Jump to content
Hundesonen.no

Drømmen om å få pose og sekk


Puttiva
 Share

Recommended Posts

I lys av diverse andre tråder som har vært på forumet den siste tiden, så har jeg tenkt litt på å dele tankene mine rundt et dilemma jeg sitter med. Det er ikke et dilemma jeg regner med at dere skal ha fasiten på det, for jeg vet at det er en avgjørelse jeg selv må ta. Likevel trenger jeg å lufte tankene mine og kanskje få litt input.

For å starte på begynnelsen. I alle år har jeg drømt om en malle. Men i like mange år, og sannsynligvis for framtiden også, så har jeg slett ikke behov for en slil hund. Jeg trenger ikke så mye arbeidskraft, men jeg elsker vesnene og de tiltaler meg likevel enormt. Men årene har gått, og heg har klart å holde drømmen i sjakk. For to år siden fikk vi oss vår første hund, en samojed. På ingen måte den ideelle rasen for meg, men det var min samboers o' store drøm. Og siden jeg ikke hadde noen bedre forslag eller andre konkrete raseideer ble det slik. Og hunden er god han, men det er fremdeles ikke den ideelle rase for meg, så drømmen om en annen hund er fremdeles til stede. Videre er mr samojed en hund som lever og ånder for andre hunder. Han burde ideelt sett levd i flokk, hvertfall sammen med en hundevenn eller tre, han er så veldig mye mer tilfreds sammen andre hunder enn alene. Dette forsterker jo bare drømmen om en til hund enda mer.

For et år siden fikk en venninne av meg valper. Veldig lite planlagte valper, men heldigvis gode foreldre og gode vilkår for de små. Mor er 1/4 schæfer, resten malle, og far er ren malle. Papirløse valper selvfølgelig, siden mor er blanding, men fulgt godt opp på alle andre tenklige måter. Syv valper kom, og de var helt herlige. Et ganske ujevnt kull både fysisk og mentalt, noe for enhver. Også noe for meg; Den lyseste tispa... Hun var en av de valpene med lavest stressnivå og ikke så råe drifter som de andre på mange måter. Hun var kvikk, rask, menneskeorientert til tusen, men lite stress sammenlignet med søsknene. Da hun var ni uker gammel tok jeg henne med meg hjem, og hun var hos oss i to døgn før jeg uansett måtte tilbake med henne for vaksine og chip. Det var to veldig fine døgn. Hun og ico gikk fantastisk overens, og hun var en knallvalp på alle tenkelige måter. Men fornuften tok overhånd, jeg var tross alt gravid, hadde en ett år gammel hannhund som krevde forholdsvis mye fokus, og en samboer som slett ikke ville ha to hunder på dette tidspunktet. Mens jeg gikk gravid de neste ni måbedene, klarte jeg å fokusere på nettopp det, og "glemme" denne tilsynelatende perfekte valpen som skulle vært min. Men valpen fikk aldri noe nytt hjem, og bor fremdeles hos min venninne. Tre valper ble igjen, og å kose seg med å trene fem aktive maller i én familie, pluss barn og diverse andre dyr, er i overkant, selv for venninna mi som er en slik person som får til alt. Så noen av hundene må vekk før eller siden, og hunden "min" er dessverre på den listen.

I dag er hun en utrolig velfungerende unghund. Ble ett år i april, kan ingen verdens ting, men veldig miljøsterk, god av-knapp og fungerer med alt og alle. Hun har potensialet til å bli en knallflott bruks- og familiehund, men selvfølgelig vil det kreve en del jobb. Jeg, på den andre siden, sitter her med en tre mnd gammel baby som krever en hel del, og en annen fremdeles unghund samojed med noen små-issues vi jobber med (passeringer, hannhunder, stress). Samboeren min har dog sagt ja til at hun kan komme hit på prøve om jeg vil det, han skjønner hvor mye det betyr for meg, og vil ikke stå i veien for mine drømmen. Men jeg vet han ikke VIL det selv, og jeg vet at han ikke kommer til å bidra noe mer enn hva han allerede gjør, det jobber han altfor mye til at det mulig å oppnå. Men jeg kjenner jeg er redd for å ta henne på prøve, redd for å bli glad i henne og innse at det er for mye. Det var så sinnsykt vondt å gi henne fra meg da hun hadde vært her i to døgn. Etter en lengre prøveperiode er det noe ikke lettere. Et annet alternativ er å vente enda lengre, se an enda litt mer, tenke enda litt til. Innen den tiden har gått kan det godt være hun er omplassert til noen andre heldige, og jeg får starte jakten på den faktisk perfekte rase, ikke bare perfekte individ. Malle er tross alt ikke den perfekte rase for meg, selvom dette individet kanskje kan være det. Men den lille ungen min kommer jo heller ikke til å kreve noe mindre i tiden som kommer, han blir jo bare mer og mer aktiv. Og etter nyttår går jeg heller ikke hjemme lengre slik jeg gjør nå. Sånn sett er det en mer ideel situasjon å få seg hund nå enn senere. Men nå er likevel veldig langt fra den ideelle timingen.

På gode dager, altså dager hvor jeg har fått nok søvn om natta, og humøret til ungen er bra på dagen, føler jeg at jeg lett hadde klart å ha to aktive hunder med ulike behov. På dårligere dager føles det ut som galskap å skulle påta seg noe mer. De fleste motargumentene vi hadde i fjor er fremdeles like gjeldende; vi burde ha nytt hus, vi burde få oss bil og lappen, vi burde få mer skikk på Ico før en ny hund kommer, og vi bør være sikkre på tiden vi har til overs mtp babyen.

Dilemmaet mitt er altså om jeg skal tørre å påta meg denne potensielle drømmehunden, før drømmen ryker og hun blir omplassert til noen andre. Da risikerer jeg at det går skikkelig gærent, og jeg må gi henne fra meg igjen, og sitte igjen enda mer knust enn hva utgangspunktet er. Eller så kan det gå kjempebra og alle blir glade. Eller jeg kan la vær å ta henne, og være trygg på at jeg får det hvertfall ikke noe verre enn jeg har det nå, men risikere å aldri få den potensielle drømmehunden.

Men ja, hvor vil jeg med dette? Jeg har vel kanskje bare et behov for å lufte tankene litt for andre som kanskje skjønner seg på dilemmaet, Andre ikke-hundefolk skjønner nemlig ikke greia, og mener jeg selvfølgelig burde være fornuftig og vente til timingen er bedre, Er det helt galskap å i det hele tatt drømme om å få pose og sekk?

Link to comment
Share on other sites

  • Replies 63
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Igjen, tusen tusen takk for alle bidrag, tanker og meninger. Og særlig en takk til dere som sa "nei" faktisk, deres tanker har vært ekstra verdifulle for meg. Likevel har jeg bestemt meg for at jeg vi

Søta. Hun har vært her i fire dager nå, og jeg begynner å få et lite intrykk av henne. Det ligger mye arbeid foran oss, særlig mtp kattene. Skulle ikke tro hun var oppvokst med mange av dem. Men hun e

Ett-døgn-med-to-hunder-i-hus-oppdatering: Det går veldig bra! Turene, som var en av mine bekymringer, har vært helt upåklagelige sålangt. Mallefrøken er jo mye i bur, men det får leke tullinger på ter

Posted Images

Basert på det du skriver så ville jeg latt det være, iallefall nå. Jeg skjønner at det er kjipt om muligheten glipper, men jeg skal love deg at det er ikke noe bedre og enten sitte med dårlig samvittighet eller å omplassere pga dårlig samvittighet (pga manglende tid/krefter etc) enn det er å se at denne hunden potensielt får et annet hjem hos noen andre. Nå er det jo bare dere som faktisk vet hvordan dere har det og hva dere kan greie, men det virker ihvertfall på meg som at det er litt for mye som kan gå galt her. Nå vet jeg heller ikke hva du mener med at dere burde få skikk på Ico, men jeg kan garantere at et evt problem med en hund blir alt annet enn mindre om det kommer en til. Går man med to så er det vanskeligere å håndtere evt situasjoner på best mulig måte, nettopp fordi man har en ekstra å konsentrere seg om, to hunder har også en tendens til å gire opp hverandre, noe som da ofte resulterer i at ting eskalerer og er man skikkelig "heldig" så har man plutselig to stk med samme problem heller enn en.

Men igjen, det er kun dere som egentlig kan svare på det.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Jeg syns du skal prøve, i det minste :) hadde selv en samojed som høres ganske lik ut som din Ico, stress og passeringsproblematikl: og han ble enklere på alle måter av å få en hund nr to i hus. Han fikk en helt annen ro når de var to - det var faktisk enklere å gå tur med de to, enn med samojeden alene :)

Nå endte vi med å omplassere vår samojed etter et års tid med to hunder, men det er strengt talt en annen historie :P

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Erfaringen sålangt er at ico blir bedre på alle områder når han har noen å dele livet med. Det har vi sett når vi har passet andre hunder, eller han har vært hos andre med flere hunder over lengre perioder. Utagerer mindre/aldri på tur, stresser mindre og er alt i alt er mer harmonisk hund. Så for hans del, er jeg ganske trygg på at det blir bedre. Men noen mirakelkur er det nok ikke, og han må fremdeles jobbes med, i tillegg til hund nr to. Hund nr to kan jo ingenting. Hun er som en stueren og miljøtrent valp i voksen kropp. Så det blir mye mer jobb. Hund nr to må få egen tilrettelagt trening, både for å ikke bli avhengig av Ico og fordi jeg vil bruke den i en annen og større grad enn hva ico brukes til, i tillegg til alt grunnleggende. Og for å sikkre meg i større grad at hun ikke plukker opp alle hans unoter.

Men jeg er redd for samvittigheten min. Om jeg ikke strekker til. Det vet jeg ikke før jeg prøver. Men om jeg prøver risikerer jeg jo å sitte igjen enda sårere enn hva jeg er nå...

I det ene øyeblikket er jeg overbevist om at en til hund vil gå utmerket, i neste øyeblikk vet jeg at jeg ikke bør påta meg mer. Like hellig overbevist av begge deler.

Link to comment
Share on other sites

Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt henne inn på prøve :) Ellers kommer du til å angre. Du får en god pekepinn på hvordan livet med disse to hundene kommer til å bli hvis du har en prøveperiode og du får kjenne på kroppen om det er dette du ønsker/klarer/har tid til :)

  • Like 4
Link to comment
Share on other sites

Jeg hadde gjort det, jeg. Ellers hadde jeg angra så på det at jeg hadde blitt helt dårlig :P Men samtidig vet jeg at jeg mest sannsynlig hadde endt opp bikkja også da. Jeg mener, hadde det føltes så rett som du beskriver så tror jeg bare ikke det hadde gått etter å ha hatt henne på prøve en liten stund. Men noen ganger får fornuften bare ta seg en bolle, for skal man vente til "rett tid" bestanding så tror jeg jaggu man må vente lenge.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Skal vi se. Du har en baby som krever en del, og en unghund som har små-issues, og en mann som jobber mye og ikke kan avlaste deg noe større, og du ønsker deg en malle som ikke kan noen ting? Jeg håper for din del at du ikke har mange dårlige dager i så fall :)

Jeg hadde ikke gjort det.. Jeg foretrekker at drømmehundene mine ikke blir til mareritt :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg synes det høres mye ut sånn som du beskriver det, men samtidig så unner du deg selv å ta henne inn på prøve.

Hvis du ender opp med å ikke kunne ta henne etter en prøveperiode så kommer det til å gjøre vondt, du kommer til å savne henne, lure på hvordan hun har det hos sine nye eiere, lure på om du ga opp for tidlig. Samtidig så vil du føle de samme tingene hvis hun får nye eiere uten at du har prøvd, bare at et par av punktene blir byttet ut med hvorfor du ikke engang ga det en sjanse.

Jeg er enig med 2ne i at det høres veldig voldsomt ut, men måten du legger saken frem på forteller meg at du allerede har investert mye tanker og følelser i denne hunden, så å la henne gå kommer til å svi uansett.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Guest lijenta

Da jeg hadde storpuddel på krisehjem her så ble jeg utroig glad i han og gud å vanskelig det var å skulel kvitte meg med han. Jeg måtte prøve å tenke rsjonelt og det var i grunnen vanskelig i starten men så fikk ejg høre han kom il et hjem som gav han det han trengte og da ble det i grunnen bare godt å ha gitt han fra meg. For tiden for han og meg var ikke rett.

Jeg tror jeg ville latt denne reise men følge med på kull og hvordan dem utvikler seg for så å bestemem seg for en malle over tid. Når du har oversikten over tiden din

Link to comment
Share on other sites

Mine tanker:

Jeg tenker at det viktigste er ikke hva du burde eller ikke burde gjøre. Det viktigste er hvor mye du brenner for dette, hvor mye du selv ønsker det. Ja, det vil bli mye jobb, noe du selv er klar over. Du må finne ut selv om du har overskudd og ressurser nok til og ta den jobben dette er. Om dette er riktig i deres liv er det dermed bare du som vet. :)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Basert på det du skriver så ville jeg latt det være, iallefall nå. Jeg skjønner at det er kjipt om muligheten glipper, men jeg skal love deg at det er ikke noe bedre og enten sitte med dårlig samvittighet eller å omplassere pga dårlig samvittighet (pga manglende tid/krefter etc) enn det er å se at denne hunden potensielt får et annet hjem hos noen andre. Nå er det jo bare dere som faktisk vet hvordan dere har det og hva dere kan greie, men det virker ihvertfall på meg som at det er litt for mye som kan gå galt her. Nå vet jeg heller ikke hva du mener med at dere burde få skikk på Ico, men jeg kan garantere at et evt problem med en hund blir alt annet enn mindre om det kommer en til. Går man med to så er det vanskeligere å håndtere evt situasjoner på best mulig måte, nettopp fordi man har en ekstra å konsentrere seg om, to hunder har også en tendens til å gire opp hverandre, noe som da ofte resulterer i at ting eskalerer og er man skikkelig "heldig" så har man plutselig to stk med samme problem heller enn en.

Men igjen, det er kun dere som egentlig kan svare på det.

Skal vi se. Du har en baby som krever en del, og en unghund som har små-issues, og en mann som jobber mye og ikke kan avlaste deg noe større, og du ønsker deg en malle som ikke kan noen ting? Jeg håper for din del at du ikke har mange dårlige dager i så fall :)

Jeg hadde ikke gjort det.. Jeg foretrekker at drømmehundene mine ikke blir til mareritt :)

Jeg må si jeg støtter disse to innleggene. Nå vet jeg ikke hva hva slags schæfer eller malle som er i henne. Det er en alvorlig stor sjans å ta til seg en slik potensiell kruttpakke når du er i den situasjonen du er i om vi snakker brukslinjer, og litt smårusk fra showlinjer kan jo bli riktig så stas ...

Nå har hannhunden din litt issues, og vi som har litt erfaring med både belgere og schæfere, kan trygt si deg at slikt smitter oftere over på enn ikke ... Sorry, men nei fra meg også, aldri i verden om jeg ville gjort noe slikt. Nå ville jeg ikke tatt i en slik blanding om jeg fikk den kastet etter meg da, men det er meg :P

Det kan hende dette går superbra, men sjangsene for at det går skikkelig dritt er store. Vil du ta den sjansen?

Lykke til, uansett hvilke valg du tar :)

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Jeg syns det er vanskelig å si hva jeg selv ville gjort i den situasjonen - selv ut i fra din gode beskrivelse. Men det kan være noe med at jeg ikke har egne barn, er enda ung og planlegger ikke barn i veldig nærmeste fremtid heller :P Ut i fra hva du forteller virker det som det kanskje er litt mye å ta på seg - spesielt med hunden du har fra før. Men samtidig lever jeg litt etter "regelen": "Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn ikke å ha gjort". Men når det er sagt, gjelder det ikke i alle tilfeller. Kanskje dette er et slikt tilfelle? Kanskje ikke? Jeg vet ikke, jeg kjenner ikke deg/dere eller deres livssituasjon, så jeg vet helt ærlig ikke hva jeg hadde gjort. Jeg hadde kanskje prøvd, men skjønner frykten din også hvis det ikke skulle gå. Men da tenker jeg at det er nok bare noe du må forberede deg på og går det ikke så ikke tenk negativt, men heller positivt. Jeg liker også å tenke at hvis det ikke kanskje går denne gangen, okei, kjipt og surt og leit det, men da var det nok bare ikke meningen at det var nå det skulle skje. At det liksom er en grunn til det. Det høres kanskje litt klisjè ut men men :P Jeg vet som sagt ikke svaret, og vet ikke om det jeg kom med er noe særlig fornuftig/hjelpsomt heller. Er vel bare mine tanker som fløy litt ut etter å ha lest dette. Jeg ønsker dere ihvertfall lykke til uansett hvilket valg dere tar! :)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Tusen takk til alle som har tatt seg tiden til å lese hele den lille avhandlingen min ( :icon_redface: ) og ikke minst svare. Det er godt å se hva andre folk tenker, selvom det ikke nødvendigvis gjør at jeg blir mer enig med meg selv :P

For å oppklare litt ang Ico... Det er ikke store issues det er snakk om, og mye av greia er nok alderen og tror jeg. Han er såvidt bikket to år, og han er veldig unghund på veldig mange områder. Veldig valpete også på mange måter. Han er som en valp i voksen kropp, proppet full av hormoner :P Men jeg syns han blir bedre for hver dag som går nå, han lander mer og mer, trasser mindre, og er mer og mer motakelig for kommandoer, selvom han koker av stress. Og han er en veldig god hund, og på ingen måte en problemhund. Men likevel en hund som krever litt mer enn ingenting. Men med han vil det nok ikke bli mer arbeid av en nr to i hus, heller motsatt. Han fungerer som sagt veldig mye bedre når han har selskap enn når han ikke har det. Han er ikke det jeg er mest bekymret for.

Videre ang at det er en malle(mix) det er snakk om, så er dette en veldig bedagelig malle, i den grad mulig. Et par av søsknene har gått til forsvaret, men hun her ville aldri kunne hevde seg der, fordi hun er altfor lite hefig. Hun er ingen ideel bruksmalle, men heller en blomstermalle - sånn bortsett fra at hun ikke er renraset ;) Hun kan funke fint for meg, men ikke for noen som ønsker seg en heftig brukshund. Jeg føler meg veldig trygg på at jeg kunne stortrives med den hunden, men veien dit kommer til å kreve en hel del jobb, og spørsmålet er jo om jeg har muligheten til å påta meg det nå. Og hvis ikke nå, når da?

Jeg hadde heller aldri dratt til en malleoppdretter og kjøpt meg en valp derifra. Jeg trenger fremdeles ikke hva en gjennomsnittlig malle kan gå god for. Og å gå til en oppdretter og si jeg vil ha en bedagelig malle - det er bare tullete :P Da bør jeg heller finne meg en annen rase. Rasen er vel mer en guilty pleasure enn en realistisk drøm. Dog er dette individet en realistisk drøm, og det er det som gjør det så fordømt vanskelig.

Stort sett er jeg veldig for at man skal prøve å leve ut drømmene sine, og at det er bedre å angre på noe man har gjort enn motsatt. Men det bør jo ikke gå på bekostning av andre. Samboeren min vil helst ikke ha to hunder nå, selvom han har sagt ja, så det går litt på samvittigheten min der og. Og sønnen min må få alt det han krever, der er jeg ikke villig til å fire på noe som helst. Nå fortiden har vi mange flere gode dager enn dårlige, og stort sett ville det ikke vært noe problem med to hunder. Men så kommer de dårlige dagene. De dagene med lite overskudd, og superneedy baby som okkuperer all tiden. Da er det ikke plass til en til hund, samtidig som jeg skal ha god samvittighet for den. Det vil nok gå, men spørsmålet er jo hvor hyggelig det er for alle parter. Og hvordan lillemann er, han forandrer seg jo nesten fra uke til uke. Jeg aner ikke hvordan neste uke vil være, fordi han utvikler seg så raskt.

Link to comment
Share on other sites

Mitt svar er ikke så mye basert på hvor mange unger, hvor mange bikkje, hvilken raser eller hvilken alder, men mer på at jeg får litt inntrykk av at du selv føler at det kanskje blir for mye for deg/dere i den situasjonen dere er i nå. Dårlige dager blir som du sier ikke noe bedre av dårlig samvittighet fordi man ikke greier alt man burde osv, å når man vil noe veldig så er det ikke heller alltid veldig enkelt å si nei, det gikk ikke å kvitte seg med hunden som man har blitt glad i, selv om det ikke er en dans på roser hele tiden. Men som sagt, det er basert på startinnlegget, og det er jo ikke så mye. De eneste som har hele bildet og som kan ta avgjørelsen er jo dere.

Edit: Og de fleste hunder blir jo bedre av å ha andre stødige hunder rundt seg, spm er jo bare hvor sannsynlig det er at en _ung_ malle/sch ikke plukker opp noen unoter av den andre heller enn motsatt.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Veldig sant og riktig oppfattet, Malamuten, og det er det som holder meg igjen og. De dårlige dagene som kommer med ujevne mellomrom, den evige samvittighetsfølelsen, og frykten for å miste noen man er glad i. Det er mye som kan gå galt, og risikoen er også relativt stor slik jeg ser det. Men likevel. Det kan bli så sinnsykt bra hvis det går bra. Det kan være en drøm som går i oppfyllelse, en enda rikere hverdag for både to- og firbente, og jeg kan få meg den etterlengtede treningskompisen som dessverre ikke har i ico. Jeg har så veldig veldig lyst til at det skal gå bra, men faktorene som evt jobber imot er så uforutsigbare og ukontrollerbare at det er ikke bare opp til meg. Jeg tror ikke jeg kan klare å vite hvordan det går uten å prøve, men jeg tør ikke å prøve i frykten for å mislykkes. Åååh... at det skal være så vanskelig! Jeg vil jo så veldig gjerne...

Link to comment
Share on other sites

Hva om du prøver for en kort periode da? et par uker? Da får du jo dannet deg et lite bilde av hvordan det kan bli. Dog må du også være innstilt på at det vil bli tøft å levere henne tilbake om det ikke funker. Det skader jo ikke å prøve sånn sett.

Link to comment
Share on other sites

Enig med Tonje.

Ja, det blir vanskelig og vondt å eventuelt måtte levere henne tilbake, men da har du i hvertfall prøvd. Da vet du. Da slipper du "hva hvis"-en. Jeg hadde ikke klart å la være å prøve når det er så "lett" (i forhold til oppdretter/venninne, ikke deg selv) å levere henne tilbake. Jeg tror den vonde følelsen man får av å evt måtte levere hunden tilbake er "bedre" og går fortere over enn den evige "hva hvis".

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Tusen takk for svar. Dere er gode :flowers: Jeg hadde nok sagt det samme om det gjalt noen andre, men plutselig blir det mye vanskeligere når man sitter i situasjonen selv :lol:

Jeg skal besøke hunden (og venninna mi :P ) i løpet av uka. Da skal jeg kjenne enda litt mere på det.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Det virker som du virkelig vil dette, og det man virkelig vil får man som regel til. Du er jo lidenskapelig interessert i hund, og det er tross alt forskjell på vilja til hundefolk og 'folk som har hund'. Nå vet ikke jeg hvordan babyen din er, men nattevandring med minsten på armen er en fase, det blir lettere når rutinene begynner å sitte. Selv valgte jeg å få valp når jeg gikk i mammapermisjon, synes det var veldig praktisk å kjøre inn en valp når jeg allikevel gikk hjemme. Hadde to voksne hunder fra før, alle tre er aktive jakthunder. Du burde prøve, det kan hende at det går helt greit eller det kan hende det blir for mye. I så fall slipper du hvertfall å lure på hvordan det hadde blitt og kan legge det fra deg.

  • Like 5
Link to comment
Share on other sites

Jeg hadde helt klart gått for det. Du skriver så lidenskapelig om denne hunden, så jeg ville helt klart tatt henne på prøve når du sier det er så lett å gi henne tilbake, HVIS det eventuelt ikke skulle fungere. Du vil dette, av hele ditt hjerte, og da er det bedre å ha prøvd og tenkt at det gikk ikke, enn å sitte igjen med "hva hvis", som en sa over her.

Det minner egentlig litt om min situasjon. Jeg har hverken barn, samboer, utdanning eller heltidsjobb. Nettopp ferdig på videregående, har allerede en hund på 3 år med bittelitt issues. Likevel satser jeg på at ting ordner seg til senhøsten/vinteren, for nå har jeg fått klarsignal fra en skikkelig god oppdretter at jeg får Mallevalp. Det er det jeg vil. Jeg vet det kommer til å kreve utrolig mye, både ifht jobb + hund + valp, men også når jeg finner ut hva jeg skal studere. Jeg har ikke en like strevsom hverdag som deg, men den er relativt usikker per nå, men jeg satser likevel på at det går fint. Når jeg har funnet det kullet som er "mitt", som jeg vet jeg virkelig vil ha fra, da orker jeg ikke vente. Og når du har såpass greie forhold, som tilsier at du kan gi henne tilbake etter en prøveperiode, da hadde jeg ikke nølt med å ta henne. I hvert fall for en periode.

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
    • Guest
      Spesielt svar, med en rekke ubegrunnende antagelser som ikke er relevante i vår sammenheng. Spørsmålene ble stilt på et tidspunkt hvor vi bl.a. hadde fokus på ro-trening og innkalling. Labradorer brukes til mange type arbeidsoppgaver. I noen settinger er det å kunne finne roen og kunne slappe av i ulike miljøer viktig. Foreslår at når du kommer over hundeeiere som holder hund i bur hele dagen, eller Facebook-innlegg som plager deg - så tar du det opp direkte med dem det gjelder.
    • Føles som jeg har vunnet noe stort nå. Den mengden feel good biokjemikalier utløst av å rekke moppe gulvet uten å vekke valp, og i tillegg rekke få rusk og hybelkaniner fjernet før det ble spredd utover igjen. Han åpnet øynene og løftet hodet med spisse ører akkurat i det hybelkaninene ble feid opp med den enda gøyere biteleken kosståstøvbrett. Den følelsen. Først snike rundt som en tyv i natten for å unngå bli tatt på fersken med en mopp i bevegelse, og nå regelrett rusa på mestring og glede. Hva skal noen med kokain når en kan oppnå det samme med husarbeid rundt en sovende valp?  Han ser forøvrig fort ut som en litt tjukk labradoodle med den valpeklippen, ja. Kosemose søtnos når han ikke leker ulvevalp og trener til selvstendig matauk.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...