Gå til innhold
Hundesonen.no

Burde jeg egentlig kjøpe hund?


Mackenzie
 Share

Recommended Posts

På forhånd advarer jeg om et langt og muligens kjedelig innlegg :P

Jeg vet ikke om fornuften plutselig slår inn, om jeg får kalde føtter eller hva det er som skjer. Nå står jeg endelig på valpeliste - også begynner jeg plutselig å spørre meg selv om det egentlig er så lurt likevel..

Jeg er 17 år. Jeg er ung og framtida er uviss. Foran meg ligger 18 årsdag og det og plutselig bli voksen, russetid, flytte til et nytt sted, studier, fadderuke, og så mye annet. Kanskje til og med utveksling. Alt kompliseres og må nedprioriteres hvis man plusser på en hund på ligninga. Ting kan skje, meningene kan endre seg. Plutselig er jeg lei hund. Dette sier fornuften.

Jeg er 17 år. Jeg er ung og framtida er uviss. Men helt uklar er den ikke. Jeg "vet" hvordan de kommende 6 årene blir. Først er det et år igjen på vgs, så skal jeg til Kristiansand og begynne på bachelor, som så skal bli til en master. Kristiansand er forøvrig et sted det absolutt ikke er umulig å leie bra med hund, det har jeg sjekket og dobbeltsjekket. Jeg kjenner også folk derfra som har sagt seg villige til å hjelpe meg å finne et sted når den tiden kommer - de kjenner alltids noen som kjenner noen som kjenner noen ;)

Jeg skal studere på universitetet i Agder, på et studie med få obligatoriske forelesninger og forholdsvis frie dager. Jeg skal dele leilighet med hvertfall èn, kanskje to venninner som begge elsker hund og har meldt seg frivillig som barnevakt. Jeg har hundevandte foreldre som allerede èn gang har tatt på seg ansvaret for å passe hund dersom noe uvisst skulle dukke opp eller jeg ville på utveksling - helt frivillig. Det ville de fint gjort hadde Spès levd når jeg dro, og også gjentatt om det skulle vise seg å være nødvendig på et tidspunkt. Jeg har ei bestemor som gjerne er "barnevakt" og alltid returnerer en god og rund hund som har blitt dulla med som om den også var et barnebarn, og venninner som også har meldt seg. Kort sagt: støtteapparatet er jo fantastisk.

Jeg har vokst opp med hund, det er jo ikke sånn at jeg ikke vet hva jeg går til, jeg har jo erfaring. Med elghunder som så, langt mer krevende hunder enn hva jeg selv kommer til å kjøpe. Jeg har hatt min egen hund gjennom ungdomsskolen og første året av vgs og vet hvordan det er å balansere en studiehverdag med hund. Jeg har måttet gjort prioriteringer, noen ting har måttet vike. Og det har godt overraskende enkelt. Og lei hund? Har jeg ikke blitt det etter 17 år med hund så tror jeg ikke det kommer til å skje heller. Det har jo tvert i mot gått andre veien.

Jeg har aldri vært festmenneske, ikke engang nå når alle vennene mine er 18 og jeg er like ved. Ja, det kan såklart endre seg men jeg blir nok aldri den til å dra ut hver helg. Jeg kjenner meg selv såpass. Russefeiringa vet jeg ikke om jeg skal være med på engang (uansett om jeg har hund da eller ikke), for eksempel.

Utveksling er et dilemma da. Men det er noe jeg har hatt til vurdering en gang tidligere, og med det støtteapparatet jeg har rundt meg som gjerne vil passe hund så går det jo for så vidt greit, hunden ville ikle lidd noen nød for å si det sånn. Min samvittighet rundt det er noe annet. Jeg veit jo at hunden ville ha hatt det kjempefint, men såklart sliter det litt på samvittigheten å dra fra en hund i 6mnd - 1år.

Jeg tenker som så: nei, framtida er langt fra sikker. Men når er den noensinne det da? 7 år fra nå når jeg (forhåpentligvis) har jobb og lange dager? Ja, da er kanskje hverdagen mer spikret og framtida mindre uviss, men har jeg egentlig noe bedre tid til hunden (valpen) da? Jeg er litt av den oppfatningen at hvis man skal vente til det perfekte øyeblikket bestandig så blir man sittende. Jeg vet ikke jeg. Er det noen som har noen tanker om dette?

Sent from my iPhone using Tapatalk

edit: avsnittene forsvant

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Uforutsette ting kan dukke opp når som helst i livet, du vet aldri hva fremtiden bringer. Så har du lyst på hund og du har det støtteapparatet du sier du har - go for it! Ikke utsett livet du ønsker å

Hva med å finne en eldre/gammel hund som har ca 6 år igjen da? Da får du litt i pose og sekk. Jeg fikk selv hund da jeg var 19, nå er ikke jeg glad i å reise og om jeg mot formodning skulle finne p

Jeg ville ventet. Ikke nøvendigvis til du er ferdig med utdannelsen, men i alle fall til du er ferdig med vgs og godt i gang med studier. Jeg tenker bare på meg selv som begynte på universitet rett et

Studietiden er vell på mange måter en veldig fin tid å ha hund på (ihvertfall for noen). Mye fri, sammenlignet med en fulltidsjobb, fleksibel hverdag osv. Ulempen er jo kanskje økonomi, hvor mye man evt må jobbe utenom studiene (det kan jo fort ta litt tid), hvilket støtteapparat man har rundt seg, og hva/hvor mye man er villig til å "ofre" av hverdagslige ting som venner og kjente blir med på for hunden sin del, og selvfølgelig usikkerheten rundt hvor man skal og hva man skal gjøre senere. Og husk at hund bidrar med noen ekstra utgifter i en kanskje allerede stram studentøkonomi.

For noen er jo fremtiden klarere enn andre, det samme med prioriteringer og ønsker. Og det er jo strengt tatt mange som har hund i studietiden og som både klarer det fint og trives med det. Man er forskjellig og der andre hadde følt at de gikk glipp av ting, følt at de hadde alt for mye å gjøre/blir sliten osv, der stortrives andre.

Så lenge du har det nettverket du har rundt deg som stiller opp så velvillig så har jo du den tryggheten rundt deg at du både får til og ta vare på hunden og kan leve livet og være med på ting som ikke egner seg med hund, om du vil. Og så lenge hunden blir tatt godt vare på hos folk den kjenner så gjør vell ikke det noen ting om du vil bort en stund på utveksling e.l. Sånn jeg ser det så virker det som du har ting godt tilrettelagt om du får deg hund :)

Edit: Men du må jo selvfølgelig tenke igjennom hvordan det blir om du feks ikke finner leilighet med lov til hund og den må være hjemme hos dine foreldre. Hvordan vil det kjennes? Er det noe du kan synes er ok, om enn ikke perfekt? Og selvfølgelig er foreldrene dine forberedt på og, i verste fall, ha hunden over lengre tid som sin, om den ikke kan være med deg?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å finne en eldre/gammel hund som har ca 6 år igjen da? Da får du litt i pose og sekk.

Jeg fikk selv hund da jeg var 19, nå er ikke jeg glad i å reise og om jeg mot formodning skulle finne på å reise så har jeg mange som vil passe.
Men, jeg skal helt ærlig innrømme at det er tider jeg hadde ønsket jeg ikke hadde hund. Jeg har hobbyer som er vanskelig og inmasse med hund (lange dager i elven) og hobbyer som er ment sammen med hun (jakt).
Heldigvis har jeg mange flere dager hvor jeg ikke kunne tenke meg å IKKE ha hund kontra dager jeg ønsker at jeg ikke har det. Nå er jeg 23 og har to hunder. En hadde kanskje vært et bedre antall, men sånn er det nå og sånn skal det være :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting er vel å gi en hjelpende hånd i ny og ne, men det er noe helt annet å skulle passe en hund over så lang tid som 6 mnd - ett år?
Såklart er det det. Vet ikke om du har misforstått det jeg skrev, men det er altså ikke noe jeg har bedt noen som helst å gjøre. Det er det foreldrene mine har tilbydd seg frivillig dersom det skulle bli en ting jeg ville gjøre :) Sent from my iPhone using Tapatalk
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: Men du må jo selvfølgelig tenke igjennom hvordan det blir om du feks ikke finner leilighet med lov til hund og den må være hjemme hos dine foreldre. Hvordan vil det kjennes? Er det noe du kan synes er ok, om enn ikke perfekt? Og selvfølgelig er foreldrene dine forberedt på og, i verste fall, ha hunden over lengre tid som sin, om den ikke kan være med deg?

Det er det som har holdt meg mest tilbake, men over de siste to månedene har jeg vært mye innom finn.no og hybel.no for å se hvordan markedet er. Enda så sent i Juli ligger det ute både fine hybler og leiligheter hvor dyrehold er tillat, og generelt ser markedet mye bedre ut ift Oslo, Bergen osv. Så jeg tror faktisk ikke at det skal bli altfor vanskelig å finne meg et sted med hund, for jeg vil såklart holde øye og begynne å lete i god tid.

Hva med å finne en eldre/gammel hund som har ca 6 år igjen da? Da får du litt i pose og sekk. 

Det hadde såklart vært en mulighet. Men jeg tok over en voksen hund (vel, kanskje mer unghund men dog) forrige gang og syns rett og slett det hadde vært veldig koselig med en valp denne gangen. Og såklart ønsker jeg å få så mange år som mulig med hunden. Så er det jo også det at en omplasseringshund gjerne kommer med en del bagasje (ikke alltid men som regel), og så er det jo også vanskelig å finne den "perfekte" voksne hunden, da.. Sånn ift at både rase®, alder i tillegg til hundens gemytt skal passe.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ventet. Ikke nøvendigvis til du er ferdig med utdannelsen, men i alle fall til du er ferdig med vgs og godt i gang med studier. Jeg tenker bare på meg selv som begynte på universitet rett etter videregående og tenkte at "til utlandet skal jeg nå i alle fall ikke". Nå bor jeg i utlandet på femte året. :P Poenget mitt er bare at du er inne i en periode hvor mye endrer seg. Bosted, jobb, utdannelse, miljø etc. Hvis du ender med å kjøpe hund nå så ville jeg i alle fall satt meg ned med foreldrene dine og fått svart på hvitt hvor mye de ønsker å bidra i beste/verste fall. Tenker de en ferieuke nå og da, eller hovedansvar i flere år?

To av mine venner på kullet mitt fikk seg hund før de begynte å studere. De er begge eier av hundene sine fremdeles, men de har folk som passer hundene deres, og som har hatt langt mer med hundene deres å gjøre enn hva eierne faktisk har. Den ene hunden har nå bodd hos hundepasseren i fire år med unntak av i ferier hvor eieren har hunden. Det har selvsagt også med prioriteringer og ulike studier å gjøre, men det er ikke alltid lett å kombinere studier og hund. Ellers så trenger du ikke å se lengre enn her til sonen for å se hvor mange som bytter studieretning og studiested underveis, så ting kan endre seg.

Lykke til! :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser definitivt poenget ditt @Bones :)

Jeg vet jo nå at jeg ikke kommer til å ta hele utdanningen min i utlandet, men såklart kan det hende jeg skifter mening om studiet mitt og begynner på noe nytt og til og med skifter studiested innad i Norge..

Klart ting kan bli vanskelig da. Kanskje må jeg ta til takke med en hybel der dyrehold ikke tillates et år mens jeg leter etter et sted hvor det tillates. Men da vet jeg at jeg isåfall får hundepass, sånn i mellomtiden. Men det kan jo helt klart være vanskelig å finne i det hele tatt i noen deler av Norge, så jeg ser jo definitivt utfordringen.

Kanskje jeg bare skal kjøpe meg en katt :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si som mamma har sagt til meg: ansvar får du tidsnok.

Som student på snart 2. året (med ca. 3 år igjen) må jeg si at jeg er sjeleglad for at jeg ikke har hund i mitt eie, men hjemme hos foreldrene mine. Jeg elsker friheten min! Det kunne fint ha gått med en hund - men så er det sånn at selv om jeg ikke fester mye så strekker ikke tiden til. Jeg har 80% obligatorisk oppmøte på studiet, prioriterer venner og trening. Etter at jeg begynte å studere har jeg fått flere gode venner som er allergiske mot huden til hunden. Det ville faktisk umuliggjort besøk og å ta med hunden rundt. Dermed vet at jeg ville gått med mer dårlig samvittighet enn jeg ville kost meg.

Det vil jeg ikke, jeg vil NYTE studielivet.

Mitt råd er å si fra seg valpeplassen og vente til du etablerer deg med mann og barn, med mindre foreldrene dine ville blitt med på at det blir en familiehund som du kan ta etter studiene eller ve

Igjen, ansvar får du tidsnok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det skjer mye når man begynner å studere. Jeg føler meg nesten som et helt annet menneske jeg :P jeg hadde også planer når jeg gikk vg2 og vg3, hadde venner jeg skulle bo med og alt det der, vi gjennomførte ikke noe av det :P jeg endte med å flytte 35 mil, den andre flytta til USA og tok hele bacheloren sin der, noen ble igjen men studerte/studerer helt andre fag og områder enn opprinnelig planlagt. Jeg kjøpte min Første egne hund da jeg var 21, det var tidlig nok kjenner jeg. Da hadde jeg rukket å hoppe av halvveis i første året på et studie og gått et helt år på et annet studie som jeg allerede da kjente helt inn til beinmargen at var riktig for meg. Da visste jeg hvordan de to neste årene kom til å se ut, jeg visste hva som kom til å være enkelt med å ha hund, og hva som kom til å bli utfordringene ift plassen jeg bodde på da og visste jeg kom til å være minst to år til :) Men føler du deg klar nå, så kjør på. Dette er det bare du som kan kjenne på. Mange kjøper seg hund på VGS og det fungerer godt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si som mamma har sagt til meg: ansvar får du tidsnok.

Mitt råd er å si fra seg valpeplassen og vente til du etablerer deg med mann og barn...

Uhm, hvorfor skal hun vente til hun får mann og barn? :P

Jeg er enig med de som sier at det kan være en god idé å vente til du er er ferdig med vgs og i gang med studiet, det skader jo ikke å få etablert seg litt på studiestedet og kommet litt i gang før du får deg hund? Forøvrig synes jeg du virker som en veldig reflektert og oppegående jente, så jeg tviler ikke på at det kommer til å gå fint uansett hva du bestemmer deg for :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uforutsette ting kan dukke opp når som helst i livet, du vet aldri hva fremtiden bringer. Så har du lyst på hund og du har det støtteapparatet du sier du har - go for it! Ikke utsett livet du ønsker å leve pga hvis'er.

Exactly, med et lite tillegg: ha et godt nettverk rundt deg. Sånn at du vet at hvis man blir syk/må reise bort/ettellerannet så kan mamma/pappa/tante/someone ta vare på bikkja. Det er så trist å se når hunden blir avlivet fordi dattera i huset skal på utveksling (skjedde med en kompis av meg nå.... det var en krevende hund som neppe hadde fått det bra omplassert...)

Da jeg fikk meg hund hadde jeg flyskrekk og trodde jeg skulle bo i Nord-Norge resten av mitt liv. LITTLE DID SHE KNOW sier jeg bare. Herregud :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uforutsette ting kan dukke opp når som helst i livet, du vet aldri hva fremtiden bringer. Så har du lyst på hund og du har det støtteapparatet du sier du har - go for it! Ikke utsett livet du ønsker å leve pga hvis'er.

Helt enig :ahappy:

Synes det høres ut som nettverk og "backup" er temmelig godt på plass også, at familien din er ganske innstilt på å evt. passe hunden en tid dersom det skulle trengs.

Jeg fikk Ganzie som valp da jeg gikk siste halvår på vg2, og da bodde jeg på internat.Hun var internathund til jeg var ferdig med vgs.

Gikk så fint, så :ahappy:

Så gikk jeg to år på høyskole fire timer unna barndomshjemmet, og Ganzie var (selvsagt) med på lasset. Jeg var veldig, veldig syk både på vgs og høyskolen, men Ganzie fikk alltid det hun trengte og litt til. Jeg var ikke noe festmenneske eller reise-menneske, men de få gangene jeg var på fest var enten Ganzie hjemme alene de timene jeg var borte, eller jeg fikk de jeg bodde sammen med til å lufte henne.

Ting ordner seg som regel på en eller annen måte, og som Monica sier, du vet ikke hva fremtiden bringer. Hadde jeg vært deg hadde jeg slått til og kjøpt valpen :ahappy:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@puddellover @LinL - det er absolutt ting å tenke på. For nei det er klart jeg ikke vet helt sikkert hva jeg vil drive med, men det skal sies at jeg er veldig, veldig sikker. Også tenker jeg som så at selv om det blir endring i studie så vil ikke det si at ikke hunden kan være med på lasset? Såklart kan det bli vanskeligere med tanke på å finne ny leilighet DERSOM det betyr at jeg må bytte studiested. Men som sagt har jeg mennesker rundt meg som er villige til å være hundepasser i den tiden det tar å finne leilighet hvor dyrehold er tillatt :) Og livet er vel egentlig alltid uforutsigbart. Men igjen - det er definitvt noe jeg tar i betraktning og gjør meg litt usikker.

Uforutsette ting kan dukke opp når som helst i livet, du vet aldri hva fremtiden bringer. Så har du lyst på hund og du har det støtteapparatet du sier du har - go for it! Ikke utsett livet du ønsker å leve pga hvis'er.

*klippe*

Ting ordner seg som regel på en eller annen måte, og som Monica sier, du vet ikke hva fremtiden bringer. Hadde jeg vært deg hadde jeg slått til og kjøpt valpen :ahappy:

Veldig gode poeng her - uforutsette ting kan skje når som helst.

Uff, så mye å tenke på og som må tas hensyn til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uforutsette ting kan dukke opp når som helst i livet, du vet aldri hva fremtiden bringer. Så har du lyst på hund og du har det støtteapparatet du sier du har - go for it! Ikke utsett livet du ønsker å leve pga hvis'er.

Enig!

Og sånn ellers - jeg bor i Kristiansand og kan være behjelpelig med hundepass :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Livet mitt ble alt annet enn planlagt, studert og jobbet litt om hverandre. Men jeg angrer overhodet ikke på at jeg fikk hund tidlig. Var 6mnf uten hund, rett og slett for å føle på om jeg savnet friheten. Vel, la oss si jeg passet en god del hunder den perioden og fikk raskt nok.

Jeg har fått det til fordi det var det jeg ville, og jeg tilpasset livet utifra det.

Jeg tenker at bare du har svaret, hva føler du innerst inne?

Det virket som du har det praktiske på plass ihvertfall :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig!

Og sånn ellers - jeg bor i Kristiansand og kan være behjelpelig med hundepass :)

Så snilt! Det setter jeg pris på :D

*klippe*

Jeg tenker at bare du har svaret, hva føler du innerst inne?

Det virket som du har det praktiske på plass ihvertfall :)

Nei hadde man bare visst det :aww::lol:

Nå har jeg jo gått over et år uten egen hund - og på èn måte har det gått greit. Men 10 av 12 mnd har vært i et annet land hvor jeg har levd et helt annet liv, så da blir det liksom litt enklere. Nå er jeg tilbake i Norge og merker savnet mye mer - ikke fordi livet mitt er helt håpløst kjedelig uten egentlig, men det er jo noe som mangler. Enda nå har jeg gjort mye mer med venner enn før jeg dro til USA i og med at de alle er fylt 18 og vi lettere kan dra hvor som helst. Men det forandrer ikke faktum at jeg gjerne skulle hatt en hund, da - så tror heller ikke at det er bare at dersom livet er "spennende" nok så har jeg ikke lyst på hund liksom.

Jeg mener, da burde jeg jo ikke fremdeles ha så lyst på hund etter et år uten hvor jeg fikk en ny smak av hvordan det er å ha mer eller mindre null ansvar? Vet ikke jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Jeg hadde ventet jeg. Nå har ikke jeg så mye i mot å la nesten hele fritiden min gå til hund, men det har vært ved noen tilfeller at man virkelig føler at det blir en slags "hemning", spesielt første året hvor det gjerne er noen uker hvor det er "bli kjent med hverandre" opplegg. Fra 4-6-8 timer på skolen til kanskje 2-> nye timer med å bli kjent med hverandre, festing og kos føles det dritt og ekskluderende å ha hund faktisk. Husker mine første uker på UiO, da var jeg VELDIG glad for at jeg ikke hadde hund i ettertid. Jeg vet at NMBU arrangerer temafester ganske ofte og sånne ting ville jeg def vært med på. Nå er ikke behovet like stort, men man kjenner nå uansett litt på det :)

Støtter forslaget om at man skaffer en familiehund jeg som du kan låne når du føler behovet kalle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Michellus - det er nettopp dette du skriver jeg er så redd skal skje. Altså, jeg føler jeg kan klare å kombinere det - men hva hvis jeg angrer da og jeg føler meg ekskludert og litt holdt tilbake fordi jeg har hund? Eller, jeg vet jo at sånn blir det jo til en viss grad fordi det er jo ikke alt man kan være med på. Det er jeg jo forberedt på. Men det er jo vanskelig å vite akkurat hvor mye før man prøver..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg tenker at jeg er glad for at jeg er såpass interessert i min hund som jeg er, for det er mye ansvar, og man blir bundet av å ha hund, spesielt om man har ansvaret alene. Dyrt kan det også bli. Er det mye du skal på når du ikke er på skole som hunden ikke kan være med på, og det skjer ofte, så må du jo nesten ha en løsning for hvor hunden skal være, for det begrenser seg jo hvor lenge en hund bør være alene.

Gode hundepassere man stoler på er gull verdt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 23 år gammel da jeg fikk hund, og jeg er veldig glad for at jeg valgte å være student uten hund noen år først. I likhet med deg har jeg foreldre som mer en gjerne kan tenke seg å være hundepass over både kortere og lengre perioder. Likevel blir man jo mer bundet, og jeg har måttet nedprioritere en del andre ting etter at jeg fikk henne. Det gjør meg ingen ting siden jeg føler at jeg allerede "har fått prøvd" de tingene, men jeg tror faktisk jeg ville angra litt hvis jeg hadde skaffa meg hund tidligere.

Når det er sagt, så får jeg fremdeles høre at jeg burde venta noen år (les: til jeg har fast jobb, mann og barn ;) ) med å få hund, og at jeg kommer til å angre på at jeg fikk hund "så tidlig". Men man kan jo ikke vente hele livet heller... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fornuften min forteller meg at jeg burde vente, som endel av dere sier, sånn at jeg får prøvd meg på studentlivet uten hund. Men samtidig har jeg allerede gått på skole uten hund i et år - ja det er riktignok bare vgs, men dog. Så blir det enda et år på vgs, og deretter et år (eventuelt måneder) på universitetet. To år til uten hund? Vet ikke om jeg orker å vente så lenge, jeg. Og så tenker jeg at hvis jeg klarer å balansere hund, skole, venner og alt annet på vgs med lange dager og obligatorisk oppmøte, så skulle en da tro at det går minst like fint ann på universitetet med friere dager og få obligatoriske forelesninger? Greit nok, det vil jo være flere tilbud tilgjengelige som jeg sikkert (kanskje :P ) vil ønske å være med på, men også mer tid til å få gjort det på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ha ventet til etter det første året på høgskolen. Da vet du mer hva du vil og du vet hva skolen krever. Jeg ville ikke fullført utdanningen min så greit uten hjelp fra samboer med hundene. Dette er tiden du trenger å være litt fri, ikke sosialt Handikappet pga du må hjem til hunden kl tre hver dag.

Jeg hadde lyst til å gå skole et annet sted i landet og kanskje dra på utveksling. Dette har ikke vært mulig å vurdere engang pga dyra. Nå er jeg 28 og etablert, det ville vært grusomt om jeg var 19 og så bundet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...