Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du var 19 år og visste det du vet i dag ...


Recommended Posts

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Evt fulgt litt mer med på skolen og lært seg å lese hvilken tråd hun var i pff liksom

Jeg har så lite ambisjoner så jeg bryr meg egentlig ikke om hva jeg gjør, det viktigste er at jeg trives med jobben og arbeidstiden

Endrer svaret mitt, jeg ville vært litt mindre "flink pike" og gikk f i forventninger og fulgt hjertet. Jeg fulgte forventninger, ikke hjertet.

Skrevet

Når jeg var 19 var jeg allerede godt inn i min utdanning, men hvis jeg var 18 år og visste det jeg visste i dag hadde jeg fulgt akkurat samme sporet. Fordi det har vært alt jeg ønsket meg, og alt jeg vil gjøre i livet :)

Skrevet

Jeg kan jo svare selv og - jeg er veldig fornøyd med min utdanning, i alle fall når jeg en gang blir ferdig med master, men skulle jeg valgt helt om igjen ville jeg valgt juss. Jeg tror jeg hadde passet veldig bra og trivdes veldig godt som jurist.

Skrevet

Jeg vet ikke om jeg hadde fulgt den veien jeg har gjort nå. Jeg digger og trives i den veien jeg har gått, men dit jeg skal flytte er det nok så og si umulig å få seg jobb.

Men jeg aner ikke hva jeg skulle ha valgt istedenfor heller..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

si 16 da, :lol: Nei jeg vet ikke, ting skjer og om alt hadde blitt som det har blitt, så vet jeg ikke om det hadde hjulpet så mye å gjort ting anderledes. Jeg ville vel kanskje valgt mer yrkesrettet enten vgs eller høyskole.

Skrevet

Jeg er 38 og vet fortsatt ikke hva jeg vil gjøre i livet.

Morsomt nok visste jeg det bombesikkert når jeg var 19 år , og jeg visste det når jeg var 25. Jo eldre jeg blir jo mer usikker blir jeg :P

Hadde noen sagt til meg når jeg var 19 år at jeg skulle jobbe med det jeg jobber med nå hadde jeg blånektet. .Da var jeg godt i gang med en høyere utdannelse innen et område som er så fjernt fra det jeg jobber med som mulig.

Det eneste som har "holdt seg" er at jeg trives bedre med å samarbeide med hannkjønn enn hunkjønn.

Skrevet

Jeg vet ærlig talt ikke jeg. Jeg er nå 35, arbeidsledig og vet egentlig ikke hva jeg vil jobbe med. Selvfølgelig hadde det vært gøy å jobbe med dyr, men jeg hadde nok ikke orket en lang utdanning(blir fort skolelei), så da faller nok den kategorien også bort. Jeg trodde lenge jeg ville jobbe innen helsevesenet og har vært en del innom der også + tatt utdanningen.Men nå vet jeg at jeg IKKE vil jobbe med det likevel :)

Så da er jeg på en måte like langt... :P Utdanning frister som sagt ikke, selv om jeg vet at det er noe lettere å få jobb da. Jeg føler at jeg er ferdig med å sitte på skolebenken.

Skrevet

Jeg har så lite ambisjoner så jeg bryr meg egentlig ikke om hva jeg gjør, det viktigste er at jeg trives med jobben og arbeidstiden :)

  • Like 3
Skrevet

Jeg er 20, og aaaner ikke hva jeg skal gjøre. Går uten jobb nå og gruer meg til neste mnd med null inntekt. Skulle ønske jeg kunne se i fremtiden og derfra finne ut hva jeg ville :P

Skrevet

Uff, det var ikke meningen at dette skulle bli en trist eller vanskelig tråd! Ikke meningen å tråkke noen på tærne her altså!! Jeg sitter bare og tenker mye på det selv innimellom, valgene man tar er jo ofte veldig tilfeldige, og hvert steg videre skjer på grunn av det forrige - i alle fall har det vært sånn for meg. Da jeg var 19 ville jeg bli lærer og begynte på det studiet, så ville jeg bli sosionom, og nå jobber jeg i nav - og tror jeg kommer til å trives godt når jeg bare kommer inn i det. Jeg er kjempefornøyd med den utdanningen jeg har tatt, men nå som jeg kjenner meg selv mye bedre, og vet hvilke fagområder jeg trives aller best med, så tror jeg at jeg ville valgt juss om jeg skulle valgt om igjen.

Skrevet

Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg sørget for å tatt pedagogikk med en gang. Resten ville jeg nok ikke endret, jeg har alltid valgt ut fra det jeg har likt, med bakgrunn i at man tilbringer så mange timer på jobb hver dag at man må jobbe med noe man liker og trives med.

Skrevet

Endrer svaret mitt, jeg ville vært litt mindre "flink pike" og gikk f i forventninger og fulgt hjertet. Jeg fulgte forventninger, ikke hjertet.

  • Like 2
Skrevet

Hadde jeg visst det jeg veit i dag som 19åring, så hadde jeg tatt påbygningsåret etter agronom-utdannelsen fremfor å kjøre alaska husky en vinter ;)

Og det tror jeg er den eneste forskjellen, det er egentlig det eneste jeg angrer på - og jeg angrer ikke så innmari på det heller (selv om det hadde vært kjekt å ha studiekompetanse), for skoleslutten førte til at jeg fikk Gubbelille, og da er det jo ikke bare negativt :ahappy:

Skrevet

Jeg hadde gjort det jeg angrer på at jeg ikke gjorde - jeg hadde satsa fullt og helt på hest som yrke. Jeg er jo tilbake i det sporet nå, men er ti år eldre og det tar liksom litt tid å komme dithen at man kan leve av sånt, samt at jeg har flere forpliktelser som gjør at jeg ikke bare kan fise et år eller tre til utlandet.

Skrevet

Sykepleien! Sykepleien var alltid en plan b, men har funnet ut nå t jeg kunne jo blitt det med engang, istede for å "kaste" bort tid på jobb og annen utdanning. Er et noe jeg angrer på nå, så er det det..

Samtidig så kan jeg fortsatt bli sykepleier, tar bare litt lengre tid siden ejg må fikse på karakterer etter vgs.

Skrevet

Ingenting! :) Studier viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde, det føles ikke som om det ligger for meg, men i frykt for å bryte med min "flink pike-tradisjon" måtte jeg jo studere. Nå skulle jeg ønske jeg hadde begynt med noe annet.

Skrevet

Jeg vet ikke. De valgene jeg har tatt undervegs har gjort meg til den jeg er i dag, og gitt meg det jeg har i dag (Mann, barna, jobbene jeg har hatt, kompetansen jeg har opparbeidet meg). Hadde jeg visst på forhånd hvor svingete vegen ville bli hadde jeg nok klokelig valgt noe annet. Hva vet jeg ikke.
Det er bra vi ikke vet. I forkant :)

Guest Klematis
Skrevet

I en ideell verden ville jeg helst vært bonde, og drevet med melkeproduksjon, alternativt veterinær.

Skrevet

Jeg hadde ikke tatt den utdanningen jeg har i dag, men hva annet jeg skulle gjort vet jeg ikke.

Hadde jeg vært 16 skulle jeg ha jobbet enda bedre på skolen og fått karakterer gode nok til å gjøre psykolog av meg. Tror jeg.. Samtidig så liker jeg å være i bevegelse, så kanskje jeg burde vært snekker, elektriker eller maler?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vurderer begynne oppdatere her igjen, etter en lang periode med så mye drama og alvor i privatlivet at jeg har "fått" autistisk burnout av det. Fullstendig ute av drift og knapt i stand til et absolutt minimum av nødvendigheter for overlevelse. Edeward har gått for lut og kaldt vann med kun pliktmosjon, pliktlek, sporadiske pliktturer, ytterst få opplevelser utenfor hagen og bare et absolutt minimum av stell. Han har tolerert det skremmende bra. Robust type. Så lenge han får kos, godbiter, leker å fly etter og hull å grave dem ned i er han tålelig fornøyd med livet. Mamsen hans er ikke like lett å glede. Sykdom fra forgiftninger og stress pga gjentatte innbrudd har ikke lettet den psykiske og emosjonelle byrden av samtidig alvorlig personkonflikt i nær relasjon. Forhistorien er for lang til å fortelle, men den er alvorlig nok til at jeg har riesen istedenfor dvergpuddel. Noe av det er så alvorlig, jeg tror det er direkte hensynsløst å påminne om at ting som foregår på skjerm og fremstår som en slags fiksjon i de flestes hverdag er harde realiteter for andre, som meg. Alle har lest om lastebil-Jonas, for å ta et eksempel. Sånne ting fortonet seg som en slags fiksjon for meg ihvertfall, all den tid jeg ikke var utsatt for liknende selv i min egen hverdag. En kan lese om iranske agenter og kjøkkenkjemi terrorister som skader seg selv og må ha hjelp, men skjermen skaper en betryggende følelse av at det er en slags fiksjon, selv om det er nyheter, for det skjer jo ikke her foran meg i mitt nabolag — helt til en mann med jaktrifle prøver klatre inn vinduet ens kl 05:30 på morgenen og en står der bak døren i bare trusa og venter på døden med en kjøkkenkniv i hånden, i håp om å i det minste klare merke fyren for drapsetterforskerne - og det som plager en mens en står der og rister av adrenalin er: "I'm not decent! Jeg skulle tatt på en t-skjorte. Jeg er uanstendig lite kledd for anledningen." Akkurat det plaget meg i den situasjonen.  Han klarte forøvrig ikke komme seg inn gjennom det smale vinduet jeg hadde latt stå åpent, så jeg slapp med skrekken og unngikk ydmykelsen i bli sett, drept og funnet i bare trusa, hvilket også var en lettelse. En vet aldri hvordan en reagerer på ekstreme situasjoner før en er i dem. Jeg vet st jeg sover ikke uten noe på overkroppen igjen ^^ Det neste som virkelig plaget meg overraskende var at hans samboer og to barn måtte "feire" jul alene etter at politiet skjøt og drepte ham neste gang han la seg på hjul for å prøve drepe meg igjen, fordi han ble desperat og åpnet ild mot dem først. Jeg var veldig emosjonelt berørt av de stakkars etterlatte. Gnog meg hardt, lenge. ..men det der var i 2016, og er på deilig avstand nå.  I løpet av året som har gått har jeg bare blitt kronisk blyforgiftet av at en gjøk med foil impressioned key har låst seg inn og ut av hjemmet mitt og stappet blypasta fra bilbatterier i vannrørene med ujevne mellomrom mens jeg har vært ute med Edeward, og også sprayet ALLE klær, håndklær og sengetøy med ufortynnet Karate Zeon CS 5.  Blyet oppdaget jeg omsider ved kroppslige symptomer, som akutt diabetes, metallsmak og synlige partikler i vannet. Det ufortynnede landbrukskjemikaliet i klærne oppdaget jeg ikke før uker etter å endelig ha anskaffet boligalarm. Det hadde svidd og klødd intenst veldig lenge og jeg hadde "fått" en skremmende mengde føflekker og andre hudforandringer, men jeg hadde ingen anelse om hva som var årsaken før jeg begynte skylle klær med renset vann (omvendt osmose apparat) for å få ut hva jeg trodde var bly fra vannrørene. Klærne produserte et merkelig skum. Det skummet mer jo mer jeg skylte. Viste seg etter mye undersøking å være et heslig ekkelt insekticid laget for å SITTE på planter i regn og vind. Ikke før etter hydrolyse med ekstrem pH ville noe av det slippe fra tekstilene, og de mengdene med mikrokapsel debris som kommer ut av dem etter å ha brutt ned virkestoffet forteller en skremmende historie om gjentatt sprøyting om og om igjen over tid. Alle de "små" tingene. Drama og intriger i personlige relasjoner har allikevel tæret mer. Fra å ha vært en såkalt ressursterk, høytfungerende autist som maskerte godt nok til å passere som noenlunde nevrotypisk, så har jeg kollapset til et dysfunksjonelt nivå av autisme folk flest forbinder med ordet. Knapt evnet spise. Dusjet to ganger i uka. Tror jeg brukte de samme sokkene fire dager på rad en uke. Fullstendig ute av drift. Vekslet mellom apatiske shutdowns i time etter time med samme repetitive mobilspill for å unngå hysteriske panikkanfall meltdowns fra psykologiske triggere hvis rammer fort dersom jeg ikke holder intenst fokus på noe for å hindre tankene fra å vandre og uunngåelig påminne meg noe som utløser en kaskade av akkumulativt triggende minner. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, mente Reitangruppen. Hver enkelt vare en plukker med seg på tur gjennom IKEA gir ingen stressrespons i seg selv.  Forrige gang jeg hadde meltdowns var forøvrig i barndommen, før pubertet. Tror jeg egentlig var ganske robust jeg også. Som en abusive cluster b personlighet uttalte i irritasjon som gled over i sadistisk forventningsglede: "Sterke mennesker bøyer seg ikke, (men) de knekker (til slutt)."  Årsaken til å velge skrive her igjen nå er at den verste biten, den alvorlige konflikten i nær relasjon, den er i praksis løst. Det kan ta lang tid før det ekstremt toksiske, interpersonlige dramaet er over, men selve problemet er løst. Det praktiske problemet er uskadeliggjort. Som en litt stereotypisk praktisk anlagt og materielt fokusert asperger (tidligere vellykket maskberger) tror jeg det å ha løst det praktiske og konkrete problemet som var kilden til hele konflikten automatisk fikser konflikten etterhvert også, så det ser ut som lys i enden av tunellen, selv om det fortsatt er mørkt her inne og jeg ikke vet hvor utgangen er ennå. Naboen dukket forøvrig opp sprell levende, Edeward har vært fin i magen hele året, ikke tisset inne igjen og tar det hele overraskende fint. En virkelig god gutt med de beste intensjoner.  Jeg HÅPER vi snart har nok sjelefred og så lave blynivåer at jeg orker begynne gå turer og dele opplevelser med Edeward utenfor hagen igjen. Oppdaterer plutselig om situasjonen endrer seg så mye som jeg håper den gjør snart. Bilde hører med:  
    • Kan hunden gå på varm asfalt før den skal bade? Usikker om jeg skal ta de med fordi redd for potene, Tar hånda mot asfalt og føles ikke varm, Men hvor varmt er det før deres hund ikke går på asfalt?
    • Hvilke langhårete hunder krever minst pelsstell? Og mest pelsstell? Kun for kjekt å vite.
    • Vurderer å kun holde meg til hund. Selv om jeg også har lyst på andre typer dyr. Kjekt med litt forskjellig synes jeg men hvis det er en ulempe og til hinder for hundene går jo ikke det. De er viktigst.
    • Hvis han faktisk er blanding av havanais og malteser så er han ikke en maltipoo i det hele tatt. Maltipoo er blanding av malteser og puddel (poodle, derav -poo-delen av navnet).  For det første bør han sjekkes for alle arvelige helseproblemer som forekommer både hos havanais og malteser. Det er vel noe allergi, øyeproblemer og kneledd/albueledd ihvertfall. Så bør du ha oversikt over gemytt og helse hos begge foreldrene og helst søskenene og gjerne halvsøsken eller andre nære slektninger til hunden. Det hjelper ikke at din hund er snill og frisk, hvis han er unntaket i kullet. Da risikerer du å avle videre på problematiske gener, selv om det ikke har vist seg hos din hund. Dette er hovedårsaken til at raseavl er lettere å gjøre på en god måte, fordi man har registrert statistikk over helsedata i flere generasjoner. Hvis du tenker å få valper så kan det uansett også være greit å gå NKKs oppdretterskole, det er mye viktig informasjon der uavhengig av om du avler på renraset eller blandingshund. https://www.nkk.no/kurs-utdannelse-og-aktiviteter/kursoversikt-alle/ Generelt tenker jeg at det er veldig mange hunder som omplasseres og unødvendig å avle om man ikke har noe målrettet tanke for det, som de fleste seriøse oppdrettere har for rasehunder når de studerer helse- og utstillingsresultater. Det finnes mange gode og snille hunder som trenger et hjem.       
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...