Når setter man foten ned og sier at nok er nok?

[Sprettballen]

Hvor mye skal det til før dere setter foten ned og mener nok er nok ift. problematferd hos hund? Når skal man ta siste turen til veterinæren? Det finnes sikkert like mange svar som det finnes medlemmer, men når ville dere satt strek? Hvor utfordrende må den gitte hunden være før man avliver? I hvilke situasjoner er det viktigst for dere at hunden fungerer i?

Kanskje noen her har avlivet en hund med atferdsproblematikk selv? Hvordan var i så fall denne hunden og hva slet den med? Hvordan følte dere det etterpå? Slet dere med dårlig samvittighet?

Hvor langt skal man gå i trening og evt. medisinering før man anser slaget som tapt og lar hunden slippe?

[ida]

Jeg har tatt livet av hund med atferdsproblemer. Vi hadde henne i åtte år. Hun var omplasseringshund. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg orker å legge ut om det. Det gjør enda fryktelig vondt, selv om det er snart to år siden. De som har vært her en stund vet jo det meste, da. Hvorfor lurer du? Kanskje du kan fortelle litt selv. Da er det gjerne lettere å komme på banen

[Kaja]

Jeg satte strek da jeg omtrent ikke kunne ta på hunden sele/halsbånd, sitte vedsiden av den i sofaen og gikk i konstant "Når biter han neste gang". Jeg burde satt streken mye tidligere, men det er ikke så lett med første hund. Han var hos dyrelege ca en gang i uka, noen ganger mer (syk) og hos adferdspesialist.

Han var generelt mer sint enn ikke de siste ukene, han var også syk. Så var det en lørdag han hadde mye feber hvor vi var hos en ny dyrelege, han ble ikke med hjem igjen. Det var forferdelig akkurat da, men etterpå følte jeg mest lettelse. Lettelse fordi jeg slapp å passe på alt jeg gjorde, lettelse for å slippe å tenke på at andre kan bli skadet. Lettelse fordi han ikke hadde vondt lenger. Hadde bølger med "hvorfor prøvde jeg ikke mer" i en god periode etterpå, men nå, med mye lettere hundehold tenker jeg at jeg burde latt han slippe mye tidligere.

[Malamuten]

Først og fremst så går det, for meg, et skille mellom problemadferd som er et problem for hunden (stress, angst, redsel etc) i så stor grad at man bør vurdere hvor vidt den skal få slippe, for sin egen del og problemadferd som er hovedsaklig et problem for eier i form av at man må tilpasse og tilrettelegge. Førstnevnte er for min del ganske enkel, om hunden sliter i hverdagen på et nivå som gjør at den plages nevneverdig av nevnte plager e.l. så er det egentlig ikke noe å lure på, da avliver man med mindre man får til fungerende opplegg mens man forsøker å trene på det. Evt skal man forsøke å trene på det uten at man helt greier å tilpasse nok til at hunden ikke plages i hverdagen så hadde ihvertfall ikke jeg gitt det lang tid. For at det skulle vært verdt det så skulle jeg ha sett forbedring relativt raskt, og stresset hunden må tåle i mellomtiden bør ihvertfall ikke være av en slik karakter at den er panisk, skader seg etc. Dette er jo reint dyrevelferdsmessig egentlig.

Når det gjelder annen problemadferd så har jeg ganske høy terskel for å avlive. Ikke fordi jeg ikke synes at det hadde vært greit å gjøre det, for jeg hadde lett forstått at andre hadde valgt det, og jeg har jo antagelig tenkt tanken selv også, problemet mitt er at jeg får så vondt bare av tanken på å ta med bikkja til dyrlegen før jeg "må" at jeg heller finner meg i å amputere litt på livet, tilpasse, stresse litt på tur etc, selv om det kan være veldig slitsomt. I tilfeller hvor det ikke er snakk om hunder som biter eller slike ting så kunne jeg lett ha omplassert om jeg hadde funnet rett hjem, feks som med min forrige hannhund, det var mye stress her, men han fikk seg et fint nytt hjem til noen jeg kjenner hvor det ikke er noe problem hverken for dem eller han (problem med andre ukjente hunder).

Når er det greit? Når du føler at det er nok. Jeg synes jo man skal forsøke å rette opp evt problemer (litt avhengig av hva og hvor alvorlig selvsagt) så man i det minste vet at det er et problem, ikke bare uoppdragenhet eller mindre issues som lett kunne vært løst med litt trening, men hvor lenge, hvor hardt osv det synes jeg er helt opp til hver enkelt og avgjøre.

Nå ble ikke min hund avlivet, selv om jeg tenkte tanken flere ganger. Hadde veldig vondt i samvittigheten på forhånd og det hadde vært helt aldeles forferdelig om jeg måtte ha tatt turen til dyrlegen, men jeg tror helt ærlig at jeg hadde følt meg mest lettet etterpå, om det først hadde blitt gjort.

[Sprettballen]

Okei, håper ikke jeg blir halshugget nå, da det er et svært sårt tema for meg. Men jeg har en hund som jeg overtok som 1,5 år gammel. Hun er en sart sjel. Du kan knapt snakke irettesettende til henne før hun helst vil grave seg ned. Da jeg overtok henne, slet hun med stress og fryktaggresson mot andre hunder og til dels mot folk. Jeg jobbet kjempemasse med dette og hadde mulighet til å virkelig skjerme henne mot alt som gjorde henne stressa. Jeg fikk trent henne masse på hennes premisser, og hun ble etterhvert relativt fungerende, i den grad at hun ikke skulle spise alt av andre hunder, kunne fungere OK på tur med andre hunder osv. Vi jobbet mye med utagering i bånd, og har nesten fått dette helt bort.

Nå er hun 5 år, og for en månedstid eller to siden, så fikk hun et veldig tilbakefall. Fra å kunne fungere relativt greit løs på tur når vi treffer andre hunder, så har hun gått til å bli ikke-fungerende. Hun kan ikke lengre være med på turer hvor vi treffer andre hunder, da hun løper rett på og "inviterer" til kamp med hele kroppspråket. Hun glefser, kjefter og "hopper i" hele tiden, så dette har vi måttet slutte helt med, i hensyn til henne og de andre hundene.

Hun har alltid hatt lett for å bli stressa, og det resulterer i bjeffing innendørs på alt og ingenting. Hun takler ikke løping ute, spesielt ikke med andre hunder, da blir hun kjempestressa og "angriper" schäferen(eller den første og beste nærheten) min i overslagshandling(biter i sidene, nakken, hopper i og knurrer og jukker).

Innendørs har hun også begynt å vise små aggressive tendenser hvis vi f.eks. er irriterte(trenger ikke være på hundene). Om jeg ber henne gå ned fra f.eks. sofaen og peker på gulvet, kan hun glefse etter fingrene mine. Dette er sånt som har eskalert i det siste, det har ikke vært noe problem før. Hun har ikke i den forstand ressursforsvar ovenfor liggeplasser, for det plager henne ikke om vi setter oss ved siden av henne osv. Men hun reagerer veldig på sinnsstemningen vår, og virker mer "gretten" om vi er sure, irriterte osv. Selv om det ikke i den forstand går ut over hundene.

Hun sover greit innendørs, men spretter jo opp om noen leer på en lillefinger eller om hun hører en lyd utenfor leiligheten(eller tror hun hører en lyd?). Hun har begynt å bjeffe når huseier kommer hjem, selv om hun tidligere ikke har brydd seg. Mange sånne småting.

Jeg begynner å bli litt sliten, samtidig så føler jeg ikke hun er "ille nok". Og jeg er jo fryktelig glad i bikkja! Jeg vet snart ikke lengre hva jeg skal gjøre for at hun skal ha det optimalt. Joda, jeg kan gå turer med henne alene, gå to turer til dagen osv. Og det gjør jeg jo også. Men så er jeg usikker på om jeg skal gi henne tur for ofte, for det virker som om å få være inne, uten tur over lengre tid, gjør henne mindre stressa. Da jeg lå sjuk hjemme, så ble hun en annen hund, bjeffa nesten ingenting. Men da lå vi og sov hele dagene i en uke. Så fort jeg ble frisk og vi begynte å gå tur, så falt hun tilbake igjen.

Hun er også ekstremt redd for lyder. Raketter er hun kjemperedd for(og det er jo alltid noen idioter som skyter opp utenom nyttårsaften, nå nylig for en uke siden var det noen som skaut opp en rakett). Hun kan være redd for en fontene, fordi lyden av vannet som treffer vannet bråker for mye. Hvis noen skyter en rakett eller fyrer av skudd på en skytebane i nærheten, så kryper hun opp på fanget mitt og skjelver mens hjertet går i 110.

Og når jeg skriver, så ser jeg jo at det er en del ting hun sliter med, men jeg greier likevel ikke helt å rettferdiggjøre å la henne få slippe.

Red: Hun har blitt veldig dempende innendørs også nå. Bare vi ser på henne, så kan hun begynne å slikke seg rundt munnen og gjespe. Hun er veldig kontaktsøkende, men samtidig litt "stiv" og demper masse når vi klapper og stryker henne. Slutter vi å klappe, så komme hun med snuten og "tvinger" oss, så hun vil jo ha kos, men likevel demper hun veldig når vi koser med henne.

[simira]

Nå vet jeg jo at du kjenner standardsvarene, men er hun grundig sjekket hos veterinær? Siden dette har kommet tilbake?

Og hvor gammel er yngste nå?

Man må jo kjenne litt på det selv, hva både du og hunden kan og vil leve med. Odin var på et tidspunkt så ille at jeg innså at han slett ikke hadde det noe bra. Kastreningen var vårt siste forsøk, og det fungerte heldigvis. Jeg hadde ikke orket å leve med ham slik han var, og han hadde det ikke noe bra selv. For min del går grensen der jeg vet at det er en reell risiko for at han kan skade noen, og jeg ikke ser noen positiv utvikling på trening av problemet. Jeg orker ikke å ha en hund over lengre tid der jeg alltid skal gå å være redd for uhell.

[Malamuten]

Jeg vil nå si at det er lov å bli sliten av slikt og det er faktisk lov å si at nok er nok. Man kan jo også spørre seg hvorfor hunden er som den er og hvordan den faktisk har det, det er jo også en faktor her, ikke bare deg. En ting er jo om den må tåle litt stress en times tid på tur, noe helt annet blir det om de i tillegg begynner å stresse hjemme sammen med bare familien.

Om du føler at du bør gjøre mer (for din egen samvittighet) så kan du jo sjekke om hun har vondt eller noe slikt som kan være årsak eller medvirkende årsak. Du kan dra til østlie eller andre flinke folk å ta en test å få en god pekepinn på hvordan hunden faktisk er, og antagelig god hjelp til evt trening videre, eller evt en mening om at det er på tide å slippe taket. Det kan jo være litt godt å betryggende enten det går den ene eller andre veien.

Hvordan er dere? Greier dere å slappe av? Greier du å faktisk oppføre deg normalt og trene på ting, feks stresset inne, eller blir det mer til at du går på nåler rundt henne for å forsøke å unngå situasjoner? Trener du noe med henne? Har du testet om hun blir mindre stressa av mindre tur/mer trening eller motsatt? Vondter kan fort føre til slike problemer, og det vil jo også kunne sammenfalle med at hun blir bedre av mindre tur feks, så det trenger ikke bare å være et ubegrunnet tilbakefall. Men dette er bare tips om du føler at du må gjøre mer for din egen del, ikke noe du bør føle at du må. Det er lov å slippe taket å si at nok er nok.

Edit: Om du kjenner noen som er flinke å du stoler på som orker å ta henne litt så går det jo an å sette henne vekk en stund. Da kan du få gjort to ting, se hvordan hunden responderer på et miljøbytte og få det litt på avstand å tenke litt klarere på hvordan situasjonen er og det kan bli lettere å ta en beslutning.

[Tuvane]

Det viktigste for meg er hundens livskvalitet, samme om den sliter mentalt eller er fysisk syk. Har hunden dårlig livskvalitet, så får den slippe, har den ikke dårlig livskvalitet, så får den leve.

Jeg kan tilrettelegge mye, og har ingen problemer med å gjøre det, men hvis hundens problemer begynner å styre livet mitt, så hadde jeg nok satt foten ned. Hunden min trenger ikke å gå sammen med alle eller hilse på alle, men den må kunne være med meg der jeg er, enten det er på LP-konkurranser, utstilling, tur osv.

[Sprettballen]

Jeg har ikke sjekka henne hos veterinær enda, men har planer om å gjøre det før jeg tar et endelig valg. Det er ser ikke ut som hun har vondt, men de kan jo være flinke til å skjule sånt. Tenkte hvert fall å røntge albuer, hofter og rygg for å se hvordan det ser ut.

Jeg hadde henne hjemme hos mamma etpar uker for å få tid til å trene den andre hunden skikkelig, og se hvordan hun var som alenehund. Det var igrunnen utrolig deilig, å ikke ha "problemhunden" hjemme. Men samtidig så fikk hun ikke den roen hun trengte hjemme hos mamma, da de ikke har forståelse for sånt og har konkludert med at "hun er bare sånn". De er veldig glade i henne, men tror ikke det ville være aktuelt for dem å ha henne på permanent basis, og om omplassering skulle vært et alternativ, så hadde dette vært det eneste. For jeg tror hun ville blitt enda mer ødelagt av å bytte hjem, i tillegg ønsker jeg ikke hun skal bli noe kasteball og jeg synes ikke det er riktig å pushe våre problemer over på andre. Så enten blir hun hos meg, ellers så får hun sove.

Hun er veldig glad i agility, og hun fungerer på AG-treninger. Dog fungerer hun ikke i en konkurransesetting, så vi trener bare for morroskyld. Hun blir helt satt ut på konkurranse, så da melder hun seg ut og greier ikke jobbe på banen.

De gangene hun slapper best av, er når jeg er helt alene hjemme med dem. Da sover de, begge to. Når samboer er hjemme, så er de noe mer urolige, ikke så mye schäferen, men føler hun blir påvirka av den andre.

Det som gjør meg mest motløs med tanke på tilbakefallene er at jeg har lagt SÅ mye trening i henne. Når jeg kjøpte valp for to år siden var hun ganske fin. Men nå som jeg føler vi er tilbake på scratch, så har jeg egentlig ikke mulighet til å legge så mye tid i trening av henne når jeg har en så krevende hund ved siden av. Schäferen er konkurransehunden min og hun krever mye aktivisering for å være fornøyd, i tillegg trives hun med å treffe hunder på tur og turalternativene i området her er ikke så veldig gode, om man vil unngå andre hunder. Vi kan gå i områdene rundt her med bånd, og trene passering(det har hun heldigvis IKKE hatt tilbakefall på), men folk er ikke flinke til å ta sine hunder i bånd når vi kommer, og hun er enda mer aggressiv i en hilsesituasjon i bånd enn løs. Og selv om jeg spør eierne om de kan ta sine hunder i bånd fordi min er redd, så er det ikke alltid folk får inn hundene sine når de først har fått øye på Tuva. Derav er jeg redd for å ødelegge det fine vi har med passeringer i bånd, i tillegg til alt det andre.

Jeg har fulle timeplaner, med både heltidstudie og høsten full av kurs for hundenes del, det er en dårlig unnskyldning, men jeg føler at hvis jeg skal ta fult hensyn til den usikre, så går det utover den fungerende hunden. Og det synes jeg heller ikke er riktig. Så jeg sliter så med å balansere aktiviteten dem i mellom, siden de har så utrolig forskjellige behov nå. Jeg kan ikke en gang gå tur med de sammen(jeg KAN jo, til en viss grad, så lenge det går utelukkende på den usikres premisser, men selv DET øker nå stressnivået hennes). Så jeg er litt i villrede. Men jeg kan jo høre med Arne Aarrestad, han holder til i nærheten. Han har vel en viss peiling.

[Malamuten]

Nå vet jeg ikke hvor langt frem i tid du tenker avgjørelsen din (antagelig ikke så lenge til høres det ut som), men du bør ihvertfall ikke la det gå for lenge før du evnt sjekker henne for vondter. Om hun faktisk har vondt så er det jo ikke så greit for henne å fortsette med det og når hun har vært grei en stund å plutselig får et stort tilbakefall uten annen åpenlys grunn så er det jo en viss sannsynlighet for at noe er galt. Er det noe galt så er det jo også lettere å bli kvitt igjen (både adferd å plager) jo raskere man får tatt tak i det. Om du ikke vil bruke masse penger på å røntge hunden på måfå så er det jo en grei start å et mye billigere alternativ å få en kiropraktor, fysioterapeut eller lignende å gå over kroppen å sjekke om det er noe i det hele tatt å sette fingeren på å evt hva og hvor.

Ellers ifht adferd (jeg vet jo ikke nå hvor stort problemet er, hvem du møter og hva de synes etc så jeg bare slenger ut ting her) så kan jo munnkurv være et alternativ på tur når hun er løs, så slipper du ihvertfall å være redd for skader etc.

[Gjest]

Hvis hundens problemer styrer livet og hverdagen din på en negativ måte, er det på tide å la den slippe….Tiden er dyrebar også for oss tobente. Etter et par problemhunder oppigjennom har jeg havnet der. De er rett og slett ikke verdt at jeg ikke lever det livet jeg ønsker å leve pga nevrosene de måtte ha. Når hele livet må tilrettelegges på tvers av alt annet for at hunden i det hele tatt skal kunne bo i huset mitt, da er det slutt for min del.

Kynisk og hard? Mulig det. Jeg håndterer alvorlig syke og døende mennesker hver dag og ser verdien av menneskelivet. Og at det skal leves optimalt så lenge man har det. Et hundeliv er kort. Uansett.

[Helianthus]

Det høres jo egentlig ut som du bare mangler en "godkjenning" for andre ... og det kan du kanskje få dersom du kontakter noen som kan se deg og hunden, og kanskje observere hvordan hunden oppfører seg når hun er på sitt verste. Men, når du har kommet så langt i tankeprosessen, hva skjer om denne observatøren sier at hun er altfor bra til å avlives? Vet du ikke egentlig best selv?

Jeg har vært i en lignende situasjon selv, og det var så vondt! Tårene presser på bare jeg tenker på det, men det var det eneste rette. I ettertid var det dødsvondt, men allikevel følte jeg lettelse. Det er utrolig slitsomt å gå rundt og grunne på om hunden har det bra, om det er riktig at jeg ikke har det bra med hunden, om den kan komme til å skade noen, og lignende. Og hvis man bruker mye tid på å tenke sånne tanker så er det kanskje et tegn?

Jeg håper du finner ut av dette

[Sprettballen]

@Malamuten Hun biter ikke, hun bare glefser og napper. Jeg er egentlig ikke redd for at hun skal skade noen. Det er mer det at det verken er bra for henne eller hundene hun møter at hun oppfører seg sånn. Jeg hadde hvert fall ikke syntes det var veldig hyggelig om noen tok med seg sin veldig usikre hund som kjefta på alt og alle fordi de bare går forbi liksom, til områder hvor mange går tur med hundene sine løse.

Jeg skal sjekke litt å se hva jeg finner av kiropraktoren eller fysioterapauter på hund. Ellers er kanskje en vanlig dyrlege kompetent til å trykke og kikke litt også eller? Jeg vil jo selvfølgelig ikke at hun skal gå rundt å ha vondt, så det skal sjekkes opp så klart. Ingenting hadde vært bedre enn å få en noenlunde fungerende hund igjen.

Jeg skal ærlig også innrømme at jeg er litt redd for reaksjonene som vil komme om jeg avliver. Både fra hennes tidligere eiere og fra foreldrene mine. Som om det ikke er fælt nok å ta avgjørelsen i første omgang(om jeg velger å avlive), så kommer jeg også til å få pes fra flere hold ang. avgjørelsen.

RED: Jeg er så tøff i trynet og sier at det er for mye bra bikkjer i verden til å holde livet i de som ikke "holder mål", men når det kommer til stykke og jeg innser at jeg kanskje er eier av denne hunden selv, så er det jammen ikke så enkelt likevel. Jeg er jo så ekstremt glad i dette dyret. Det var ikke sånn det skulle bli.

RED2: Er det forresten trygt å la en kiropraktor kikke på henne? Jeg hører så mye rart om kiropraktikk, og det er vel strengt tatt en alternativ behandlingsmetode, i motsetning til fysioterapi?

[Zitka]

Når hunden ikke klarer seg igjennom hverdagen uten fare for samfunnet eller ikke har det bra selv, så er det på tide å vurdere avlivning.

[Mari]

Dette blir kanskje litt klisje, men det spiller liten rolle hva andre mener, dette finnes det ikke noe riktig svar på. Noen hadde brukt mer tid på hunden, andre hadde allerede avlivet henne. Begge deler kan være like riktig. Så ikke vær så redd for å gjøre noe feil om jeg kan si det sånn. Du kommer til å tvile på avgjørelsen uansett hva du velger, det er en vanskelig avgjørelse og da er tvil en naturlig konsekvens. Det betyr ikke at du har valgt feil.

Det sagt, det er lov å velge sitt eget liv framfor hundens, det er lov å si at man ikke ønsker å gjøre jobben som skal til for å kanskje redde den. Ta hensyn til dine egne behov også, det er helt legitimt å velge bort det livet som er å håndtere en hund med problemer.

Fordi det er alltid noe mer å prøve, det går ikke an å prøve alt. Alle rundt deg vil i aller beste mening komme med gode forslag om tiltak og tilrettelegginger og hunden kommer til å lenge være død av alderfom før du har rukket å prøve alt. Det er kjempefint at folk engasjerer seg, folk er jo bare gode og bryr seg oppriktig, men vit at du ikke er forpliktet til å gjøre alt de sier og det betyr ikke at du svikter hunden din.

Jeg har omplassert en hund som hadde atferd som ikke passet inn i livet vårt. Hun var hverken farlig eller redd, men issues som jeg ikke hadde mulighet til å vie den oppmerksomhet den trengte. Evt ikke prioriterte, hvem vet. Avgjørelsen var kjempevanskelig å ta, men utvilsomt den rette. Og i etterkant er det bare jeg som har slitt med den gjennom mitt eget savn og følelsen av utilstrekkelighet.

Til det siste du skriver i innlegget over her. Noen vil alltids være uenige og dømme. Sånn er livet. Dessverre.
Folk er forskjellige og tror ofte at deres riktige valg også er det rette for deg. Det får du ikke gjort noe med dessverre, selv hvor feil de tar. Dess eldre jeg har blitt dess mindre farlig er det hva andre synes om valgene jeg tar i livet. Jeg vet med meg selv at jeg tar de beste valg ut fra situasjonen jeg er i der og da. Det er nok for meg, selv de gangene jeg velger feil, for hva mer kan man be om? På den måten har jeg også blitt rausere med de som dømmer på en rar måte.
Men ja, jeg forstår deg godt. Det er så innmari vondt og vanskelig å avlive en hund, ekstra sårt blir det hvis man tror andre mener man gjør det av latskap eller med letthet. Heldigvis er det ganske sjelden. De som betyr noe vet hvor glad du er i hundene dine og at du tar valg etter aller beste evne gjennom kjærlighet og med respekt.

Ja, det blir jo litt svevende dette, men poenget er at det kan finnes mange riktige svar på et spørsmål. Du må bare finne ut hva ditt rette svar er. Du er vel godt på vei gjennom å opprette denne tråden. Stor klem til deg.

[Gjest]

@Mari - veldig bra skrevet. Det var ikke nok å bare "like"!

[Malamuten]

Nei, jeg er egentlig helt enig med deg, både i at det ikke er spes hyggelig og ikke det beste for henne å bli presset for mye, tenkte mest på i de tilfellene hvor hunder kommer bort til henne, ikke bare går forbi, men om hun ikke er aggressiv slik så hadde jeg ikke stresset veldig med det, imotsetning til deg så synes ikke jeg det er noe problem å ha med en slik hund rundt om kring så lenge du har fysisk kontroll, da er det jo opp til resten å passe på sine, om de ikke vil at de skal treffe slike hunder å få dårlige erfaringer.

Tja, jeg stoler ikke på den gjengse dyrlege når det kommer til slikt, det er liksom ikke deres område og de aller fleste har ikke veldig god kompetanse der, men noen kan selvsagt, det gjelder vell bare å finne dem isåfall.

Det kommer garantert til å være noen som reagerer negativt, det er det stort sett alltid, uansett. Det spiller egentlig ingen rolle hva som er galt, noen finner alltid en grunn til at det er feil, fordi de ikke forstår det. Det er vondt å få slengt i trynet, men tenk godt igjennom det og skulle du bestemme deg for det så får du bare si til deg selv at det er det rette, samme hva andre sier. Kan jo være greit å si det til enkelte før det skjer, feks foreldre eller andre som er nærme slik at du slipper å ta forklaringer og evt beskyldninger etterpå, lettere for alle.

[Mari]

Når hunden ikke klarer seg igjennom hverdagen uten fare for samfunnet eller ikke har det bra selv, så er det på tide å vurdere avlivning.

Ja, det er veldig enkelt på papiret, men ikke alltid like enkelt å finne ut av i praksis. Å finne ut hvor grensa går når vi ikke har noe helt konkret å legge det på, er noe av det vanskeligste vi gjør som hundeeiere. Det er forbannelsen vi tar på oss for å få velsignelsen som er å ha hund.

Det er klart at det du skriver er det 100% riktige svaret, men å vite når hunden faktisk utgjør en fare eller at den ikke har det bra nok er langt fra enkelt i de fleste tilfeller.

[Zitka]

Ja, det er veldig enkelt på papiret, men ikke alltid like enkelt å finne ut av i praksis. Å finne ut hvor grensa går når vi ikke har noe helt konkret å legge det på, er noe av det vanskeligste vi gjør som hundeeiere. Det er forbannelsen vi tar på oss for å få velsignelsen som er å ha hund.

Det er klart at det du skriver er det 100% riktige svaret, men å vite når hunden faktisk utgjør en fare eller at den ikke har det bra nok er langt fra enkelt i de fleste tilfeller.

Jeg sa ikke det var enkelt. Men det handler om å vurdere hunden sin. Og som oftest; har man begynt å tenkt tanken at det er på tide, så har det vel begynt å skjedd nok ting at det kanskje er på tide?

[Sprettballen]

@Mari Takk, det var et veldig flott innlegg ^^

Jeg må gå noen flere runder med meg selv. Per nå må jeg helt ærlig innrømme at jeg vurderer avlivning veldig sterkt, men jeg skal sjekke henne hos dyrlegen først, uansett. Jeg hadde ikke greid å levd med den uvissheten "hvis om at" ift. hennes fysiske helse.

Den mentale helsen har jeg hele tiden vært bevisst på at ikke er bra. Det har vært framtredende helt fra jeg fikk henne. Hun sliter også litt med å være alene hjemme, men fungerer greit nok alene med den andre hundene min(men jeg tørr ikke ha de løse sammen, for der kan det plutselig smelle). Tar jeg med meg den schäfern(på trening f.eks.) så står den andre igjen og uler og bjeffer i en times tid før hun roer seg. Nå som jeg har bil, har jeg løst det med å bare ta henne med og la henne ligge i buret i bilen, men før jeg hadde bil, så måtte jeg la henne være alene noen ganger, da vi satt på med folk og lånte bur osv.

I utgangspunktet er de gode venner, men det kan det smelle, pga. den usikres veldig stive kroppspråk til tider. Jeg føler hun hele tiden er litt sånn "unnskyld at jeg eksisterer". Den andre min reagerer også noen ganger på hennes stressnivå, ved å "sette henne på plass". Og har de vært borte fra hverandre over lengre perioder, må de "innkjøres" igjen, fordi den usikre da er usikker på schäfern og de havner i basketak om jeg ikke har øyne i nakken eller holder de atskilt et døgn osv. Under løpetid vil de helst rive hodet av hverandre, og den usikre blir mer aggressiv ift. oss tobeinte når hun har løpetid. Men når løpetiden er over er de somregel "bestisser".

[Tabris]

Tja, jeg stoler ikke på den gjengse dyrlege når det kommer til slikt, det er liksom ikke deres område og de aller fleste har ikke veldig god kompetanse der, men noen kan selvsagt, det gjelder vell bare å finne dem isåfall.

Hvis hunden har slik atferd fordi den har smerter, så er vel det noe en vanlig dyrlege vil kunne sjekke? Ved og kjenne og klemme metodisk over hele hunden, så vil man jo legge merke til hundens reaksjon om den får vondt når man klemmer et spesielt sted?

[Sprettballen]

Jeg ser at dyreklinikken vi pleier å bruke har et samarbeid med en kiropraktor for mennesker, hund og smådyr samt hest. Jeg tenker jeg skal ringe på mandag å høre litt hva de tenker.

[Malamuten]

Hvis hunden har slik atferd fordi den har smerter, så er vel det noe en vanlig dyrlege vil kunne sjekke? Ved og kjenne og klemme metodisk over hele hunden, så vil man jo legge merke til hundens reaksjon om den får vondt når man klemmer et spesielt sted?

Nja, er det så enkelt så kan man jo bare klemme litt selv. Mange hunder skjuler smerte godt og smerte trenger ikke være skjærende eller akutt vondt, men kan alikevell føre til adferdsendringer over tid, fordi det blir plagsomt/stress når man aldri får fred. Alle smerter trenger heller ikke å være like gjeldende når man klemmer er kjenner, men alikevell være et problem i mange situasjoner. Og greier man å finne ut at hunden har vondt så vil en som kan det den holder på med ha bedre forståelse på hvorfor og hvor (mer nøyaktig) enn en som ikke har like mye utdanning på det. Fåtallet kan jo alt, en vetrinær har ikke en sjanse til å være ekspert på alt, det blir jo litt mer som med allmennleger hos mennesker, de kan litt om alt også får spesialistene ta seg av resten. Men det er jo lettere for mennesker for vi kan jo si at vi har vondt i ryggen og da kan jo legen vår henvise oss videre uten å så mye som ha sett på oss.

[Rocket]

@Malamuten Hun biter ikke, hun bare glefser og napper. Jeg er egentlig ikke redd for at hun skal skade noen. Det er mer det at det verken er bra for henne eller hundene hun møter at hun oppfører seg sånn. Jeg hadde hvert fall ikke syntes det var veldig hyggelig om noen tok med seg sin veldig usikre hund som kjefta på alt og alle fordi de bare går forbi liksom, til områder hvor mange går tur med hundene sine løse.

Jeg skal sjekke litt å se hva jeg finner av kiropraktoren eller fysioterapauter på hund. Ellers er kanskje en vanlig dyrlege kompetent til å trykke og kikke litt også eller? Jeg vil jo selvfølgelig ikke at hun skal gå rundt å ha vondt, så det skal sjekkes opp så klart. Ingenting hadde vært bedre enn å få en noenlunde fungerende hund igjen.

Jeg skal ærlig også innrømme at jeg er litt redd for reaksjonene som vil komme om jeg avliver. Både fra hennes tidligere eiere og fra foreldrene mine. Som om det ikke er fælt nok å ta avgjørelsen i første omgang(om jeg velger å avlive), så kommer jeg også til å få pes fra flere hold ang. avgjørelsen.

RED: Jeg er så tøff i trynet og sier at det er for mye bra bikkjer i verden til å holde livet i de som ikke "holder mål", men når det kommer til stykke og jeg innser at jeg kanskje er eier av denne hunden selv, så er det jammen ikke så enkelt likevel. Jeg er jo så ekstremt glad i dette dyret. Det var ikke sånn det skulle bli.

RED2: Er det forresten trygt å la en kiropraktor kikke på henne? Jeg hører så mye rart om kiropraktikk, og det er vel strengt tatt en alternativ behandlingsmetode, i motsetning til fysioterapi?

Sandnes Smådyrklinikk har samarbeid med Tina Echoff som er kiropraktor på dyr, hun er der noen dager i uka. Hun var veldig flink med Rocky i hvert fall.. Gjør ikke noe overdrevent og behandler ikke hunder som har smertestillende i kroppen.

[Shlush]

@Sprettballen kom endringene før eller etter siste flytting? Det har jo vært noen endringer i livet hennes nå?