Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du var 19 år og visste det du vet i dag ...


Recommended Posts

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Evt fulgt litt mer med på skolen og lært seg å lese hvilken tråd hun var i pff liksom

Jeg har så lite ambisjoner så jeg bryr meg egentlig ikke om hva jeg gjør, det viktigste er at jeg trives med jobben og arbeidstiden

Endrer svaret mitt, jeg ville vært litt mindre "flink pike" og gikk f i forventninger og fulgt hjertet. Jeg fulgte forventninger, ikke hjertet.

Skrevet

Når jeg var 19 var jeg allerede godt inn i min utdanning, men hvis jeg var 18 år og visste det jeg visste i dag hadde jeg fulgt akkurat samme sporet. Fordi det har vært alt jeg ønsket meg, og alt jeg vil gjøre i livet :)

Skrevet

Jeg kan jo svare selv og - jeg er veldig fornøyd med min utdanning, i alle fall når jeg en gang blir ferdig med master, men skulle jeg valgt helt om igjen ville jeg valgt juss. Jeg tror jeg hadde passet veldig bra og trivdes veldig godt som jurist.

Skrevet

Jeg vet ikke om jeg hadde fulgt den veien jeg har gjort nå. Jeg digger og trives i den veien jeg har gått, men dit jeg skal flytte er det nok så og si umulig å få seg jobb.

Men jeg aner ikke hva jeg skulle ha valgt istedenfor heller..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

si 16 da, :lol: Nei jeg vet ikke, ting skjer og om alt hadde blitt som det har blitt, så vet jeg ikke om det hadde hjulpet så mye å gjort ting anderledes. Jeg ville vel kanskje valgt mer yrkesrettet enten vgs eller høyskole.

Skrevet

Jeg er 38 og vet fortsatt ikke hva jeg vil gjøre i livet.

Morsomt nok visste jeg det bombesikkert når jeg var 19 år , og jeg visste det når jeg var 25. Jo eldre jeg blir jo mer usikker blir jeg :P

Hadde noen sagt til meg når jeg var 19 år at jeg skulle jobbe med det jeg jobber med nå hadde jeg blånektet. .Da var jeg godt i gang med en høyere utdannelse innen et område som er så fjernt fra det jeg jobber med som mulig.

Det eneste som har "holdt seg" er at jeg trives bedre med å samarbeide med hannkjønn enn hunkjønn.

Skrevet

Jeg vet ærlig talt ikke jeg. Jeg er nå 35, arbeidsledig og vet egentlig ikke hva jeg vil jobbe med. Selvfølgelig hadde det vært gøy å jobbe med dyr, men jeg hadde nok ikke orket en lang utdanning(blir fort skolelei), så da faller nok den kategorien også bort. Jeg trodde lenge jeg ville jobbe innen helsevesenet og har vært en del innom der også + tatt utdanningen.Men nå vet jeg at jeg IKKE vil jobbe med det likevel :)

Så da er jeg på en måte like langt... :P Utdanning frister som sagt ikke, selv om jeg vet at det er noe lettere å få jobb da. Jeg føler at jeg er ferdig med å sitte på skolebenken.

Skrevet

Jeg har så lite ambisjoner så jeg bryr meg egentlig ikke om hva jeg gjør, det viktigste er at jeg trives med jobben og arbeidstiden :)

  • Like 3
Skrevet

Jeg er 20, og aaaner ikke hva jeg skal gjøre. Går uten jobb nå og gruer meg til neste mnd med null inntekt. Skulle ønske jeg kunne se i fremtiden og derfra finne ut hva jeg ville :P

Skrevet

Uff, det var ikke meningen at dette skulle bli en trist eller vanskelig tråd! Ikke meningen å tråkke noen på tærne her altså!! Jeg sitter bare og tenker mye på det selv innimellom, valgene man tar er jo ofte veldig tilfeldige, og hvert steg videre skjer på grunn av det forrige - i alle fall har det vært sånn for meg. Da jeg var 19 ville jeg bli lærer og begynte på det studiet, så ville jeg bli sosionom, og nå jobber jeg i nav - og tror jeg kommer til å trives godt når jeg bare kommer inn i det. Jeg er kjempefornøyd med den utdanningen jeg har tatt, men nå som jeg kjenner meg selv mye bedre, og vet hvilke fagområder jeg trives aller best med, så tror jeg at jeg ville valgt juss om jeg skulle valgt om igjen.

Skrevet

Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg sørget for å tatt pedagogikk med en gang. Resten ville jeg nok ikke endret, jeg har alltid valgt ut fra det jeg har likt, med bakgrunn i at man tilbringer så mange timer på jobb hver dag at man må jobbe med noe man liker og trives med.

Skrevet

Endrer svaret mitt, jeg ville vært litt mindre "flink pike" og gikk f i forventninger og fulgt hjertet. Jeg fulgte forventninger, ikke hjertet.

  • Like 2
Skrevet

Hadde jeg visst det jeg veit i dag som 19åring, så hadde jeg tatt påbygningsåret etter agronom-utdannelsen fremfor å kjøre alaska husky en vinter ;)

Og det tror jeg er den eneste forskjellen, det er egentlig det eneste jeg angrer på - og jeg angrer ikke så innmari på det heller (selv om det hadde vært kjekt å ha studiekompetanse), for skoleslutten førte til at jeg fikk Gubbelille, og da er det jo ikke bare negativt :ahappy:

Skrevet

Jeg hadde gjort det jeg angrer på at jeg ikke gjorde - jeg hadde satsa fullt og helt på hest som yrke. Jeg er jo tilbake i det sporet nå, men er ti år eldre og det tar liksom litt tid å komme dithen at man kan leve av sånt, samt at jeg har flere forpliktelser som gjør at jeg ikke bare kan fise et år eller tre til utlandet.

Skrevet

Sykepleien! Sykepleien var alltid en plan b, men har funnet ut nå t jeg kunne jo blitt det med engang, istede for å "kaste" bort tid på jobb og annen utdanning. Er et noe jeg angrer på nå, så er det det..

Samtidig så kan jeg fortsatt bli sykepleier, tar bare litt lengre tid siden ejg må fikse på karakterer etter vgs.

Skrevet

Ingenting! :) Studier viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde, det føles ikke som om det ligger for meg, men i frykt for å bryte med min "flink pike-tradisjon" måtte jeg jo studere. Nå skulle jeg ønske jeg hadde begynt med noe annet.

Skrevet

Jeg vet ikke. De valgene jeg har tatt undervegs har gjort meg til den jeg er i dag, og gitt meg det jeg har i dag (Mann, barna, jobbene jeg har hatt, kompetansen jeg har opparbeidet meg). Hadde jeg visst på forhånd hvor svingete vegen ville bli hadde jeg nok klokelig valgt noe annet. Hva vet jeg ikke.
Det er bra vi ikke vet. I forkant :)

Guest Klematis
Skrevet

I en ideell verden ville jeg helst vært bonde, og drevet med melkeproduksjon, alternativt veterinær.

Skrevet

Jeg hadde ikke tatt den utdanningen jeg har i dag, men hva annet jeg skulle gjort vet jeg ikke.

Hadde jeg vært 16 skulle jeg ha jobbet enda bedre på skolen og fått karakterer gode nok til å gjøre psykolog av meg. Tror jeg.. Samtidig så liker jeg å være i bevegelse, så kanskje jeg burde vært snekker, elektriker eller maler?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...