Gå til innhold
Hundesonen.no

Liam - Norsk Lundehund


Recommended Posts

Skrevet

Da fikk jeg endelig satt meg ned med mac'en på fanget, uten at Liam ligger over tastaturet, vel og merke.

Liam er en Norsk Lundehund, og han er nærmer seg nå 11 uker gammel (f. 22.06). Han har vært hjemme hos meg i litt over to uker, og det virker som han stortrives. Jeg måtte ta turen helt fra Sørlandet og opp til Stord for å hente hjem den fantstiske gutten og har ikke angret ett sekund.

Så her kommer historien om mitt liv med Liam så langt:

Be aware: jeg kommer til å bruke denne siden som "dagbok", så om du ikke er klar for overdrevent mye oppdateringer de neste månedene.. vel.. det sier seg selv.

Liam ble født på vestlandspærla; Stord, og det tok oss hele 6 timer (hver vei) å få han hjem til det blide Sørland. Den stakkars gutten skreik og hylte den første timen av turen, og jeg var overbevist om at det var dette vi hadde med å gjøre de resterende 5. Men da vi kom til ferjeleiet og stoppet bilen falt han i søvn, og våknet ikke igjen før vi var av ferjen en halvtime senere, og av en eller annen grunn var alt fint. Han fikk sitte på fanget mitt, og vi lekte litt, koste litt og sov litt de resterende timene og han oppførte seg som en engel. Ingen bilsyke, gikk kun på do når vi stoppet og sov 90% av tiden.

Da vi endelig kom hjem var klokken nærmere ett på natterstid, og jeg var klar for nytt hyleorkester. Jeg bor i en liten hybel/leilighet så det tok ikke lange tiden etter han fikk mat før han fikk snust seg rundt, vendt seg til sitt nye hjem og lagt en god kabel midt på gulvet, og så sovnet han. Og han sov gjennom hele natten med unntak av to doturer. Det var som om han aldri hadde hatt noe annet hjem, han slappet så fint av, og det har han gjort siden også.

Dagene etter har bare gått til kos, hilsing på familien, småturer og lek. Han kan forresten allerede "sitt" og ligg (men det uten kommando), og snart nærmer vi oss også at han gir meg øyenkontakt når jeg sier navnet hans. Alt uten forstyrrelser, selvsagt.

Liam er en utrolig kul hund, med egne nykker. Han sover alltid inntill, oppå eller under en av kroppsdelene mine, og har jeg mac'en på fanget, ja da skal han ligge på den også. Han er en utrolig god kombinasjon av selvstendig og avhengig syns jeg, og det er utrolig deilig. Han digger alt av mennesker, men barn er hans yndligsskapning deluxe. Vi satt på café en av de første dagene etter at jeg hentet ham, og voksne kunne gjerne gå forbi, men så han et barn passere uten så mye som å klappe han, så han opp på meg med de tristeste øynene. Uff, godt jeg har småsøstre, og bor i et "ungt" nabolag, så får han kose så mye han bare orker med de barna.

Tror kanskje det var nok skriverier for denne gang, her er et "lite" bildedryss av den skjønne skapningen:

post-13509-0-15187200-1409836920.jpg

Første møte med Liam. Her er han 6 uker gammel.

post-13509-0-76472600-1409836927_thumb.j

Dette er "rommet" til Liam. Litt dårlig bilde kanskje, men det ble også tatt før han ble hentet, så det er ikke så veldig "bebodd"

post-13509-0-79813600-1409836936_thumb.j

Slik så han ut mesteparten av bilturen hjem

post-13509-0-78924900-1409836938_thumb.j

20-30 min etter vi var inne i leiligheten

post-13509-0-07771800-1409836944_thumb.j

Mine to yngste søstre's første møte med Liam

De tre neste bildene representerer våre kvelder/netter på en prikk:

post-13509-0-27239300-1409837018_thumb.j

post-13509-0-90390200-1409837019_thumb.j

post-13509-0-02739400-1409837069_thumb.j

Takk for oss, og følg med videre!

post-13509-0-39676200-1409837071_thumb.j

*elsk*

  • Like 18
Skrevet

Han er oppdrettet privat av familien Gravdahl. Skyt meg om jeg tar feil, men lurer på om ikke hu sa at det var 4-5 lundehunder der fordelt på 3 hjem. Og i tillegg til Liam sitt kull, var det et annet som var omtrent like gamle like i nærheten (som jeg ikke vet hvor skal), pluss at både broren og søstra til Liam blir igjen på Stord :)

Skrevet

Han er oppdrettet privat av familien Gravdahl. Skyt meg om jeg tar feil, men lurer på om ikke hu sa at det var 4-5 lundehunder der fordelt på 3 hjem. Og i tillegg til Liam sitt kull, var det et annet som var omtrent like gamle like i nærheten (som jeg ikke vet hvor skal), pluss at både broren og søstra til Liam blir igjen på Stord :)

Hrmf, får farte mer jeg da, så jeg får øye på dem :lol:

Skrevet

Gratulerer med et utmerket rasevalg og en helt fantastisk fin Liam. Jeg har prøvd å venne valpene i mitt lundehundkull til bil, men det er visst bare sistemann jeg nesten har lyktes med - kanskje fordi han fikk litt lengre tid på seg. Ellers har det vært mye protester helt til de har vært utslitt, akkurat som du sier.

Og du og du for et flott "rom" han har. Ikke farlig å være valp hos deg!

  • 3 weeks later...
Skrevet

Huff.. Liam har blitt så stor, snart 14 uker - allerede! Men så utrolig spennende det er også! Det er så gøy å se hvordan han vokser til, se hvordan tegningene hans forandrer seg - så gradvis, men allikevel så fort. Det aller gøyeste er nok hvordan personligheten hans formes med tiden, og jeg tar meg selv i å fundere på flere ganger om jeg fikk den perfekte valpen for meg, eller om han har blitt sånn fordi han merker at det var det jeg ønsket meg i en valp. Ikke at det har noe å si, det jeg ville fram til er at den lille reveungen jeg endte opp med, som sistevalget i et kull på tre, er den beste valpen jeg kunne ha fått.

post-13509-0-21133900-1411674326_thumb.j

Han er virkelig en drøm på alle områder, en utrolig "chill" kar, på fire ben. Selvfølgelig - han har sine raptusser innimellom, men som jeg har begynt å merke i det siste, så har hver enkelt av disse vært på min egen kappe (for mye inntrykk, for lite søvn, for rå lek). Og da kan man ikke klage, bare lære. Det blir nå større og større mellomrom mellom disse raptussene, både fordi jeg lærer, og fordi han lærer - og det er dét jeg syns er så gøy. Vi lærer alt sammen. For selvom jeg er oppvokst med Rottweiler, så var hun "utlært" da jeg begynte å få ansvaret, og jeg tenkte jeg var erfaren. Vel, så feil kan man ta. Men du, så gøy det er å være fersk hundeeier, jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.

Vi var også hos dyrlegen her om dagen, og Liam målte til 3,3 kg på vekta mot 1,4 kg på 8 ukers-kontrollen. Om det fortsetter i denne farta, har jeg snart en liten valp i en voksen kropp. Litt vemodig er det, for han er jo så søt nå, den lille pelsen min, som jeg bærer stolt på armen midt i byen som om han skulle vært en veskehund og viser han fram til enhver som måtte ha lyst til å hilse. Og det syns Liam er så morsomt, (vel, ikke når han er trøtt, da er det marsj hjem) og han elsker alle sammen. Det som er dumt med det, er at han ikke har tid til å hilse på bare én, for "det er jo minst hundre andre mennesker i denne gata som jeg kan hilse på, jo". Hunder syns han også er veldig morsomt, men bare bakfra. Om den ukjente hunden snur seg for å hilse (uansett hvor mye den smisker), steller Liam seg pent bak beina mine. Andre hunder er utrolig spennende, men jaggu er de en smule skumle også - redd er han dog ikke, det må presiseres.

Som nevnt opp og ned i denne posten; han er en drøm å ha med å gjøre. Vel, kanskje med unntak av når jeg steller meg for kvelden. For det er tydeligvis det kjedeligste Liam vet om at jeg skal pusse tennene, og vaske ansiktet. En liten snåling er han, og det har han bevist mang en gang, men det får vel holde til neste post, for når maser reveungen om leggetid.

post-13509-0-36675100-1411674323_thumb.j

post-13509-0-28542700-1411674433_thumb.j

Det lille bytrynet av en rev

post-13509-0-05006700-1411674438_thumb.j

Utkikksposten. Her ser han rett ned til lekeplassen og følger med på alle barna.

post-13509-0-73533600-1411674353_thumb.j

post-13509-0-34703200-1411674476_thumb.j

Bildet er tatt på dagens tur, så stor og flott han har blitt!

  • Like 3
Skrevet

Han er så skjønn :wub: Lundisvalper altså, noe av det herligste som finnes. Vær forberedt på at folk som vil hilse ikke avtar når han blir voksen. Man er menneskemagnet når man går med lundis rett og slett. Hver eneste tur jeg er på med Shensi så er det enten folk som kommenterer, eller stopper oss :wub:

Shensi har raptuser enda hun, snart 5 år gammel :lol:

Skrevet

Han er så skjønn :wub: Lundisvalper altså, noe av det herligste som finnes. Vær forberedt på at folk som vil hilse ikke avtar når han blir voksen. Man er menneskemagnet når man går med lundis rett og slett. Hver eneste tur jeg er på med Shensi så er det enten folk som kommenterer, eller stopper oss :wub:

Ja, den magneten merker jeg godt! Syns det er så gøy når vi møter tilfeldig forbipasserende som kommenterer at han har blitt større. Nå bor jeg i en liten by hvor 70% er cafegåere (på de to cafeene vi har), så så ofte som vi er i byen er det kanskje ikke rart at lille kjendisen min blir gjenkjent :)

  • Like 1
Skrevet

Så søt han er :-) Det er så koselig med en sånn liten nuff! Han veier akkurat like mye som Balder da han var på samme alder, jeg har notert både utvikling, vekt osv. Veldig artig å se tilbake på nå.

Her blir vi også gjenkjent, så det er det bare å være klar for. Det er vel noe av det mest hyggelige med å gå tur synes jeg. Barna i gata roper på lang avstand "Der kommer lundehunden!" I går kveld da vi gikk tur traff vi flere voksne menn som var ute og gikk uten hund, men som allikevel gjerne ville stoppe og hilse på :-)

  • Like 1
Skrevet

Haha ja det er helt utrolig. Det har for meg vært sånn i 10 år. Folk stopper til og med bilen for å spørre om rase, evt stopper fordi de husker lundehund fra barndommen sin etc. Husker første gang en bil stoppet og folk hoppet ut, og jeg kjente panikken steg, for hva ville de. Så var det bare lille lundevalpen de ville hilse på :wub: Det er veldig koselig!

I sommer ble vi tatt bilde av ikke mindre enn 5 ganger :P Enkelte stopper oss og spør om de kan få ta bilde, andre bare knipser ivei :lol: Til og med på dyreklinikken, når vi egentlig skal inn til behandling blir vi stoppet og utspurt om rasen, lynne, om de er vanskelige i hverdagen, hvor man kan få tak i en sånn en osv. Folk løfter opp Shensi som den største selvfølge :shocked: Godt hun elsker folk!

Men jeg blir selvfølgelig veldig stolt da, at en liten vofs kan forårsake sånn oppstandelse er jo helt utrolig. Jeg vet jo hun er vakker og god, men det er det tydeligvis veldig mange andre som mener også :wub:

Skrevet

Det er så utrolig hyggelig å lese om Liam. Det er et privilegium å få leve med en lundehund, det er helt sikkert! En viss skepsis til fremmede hunder av merkelige raser og alt annet nytt må man nok forvente hos primitive raser, men nettopp derfor er det jo kjempeflott at du sørger for at han får oppleve alt sånt. Å, som jeg savner Linas valper!

  • 1 month later...
Skrevet

Lille valpefisen vokser bare mer og mer, og blir flottere for hver dag som går. Tenk at jeg er så heldig som får lov til å leve med et så flott eksemplar av en helt fantstisk rase. Som bardmand så fint har skrevet over her; det er et privilegium å få leve med en lundehund, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med at valget falt på denne rasen.

Det er desverre ikke kun solskinnshistorier på lur i dette innlegget, for nå har valpefisen fått skikkelig skrekken for andre hunder. Liam har fra dag én hatt en (i mine øyne) sunn skepsis ovenfor fremmede hunder, dette har vi tatt med lekende ro, og han har fått hilse på egne premisser. Og jeg syns det fungerte strålende, men bare over natten har han begynt å utagere kraftig når han ser andre bikkjer og har ved to anledninger klart å erte på seg en tilsynelatende uinterresert hund, og da måtte mor sette ned foten og søke lærdom et sted. Vi har heldigvis fått god hjelp nå av en hyggelig dame, med en masse erfaring og råd, samt to flotte bikkjer med tolmodighet i bøttevis. Og vi ser nå, etter nærmere 4 uker, lyset i enden av tunellen, og mor er så stolt av lillemann, som til en viss grad har overkommet en stor frykt. Det er selvfølgelig en masse jobb igjen, men vi slapp Liam og den ene av bikkjene hennes forrige uke, og Liam bød opp til lek! Han trakk invitasjonen rimelig fort igjen, men framgang er det i alle fall. Og i dag skal vi ta oss turen til hundeparken (utenfor så klart), og stå der og trene, for nå er det på tide å utfordre valpefisen litt.

Og så er det jo selvfølgelig de obligatoriske bildene av den lille tassen min; for å skryte av bikkja mi, det er fullt lovlig! Han veier forresten 4,2 kg nå og er 5 mnd gammel.

post-13509-0-97263300-1415536806_thumb.j

Tror han prøver å bestemme seg for hvilken av endene som kommer til å smake best, for i neste øyeblikk bykset han frem og plompet i vannet. Ikke spesielt fornøyd, men det var vel fortjent, haha!

post-13509-0-95763400-1415536836_thumb.j

Finner han krabbel, blåskjell eller tang i fjæra, så blir det med heeeele veien hjem

post-13509-0-70017300-1415536855_thumb.j

post-13509-0-67521400-1415536876_thumb.j

post-13509-0-08758800-1415536890_thumb.j

post-13509-0-45252400-1415536873_thumb.j

Skikelig kosebass han der, altså

post-13509-0-20158300-1415536776_thumb.j

..og litt tøffing, haha!

(P.S. Noen som vet hvordan jeg klarer å fjerne "vedlagt miniatyrbilde"?)

post-13509-0-06369500-1415536875_thumb.j

  • Like 6
  • 2 months later...
Skrevet

Det råder nå ingen tvil om at jeg har fått meg er ekte Lundis, med alle instinktene på plass!

Da været på sørlandet for tiden er i overkant mildt, gikk søndagsturen til fjæra. Vi har nemlig endelig fått vetrinærens godkjennelse på litt tyngre treningsbelastning, så det syns Liam vi kunne feire men en skikkelig klatretur. Så da tenkte mor, at det nok ikke finnes bedre sted å begynne enn i sjøurna.

Det var så utrolig gøy å slippe han og se på at han analyserte området, millimeter for millimeter, før han plutselig fant seg en rute, og spratt oppover, bortover, litt ned, for så å gå opp et annet sted. Han hadde tenkt ut ruten sin så nøye, at det bare var å sprette opp. Jeg hadde tenkt meg ut en annen rute oppover, men oppdaget raskt at han visstnok hadde planlagt litt bedre enn meg. For jeg hadde ikke kommet lengre enn til andre hylle, før jeg pent måtte klatre ned igjen, og følge i Liams fotspor.

Det tok meg ganske mye lenger tid før jeg endelig nådde toppen, der stod Liam og ventet utolmodig, mens han fnyste av meg for at jeg brukte så "uendelig" lang tid. Han ville jo gå videre, inn i skogen, finne en ny hindring - opp en kampestein, under en stubbe! Jeg prøvde å forklare at jeg ikke var født med et ekstra sett med tomler, men jeg tror ikke det gikk så veldig inn på han. Så jeg plukka opp sekken og turen bar videre innover i skogen, hvor lundegutten min har det aller best. Oppskriften på en flott søndag.

post-13509-0-24595400-1421589863_thumb.j

post-13509-0-79650500-1421589858_thumb.j

post-13509-0-28164200-1421589869_thumb.j

..og nå ligger han som et slakt, og kommer vel til å gjøre det resten av søndagen..

post-13509-0-50194700-1421590237_thumb.j

  • Like 10

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...