Hvordan reagerer du på knurring?

[mara]

Er det normalt for mange at hundene knurrer mot eier? (regner med du mener i negativ forstand, ikke bare grynting for at man beveger seg i sengen e.l.)

Enkelte i denne tråden skriver jo om hverdagslig knurring. Det opplever jeg aldri, vet derfor ikke hvordan jeg hadde reagert. Forventer at hundene mine bruker andre signaler om jeg gjør noe de ikke liker (hvilket de også gjør, siden jeg ikke har opplevd dette). Men mulig jeg misforstår, og at man snakker om grynting/brumming og ikke knurring i den forstand.

[MiO]

Jeg blir litt småsjokkert over at det er så mange som aksepterer at en hund som knurrer for både det ene og det andre i dagliglivet. Selv ville jeg blitt veldig nervøs og vàr i omgang med en hund som drev med knurring til stadighet. Knurring kan være en trussel fra hundens side, og at familiehunden skulle finne det for godt å drive og true oss i hytt og vær, det hadde jeg hatt vanskelig for å godta.

Knurring under lek skjer hele tiden, men da er det helt klart lek og har en annen tone. 100% godtatt knurring, selvfølgelig.

Jeg tenker godt etter nå, og kunne først ikke komme på noen tilfeller der noen av mine hunder har knurret til meg eller oss i familien. Men så kom jeg på det: av mine to hunder er det kun den ene, hannen, som har knurret mot meg noengang. Det har skjedd noen få ganger i forbindelse med stell (børsting). Han likte ikke at jeg prøvde og gre han under buken, i nærheten av "skrotet" hans. Derfor har jeg barbert litt under der, for å slippe griseri med urin i pelsen som lager skitne floker. Og når pelsen er klippet kort der, slipper jeg å gre, så da slipper vi situasjonen der han kan komme til å knurre. Min reaksjon på den slags knurring? Han fikk skarpt tilsnakk av meg da han prøvde å bestemme selv at han ikke skulle børstes, og etter et par-tre ganger så ga han seg med det siden han fikk svar tilbake om å bare hoppe og drite i det. Nå sitter han og innfinner seg med sin skjebne, med et oppgitt og lett lidende uttrykk i fjeset når han gres. Jeg tror han i smug liker å gres oppå ryggen og langsmed sidene da, for da begynner han å blunke sånn sakte og søvnig :- ) Han får en liten hundekjeks til avslutning på det hele da, så det er plaster på såret for all den "lidelse" jeg utsetter han for

Kan aldri huske at tispen jeg har, har knurret noen gang mot meg - ikke annet enn under drakamplek, men da er det jo ikke reell knurring med aggressive undertoner, men kun lek.

Begge hundene mine har en yndlingsplass når de er inne; de ligger på sofaryggen og kikker ut gjennom det store stuevinduet vårt. Da ser de inngangspartiet og hvem som kommer og går både til oss og til naboene. Da hender det jeg hører han lille tøffingen min (hannhunden) knurrer når han ser noe han ville likt å kjefte på. Blir det lengre knurring, annet enn et lite knurr bare, så ber jeg han kutte ut. Da gjør han det. Jeg forteller han at naboer har lov til å komme og gå uten at han skal bry seg. De forsøker ikke komme inn til oss eller i vår hage, så det får han tåle uten å ty til knurring.

[Malamuten]

Enkelte i denne tråden skriver jo om hverdagslig knurring. Det opplever jeg aldri, vet derfor ikke hvordan jeg hadde reagert. Forventer at hundene mine bruker andre signaler om jeg gjør noe de ikke liker (hvilket de også gjør, siden jeg ikke har opplevd dette). Men mulig jeg misforstår, og at man snakker om grynting/brumming og ikke knurring i den forstand.

Men det er langt ifra alle som skriver hverken at det er vanlig eller at deres hund gjør det til stadighet, og de fleste har understreket at det kommer an på hva som ligger bak knurringen. Og mange har vell ikke sagt at det er deres hund som knurrer heller, de har bare svart på spm om hvordan de ville reagert.

Knurring er språk, det er 100forskjellige betydninger alt ettersom hvordan de knurrer og hvilket kroppsspråk som suplerer. Det kan også være forskjell på raser hvor lett det kommer lyd, men det trenger ikke ha noe med trussel adferd og gjøre.

[Castella]

Jeg har aldri opplevd at noen av mine hunder har knurret til meg.

De kan knurre til andre hunder og til hverandre og det er som regel greit

[Guest 2ne]

Jeg pleier å fike opp hundene mine om de knurrer jeg, og svarer de så får de regelrett juling

Neida, jeg gjør ikke det (må vel presisere og tydeliggjøre at det var en fleip), men jeg er åpenbart ikke like tolerant for dette naturlige språket som resten av sonisene er. Det er naturlig for tenåringer å banne til mora si også, det betyr ikke at jeg syns det er greit, f.eks.

Hvordan jeg håndterer det, kommer helt an på hvorfor bikkja knurrer, selv om det er lenge siden jeg hadde en hund som mente at det var en naturlig del av "samtalen" vår - og den hunden var en omplassert sak som hadde lært at knurring ga han vilja si, så han regner jeg egentlig ikke med.

Hvis de forsvarer ett eller annet, så sier jeg bare "særlig" og tar fra de det de forsvarer allikevel (og siden jeg lærte at det å kunne bytte ting er veldig greit med den før nevnte omplasseringshunden, så skjer det så å si aldri at mine hunder forsvarer noe ovenfor meg). Hvis de knurrer fordi jeg lugger de, så sier jeg bare "særlig" og fortsetter å børste de. Hvis de knurrer fordi de mener at jeg sitter for nære de i sofaen, så sier jeg bare "særlig" og sitter der jeg satt - og har de noe mer å si om den saken får de lov å ligge på gulvet. Kort sagt, så tror jeg at jeg bare sier "særlig" og gjør det jeg hadde tenkt til å gjøre selv om hunden knurrer. De må gjerne mene noe om det jeg gjør, men det er faktisk jeg som bestemmer her, så vi gjør det jeg har tenkt å gjøre allikevel - og jeg har ikke hatt voksne hunder som har knurra til meg annet enn i svært spesielle situasjoner.

[lucy]

Fjotten brumlet en del da han var i puberteten og skulle ha en mening om alt, men jeg lærte meg fort at jeg bare måtte ignorere det og gjøre som jeg hadde tenkt til uansett. Nå kan han brumle litt (men en særs forsiktig liten brumling!) om jeg blir litt påtrengende i kosen når han ikke vil ha kos, det respekterer jeg selvfølgelig og lar han få fred. Men ser ikke på det som knurring, er bare en pitteliten brumling, liksom. Om jeg ikke skulle latt han i fred, hadde han gitt seg med det.

Jeg ville aldri fysisk straffet knurring (kan ikke komme på noen situasjon der jeg ville gjort det i hvert fall), men jeg ville ignorert det og fortsatt det jeg holdt på med om hunden knurret fordi den var uenig med meg i at den skulle børstes eller hva det nå skulle vært, og om en hund hadde knurret fordi jeg satte meg ved siden av den i sofaen eller fordi jeg ba den gå ned fra sofa/seng hadde det vært marsj ned på gulvet. Knurring er en del av språket, og ser ikke nødvendigvis på det som "farlig", men man kan jo ikke ha en hund som driver og knurrer hele tiden? Avhengig av hvorfor hunden knurrer må man enten sørge for at hunden ikke blir satt i situasjoner der den føler den må knurre, eller be den skjerpe seg?

Om hunden knurret/oppførte seg på en sånn måte at jeg følte det ubehagelig å "tvinge gjennom" viljen min, ville jeg ikke hatt den/hatt noe med den å gjøre.

[roxie88]

Havanaisen på 5 år kan jeg ikke huske har knurret til meg. Han knurrer mye til unghunden da når han blir lei av han

Unghunden knurrer noe helt innmari når vi leker, det blir helt ville lyder

[Pringlen]

Om en voksen hund knurrer til meg som i "slutt med det du gjør" eller "hold deg unna" - så sier det meg at hunden ikke stoler på meg og det jeg gjør med den. Og sånne hunder vil jeg ikke ha!! Nå har jeg bare hatt en hund som mente noe om håndtering på den måten, og han ble heller ikke veldig gammel...

(knurring som i del av lek, kosebrumming osv. er noe helt annet - men det er jo ikke veldig vanskelig å skille alvor og ikke)

[Khela]

Jeg har aldri opplevd at noen av mine hunder har knurret til meg.

De kan knurre til andre hunder og til hverandre og det er som regel greit

Samme her. Aldri blitt knurret til av hundene mine, med unntak da vi rehabiliterte Frøya. Hun var jo ødelagt og redd, så der jeg ga jeg henne spacen hun trengte i stedet for å korrigere og dermed stå i fare for å forsterke redselen.. Hun var jo redd, stolte ikke på oss. Etter at hun ble trygg har hun ikke kommet med knurring mot oss annet enn når vi klipte klør. Det ga seg etterhvert det også.

Jeg vil ikke ha en hund som knurrer til meg av ingenting. Bunner det i redsel/usikkerhet jobber jeg jo med det, er det bare bitching så får de klar beskjed om at det ikke er akseptabelt. Gir ikke bitchinga seg vil jeg ikke ha mer med hunden å gjøre.

Edit: Knurring i lek er helt greit.

[idastef]

Isac er veldig vokal, og knurrer mange ganger om dagen. Men dette er for oppmerksomhet, for å si at han er sulten eller vil ut, for å si hei og velkommen til folk istedenfor å bjeffe, og ikke minst når han lærer seg nye triks med klikkeren. Da knurres det høylydt når han tenker! Han vil aller helst bjeffe høyt og skingrende, men det er ikke greit, så da behersker han seg til knurring i steden. Innimellom går det over til mjau.

Med andre hunder knurrer han også over en lav sko. Han knurrer når han hører andre bjeffe, eller hvis han får stå lenge nok for å kikke på dem. Men i hilsing knurrer han ikke, da står han bare musestille til han angriper den andre :/ Ergo vi hilser ikke. Skulle veldig gjerne ønske at han heller knurret og fikk avstand i den situasjonen når han føler seg ukomfortabel. Har også ressursforsvar på mat, så får ikke mat og tyggesaker sammen med andre.

Hvis han knurrer som varsling sier jeg bare "slapp av, jeg vet det, de kommer ikke hit" eller noe sånt, og da er det greit. På andre hunder vet jeg at han er usikker, så det ville vært idiotisk å korrigere det, her er det avstandsøkning og desensitivering som gjelder. Han har aldri knurret på meg på noen negativ måte.

[Emilie]

Knurring bør aldri straffes, da det eneste man oppnår er å fjerne en del av hundens språk.

Det er jo ikke riktig. Det trenger ikke å være det eneste man oppnår, selv om jeg ikke anbefaler noen å straffe knurring.

[Tabris]

Det er jo ikke riktig. Det trenger ikke å være det eneste man oppnår, selv om jeg ikke anbefaler noen å straffe knurring.

Det er kanskje ikke det eneste man oppnår, men det er en stor fare for at det er et av resultatene.

Det å straffe knurring tror jeg er noe som henger igjen fra den tiden hvor knurring ble tolket som obsternasighet og utfordring av flokklederen. Og at hunden derfor måtte settes på plass for å "vise hvem som er sjefen".

[Djervekvinnen]

Jeg var heller ikke vant til knurring før jeg fikk en "Knurrer". Jeg ble ganske paff og usikker når det skjedde første gangen og reagerte med å skulle straffe. Men etter hvert som man bli kjent med hunden og skjønner at dette er bare "personlighet" så ser man ikke på det som noe big deal. Ikke er jeg redd hunden eller usikker med han rundt andre folk. Man lærer seg hunden å kjenne og hvilke grenser de har, og litt knurring er ikke verdens undergang. Jeg har lært at det er nesten like vanlig som det er uvanlig I hvert fall ettersom tiden går og jeg hører mer og mer om dette og at dette kan være en del av rasen jeg har.

Det er ikke bare å få bort, det eneste du oppnår er å fjerne knurret, men hunden har alikevel de samme følelsene i seg, så det må man bare akseptere. Noen har lavere intimterskel og andre må bare prøve å ha siste ordet. Det er lov å prøve seg

[simira]

Det er jo ikke riktig. Det trenger ikke å være det eneste man oppnår, selv om jeg ikke anbefaler noen å straffe knurring.

Det er kanskje ikke det eneste man oppnår, men det er en stor fare for at det er et av resultatene.

Det å straffe knurring tror jeg er noe som henger igjen fra den tiden hvor knurring ble tolket som obsternasighet og utfordring av flokklederen. Og at hunden derfor måtte settes på plass for å "vise hvem som er sjefen".

Jeg er enig med Emilie her. Det er også forskjell på å konsekvent slå hardt ned på knurring (altså overhodet ikke tillate det) og detå korrigere eller overse i enkelte situasjoner. Som å overse den som enkelte her gjør f.eks. i forbindelse med stell, bytting osv. "Nei vel, så liker du det ikke, men du skal likevel". En form for "straff" eller ihvertfall ikke se det signalet som hunden gir.

Dersom en av hundene mine begynner å småknurre på en annen hund på avstand kan jeg godt korrigere det med et "nei", men sørger da også for at avstanden økes, eller ihvertfall ikke blir minsket. Knurring mot meg/andre folk i situasjoner jeg forventer at de godtar (forsvar av sofa osv.) hadde jeg heller ikke tillatt (dvs. hadde da korrigert ved å jage ned), men heller aldri opplevd med egne hunder tror jeg.

[Tabris]

Men hvorfor mener dere knurring skal korrigeres?

Merk at jeg ikke sier at hvis en hund knurrer så skal den alltid "få viljen sin". Men knurring er jo ikke annet enn en beskjed fra hunden om at den ikke er komfortabel med situasjonen og ønsker avstand. Hvorfor skal en slik kommunikasjon i seg selv korrigeres?

[SunsetYang]

Enig med Tabris her.

Altså, om ungen din kom bort til deg og sa f.eks. "jeg liker ikke den mannen, han er skummel", ville du korrigert det, eller jobbet med barnets usikkerhet? Nå sier jeg ikke at hunder er barn, men det er vår jobb å veilede de gjennom livet, og for å få til dette er det (etter min mening) viktig å la hunden kommunisere på den måten de kan.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

[simira]

Det handler ikke om å korrigere selve knurringen, men det som ligger bak. I tillegg til å være et avstandssøkende signal, så er det også en trussel. Uansett hvor mye jeg synes det er greit at hunden sier fra at den er ubekvem, så er det IKKE greit at den truer hverken meg eller tantebarna. Man prøver selvfølgelig å unngå situasjonen eller gjøre noe med den på sikt, men av og til må man brannslukke.

[Raksha]

Kasko er en brummer/sinnaveps. Stort sett gir vi f i om han forteller hva han mener om ting, han går ikke lenger. Han slipper ikke "unna" ting selv om han brummer og kjefter. Han bare er sånn. Ta han for det, annet enn å fortsette med det vi driver med, ser jeg ikke noe poeng i, det er rett og slett slik han er. Men hadde Lupin, eller Hottie, eller Kahlo da jeg hadde henne, begynt sånn så hadde jeg blitt bekymret. Fordi de ER ikke slik. Gir det mening? Kasko er vokal, han bruker brumming, vræling, knurring, jodling mye. Sinnaknurring har jeg vel kun hørt mot mennesker om vi skal ha han ut av sofaen og det har blitt veeeldig sent før vi får lagt oss. Da kan han bli sint, men slipper ikke unna med det likevel. Så da gir han seg og går bannende avgårde.

[Tabris]

Det handler ikke om å korrigere selve knurringen, men det som ligger bak. I tillegg til å være et avstandssøkende signal, så er det også en trussel. Uansett hvor mye jeg synes det er greit at hunden sier fra at den er ubekvem, så er det IKKE greit at den truer hverken meg eller tantebarna. Man prøver selvfølgelig å unngå situasjonen eller gjøre noe med den på sikt, men av og til må man brannslukke.

Men når du korrigerer knurringen, så tolker ikke hunden det som en korrigering på det som ligger bak. Det er jo derfor vi har problemet med hunder som går rett til biting - fordi knurring har blitt straffet. Hunden er like utrygg, evt. er like nær en trussel, den mister bare en del av det advarende språket sitt.

[simira]

Men når du korrigerer knurringen, så tolker ikke hunden det som en korrigering på det som ligger bak. Det er jo derfor vi har problemet med hunder som går rett til biting - fordi knurring har blitt straffet. Hunden er like utrygg, evt. er like nær en trussel, den mister bare en del av det advarende språket sitt.

Og hoppet du over det avsnittet jeg skrev om konsekvent straff av knurring kontra av og til i gitte situasjoner? Og at straffen består i "nei" og fjerning, i verste fall ignorering av signalet?

[M&M]

Kan aldri huske at hunden har knurra mot meg annet enn i lek. I leken er det 100% lystbetont, og jeg synes det er helt greit! Har en litt vokal rase, så hun "snakker" en del - særlig når hun blir gira eller glad. Noen av lydene kan gli over i noe som kan ligne et knurr, men det heller ser jeg ikke på som noe annet enn rase og personlighet. Men noen av vennene mine som ikke har noe erfaring med hunder har stilt spørsmål ved snakkingen, og har lurt på om hun er sint. Men det er jo tvert i mot koselyder hun lager

[Tabris]

Og hoppet du over det avsnittet jeg skrev om konsekvent straff av knurring kontra av og til i gitte situasjoner? Og at straffen består i "nei" og fjerning, i verste fall ignorering av signalet?

Mitt spørsmål var ment generelt til de som mener det er riktig å korrigere knurring, ikke bare til deg. Ignorering vil jeg ikke kalle korrigering. (Korrigering er vel egentlig bare et pent ord for straff). For uansett hva situasjonen er, så kan jeg ikke se at hunden vil tolke det som noe annet enn straff for selve knurringen, ikke det som ligger bak.

[Trillian]

Vi brant oss litt på det starten. Vi var veldig opptatt av å skulle "respektere signalene" til valpen når vi fikk han, dvs han lærte veldig kjapt at hvis vi skulle gjøre noe han ikke ville for eksempel tørke poter, flytte han, ta på halsbånd osv kunne han bare knurre også trakk vi oss unna ( i.e respekterte signalene)

Dette gikk jo ikke etterhvert, han hadde jo en mening om alt. Han fikk veldig lav terskel for å knurre. Fant ut at den beste balansen var å bare rolig gjennomføre det jeg hadde bestemt meg for. Liksom " greit, jeg hører at du ikke vil men dette må vi" men jeg kan roe ned tempoet litt. Være litt forsiktigere i bevegelsene, men hvis han ikke gir seg da må jeg ta han i barten ( forsiktig altså for jeg kan ikke ha en hund som konkurrere hver gang jeg gjør noe som ikke er super kult.

[Emilie]

Det er kanskje ikke det eneste man oppnår, men det er en stor fare for at det er et av resultatene.

Det å straffe knurring tror jeg er noe som henger igjen fra den tiden hvor knurring ble tolket som obsternasighet og utfordring av flokklederen. Og at hunden derfor måtte settes på plass for å "vise hvem som er sjefen".

Jeg tolker faktisk knurring i enkelte tilfeller som obsternasighet.

[Guest Michellus]

Angus knurrer for det meste for å svare tilbake om han må gjøre noe han ikke vil. Kall det protest om du vil. Gå ned fra sofa og senger f.eks, da kommer han med sine dype bromlelyder. Det blir ignorert glatt og han må bare gjøre det han får beskjed om Å gå inn i bilburet er også noe han gjerne prøver å unngå, gjerne ved å gi meg et skinnbitt på veien inn. På sånne ting som det så driter jeg i hva bikkja har å si jeg, han skal rett og slett.

Hadde derimot en person vært veldig påtrengende på han og han hadde respondert med å knurre, så hadde jeg nok bedt personen om å trekke seg tilbake og ikke oppføre seg påtrengende. Nå har dette aldri skjedd da Angus elsker kontakt med mennesker generelt.

Knurring under lek har jeg aldri sett på som noe negativt. Han knurrer generelt når han er oppspilt og synes noe er morsomt, så ser ikke på det som noe å slå ned på.