Når setter man foten ned og sier at nok er nok?

[Marthe]

Okei, håper ikke jeg blir halshugget nå, da det er et svært sårt tema for meg. Men jeg har en hund som jeg overtok som 1,5 år gammel. Hun er en sart sjel. Du kan knapt snakke irettesettende til henne før hun helst vil grave seg ned. Da jeg overtok henne, slet hun med stress og fryktaggresson mot andre hunder og til dels mot folk. Jeg jobbet kjempemasse med dette og hadde mulighet til å virkelig skjerme henne mot alt som gjorde henne stressa. Jeg fikk trent henne masse på hennes premisser, og hun ble etterhvert relativt fungerende, i den grad at hun ikke skulle spise alt av andre hunder, kunne fungere OK på tur med andre hunder osv. Vi jobbet mye med utagering i bånd, og har nesten fått dette helt bort.

Nå er hun 5 år, og for en månedstid eller to siden, så fikk hun et veldig tilbakefall. Fra å kunne fungere relativt greit løs på tur når vi treffer andre hunder, så har hun gått til å bli ikke-fungerende. Hun kan ikke lengre være med på turer hvor vi treffer andre hunder, da hun løper rett på og "inviterer" til kamp med hele kroppspråket. Hun glefser, kjefter og "hopper i" hele tiden, så dette har vi måttet slutte helt med, i hensyn til henne og de andre hundene.

Hun har alltid hatt lett for å bli stressa, og det resulterer i bjeffing innendørs på alt og ingenting. Hun takler ikke løping ute, spesielt ikke med andre hunder, da blir hun kjempestressa og "angriper" schäferen(eller den første og beste nærheten) min i overslagshandling(biter i sidene, nakken, hopper i og knurrer og jukker).

Innendørs har hun også begynt å vise små aggressive tendenser hvis vi f.eks. er irriterte(trenger ikke være på hundene). Om jeg ber henne gå ned fra f.eks. sofaen og peker på gulvet, kan hun glefse etter fingrene mine. Dette er sånt som har eskalert i det siste, det har ikke vært noe problem før. Hun har ikke i den forstand ressursforsvar ovenfor liggeplasser, for det plager henne ikke om vi setter oss ved siden av henne osv. Men hun reagerer veldig på sinnsstemningen vår, og virker mer "gretten" om vi er sure, irriterte osv. Selv om det ikke i den forstand går ut over hundene.

Hun sover greit innendørs, men spretter jo opp om noen leer på en lillefinger eller om hun hører en lyd utenfor leiligheten(eller tror hun hører en lyd?). Hun har begynt å bjeffe når huseier kommer hjem, selv om hun tidligere ikke har brydd seg. Mange sånne småting.

Jeg begynner å bli litt sliten, samtidig så føler jeg ikke hun er "ille nok". Og jeg er jo fryktelig glad i bikkja! Jeg vet snart ikke lengre hva jeg skal gjøre for at hun skal ha det optimalt. Joda, jeg kan gå turer med henne alene, gå to turer til dagen osv. Og det gjør jeg jo også. Men så er jeg usikker på om jeg skal gi henne tur for ofte, for det virker som om å få være inne, uten tur over lengre tid, gjør henne mindre stressa. Da jeg lå sjuk hjemme, så ble hun en annen hund, bjeffa nesten ingenting. Men da lå vi og sov hele dagene i en uke. Så fort jeg ble frisk og vi begynte å gå tur, så falt hun tilbake igjen.

Hun er også ekstremt redd for lyder. Raketter er hun kjemperedd for(og det er jo alltid noen idioter som skyter opp utenom nyttårsaften, nå nylig for en uke siden var det noen som skaut opp en rakett). Hun kan være redd for en fontene, fordi lyden av vannet som treffer vannet bråker for mye. Hvis noen skyter en rakett eller fyrer av skudd på en skytebane i nærheten, så kryper hun opp på fanget mitt og skjelver mens hjertet går i 110.

Og når jeg skriver, så ser jeg jo at det er en del ting hun sliter med, men jeg greier likevel ikke helt å rettferdiggjøre å la henne få slippe.

Red: Hun har blitt veldig dempende innendørs også nå. Bare vi ser på henne, så kan hun begynne å slikke seg rundt munnen og gjespe. Hun er veldig kontaktsøkende, men samtidig litt "stiv" og demper masse når vi klapper og stryker henne. Slutter vi å klappe, så komme hun med snuten og "tvinger" oss, så hun vil jo ha kos, men likevel demper hun veldig når vi koser med henne.

Kan du fortelle litt om hvordan du har trent med henne?

[Sprettballen]

@Shlush

De kom etterpå, men ikke rett etterpå. Og vi har jo flyttet etpar ganger tidligere uten at det har utløst stress og forverring av atferd tidligere. Og hun har falt til ro her, hun roer seg så fort vi kommer i orden.

@Marthe

Ift. andre hunder så har jeg jobbet masse med kindereggmetoden og sladretrening ift. passeringer, noe som har gitt resultater, nå er det sjeldent hun utagerer i bånd, med mindre hun må gå tett oppi den andre hunden eller om den kommer seg bort til henne slik at hun føler hun må hilse.

Ift. å omgås andre hunder løs, så har jeg arrangert møter med trygge, rolige hunder som hun har fått være sammen med og utvikle språk med. Jeg så også bedring når jeg fikk valpen, da hun daglig samhandlet med valpen og utviklet språket enda bedre gjennom lek og at de var sammen hele tiden. Hun lærte seg at det gikk an å si i fra uten å "gå i", at man kunne bli hørt bare ved å dempe eller gi et lite knurr.

Ift. stress, så har jeg begrenset muligheten hennes til ting som gjør henne stresset. Som f.eks. å ta henne med på turer der vi skal gå med folk som har viltre hunder. For løping gjør henne stressa, jeg tror det er fordi hun mister oversikten i en situasjon som allerede gjør henne litt usikker. Jeg har i tillegg justert aktivitetsnivået ut i fra hvor stresset hun er. Men nå greier jeg ikke å lese henne skikkelig lengre. Hun virker både over og understimulert på samme tid. Tidligere har det vært tydelig om hun var over eller understimulert. Hun er rastløs, men sover likevel mye. Når vi bare sitter rolig, så sover hun hvis hun får ligge i sofaen f.eks. Legger hun seg på gulvet blir det mye tripping og trasking. På kvelden er hun roligere enn på dagtid. På dagtid så spretter hun opp bare vi skifter stilling nå.

Jeg lufta de ute i sta, lufter de løs utenfor her, og da pleier de å herje litt sammen, bare helt kort, før de går på do, og da syntes jeg Tuva så en anelse stiv ut i bakparten. Men det kan jo riktig nok bare være innbilning fra min side. Selv om hun ikke er liten liten hund, så har hun ganske typisk småhundgange, tripping. Kan være derfor. Hun går også mye i passgang.

Vi har trent agility, noe hun elsker så lenge hun er på en bane hun kjenner og er trygg. Her har hun fått slippe å måtte forholde seg til andre hunder, kun oss og hinderne. Dette har gitt henne bedre selvtillit og hun har blitt noe mindre nølende i miljøet. Men nå skal jeg sjekke henne før jeg trener noe mer, så jeg ikke forverrer noe som evt. kan være galt. Skal prøve å få time hos dyrlegen på fredag, da har jeg fri. Jeg tenker å høre med de hva de tror, og om jeg kanskje skal røntge hele bikkja, bare sånn for å være sikker. Det er verdt å bruke de pengene om det enten kan vise at hun plages med noe, eller om hun faktisk er helt frisk.

[Malamuten]

Ifht til det siste svaret ditt, har du forsøkt noe annet ifht stresset hennes enn å bare unngå det mest mulig? Har du trent noe spes på det? Utfordret henne litt ved å oppsøke vanskelige situasjoner å jobbe med det? Hva med hjemme, hva gjør dere der? Stiller dere noen krav eller er det bare "passiv" trening som gjelder(godbiter for riktig adferd, avledning, ignorering etc)? (krav er ikke lik PS nødvendigvis, men krav, altså hun skal ligge, hun får ikke sprette opp hele tiden etc).

Edit: Mitt inntrykk når det kommer til stress er at det oftere er manglende struktur etc som er problemet heller enn akkurat hvor mye tur man går osv. Selvsagt er det mer sammensatt, noen hunder tåler mindre enn andre, men ofte så er det mer at slike hunder trenger hjelp til å slappe av ved rutiner, regler og noen som helt konkret "tvinger" dem til å slappe av vell så mye som mer eller mindre tur/trening selv om det også gjerne påvirker..

[Sprettballen]

Vi har trent ro i miljøer, ved å bare sitte og se på livet rett og slett. Ignorert syting og tassing og gått videre når hun slapper av. Innendørs blir hun bedt om å legge seg, og det følges opp til hun faktisk legger seg. Både jeg, sambo og den andre bikkja blir gal om hun bare skal tasse tasse tasse, så nei, det tillater jeg ikke. Men jeg kan jo ikke "unngå" at hun spretter opp, selv om jeg ber henne gå å legge seg.

[Gjest]

Som en egentlig generell kommentar til @Mari sin tekst…. Jeg synes faktisk det er korrekt å reagere på andres valg innimellom. Det er trossalt ikke små verdiløse pappesker vi snakker om, det er levende individer man har påtatt seg et ansvar for her i verden. Folk har uheldige hendelser med barna sine, men jeg synes ikke man skal forgive and forget helt grenseløst. Det betyr ikke at man legger seg oppi andres valg (jeg, som Mari, bryr meg mindre og mindre om andre folk jo flere år som røyner på. Kanskje for lite innimellom, men det er en annen story), det betyr at man reagerer fordi andre bryter ens egne empatiske overbevisning. Litt som hvis noen banker et barn, vanskelig å bare avskrive det som "et valg man må respektere og ikke legge seg opp i".

Men det er mange nyanser her, vanskelig å kategorisere svart/hvitt.

[Kaja]

Som en egentlig generell kommentar til @Mari sin tekst…. Jeg synes faktisk det er korrekt å reagere på andres valg innimellom. Det er trossalt ikke små verdiløse pappesker vi snakker om, det er levende individer man har påtatt seg et ansvar for her i verden. Folk har uheldige hendelser med barna sine, men jeg synes ikke man skal forgive and forget helt grenseløst. Det betyr ikke at man legger seg oppi andres valg (jeg, som Mari, bryr meg mindre og mindre om andre folk jo flere år som røyner på. Kanskje for lite innimellom, men det er en annen story), det betyr at man reagerer fordi andre bryter ens egne empatiske overbevisning. Litt som hvis noen banker et barn, vanskelig å bare avskrive det som "et valg man må respektere og ikke legge seg opp i".

Men det er mange nyanser her, vanskelig å kategorisere svart/hvitt.

Det er da en vesentlig forskjell på å banke et barn, og å avlive en hund som gjør ens liv til de grader vanskeligere og som ikke har det bra med seg selv.

[Sprettballen]

Jeg vet ikke helt hva du vil med innlegget ditt, Kangerlussuaq, men denne avgjørelsen er ikke noe jeg tar lett på. Og ingen avgjørelse er endelig enda. Jeg elsker hundene mine, og det er det som gjør det så vanskelig. Har hun det bra? Eller vil jeg TRO at hun har det bra, bare for å slippe å ta et vanskelig valg? Hva er etisk riktig å gjøre her?

[Gjest]

Det er da en vesentlig forskjell på å banke et barn, og å avlive en hund som gjør ens liv til de grader vanskeligere og som ikke har det bra med seg selv.

Hvis det er alt du leste ut av teksten min, er jeg lei meg for det. Det står da svart på hvitt at "det i enkelte tilfeller er rett å reagere". Å avlive hunder som gnager av seg halen fordi de er ihjelavlet av mennesker eller har tapt i genlotteriet er ikke "i enkelte tilfeller", sist jeg sjekka altså Men Mari virket å mene at man aldri skulle legge seg oppi andres valg når det gjelder avlivning av hund, og det var der jeg skriver at, jo, noen ganger kan det være korrekt å stikke en finger nedi suppa for å se hva som egentlig foregår nedi der.

@Sprettballen , du virker jo å være rimelig gjennomtenkt på det, så nei jeg stiller ikke spørsmål til ditt endelige valg i teksten eller akkurat nå. Jeg sitter på internett og har ikke snøring på hvordan ting ser ut hjemme hos dere og hvordan vegen videre ser ut.

Er vel ganske enig i det andre har skrevet, særlig det @Malamuten skrev om sin egen omplassering. Det er bare "min cup of tea", men jeg mener at før man avliver en hund som er uttav seg selv i eiers hjem over flere år - så bør man teste omplassering. Mest fordi en hund kan bli en helt annen hund i et annet hjem med andre rutiner. Den kan også forbli den samme. Da har man iallefall prøvd. Alt Men igjen, my cup of tea.. Ikke nødvendigvis alles. Men da forbeholder jeg meg også retten til å se litt skråstilt på en del valg, rett og slett fordi jeg empatisk er anlagt slik at alle individer har sin rett til å få prøvd ut livsretten i verden

[Tuvane]

Ift sjekk av bevegelsessystemet, så vil jeg anbefale å finne en dyktig hundemassør eller kiropraktor. En veterinær har ikke sjans i havet sammenlignet med en som kun jobber med å sjekke over hunder og finne smertepunkter, små, små fortykkelser osv. Da Jaro var valp ble han halt, og veterinæren fant selvfølgelig ingenting, og vi fikk beskjed om å la han hvile. Tok han med til en meget dyktig massør, og etter en sjekk av hele kroppen fant hun en fortykket sene i det ene tåleddet på foten han var halt på. Hun masserte og jobbet med labben, og jeg fikk beskjed om å strekke ut sånn og sånn, og haltheten ga seg, og fortykkelsen forsvant.

[Sprettballen]

Som skrevet tidligere, så samarbeider klinikken jeg bruker med en kiropraktor, så jeg tenker å få til en time med henne og se hva de finner ut, evt også røntge. Jeg legger det fram når jeg ringer og bestiller time, så får vi se hva vi ender opp med.

Ang. omplassering, så skjønner jeg at dette er noe folk tenker på som et alternativ. Jeg føler dog jeg kjenner hunden min såpass at jeg er ganske sikker på at det ville gjort det hele verre for henne. Ikke minst hele prosessen med å finne et egna hjem til en hund med disse utfordringene. Jeg overtok henne da hun var halvannet, og problematikken jeg beskrev til tidligere eier en stund etter jeg fikk henne, var ting de ikke hadde opplevd. Så enten lyver de, eller så såg de ikke på dette som et problem eller så hadde hun ikke disse utfordringene hos forrige eier, men at selve omplasseringen gjorde det verre, fordi hun i utgangspunktet er født med en dårlig psyke og alle forandringene gjorde alt verre. Jeg ser ikke for meg at enda en omplassering ville gjort saken bedre for henne. For å være ærlig.

[Kaja]

Som skrevet tidligere, så samarbeider klinikken jeg bruker med en kiropraktor, så jeg tenker å få til en time med henne og se hva de finner ut, evt også røntge. Jeg legger det fram når jeg ringer og bestiller time, så får vi se hva vi ender opp med.

Ang. omplassering, så skjønner jeg at dette er noe folk tenker på som et alternativ. Jeg føler dog jeg kjenner hunden min såpass at jeg er ganske sikker på at det ville gjort det hele verre for henne. Ikke minst hele prosessen med å finne et egna hjem til en hund med disse utfordringene. Jeg overtok henne da hun var halvannet, og problematikken jeg beskrev til tidligere eier en stund etter jeg fikk henne, var ting de ikke hadde opplevd. Så enten lyver de, eller så såg de ikke på dette som et problem eller så hadde hun ikke disse utfordringene hos forrige eier, men at selve omplasseringen gjorde det verre, fordi hun i utgangspunktet er født med en dårlig psyke og alle forandringene gjorde alt verre. Jeg ser ikke for meg at enda en omplassering ville gjort saken bedre for henne. For å være ærlig.

Du kjenner hunden din best

[Malamuten]

Jeg vet ikke helt hva du vil med innlegget ditt, Kangerlussuaq, men denne avgjørelsen er ikke noe jeg tar lett på. Og ingen avgjørelse er endelig enda. Jeg elsker hundene mine, og det er det som gjør det så vanskelig. Har hun det bra? Eller vil jeg TRO at hun har det bra, bare for å slippe å ta et vanskelig valg? Hva er etisk riktig å gjøre her?

For å si det enkelt så er det ikke noe enkelt svar. I mange tilfeller vil man aldri få vite sikkert å det er jo det som gjerne gjør det ekstra vanskelig. Er hunden tydelig plaget enten av sykdom eller mentale brister så er det jo relativt enkelt å ta avgjørelsen fordi man ikke har noe valg og fordi det ikke er noe å lure på, det er svart hvit. Men i mange andre tilfeller så er man kanskje i gråsonene, man vil mest sannsynlig aldri sitte med en klar og enkel avgjørelse, det vil alltid være noe man kan prøve, noe nytt, bare litt til osv, men man vil aldri få testet alt å det vil si at en gang må man bare sette strek(når problemet er for stort), selv om man ikke har gjort absolutt alt, det er ikke noe annet valg å det valget er og bør være opp til hver enkelt. Fordi det er forskjell på hunder, situasjoner og på oss mennesker og hvor mye vi makter rett å slett. For din egen del bør du være så sikker som du kan bli før du evt bestemmer deg for noe drastisk, fordi jo sikrere du er på at det er det riktige jo lettere å leve med etterpå. Det er riktig å gjøre det når du har tenkt igjennom det og kommet frem til at det er det rette, samme hvorfor og samme hva andre mener.

Edit: Hun var jo ikke voksen enda når du fikk henne, så ting kan forandre seg en del enda da. Men selvsagt, en hund som er slik har enten opplevd ganske alvorlige ting som setter dype spor eller den er ikke helt god i utgangspunktet. Noen ganger så er de slik å det er lite man kan gjøre, dessverre. Jeg har jo også en slik, omplassering er ikke noe alternativ, så om jeg en dag ikke skulle ha kapasitet, ork eller hva som helst (om hun får tilbakefall e.l.) så er det bare et alternativ, det kommer til å gjøre vondt (å jeg håper jo det aldri skjer), men da har hun ihvertfall fått x antall gode år i motsetning til en mindre hyggelig start på livet, og det er da ihvertfall bedre enn ingenting.

[Guest lijenta]

etter hva jeg husker så har dere jo flyttet noen ganger og det har gått greit fram til nå som du flyttet sammen med kjæresten. Dere har jo bodd med flere mennesker og hunder før men det å bo sammen med kjæreste blir noe annet.

Ellers tror jeg på en tur til kiropraktor for å sjekke ut om det er noe du kan gjøre.

Tenk over hvilket liv hunden egentlig er laget til og hva den kan få uten å måtte være skjermet over alt? Er det verdig for hunden. For deg kommer det til å gjøre vondt okke som. Hun har jo lært deg en hel masse verdi fult som du tar med deg videre i det å jobbe med hund. Og ja det er vondt å skulle gå i det uvisse det er og vondt å måtte ta den første hunden. Det er vel den jeg hadde det vondest da jeg lot han vandre selv om han hadde kreft og ikke orket mer.

En ting er sikkert du velger rett for deg og din hund. Be gjerne veterinæren om en vurdering av hundens livsverdi. Eller bruksverdi. Det vil si at veterinæren skal da kunne si ja eller ei til å satse på livet videre og hvorfor den mener ja eller nei. Lettere å ha en å spille opp i mot når en skal ta vanskelige valg. Min erfaring er gjerne at dem med litt erfaring er klarere når en ber om sant.

[Guest 2ne]

Min grense går enten når hunden er en potensiell fare (reelt, ikke hypotetisk "alle hunder kan bite"), eller når hundens hverdag er mer vanskelig enn god. Det er jeg som kjenner mine hunder best, ikke veterinær, folk som ser de nå og da, random forumbrukere eller andre som bare syns de burde mene noe om andres vanskelige avgjørelser, så det er en avgjørelse jeg tar uten å la meg farge av hva andre måtte tenke - det finnes alltids de som mener at alt bør reddes, alle burde få en sjanse til (og en til, og en til), da får de bare tenke sitt, så lenge jeg veit at jeg har gjort det jeg mener er det rette for hunden.

Det er forøvrig ikke alle vondter man finner av å klemme og kjenne på hunden. Ikke alltid man ser noe på røntgen, ultralyd, blodprøver eller andre diagnostikkverktøy heller. Det betyr ikke at hunden ikke har vondt, det betyr bare at det er vanskelig å finne. At hunden har det vondt, betyr ikke nødvendigvis at den kan fikses heller, det er vanskelig å fikse noe om du ikke veit helt hva problemet er. Jeg ville uansett tatt en sjekk hos veterinær, kanskje dere finner noe som kan gjøres noe med, kanskje dere ikke finner noen grunn til at hunden har blitt verre, men da har du sjekket, og det tror jeg er viktig for din del.

Å vite når man skal sette ned foten, er den vanskeligste avgjørelsen man tar som hundeeier. Det viktigste er at du føler at det er riktig, at du syns du har gjort det du kan, at du stoler på at din avgjørelse er riktig.

[Sprettballen]

Tusen takk for alle svar, det hjelper, selv om ingen har sagt "gjør sånn eller sånn". Jeg kommer som sagt til å ta henne med til dyrlegen bare for å sjekke, og også snakke med folk jeg kjenner og som har peiling på hund og problematferd. Jeg har et flott miljø rundt meg med dyktige folk.

Jeg er litt "fed up" på problemhunder, de to jeg hadde før denne, var heller ikke helt gode. Den ene ble avlivet pga. alder og sykdom, den første ble gitt tilbake til forrige eier(noe jeg angrer på, jeg skulle satt strek på den). Nå som jeg har en hund som fungerer i tillegg til den som ikke fungerer, så ser jeg jo hvordan hundeholdet kunne vært, om jeg ikke hadde vært nødt til å ta hensyn til den usikre. Jeg ser at det ikke er "normalt" at hun oppfører seg som hun gjør. Ingen hunder er perfekte, og jeg mener ikke man skal avlive bare fordi man treffer noen humper i veien.

Noe som kan legges til, men som egentlig ikke er en tungtveiende grunn i utgangspunktet, er at hun ikke liker barn. Disse glefser hun til og flekker tenner om de prøver å klappe henne. Huseier har to små barn og hun får aldri være sammen med de, fordi jeg ikke stoler på henne. Tenk hvis hun en dag skulle komme seg ut. Det har aldri skjedd, og jeg kan ikke se for meg at det skulle ha skjedd, men det kan jo skje en glipp en gang likevel, selv om jeg aldri har opplevd å ha hunder som stikker ut. Ingen som åpner dører osv.

Men jeg ringer dyrlegen på mandag, får en time og så tar jeg det der i fra. Jeg gjør uansett ikke noe før jeg har fått snakket med dyrlegen og evt. kiropraktor.

Nå skal vi prøve å kose oss på helg 3 av klikkertrenerutdannelsen, hvor jeg må ta med begge fordi sambo skal på jobb. Jeg sov dårlig i natt, gråt meg i søvn fordi dette er helt ******.

[Crush]

@Malamuten Hun biter ikke, hun bare glefser og napper. Jeg er egentlig ikke redd for at hun skal skade noen. Det er mer det at det verken er bra for henne eller hundene hun møter at hun oppfører seg sånn. Jeg hadde hvert fall ikke syntes det var veldig hyggelig om noen tok med seg sin veldig usikre hund som kjefta på alt og alle fordi de bare går forbi liksom, til områder hvor mange går tur med hundene sine løse.

Jeg skal sjekke litt å se hva jeg finner av kiropraktoren eller fysioterapauter på hund. Ellers er kanskje en vanlig dyrlege kompetent til å trykke og kikke litt også eller? Jeg vil jo selvfølgelig ikke at hun skal gå rundt å ha vondt, så det skal sjekkes opp så klart. Ingenting hadde vært bedre enn å få en noenlunde fungerende hund igjen.

Jeg skal ærlig også innrømme at jeg er litt redd for reaksjonene som vil komme om jeg avliver. Både fra hennes tidligere eiere og fra foreldrene mine. Som om det ikke er fælt nok å ta avgjørelsen i første omgang(om jeg velger å avlive), så kommer jeg også til å få pes fra flere hold ang. avgjørelsen.

RED: Jeg er så tøff i trynet og sier at det er for mye bra bikkjer i verden til å holde livet i de som ikke "holder mål", men når det kommer til stykke og jeg innser at jeg kanskje er eier av denne hunden selv, så er det jammen ikke så enkelt likevel. Jeg er jo så ekstremt glad i dette dyret. Det var ikke sånn det skulle bli.

RED2: Er det forresten trygt å la en kiropraktor kikke på henne? Jeg hører så mye rart om kiropraktikk, og det er vel strengt tatt en alternativ behandlingsmetode, i motsetning til fysioterapi?

Ift sjekk av bevegelsessystemet, så vil jeg anbefale å finne en dyktig hundemassør eller kiropraktor. En veterinær har ikke sjans i havet sammenlignet med en som kun jobber med å sjekke over hunder og finne smertepunkter, små, små fortykkelser osv. Da Jaro var valp ble han halt, og veterinæren fant selvfølgelig ingenting, og vi fikk beskjed om å la han hvile. Tok han med til en meget dyktig massør, og etter en sjekk av hele kroppen fant hun en fortykket sene i det ene tåleddet på foten han var halt på. Hun masserte og jobbet med labben, og jeg fikk beskjed om å strekke ut sånn og sånn, og haltheten ga seg, og fortykkelsen forsvant.

Helt enig med Tuvane!

Vi har en schæfer, som hadde ei "ulykke" på trening, der han ble kræsja av figuranten på ei motprøve (Trener IPO)

Bikkja ble litt rar, og tok han med til kiropraktor, som fant låsninger og stive muskler. Var der to ganger, vi merka forskjell og ble fornøyde.

Nå, 3-4 mnd etter kiropraktorbehandlingen merka jeg at han forandra seg. Ble litt grumpy, og jeg sa til sambo at vi må sjekke det ut. Dro denne gangen til Soleoklinikken i Skien. Kun muskulært, veldig stiv i ryggen og i nakken. Ble behndlet med laser to ganger, og det er en ny hund!

Det jeg vil med dette, er å heller anbefale deg noe sånt, enn veterinær. Vet ikke hvor i landet du bor, men de er utrolige filnke i Skien iallefall, ikke koster de skjorta heller.

Lykke til!

[Guest Bølla]

@Sprettballen

Nå kan ikke jeg uttale meg om ditt spesifikke tilfelle da jeg verken kjenner deg eller hunden, jeg kan bare snakke for meg selv. Dette er et sårt tema for mange, og det er et tema det er vanskelig å snakke om. Jeg vil på forhånd be om at ingen tar seg personlig nær av mine betraktninger eller meninger (det er nå en gang bare meninger); akkurat som andre må få gjøre det de vil må jeg eller andre også få lov til å tenke det vi vil.

Jeg har gått og vil alltid gå svært langt for hunder. Jeg har hatt hunder med bristende mentalitet, og det har ført til at jeg har endret arbeidsplan, jeg har flyttet for dem og jeg har også betalt hundepass for hunder med alvorlig grad av separasjonsangst (frem til det ble noenlunde greit, dvs hunden klarte seg bra i 3-4 timer alene) .I tillegg har man brukt enorme mengder tid på trening og adferdsterapi, som koster både mye tid og ressurser. Det har til tider gått utover andre forpliktelser i livet, men en hund er også en forpliktelse man tar på seg. Jeg har hatt hunder som ikke har vært tilstrekkelig sosialisert med andre som ung med de følger det hadde, og jeg har hatt hunder som ikke hadde noe særlig utbytte av å henge med andre hunder (underdrivelse). En hund kan ikke stille krav eller komme med ønsker ift eier - det er min plikt og mitt ansvar å se til at det dyret jeg tar til meg får det livet den fortjener. Hunder er en gave og velsignelse til oss.

Det kan også være mange årsaker til en skiftende mentaltilstand; fysisk sykdom er som regel en av dem, og det er selvfølgelig viktig å få kartlagt hva årsaken kan være.

Og hva er egentlig bristende mentalitet? Er det dårlig eierskap, dårlig miljøtrening, dårlig sosialisering, bitetendenser og frykt hos hunden? Mange vil svare forskjellig her, men til syvende og sist er det vi som har oppdratt hunden som er ansvarlige. De fleste hunder har et enormt potensiale bare de blir sett, tilrettelagt for og gitt de riktige verktøyene.

Det er ingen menneskerett å ha hund, og jeg må ærlig si at jeg stusser over mennesker som omplasserer eller avliver dyr nærmest annethvert år bare fordi man måtte ta for mye hensyn.

[Malamuten]

håper det løser seg på best mulig måte for alle og at du kommer til en beslutning som du føler er riktig samme hva den blir

[Elisabeth00]

Lykke til Stol på deg selv, og prøv å ikke la hva andre måtte mene (du nevnte såvidt snakk fra familie, tidligere eiere, osv) gå utover avgjørelsen din. Det er en kjempe vanskelig situasjon, og du kjenner din hund best.

[Sprettballen]

@Crush

Jeg holder til i Stavanger, så det er ikke aktuelt å reise til Skien, hehe Men jeg skal ringe dyrlegen på mandag og få bestilt time hvor kiropraktor får sett på henne, og evt. tar vi røntgen. Jeg vil snakke med dyrlege og kiropraktor om hva de tror kan være årsaken til det plutselige tilbakefallet og hva de anbefaler å gjøre.

[Aya]

@Mud sa noe veldig lurt til meg en gang, da jeg hadde en hund som - i mangel av et bedre ord - slet veldig psykisk. Hun sa at når du har en hund som er frisk og fin fysisk, men som har store mangler eller utfordringer i forhold til psyken, så blir man som eier gradvis vant til galskapen, og flytter hele tiden grensen for hva som er normal oppførsel og normalitet i hundeholdet. Det blir en vane å gå med øynene på stilk på tur sånn at man kan kaste seg og hunden to meter inn fra stien for å la andre passere, man går med skuldrene opp under ørene og er hele tiden på vent på neste episode. Jeg tror man ofte lar det gå altfor langt før man avliver hunder med brist i mentaliteten, nettopp fordi det er så innmari vanskelig å måle. "Hun fungerer jo greit så lenge jeg gjør sånn og sånn og sånn" - da er man allerede langt inne i galskapens verden, og hundehold skal ikke være sånn. Det skal være godt å være hund, de skal ikke være redde, engstelige og på vakt hele tiden. Det skal være godt å være eier også. Og man skal ha det godt sammen.

Jeg har avlivet to hunder på grunn av mentale brister. Den ene var en forferdelig stresset omplasseringshund som til slutt jaget skygger 24/7. Han var aldri ro, alltid på jakt, alltid i gjetemodus, og ble tynnere og tynnere. Hele livet hans dreide seg om gjetingen og ingenting nådde inn til han. Det var en fryktelig vanskelig avgjørelse, han var jo ikke til fare for andre i det hele tatt, men livskvaliteten var det så som så med ... Den andre ble fryktelig aggressiv mot alle andre hunder, og prøvde å drepe den hunden hun hadde bodd fredelig med i fire år - flere ganger om dagen. Hun fungerte helt fint alene, men vi lever jo ikke isolerte liv - og jeg kunne ikke omplassere den hunden som ikke hadde gjort en flue fortred bare fordi favoritthunden min prøvde å ta livet av henne så fort hun fikk henne i synsfeltet. Det disse to avgjørelsene har til felles er at de var hundre ganger vanskeligere å ta enn den hunden jeg lot slippe på grunn av fysisk skade. Det var så vanskelig å vurdere livskvaliteten deres - og min -, og fordi jeg var "sosialisert" inn i galskapen selv så jeg på det som relativt problemfritt å tilrettelegge hele tilværelsen vår rundt den problematiske hunden. Men etter jeg tok avgjørelsen og det var overstått har det vært veldig klart for meg at jeg faktisk ikke hadde noe annet valg ....

Litt vanskelig med "gale" hunder er at hver eneste hundeperson har et godt råd til hvordan du skal løse problemene, og ser på deg som egoistisk og som om du gir opp lett hvis du ymter frempå at du vurderer avliving. Det er en fryktelig ekstra belastning for en hundeeier som elsker hundene sine og som allerede har hjernen i jobb 24 timer i døgnet for å prøve å finne en mirakelkur som gjør at hunden har det bra igjen. Men - kvalitet foran kvantitet. Det skal være gøy å ha hund, og det skal være gøy å være hund.

[Tekopp]

Jeg har vært borti hunder som har endret personlighet pga stoffskifteproblemer eller andre "usynlige" sykdommer også, og vil vel egentlig bare minne på om at det kan også være ett problem. Det er ikke alle vondter og fysiske problemer som er like lett å finne frem til.

[Sprettballen]

Jeg kan nok sjekke henne enda nøyere om jeg vil det også, men hvor mye skal man teste bikkja? For alle tenkelige og utenkelige sykdommer? Hun er testet for stoffskifte for 2 år siden, det var helt fint. Det kan jo selvsagt ha endret seg. Men denne atferden hun har nå, er ikke noe "nytt". Hun var jo slik som dette da jeg overtok henne for snart 4 år siden. Så det er ikke sikkert det er noe fysisk i veien med henne i det hele tatt, men at hun rett og slett har hatt et stort tilbakefall.

[Gjest]

Som en egentlig generell kommentar til @Mari sin tekst…. Jeg synes faktisk det er korrekt å reagere på andres valg innimellom. Det er trossalt ikke små verdiløse pappesker vi snakker om, det er levende individer man har påtatt seg et ansvar for her i verden. Folk har uheldige hendelser med barna sine, men jeg synes ikke man skal forgive and forget helt grenseløst. Det betyr ikke at man legger seg oppi andres valg (jeg, som Mari, bryr meg mindre og mindre om andre folk jo flere år som røyner på. Kanskje for lite innimellom, men det er en annen story), det betyr at man reagerer fordi andre bryter ens egne empatiske overbevisning. Litt som hvis noen banker et barn, vanskelig å bare avskrive det som "et valg man må respektere og ikke legge seg opp i".

Men det er mange nyanser her, vanskelig å kategorisere svart/hvitt.

Reagerer man på andres valg utad, så har man per def lagt seg borti. Noe man ikke har rett til. Hundens eier er den som har retten til å ta avgjørelser for sin hund, så lenge det er innenfor lovens rammer. Mistenker man brudd på lov om dyrevelferd er det mattilsynet som skal varsles, man skal ikke engang da uttale seg utad - for man kjenner aldri en saks fulle innhold sett utenfra. Man gjør som man vil med sin eiendom, inkl hund. Innefor som sagt - lovens rammer.

Og å banke et barn er lovbrudd. Å avlive en hund hos vetrinær er IKKE et lovbrudd. SÅ denne sammenligningen er i beste fall usmakelig.

[Guest Bølla]

Reagerer man på andres valg utad, så har man per def lagt seg borti. Noe man ikke har rett til. Hundens eier er den som har retten til å ta avgjørelser for sin hund, så lenge det er innenfor lovens rammer. Mistenker man brudd på lov om dyrevelferd er det mattilsynet som skal varsles, man skal ikke engang da uttale seg utad - for man kjenner aldri en saks fulle innhold sett utenfra. Man gjør som man vil med sin eiendom, inkl hund. Innefor som sagt - lovens rammer.

Og å banke et barn er lovbrudd. Å avlive en hund hos vetrinær er IKKE et lovbrudd. SÅ denne sammenligningen er i beste fall usmakelig.

Å reagere utad kan da være så mangt. Jeg hadde personlig aldri gått bort til noen som nettopp har gjort det (uansett årsak), men jeg hadde gjerne hatt en lengre samtale senere (gjerne i lang tid etterpå) om hvorfor nettopp dette ble valget og hva man hadde gjort frem til da.

Vi lever nå heldigvis i en verden hvor diskusjoner og utvikling faktisk utvikler oss, å ta på seg skylapper og bestemt si at alt vi gjør ikke kan kritiseres eller stilles spørsmål ved - hadde det vært slik hadde vi stått på stedet hvil i ganske mange saker.

Jeg mener fortsatt at endel omplasserer, avliver og kvitter seg med hunder mye lettere enn hva jeg ser på som ansvarsfullt, men nå skaffer noen få av de samme menneskene seg hunder over en lav sko uten særlig til bakgrunnssjekk og andre ting.

Det normale hundeholdet er å ha hunder til de dør en naturlig død eller en smertelindret død etter et langt og godt liv og det bør også være utgangspunktet når man skaffer seg en hund.