Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilken farge på hunden velger dere?


bianka
 Share

Recommended Posts

Hahahaha, med finsk lapphund utvikler fargen seg i lang tid, så der er man ikke garantert noen ting når det kommer til farge. Selv er jeg veldig svak for finske lapphunder som har litt lys farge i ansiktet, helst krem. Men de er liksom sykt vakre uansett!

Og som med mennesker, pent ytre funker aldri alene ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 106
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes overhodet ikke det er negativt å ha fargepreferanser jeg. Man har jo preferanser på alt mulig annet liksom. Selvfølgelig gjør det valgalternativene færre, men det gjør preferanse på kjønn

Rosa. Alltid rosa. Utenom det er det kun tricolor som gjelder.

Hvis jeg i det kullet jeg håper å få på egen tispe i løpet av sommeren bare djevelhunden kan se å få løpetid, hadde kunnet få en korrekt tegna black'n tan, en korrekt tegna rød og en korrekt tegna ses

Jeg har mine favoritt farger på rasen min, men kjenner rasen godt og vet så innmari vell at å velge hund etter farge, ja da ekskluderer du mange utrolig bra foreldre, og en potensiell supervalp. Så nei, jeg velger først kull etter foreldre jeg liker og som har egenskaper jeg leter etter, så kan man jo heller håpe på at den valpen man ha lyst på tilfredsstiller kraven man har til mentalitet. Det eneste jeg ikke er så glad i er dilute fargene, så de prøver jeg å styre unna.

Jeg selger heller ikke valper etter farge, men etter hva slags egenskaper valpene viser og hva jeg tror kan passe kjøperne.
De aller fleste har fargepreferanser til å begynne med, men de fleste synes ikke det er så farlig etterhvert og innser at andre ting er viktigere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes sort/hvite bordere med brune øyne er litt kjedelig, og jeg er ikke no glad i hvite huskier. Dere kan jo gjette hva jeg har... :P

AH'er gidder jeg ikke valper på, og finner jeg den perfekte voksne omplasseringshunden så kan den se ut som en turkis sagkrakk om den vil. Om det blir vorsteh neste gang derimot så går jeg for valp, og da skal jeg også være såpass ærlig at jeg nok blir å velge en helbrun framfor skimmel om valpene er like i magefølelse/egenskaper ellers.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker godt mørke hunder, spesielt tricolor med bare et lite bliss om de har det. (Ikke uten grunn at jeg valgte den mørkeste beaglevalpen av de 2 hannene vi hadde å velge imellom, rimelig svak for en lys tispe også, men tispe var vist uaktuelt.)

Blue Merle er jeg helt klart veldig svak for, men der er jeg mer kresen på tegninger, BM må ha et pent tegnet ansikt syns jeg,

Sobel etc er en farge jeg generelt har oversett i de fleste sammenhenger, men har fått nye øyne på denne fargen i det siste. Dog foretrekker jeg dem også mørke.

Rød og rødbrun er vel den fargen jeg liker minst.

Egenskaper er uansett mye viktigere for meg i denne omgang. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Hehe, vel.

Jeg håpet jo på at den Chihuahua'en jeg skulle ha, skulle bli langhåret og helt hvit, eventuelt langhåret black'n tan slik som mamma.

Jeg skulle ha en gutt, hvis det kom en gutt, det var det viktigste, og det kom en av hver.

Han som kom var riktignok hvit når han ble født, men han er korthåret som pappa, og endte opp med samme farge som pappa: Beige.

Nå spiller det overhodet ingen rolle hvilken farge han har.

I kullet som kom etter, var det faktisk en som nesten ble akkurat slik langhåret og lys som jeg hadde tenkt meg, men da var det ikke aktuelt lenger, selv om jeg fikk tilbud om valp fra det kullet også.

Men, jeg kunne tenkt meg en mørk farge på neste hund, uten at jeg hverken har bestemt konkret farge, eller rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg velger brun så lenge jeg kan :) I kullet til Ida var det to brune, men alle i kullet var utrolig like i gemytt, så da kunne jeg ta meg friheten til å velge etter farge. Må si at det var bildet av de to brune som gjorde at jeg sendte forespørsel i utgangspunktet. Hadde nok ikke gjort det om ikke. Skal jeg ha flere AH vil jeg gjerne ha brune, men det finnes ikke så mange brune, så vi får se om det dukker opp et bra kull med brunt i :). Har en drøm om å parre Ida med en brun hann! Åååå :D

Synes brune hunder er fantastisk fine. Kanskje det kommer av å ha vokst opp med vorsteh? :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I bunn og grunn ganske ubetydelig.

Men hadde jeg stått med ett jevnt kull og ikke klart velge så hadde jeg muligens endt med farge valg.

Jeg liker feks best helfargete hunder, og har en stor fascinasjon for dilute farger. Det er derfor de to neste kullene mine ikke kan gi dilute eller svart. Men faktisk kan gi red and tan. Den fargen jeg liker minst på rasen min (selv om alle andre tydeligvis syns det er favoritt farge utenom meg :lol: )

Ikke alle nei.... :P

________________________

På AK foretrekker jeg helfarget, men om man kom dit at man skulle velge mellom farger, så foretrekker jeg sjokoladebrun, blå og svart. Det vil på ingen måte si at jeg hadde valgt vekk en god hund fordi den var rød eller fawn :)

Edit: når den tid kommer at jeg skal ha en familie/tur/kompishund så kan jeg finne på å velge vekk en konkret farge fordi jeg ikke synes den er noe pen.

Endret av *mokken*
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er supersvak for brune hunder! Så håper det kommer en brun lapphund i kullet vi venter på. Men, vi kjøper ikke bare utfra farge. Alt det andre må også stemme. Så passer ikke den brune men en annen med en annen farge gjør går vi for den selv om den ikke er brun :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte på bakgrunn av farge sist jeg kjøpte hund. Dvs jeg hadde fått kjøpt valp i det kullet jeg ønsket, og der kunne jeg velge mellom gul og svart hann.

Lurte litt på det, men valgte gul fordi tispa vi har fra før er svart (brindle), og tenkte det kunne være greit med den forskjellen.

Jeg skal nok ha Labrador neste gang også, og jeg tror jeg kommer til å velge kull etter farge (etter at gemytt og helse er hensyntatt). Det er jo så mange kull, så det er ikke vanskelig å finne et godt kull med den fargen man vil ha. Neste blir gul eller brun.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kommer farge i siste rekke hos meg, men dersom jeg kunne velge på sheltie så hadde det blitt en pent farget blue merle. På whippet er jeg glad i de helt mørke, nesten sorte, med brindler. Og helst med hvitt bliss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forrige og første hunden min var en veldig mørk Engelsk Setter tispe med delt ansikt i svart/ hvitt med prikker. Om jeg skal ha samme rase en gang senere kommer jeg til styre unna om det er en valp i lignende farger. Rett og slett for at det minner for mye om Vanja <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer absolutt til å ha farge i bakhodet ved valg av neste hund. Jeg liker ikke beige belgere, og helst ikke en svak maske. Sistnevnte går fint om uttrykket er godt, og "pandafjes" har vokst på meg, så det kan også gå, men beige og bleik med lite svarte hår vil jeg absolutt ikke ha. Grå er kult, men den må være mørk nok - ikke bleik. Skal jeg ha svart, skal den være svart. Jeg liker ikke hvitt på svarting.

Ellers er jeg svak for svart/hvit, blue/grå-merle og tric.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg velger ikke den fargen som er finest men velger vekk det som ikke er fint i mine øyne.

Hvilke farger som er fint varierer fra rase til rase, men whippeten foretrekker jeg lys. Havanaisen er fine men mindre fin i sort eller sort/hvit.

Når jeg skulle velge valp var individet viktigere enn fargen. Jeg tar ikke med meg en valp jeg ikke liker som er fawn..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

en skikkelig lekker mørkbrun med klare hvite tegn, sånn nesten sjokoladebrun. Det er

Det kjedeligste med de er at de blir ganske så lyse på sommeren... *titter bort på min oransj-lyse-brune lapphund som egentlig er skikkelig mørkbrun* :lol::P

@Baskerville ja, ser det særlig på Leo og andree brune lapper at fargen og tegningene endrer seg mye fra de er valper og lenge. Leo var skikkelig skololadebrun som valp, er fortsatt på vinteren, men tegningene han hadde er mindre synlige, utenom det hvite brystet hans. Men på sommeren blir han myyye lysere, tegningene varierer også i sterkhetsgrad med året, men noen av de er nok helt borte :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...