Gå til innhold
Hundesonen.no

Få barn med allergi når man selv har allergi


Sprettballen
 Share

Recommended Posts

En gang i framtiden har jeg lyst på barn, det er ikke noe som er under vurdering nå, men om noen år kanskje. Når jeg er ferdig med studier og har hus og hage med stakittgjerde osv.

Min største frykt som mor, er å få et barn med allergi mot hund. Hund er en stor del av livet mitt, og selv om det finnes allergivennlige hunderaser, så er det raser jeg aldri har vurdert som aktuelle i det hele tatt. For mye pelsstell, for lite driv og motor osv.

Jeg har selv hatt allergi mot forskjellige typer mat, mot paracet, penicilin og har nå fått påvist allergi mot hund, katt og husstøvmidd, de tre siste riktignok i voksen alder. Allergien mot hund merker jeg ikke så mye til, allergi mot katt er helt ekstremt(fikk pustebesvær av å være på et dyrlegekontor hvor de hadde katt i bur i et annet rom) Min nåværende samboer har ingen allergier, men det hjelper vel kanskje ikke når jeg er såpass plaget med allergi.

Mine framtidige barn ser jeg for meg å vokse opp med hunder, og min største frykt er at de skal bli allergiske mot de firbente jeg elsker.

Dere som har barn, hvordan har dere løst dette? Jeg selv kan jo velge å beholde hundene på tross av allergien, det kan jeg ikke gjøre mot et barn. Er det noen som vet om arvegangen i allegi, hvor stor sannsynlighet for at mine barn kan bli plaget av allergi? Kan nevnes også at mine søsken har plager med allergi,men i mye mindre grad. Det begrenser seg stort sett til pollenallergier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, allergi kan være arvelig, men folk uten allergi i nær slekt får jo også barn med allergier, og folk med allergier får barn uten. Jeg tror det er mer sammensatt enn som så. Dessuten så virker jo forskning og gå i retning av at vi er blitt mer allergiske gjevnt over i takt med mindre vanlig å ha dyr, mer renslighet osv osv. Det tyder jo på at eksterne faktorer også kan ha noe å si, ikke bare arv og gener. Uansett så er det jo gambling, helt uavhengig av om du har allergi eller ikke.

Forøvrig så er det jo en god del man kan gjøre, litt avhengig av graden av allergi, men det går jo fra å være nøye med renhold inne, holde hunden ut av soverom, hyppig vask av hund osv, til å holde hundene ute av huset konstant. Finnes jo flere bruksraser som kan tåle hundegårdsliv uten noen store tilpasninger (sch m.fl. har jo god pels til å tåle helårs utegang så lenge de har ly) og ellers så burde jo de fleste kunne bo "ute" så lenge man bygger gode nok le til dem, feks eget oppvarmet rom med hundegård utenfor og hundeluke imellom, med inngang utenifra slik at hunden slipper å innom huset.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når de mente bestemt på Ullevål at A sine pusteproblemer skyldtes bikkjene innså jeg at bikkjene faktisk var noe jeg kunne klare meg fint uten.

Det var trist og tragisk, men når barnet kommer er barnets helse så uendelig mye viktigere enn noe annet plutselig.

Etter å ha slitt med mange forskjellige "allergier" sine første leveår er kidden friskmeldt.

Både jeg og far har allergi i familien ( jeg er vel omtrent den eneste i min familie som ikke har allergi) , men kidden ble altså ikke allergisk slik det først så veldig ut som.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noen som vet om arvegangen i allegi, hvor stor sannsynlighet for at mine barn kan bli plaget av allergi? Kan nevnes også at mine søsken har plager med allergi,men i mye mindre grad. Det begrenser seg stort sett til pollenallergier.

Dette er sannsynligvis det nærmeste du kommer et medisinsk korrekt svar på ovennevnte spørsmål:

Tja, allergi kan være arvelig, men folk uten allergi i nær slekt får jo også barn med allergier, og folk med allergier får barn uten. Jeg tror det er mer sammensatt enn som så. Dessuten så virker jo forskning og gå i retning av at vi er blitt mer allergiske gjevnt over i takt med mindre vanlig å ha dyr, mer renslighet osv osv. Det tyder jo på at eksterne faktorer også kan ha noe å si, ikke bare arv og gener. Uansett så er det jo gambling, helt uavhengig av om du har allergi eller ikke.

Det er stor sannsynlighet for at trådstarter er atopiker (altså at hun er genetisk predisponert til å produsere mer av et antistoff [igE] som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner). Atopi er sterkt knyttet til arv, spesielt fra mor til barn. Spesifikke allergier har fått påvist mer eller mindre arvelige komponenter avhengig av allergitype, men studier peker også på at miljø har mye å si.

En av de mer berømte teoriene (som har en del evidens bak seg) er den såkalte "renslighetsteorien", som Malamuten er inne på: Dersom barn i løpet av bestemte år under sin oppvekst ikke blir presentert for allergener (stoffer som kan fremkalle allergi) på grunn av (overdreven) renslighet, vil immunforsvaret reagere kraftigere (type 1 hypersensitivitetsreaksjon/"ekte allergi") når vedkommende kommer i kontakt med disse stoffene senere.

At miljø spiller en ikke-uvesentlig rolle, støttes også av at forekomsten av allergiske sykdommer hos barn, ifølge Norsk elektronisk legehåndbok, har steget i industrialiserte vestlige land de siste 20-30 årene. Årsaken er man ikke helt sikker på, men renslighetsteorien nevnt ovenfor har noe støtte gjennom flere studier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når de mente bestemt på Ullevål at A sine pusteproblemer skyldtes bikkjene innså jeg at bikkjene faktisk var noe jeg kunne klare meg fint uten.

Det var trist og tragisk, men når barnet kommer er barnets helse så uendelig mye viktigere enn noe annet plutselig.

Etter å ha slitt med mange forskjellige "allergier" sine første leveår er kidden friskmeldt.

Både jeg og far har allergi i familien ( jeg er vel omtrent den eneste i min familie som ikke har allergi) , men kidden ble altså ikke allergisk slik det først så veldig ut som.

Jeg kjente det også da jeg ble mamma at jeg hadde lett kasta hundene ut av huset hvis det var helsa til barnet mitt det sto på..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Allergi har nok en betydelig arvelig komponent. Jeg er multiallergiker (med astma), har allergiske søsken og far, og har fått allergiske barn. Hele gjengen. Ingen mot hund.Men jeg og flere med meg, mot katt. Men hadde det vært snakk om å velge mitt barns helse, så hadde hundene gått om nødvendig. Uten å blunke.
Ikke bekymre deg. Livet blir FYLLT opp til randen av barnet ditt den dagen du blir mor. Og den dagen, om nødvendig, blir valget lett. Tro det eller ei :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med Frk. Nesevis over; den dagen du får barn, vil alle valg som er til barnets beste gi seg selv og være lettere enn du frykter nå.

FØR man får barn er det umulig, helt umulig, å vite eller skjønne hvor mye man faktisk går opp i sine egne barn og hvor uendelig mye de betyr. Kjærlighet får en helt ny dimensjon! Du trodde du elsket samboeren din? Du trodde du elsket hundene dine? Vel, alt det overskygges av kjærligheten man har til sine egne barn. Det vil du, som alle andre kvinner før deg, oppdage den dagen det er din tur å få barn :- )

Man blir løvemor. Alt som kan skade barnet; du nøler ikke med å få det ryddet unna veien. Man gjør det kanskje med tungt hjerte hvis det gjelder et kjæledyr, men man kommer over det og man trøstes av at barnet (det aller viktigste i livet) får det bedre.

Jeg trodde ikke det var mulig å elske noen så vanvittig høyt FØR jeg fikk barn. Skjønte det ikke. Ikke før babyen ble lagt på magen min og jeg kastet et blikk på han og kjente den største flodbølgen av kjærlighet jeg noensinne har kjent.

Ikke snakk om at noen hund kan måle seg med det. Aldri. Skulle guttungen mot formodning plutselig bli allergisk mot hunder, ville jeg ikke nøle. ALT for å beskytte barnet. Så får man heller klare seg uten hund noen år til barnet blir eldre eller vokser av seg allergien.

Men personlig er jeg ikke engstelig og forventer ikke noen allergier, for hverken jeg eller faren hans har noen allergier (eller jeg er allergisk mot en bestemt type pencillin, men det er jo lett å unngå). Ikke har mine søsken eller foreldre allergier heller, og samme på faren hans sin side. Dessuten har jeg et avslappet forhold til renslighet i den forstand at vi har litt støv i krokene her hjemme ;) Bare sunt for en baby å vokse opp med noe som immunforsvaret kan bryne seg på! :D

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen i familien min fikk barn nr 2 som viste seg å være allergisk. De eide da 2 settere og lagde hunderom til de istedet for å omplassere hundene. Funka nok ikke så bra som de håpet, for det jeg husker best fra den ungen er at hele hans oppvekst var han så tett i brystet, snørret og hostet og hørtes helt forferdelig ut. Hver gang han kom på besøk til tanta si her tok det en dag og så pustet han så mye lettere. Å utsette ungen sin slik, å leve med så mye plager kun for å beholde hundene det skjønner jeg ikke den dag i dag at de gjorde. Nå er han voksen og har vokst det av seg men jeg overdriver ikke hvis jeg sier at han var tydelig plaget av allergi i iallefall 10 år.

Morsiden min har mye allergi, og for hver generasjon så har de bare blitt verre og verre :P Tanta mi er veldig allergisk, hennes to gutter er allergiske og den eldste gutten har fått et barn selv som er mye mer allergisk enn han igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...