8-9-10 f.eks. Det må da være opp til hvert enkelt foreldrepar å avgjøre hva som er best for sitt barn i den situasjonen de står i. Såpass mangfold i meninger rundt religion bør vi kunne tillate synes jeg.

Jeg sa ikke at folket her har et problem med kristendom i skolen heller, jeg sa de har et problem med kristent barnekor, og seriøst, Mari - hvis ateister og andre ikke-troende er representert korrekt av sonens utvalg av dem, så er de fader meg langt mer trangsynte og fordømmende enn de aller fleste personlig kristne jeg har møtt i mitt liv, og jeg har en Xsvigerfamilie som er pinsevenner, liksom.

Hva Helianthus gjør og ikke, er helt opp til henne, det er hennes barn. Men jeg syns allikevel at det er på sin plass å kommentere at diskriminering og sneversynthet ikke er forbeholdt religiøse. Det ser vi opp til flere ganger i tråden her.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med det, men ville selvsagt hele tiden hatt en åpen dialog med barnet om at mennesker tror på forskjellige ting, og at det er helt greit både om hun kjenner at hun tror på en gud og om hun ikke gjør det (på en måte en syvåring kan relatere seg til selvsagt). Det er jo også viktig å ta samtalene om de litt mer vanskelige tingene knyttet til kristendom i forhold til homofili og slikt DERSOM de kommer opp, men jeg synes faktisk det er nesten like ille med de foreldrene som åpent dømmer kristne (som om de var en homogen gruppe mennesker som mener akkurat det samme), som de som er konservativt kristne. Nekter du barnet ditt å synge i kristent barnekor som det trives i fordi du selv fordømmer kristendom, så tar du faktisk fra barnet ditt muligheten til å velge livssyn fritt og utvungent. Jeg har vokst opp i en rimelig ateistisk familie, moren min har en tro (men ikke akkurat etter boken), mens faren min er en "radikal ateist" og onkelen min såvidt orker å møte opp i kirken ved konfirmasjon og dåp i familien, og aldri klarer å la være å kommentere prestens preken og lignende i ettertid. Jeg er av natur veldig frisinnet og tolerant, hater dømmende mennesker og synes det er hårreisende at deler av det kristne samfunnet fordømmer homofili og skilsmisser. Samtidig har jeg valgt å døpe meg og konfirmere meg i kirken, har gått på en kristen videregående skole drevet av en av de mest konservative kristne organisasjonene her til lands, og hadde de beste årene av mitt liv der. Til tross for Israelpropaganda, fordømmelse av homofili og en kritisk holdning til skilte. Foreldrene mine lærte meg at både religiøse og ikke-religiøse kommer i mange varianter, gærninger og ekstremister er det over alt, og det var alltid helt akseptert at jeg valgte det som føltes rett for meg.

Det er viktig å åpne for nyansene i samtale med barna tenker jeg, i alle deler av livet. Ikke påfør barna dine egne meninger, men la de få frihet til å tenke høyt og bruke deg som sparringspartner uten at de skal føle seg bundet av dine holdninger og meninger. Uansett hva de måtte være.

Noen ganger har jeg lyst til å kysse deg, Aya Du sier akkurat det jeg mener

[Symra&Pippin]

Mens du fremstår som veldig tolerant for kristendom i det store og hele, og veldig åpen for at andre kan ha en annen oppfatning av kristendom enn du har. Eller?

Jeg mener at jeg er tolerant ja, det kan man være selv om man mener det man mener om både det ene og det andre.

[Wanderlust]

Jeg gikk i et slikt barnekor, og jeg velger å tro det ble folk av meg også. Jeg følte meg aldri hjernevasket av å gå der, og foreldrene mine trengte aldri å fortelle meg at det finnes noe annet å tro på/ikke tro på. Jeg tror flere undervurderer barn. Uansett hva slags valg foreldrene tar er det barnet som gjør seg opp en mening når det vokser til, så la nå barnet få gjøre det det trives med, med mennesker den trives å være med. Slik aktivitet er veldig sosialt og gir nok mye mer enn bare kristendom

[Gjest]

Jeg mener at jeg er tolerant ja, men forbeholder meg retten til å mene det jeg mener om både kristendom og alt annet.

Men om folk har meninger om islam, innvandrere, feminisme eller andre traddis-problemområder for klassiske venstrefolk - så er det ikke ok... Det er kun når du sjæl er kritisk at det er ok liksom. Thats what frikking grinds my gears.

[Tuvane]

Jah, når jeg tenker meg om, så diskuterte vi masse homofili og skilsmisser og aborter på kristne småbarnssamligner, så du har selvsagt et poeng. Få henne ut av koret så fort som mulig!

Du tror ikke barna får med seg at Ole plutselig blir utestengt fra familien og kirka fordi han har fått seg guttekjæreste? Og at ikke det blir snakket om? Hvis du tror at det går fint for seg, så er du i beste fall veldig naiv. Folk snakker, og de snakker også med barna.

[Symra&Pippin]

Men om folk har meninger om islam, innvandrere, feminisme eller andre traddis-problemområder for klassiske venstrefolk - så er det ikke ok... Det er kun når du sjæl er kritisk at det er ok liksom. Thats what frikking grinds my gears.

Men i all verden, alle har da sine meninger om ting? Er det fordømmende å mene at kristendommen har en iboende konservatisme som gir noen uheldige utslag? Må man like alt og for all del ikke være kritisk og analytisk til verden rundt seg?

[Gjest]

Men i all verden, alle har da sine meninger om ting? Er det fordømmende å mene at kristendommen har en iboende konservatisme som gir noen uheldige utslag? Må man like alt og for all del ikke være kritisk og analytisk til verden rundt seg?

Det var ikke det jeg sa. Jeg sier at når noen har meninger om noe så får de "a world of hurt" for det, mens når andre har meninger om noe så er det helt korrekt og den urokkelige sannhet….

[Helianthus]

.. Jeg er av natur veldig frisinnet og tolerant, hater dømmende mennesker og synes det er hårreisende at deler av det kristne samfunnet fordømmer homofili og skilsmisser...

Det er viktig å åpne for nyansene i samtale med barna tenker jeg, i alle deler av livet. Ikke påfør barna dine egne meninger, men la de få frihet til å tenke høyt og bruke deg som sparringspartner uten at de skal føle seg bundet av dine holdninger og meninger. Uansett hva de måtte være.

For meg blir dette litt vel navlebeskuende. Det er vel ingen som synes de selv er intolerante, og i denne diskusjonen er det merkelig hvordan den gruppen som mest tar ordet intolerant i bruk (altså beskylder andre for å være intolerante, slik jeg oppfatter det), er de samme som mener det er feil å vurdere og ta en avgjørelse på vegne av barnet som er 7 (faktisk 6 enn så lenge) år! Selvsagt er det foreldrenes oppgave å vurdere og ta en endelig avgjørelse om hva som er best for barnet og familien; det være seg fritidsaktiviteter, lekser, leggetider, godterispising, osv. Det betyr ikke at barna ikke blir tatt med på avgjørelsene, eller at vi "påfører" barna våre egne meninger (feks snakker vi ikke stygt om andre kulturer eller religioner, slik det virker som enkelte tror om ateister), eller at barna ikke har frihet til å tenke høyt.

Jeg synes det er helt topp, jeg, når datteren kommer med vanskelige spørsmål og gud og Jesus og andre religioner. I det hele tatt så liker jeg unger som tenker og spør og graver. Og om hun kommer om noen år og sier at hun vil gå i kristent kor så er det selvsagt greit. Men som @Mari skrev så er det forskjell på 6-7 år og 8-10 år. Akkurat nå så forstår hun ikke forskjellen på kristent og ikke-kristent, og er overbevist om at historiene er sanne. Det gjelder forøvrig også RLE-faget

@Aya .. du skrev også: "Nekter du barnet ditt å synge i kristent barnekor som det trives i fordi du selv fordømmer kristendom, så tar du faktisk fra barnet ditt muligheten til å velge livssyn fritt og utvungent. "

For det første så har ingen snakket om å NEKTE barnet å synge i kristent barnekor. Hvis det ble aktuelt å kutte ut koret så hadde vi gjort det på en måte så hun ikke kom til å merke det. Igjen, hun er 7 år og ikke spesielt moden for alderen. Hun hadde sannsynligvis ikke merket det engang ... Og for det andre; hvor får du det fra at noen her fordømmer kristendom? Å ikke ønske at barnet blir utsatt for forkynnelse er overhodet ikke det samme som å fordømme. Og for det tredje, jeg vil tvert imot si at ved å sende barnet mitt i kristent barnekor så dytter jeg henne i retning av et spesielt livssyn. Jeg kommer jo ikke til å sende henne til kor hos Human-etisk forbund, i pinsemenigheten, synagogen eller noe annet religiøst samfunn. Hun har som nevnt ingen formening om at dette koret er kristent eller ikke og hadde likt det like godt om det var et ikke-religiøst kor. Så om jeg "nekter" henne å synge i dette koret så tar jeg fra henne muligheten til å kose seg, that's it! (Og det er kjernen i problemet, for jeg synes jo det er veldig flott at hun koser seg og har ikke lyst til å ta fra henne kosen )

*******************

Sist, og som en liten oppdatering; hun var på korøvelse idag, og da snakket jeg med moren til klassevenninnen. De har det på samme måte som oss mhp misjoneringsbiten, så vi ble enige om å la ungene synge der enn så lenge og se om det kommer et kortilbud på kulturskolen snart. Da kanskje de får synge de sangene som de egentlig ville synge.

Ferdig ;-)

[Tommy]

@Helianthus

Nå vet ikke jeg hvor du bor, men finnes det en kulturskole eller noe sånt i nærheten? Jeg har ei søster som går på noe sånt, men da er det ikke bare kor, men teater, maling og fandens oldemor også. Da får ho sunget OG testet ut nye ting ho kanskje liker også

[Guest 2ne]

Jeg mener at jeg er tolerant ja, det kan man være selv om man mener det man mener om både det ene og det andre.

Du tror ikke barna får med seg at Ole plutselig blir utestengt fra familien og kirka fordi han har fått seg guttekjæreste? Og at ikke det blir snakket om? Hvis du tror at det går fint for seg, så er du i beste fall veldig naiv. Folk snakker, og de snakker også med barna.

Dere bedømmer en ganske stor og heterogen gruppe mennesker ut fra hva en liten andel av disse menneskene mener, og allikevel mener dere at dere er mer tolerante enn disse menneskene dere ikke vil ha noe med å gjøre, er?

Det er ingen automatikk i at Ole blir utestengt fra hverken kirke eller familie fordi Ole har fått guttekjærste. Ikke i de trossamfunn jeg har vært borte i, i hvert fall. Men jeg har vel atter en gang vært heldig med folk i min omgangskrets. Og jeg tror uansett ikke at voksne diskuterer homofiles rettigheter, eller mangel på sådan, på korøvelser.

[Symra&Pippin]

Dere bedømmer en ganske stor og heterogen gruppe mennesker ut fra hva en liten andel av disse menneskene mener, og allikevel mener dere at dere er mer tolerante enn disse menneskene dere ikke vil ha noe med å gjøre, er?

Det er ingen automatikk i at Ole blir utestengt fra hverken kirke eller familie fordi Ole har fått guttekjærste. Ikke i de trossamfunn jeg har vært borte i, i hvert fall. Men jeg har vel atter en gang vært heldig med folk i min omgangskrets. Og jeg tror uansett ikke at voksne diskuterer homofiles rettigheter, eller mangel på sådan, på korøvelser.

Du misforstår sjø. Jeg fordømmer faktisk ikke mennesker i det hele tatt, jeg har derimot meninger om hvordan kristendommen fungerer, riktignok i større eller mindre grad avhengig av hvilket kristent miljø det er snakk om.