Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Er det normalt for mange at hundene knurrer mot eier? (regner med du mener i negativ forstand, ikke bare grynting for at man beveger seg i sengen e.l.)

Enkelte i denne tråden skriver jo om hverdagslig knurring. Det opplever jeg aldri, vet derfor ikke hvordan jeg hadde reagert. Forventer at hundene mine bruker andre signaler om jeg gjør noe de ikke liker (hvilket de også gjør, siden jeg ikke har opplevd dette). Men mulig jeg misforstår, og at man snakker om grynting/brumming og ikke knurring i den forstand.

  • Svar 114
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Damer damer: slik jeg leser dere så rumler/knurrer både Mim sine og Kaja sine hunder like skummelt. Noe sier meg at mim sin bare "rumler" når han blir jagd ned fra sofaen. Han stiller seg ikke opp på

Anser som knurring som helt naturlig, og alle hunder som knurrer er ikke dust i hodet nei. Men å ta vekk språket hos en hund, anser jeg ikke som naturlig. Om man ikke tar med den prating og bromlingen

Knurring er stort sett greit. Det er språk, noe jeg ønsker at de skal ha! Ingen av mine knurrer mot meg, med unntak av da Tuf gikk på kortison og spiste ALT han fant og jeg prøvde å ta det fra han. Da

Skrevet

Jeg blir litt småsjokkert over at det er så mange som aksepterer at en hund som knurrer for både det ene og det andre i dagliglivet. Selv ville jeg blitt veldig nervøs og vàr i omgang med en hund som drev med knurring til stadighet. Knurring kan være en trussel fra hundens side, og at familiehunden skulle finne det for godt å drive og true oss i hytt og vær, det hadde jeg hatt vanskelig for å godta.

Knurring under lek skjer hele tiden, men da er det helt klart lek og har en annen tone. 100% godtatt knurring, selvfølgelig.

Jeg tenker godt etter nå, og kunne først ikke komme på noen tilfeller der noen av mine hunder har knurret til meg eller oss i familien. Men så kom jeg på det: av mine to hunder er det kun den ene, hannen, som har knurret mot meg noengang. Det har skjedd noen få ganger i forbindelse med stell (børsting). Han likte ikke at jeg prøvde og gre han under buken, i nærheten av "skrotet" hans. Derfor har jeg barbert litt under der, for å slippe griseri med urin i pelsen som lager skitne floker. Og når pelsen er klippet kort der, slipper jeg å gre, så da slipper vi situasjonen der han kan komme til å knurre. Min reaksjon på den slags knurring? Han fikk skarpt tilsnakk av meg da han prøvde å bestemme selv at han ikke skulle børstes, og etter et par-tre ganger så ga han seg med det siden han fikk svar tilbake om å bare hoppe og drite i det. Nå sitter han og innfinner seg med sin skjebne, med et oppgitt og lett lidende uttrykk i fjeset når han gres. Jeg tror han i smug liker å gres oppå ryggen og langsmed sidene da, for da begynner han å blunke sånn sakte og søvnig :- ) Han får en liten hundekjeks til avslutning på det hele da, så det er plaster på såret for all den "lidelse" jeg utsetter han for :D

Kan aldri huske at tispen jeg har, har knurret noen gang mot meg - ikke annet enn under drakamplek, men da er det jo ikke reell knurring med aggressive undertoner, men kun lek.

Begge hundene mine har en yndlingsplass når de er inne; de ligger på sofaryggen og kikker ut gjennom det store stuevinduet vårt. Da ser de inngangspartiet og hvem som kommer og går både til oss og til naboene. Da hender det jeg hører han lille tøffingen min (hannhunden) knurrer når han ser noe han ville likt å kjefte på. Blir det lengre knurring, annet enn et lite knurr bare, så ber jeg han kutte ut. Da gjør han det. Jeg forteller han at naboer har lov til å komme og gå uten at han skal bry seg. De forsøker ikke komme inn til oss eller i vår hage, så det får han tåle uten å ty til knurring.

  • Like 1
Skrevet

Enkelte i denne tråden skriver jo om hverdagslig knurring. Det opplever jeg aldri, vet derfor ikke hvordan jeg hadde reagert. Forventer at hundene mine bruker andre signaler om jeg gjør noe de ikke liker (hvilket de også gjør, siden jeg ikke har opplevd dette). Men mulig jeg misforstår, og at man snakker om grynting/brumming og ikke knurring i den forstand.

Men det er langt ifra alle som skriver hverken at det er vanlig eller at deres hund gjør det til stadighet, og de fleste har understreket at det kommer an på hva som ligger bak knurringen. Og mange har vell ikke sagt at det er deres hund som knurrer heller, de har bare svart på spm om hvordan de ville reagert. :)

Knurring er språk, det er 100forskjellige betydninger alt ettersom hvordan de knurrer og hvilket kroppsspråk som suplerer. Det kan også være forskjell på raser hvor lett det kommer lyd, men det trenger ikke ha noe med trussel adferd og gjøre.

  • Like 2
Skrevet

Jeg pleier å fike opp hundene mine om de knurrer jeg, og svarer de så får de regelrett juling :aww:

Neida, jeg gjør ikke det (må vel presisere og tydeliggjøre at det var en fleip), men jeg er åpenbart ikke like tolerant for dette naturlige språket som resten av sonisene er. Det er naturlig for tenåringer å banne til mora si også, det betyr ikke at jeg syns det er greit, f.eks.

Hvordan jeg håndterer det, kommer helt an på hvorfor bikkja knurrer, selv om det er lenge siden jeg hadde en hund som mente at det var en naturlig del av "samtalen" vår - og den hunden var en omplassert sak som hadde lært at knurring ga han vilja si, så han regner jeg egentlig ikke med.

Hvis de forsvarer ett eller annet, så sier jeg bare "særlig" og tar fra de det de forsvarer allikevel (og siden jeg lærte at det å kunne bytte ting er veldig greit med den før nevnte omplasseringshunden, så skjer det så å si aldri at mine hunder forsvarer noe ovenfor meg). Hvis de knurrer fordi jeg lugger de, så sier jeg bare "særlig" og fortsetter å børste de. Hvis de knurrer fordi de mener at jeg sitter for nære de i sofaen, så sier jeg bare "særlig" og sitter der jeg satt - og har de noe mer å si om den saken får de lov å ligge på gulvet. Kort sagt, så tror jeg at jeg bare sier "særlig" og gjør det jeg hadde tenkt til å gjøre selv om hunden knurrer. De må gjerne mene noe om det jeg gjør, men det er faktisk jeg som bestemmer her, så vi gjør det jeg har tenkt å gjøre allikevel - og jeg har ikke hatt voksne hunder som har knurra til meg annet enn i svært spesielle situasjoner.

Skrevet

Fjotten brumlet en del da han var i puberteten og skulle ha en mening om alt, men jeg lærte meg fort at jeg bare måtte ignorere det og gjøre som jeg hadde tenkt til uansett. Nå kan han brumle litt (men en særs forsiktig liten brumling!) om jeg blir litt påtrengende i kosen når han ikke vil ha kos, det respekterer jeg selvfølgelig og lar han få fred. Men ser ikke på det som knurring, er bare en pitteliten brumling, liksom. Om jeg ikke skulle latt han i fred, hadde han gitt seg med det.

Jeg ville aldri fysisk straffet knurring (kan ikke komme på noen situasjon der jeg ville gjort det i hvert fall), men jeg ville ignorert det og fortsatt det jeg holdt på med om hunden knurret fordi den var uenig med meg i at den skulle børstes eller hva det nå skulle vært, og om en hund hadde knurret fordi jeg satte meg ved siden av den i sofaen eller fordi jeg ba den gå ned fra sofa/seng hadde det vært marsj ned på gulvet. Knurring er en del av språket, og ser ikke nødvendigvis på det som "farlig", men man kan jo ikke ha en hund som driver og knurrer hele tiden? Avhengig av hvorfor hunden knurrer må man enten sørge for at hunden ikke blir satt i situasjoner der den føler den må knurre, eller be den skjerpe seg?

Om hunden knurret/oppførte seg på en sånn måte at jeg følte det ubehagelig å "tvinge gjennom" viljen min, ville jeg ikke hatt den/hatt noe med den å gjøre.

  • Like 1
Skrevet

Havanaisen på 5 år kan jeg ikke huske har knurret til meg. Han knurrer mye til unghunden da når han blir lei av han :P

Unghunden knurrer noe helt innmari når vi leker, det blir helt ville lyder :D

Skrevet

Om en voksen hund knurrer til meg som i "slutt med det du gjør" eller "hold deg unna" - så sier det meg at hunden ikke stoler på meg og det jeg gjør med den. Og sånne hunder vil jeg ikke ha!! Nå har jeg bare hatt en hund som mente noe om håndtering på den måten, og han ble heller ikke veldig gammel...

(knurring som i del av lek, kosebrumming osv. er noe helt annet - men det er jo ikke veldig vanskelig å skille alvor og ikke)

Skrevet

Jeg har aldri opplevd at noen av mine hunder har knurret til meg.

De kan knurre til andre hunder og til hverandre og det er som regel greit

Samme her. Aldri blitt knurret til av hundene mine, med unntak da vi rehabiliterte Frøya. Hun var jo ødelagt og redd, så der jeg ga jeg henne spacen hun trengte i stedet for å korrigere og dermed stå i fare for å forsterke redselen.. Hun var jo redd, stolte ikke på oss. Etter at hun ble trygg har hun ikke kommet med knurring mot oss annet enn når vi klipte klør. Det ga seg etterhvert det også.

Jeg vil ikke ha en hund som knurrer til meg av ingenting. Bunner det i redsel/usikkerhet jobber jeg jo med det, er det bare bitching så får de klar beskjed om at det ikke er akseptabelt. Gir ikke bitchinga seg vil jeg ikke ha mer med hunden å gjøre.

Edit: Knurring i lek er helt greit.

Skrevet

Isac er veldig vokal, og knurrer mange ganger om dagen. Men dette er for oppmerksomhet, for å si at han er sulten eller vil ut, for å si hei og velkommen til folk istedenfor å bjeffe, og ikke minst når han lærer seg nye triks med klikkeren. Da knurres det høylydt når han tenker! Han vil aller helst bjeffe høyt og skingrende, men det er ikke greit, så da behersker han seg til knurring i steden. Innimellom går det over til mjau.

Med andre hunder knurrer han også over en lav sko. Han knurrer når han hører andre bjeffe, eller hvis han får stå lenge nok for å kikke på dem. Men i hilsing knurrer han ikke, da står han bare musestille til han angriper den andre :/ Ergo vi hilser ikke. Skulle veldig gjerne ønske at han heller knurret og fikk avstand i den situasjonen når han føler seg ukomfortabel. Har også ressursforsvar på mat, så får ikke mat og tyggesaker sammen med andre.

Hvis han knurrer som varsling sier jeg bare "slapp av, jeg vet det, de kommer ikke hit" eller noe sånt, og da er det greit. På andre hunder vet jeg at han er usikker, så det ville vært idiotisk å korrigere det, her er det avstandsøkning og desensitivering som gjelder. Han har aldri knurret på meg på noen negativ måte.

Skrevet

Knurring bør aldri straffes, da det eneste man oppnår er å fjerne en del av hundens språk.

Det er jo ikke riktig. Det trenger ikke å være det eneste man oppnår, selv om jeg ikke anbefaler noen å straffe knurring.

Skrevet

Det er jo ikke riktig. Det trenger ikke å være det eneste man oppnår, selv om jeg ikke anbefaler noen å straffe knurring.

Det er kanskje ikke det eneste man oppnår, men det er en stor fare for at det er et av resultatene.

Det å straffe knurring tror jeg er noe som henger igjen fra den tiden hvor knurring ble tolket som obsternasighet og utfordring av flokklederen. Og at hunden derfor måtte settes på plass for å "vise hvem som er sjefen".

  • Like 1
Skrevet

Jeg var heller ikke vant til knurring før jeg fikk en "Knurrer". Jeg ble ganske paff og usikker når det skjedde første gangen og reagerte med å skulle straffe. Men etter hvert som man bli kjent med hunden og skjønner at dette er bare "personlighet" så ser man ikke på det som noe big deal. Ikke er jeg redd hunden eller usikker med han rundt andre folk. Man lærer seg hunden å kjenne og hvilke grenser de har, og litt knurring er ikke verdens undergang. Jeg har lært at det er nesten like vanlig som det er uvanlig :P I hvert fall ettersom tiden går og jeg hører mer og mer om dette og at dette kan være en del av rasen jeg har.

Det er ikke bare å få bort, det eneste du oppnår er å fjerne knurret, men hunden har alikevel de samme følelsene i seg, så det må man bare akseptere. Noen har lavere intimterskel og andre må bare prøve å ha siste ordet. Det er lov å prøve seg :P

Skrevet

Det er jo ikke riktig. Det trenger ikke å være det eneste man oppnår, selv om jeg ikke anbefaler noen å straffe knurring.

Det er kanskje ikke det eneste man oppnår, men det er en stor fare for at det er et av resultatene.

Det å straffe knurring tror jeg er noe som henger igjen fra den tiden hvor knurring ble tolket som obsternasighet og utfordring av flokklederen. Og at hunden derfor måtte settes på plass for å "vise hvem som er sjefen".

Jeg er enig med Emilie her. Det er også forskjell på å konsekvent slå hardt ned på knurring (altså overhodet ikke tillate det) og detå korrigere eller overse i enkelte situasjoner. Som å overse den som enkelte her gjør f.eks. i forbindelse med stell, bytting osv. "Nei vel, så liker du det ikke, men du skal likevel". En form for "straff" eller ihvertfall ikke se det signalet som hunden gir.

Dersom en av hundene mine begynner å småknurre på en annen hund på avstand kan jeg godt korrigere det med et "nei", men sørger da også for at avstanden økes, eller ihvertfall ikke blir minsket. Knurring mot meg/andre folk i situasjoner jeg forventer at de godtar (forsvar av sofa osv.) hadde jeg heller ikke tillatt (dvs. hadde da korrigert ved å jage ned), men heller aldri opplevd med egne hunder tror jeg.

  • Like 1
Skrevet

Men hvorfor mener dere knurring skal korrigeres?

Merk at jeg ikke sier at hvis en hund knurrer så skal den alltid "få viljen sin". Men knurring er jo ikke annet enn en beskjed fra hunden om at den ikke er komfortabel med situasjonen og ønsker avstand. Hvorfor skal en slik kommunikasjon i seg selv korrigeres?

Skrevet

Enig med Tabris her.

Altså, om ungen din kom bort til deg og sa f.eks. "jeg liker ikke den mannen, han er skummel", ville du korrigert det, eller jobbet med barnets usikkerhet? Nå sier jeg ikke at hunder er barn, men det er vår jobb å veilede de gjennom livet, og for å få til dette er det (etter min mening) viktig å la hunden kommunisere på den måten de kan.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

  • Like 1
Skrevet

Det handler ikke om å korrigere selve knurringen, men det som ligger bak. I tillegg til å være et avstandssøkende signal, så er det også en trussel. Uansett hvor mye jeg synes det er greit at hunden sier fra at den er ubekvem, så er det IKKE greit at den truer hverken meg eller tantebarna. Man prøver selvfølgelig å unngå situasjonen eller gjøre noe med den på sikt, men av og til må man brannslukke.

  • Like 2
Skrevet

Kasko er en brummer/sinnaveps. Stort sett gir vi f i om han forteller hva han mener om ting, han går ikke lenger. Han slipper ikke "unna" ting selv om han brummer og kjefter. Han bare er sånn. Ta han for det, annet enn å fortsette med det vi driver med, ser jeg ikke noe poeng i, det er rett og slett slik han er. Men hadde Lupin, eller Hottie, eller Kahlo da jeg hadde henne, begynt sånn så hadde jeg blitt bekymret. Fordi de ER ikke slik. Gir det mening? Kasko er vokal, han bruker brumming, vræling, knurring, jodling mye. Sinnaknurring har jeg vel kun hørt mot mennesker om vi skal ha han ut av sofaen og det har blitt veeeldig sent før vi får lagt oss. Da kan han bli sint, men slipper ikke unna med det likevel. Så da gir han seg og går bannende avgårde. :lol:

Skrevet

Det handler ikke om å korrigere selve knurringen, men det som ligger bak. I tillegg til å være et avstandssøkende signal, så er det også en trussel. Uansett hvor mye jeg synes det er greit at hunden sier fra at den er ubekvem, så er det IKKE greit at den truer hverken meg eller tantebarna. Man prøver selvfølgelig å unngå situasjonen eller gjøre noe med den på sikt, men av og til må man brannslukke.

Men når du korrigerer knurringen, så tolker ikke hunden det som en korrigering på det som ligger bak. Det er jo derfor vi har problemet med hunder som går rett til biting - fordi knurring har blitt straffet. Hunden er like utrygg, evt. er like nær en trussel, den mister bare en del av det advarende språket sitt.

  • Like 1
Skrevet

Men når du korrigerer knurringen, så tolker ikke hunden det som en korrigering på det som ligger bak. Det er jo derfor vi har problemet med hunder som går rett til biting - fordi knurring har blitt straffet. Hunden er like utrygg, evt. er like nær en trussel, den mister bare en del av det advarende språket sitt.

Og hoppet du over det avsnittet jeg skrev om konsekvent straff av knurring kontra av og til i gitte situasjoner? Og at straffen består i "nei" og fjerning, i verste fall ignorering av signalet?

Skrevet

Kan aldri huske at hunden har knurra mot meg annet enn i lek. I leken er det 100% lystbetont, og jeg synes det er helt greit! :) Har en litt vokal rase, så hun "snakker" en del - særlig når hun blir gira eller glad. Noen av lydene kan gli over i noe som kan ligne et knurr, men det heller ser jeg ikke på som noe annet enn rase og personlighet. Men noen av vennene mine som ikke har noe erfaring med hunder har stilt spørsmål ved snakkingen, og har lurt på om hun er sint. Men det er jo tvert i mot koselyder hun lager :)

Skrevet

Og hoppet du over det avsnittet jeg skrev om konsekvent straff av knurring kontra av og til i gitte situasjoner? Og at straffen består i "nei" og fjerning, i verste fall ignorering av signalet?

Mitt spørsmål var ment generelt til de som mener det er riktig å korrigere knurring, ikke bare til deg. Ignorering vil jeg ikke kalle korrigering. (Korrigering er vel egentlig bare et pent ord for straff). For uansett hva situasjonen er, så kan jeg ikke se at hunden vil tolke det som noe annet enn straff for selve knurringen, ikke det som ligger bak.

Skrevet

Vi brant oss litt på det starten. Vi var veldig opptatt av å skulle "respektere signalene" til valpen når vi fikk han, dvs han lærte veldig kjapt at hvis vi skulle gjøre noe han ikke ville for eksempel tørke poter, flytte han, ta på halsbånd osv kunne han bare knurre også trakk vi oss unna ( i.e respekterte signalene)

Dette gikk jo ikke etterhvert, han hadde jo en mening om alt. Han fikk veldig lav terskel for å knurre. Fant ut at den beste balansen var å bare rolig gjennomføre det jeg hadde bestemt meg for. Liksom " greit, jeg hører at du ikke vil men dette må vi" men jeg kan roe ned tempoet litt. Være litt forsiktigere i bevegelsene, men hvis han ikke gir seg da må jeg ta han i barten ( forsiktig altså :) for jeg kan ikke ha en hund som konkurrere hver gang jeg gjør noe som ikke er super kult.

Skrevet

Det er kanskje ikke det eneste man oppnår, men det er en stor fare for at det er et av resultatene.

Det å straffe knurring tror jeg er noe som henger igjen fra den tiden hvor knurring ble tolket som obsternasighet og utfordring av flokklederen. Og at hunden derfor måtte settes på plass for å "vise hvem som er sjefen".

Jeg tolker faktisk knurring i enkelte tilfeller som obsternasighet.
  • Like 2
Guest Michellus
Skrevet

Angus knurrer for det meste for å svare tilbake om han må gjøre noe han ikke vil. Kall det protest om du vil. Gå ned fra sofa og senger f.eks, da kommer han med sine dype bromlelyder. Det blir ignorert glatt og han må bare gjøre det han får beskjed om :) Å gå inn i bilburet er også noe han gjerne prøver å unngå, gjerne ved å gi meg et skinnbitt på veien inn. På sånne ting som det så driter jeg i hva bikkja har å si jeg, han skal rett og slett.

Hadde derimot en person vært veldig påtrengende på han og han hadde respondert med å knurre, så hadde jeg nok bedt personen om å trekke seg tilbake og ikke oppføre seg påtrengende. Nå har dette aldri skjedd da Angus elsker kontakt med mennesker generelt.

Knurring under lek har jeg aldri sett på som noe negativt. Han knurrer generelt når han er oppspilt og synes noe er morsomt, så ser ikke på det som noe å slå ned på.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har kjøpt nye håndklær, nytt sengetøy, nødklær og et par mer brukbare klespakker fra Finn, men mange av de såkalt berikede klærne er helt unike og har høy affeksjonsverdi. Bl.a. den nevnte singletten, som var det første fairtrade sertifiserte plagget jeg fant. Original Max Havelaar, fra før de byttet navn til Fairtrade. Den kostet omtrent 250 kr for tjue år siden og har trofast holdt stand gjennom hver eneste sommer siden. Med alt arbeidet jeg har lagt ned i den nå, så er Gucci fast fashion for tacky træsh hoes til sammenlikning.  Fordi jeg har vært en så etisk bevisst shopper og bygget en garderobe jeg kunne gå moralsk rakrygget i, så er det ikke bare, bare for meg å handle nytt. Favorittbutikken Libe er nedlagt, og jeg liker ikke kolleksjonene de gode merkene (som Komodo og Monkee Genes) har for øyeblikket. Nudie har heldigvis jeans jeg liker, men utover dem ser det svart ut. Derfor velger jeg redde det som reddes kan.  Alt av ulltøy må byttes fordi proteinfibre går bokstavelig talt i oppløsning i høy pH. Ikke bare undertøy som ikke er så farlig hvordan ser ut, men affeksjonsverdi Komodo blazer, kåpe, skjerf og lue, kjole, skjørt og flere bukser. Det er virkelig en smerte å vente på plagg jeg vil ha fra de merkene jeg liker. Trendene for tiden faller ikke i smak. Nøstebarn har fortsatt de samme plaggene de alltid har hatt, men er selvsagt utsolgt for de riktige fargene.  Jeg drar det antakelig så langt at jeg demonterer en jakke vevd og sydd i Sverige, fra et svensk merke som gikk konkurs og ikke lenger tilbyr noe nytt, for å unngå skade elgskinnet på utsiden mens jeg renser innsiden.  ..ikledd pølsedrakt fra Biltema, fordi jeg ikke hadde nevneverdig lyst til å legge penger i kassa til noen såkalt grønn butikk da jeg trengte emergency beskyttelse mot klima etter den fanatiske grønnskallen fra den sekterisk klorofyllkommunistiske kloakken av ruspsykotisk økolååågiske fotsoldater fra MDG beriket både garderoben min og miljøet med det ufortynnede insektsmiddelet sitt. Biltema klær med pølsemotiv på var det mest aggressive motsvaret jeg kunne finne som traumeterapi. Made in China av helt ny polyester, fraktet fossilt fra andre siden av planeten og med bilder av svinekjøtt på. Jeg slo til og det føltes bra.     
    • Er det ikke bedre å kaste klærne og kjøpe nye, det burde dekkes av innboforsikringen? Litt jobb, men føles tryggere likevel?
    • Det hjelper også å legge den i glovarmt vann etter vask, for å drepe mikroorganismene før du tørker den hurtig et varmt sted med god ventilasjon. De formerer seg lett under tørkeprosessen om du ikke har kverket dem skikkelig. Vaskemiddel hjelper bare med å få hardføre mikroorganismer delvis ut av stoffet, det dreper dem ikke, mange blir sittende igjen, og vannet i maskinen holder ikke 60° lenge nok. 
    • Vi er stadig opptatt med konsekvensene av å ikke ha skaffet boligalarm i tide. Jeg oppdaget som sagt at det var noe galt med tekstilene. Både fordi jeg nær klødde til blods og det sved og stakk intenst i huden av klær og spesielt håndklær, men også fordi de produserte et merkelig slags silikonisfisert skum da jeg ville skylle hva jeg trodde var bly fra blypastaen i vannrørene ut med omvendt osmose renset vann. Det var en lang prosess med ymse kjemikalier og lange samtaler med Grok for å identifisere stoffet som Karate Zeon 5 CS. Insecticidet inneholder 5% lambda-cyhalothrin, i lipid emulsjon inni mikrokapsler av polyuretea, i surfaktant. De såkalte fyllstoffene utgjør 95% av produktet, som skal blandes 10-30 mL med 20-100L vann før bruk. ...på planter. Det oppgis å være såkalt vannfast 24t etter sprøyting, noe jeg kan signere på at det er.  Vannfast og vannavstøtende og dundre meg potte lufttett. En video av et par favorittjeans før rens:  https://photos.app.goo.gl/BVPCtf7cAqZAckvx5 Boblene på slutten der kom ut av enden på buksebenet nedi bøtta, ikke gjennom stoffet. Prosessen med å få dette plantevernmiddelet UT av tekstiler innebærer å måtte knuse mikrokapslene for å gjøre virkestoffet tilgjengelig for hydrolyse med base. Jeg valgte sentrifugering for å knuse, som fungerte utmerket. Halveringstid for virkestoffet er 7 dager i pH 9 ved standard trykk og temperatur, i ren vannløsning. Når stoffet sitter inni tekstilfibre, omgitt av 95% fyllstoff.. En må opp i pH og temperatur, og en må ha noe som lokker det lipofile virkestoffet ut av sofaen på gutterommet for å øke sannsynligjeten for et vellykket møte med OH-. De to molekylene ville bare scrollet forbi hverandre på datingapps uten litt hjelp. Det har gått mange 5L kanner salmiakk og grønnsåpe, noen kanner Biltema Grovrens, Ovn- og Grillrens, isopropanol, rødsprit og Vanish OxyAction til soaking i døgn. Å bevege tekstilene nevneverdig during soak har vært uaktuelt pga gassene. Jeg har vært så heldig å få supplere teoretisk kjemikunnskap med praktisk erfaring med bl.a. HCN og kan fortelle at tekstiler dynket i ufortynnet Karate Zeon 5 C, bløtlagt i pH 13-14, de vil produsere forholdsvis mye HCN, så å åpne en lukket beholder som har stått i to døgn - lukket for å hindre pH i å synke ved fordampning av ammoniakk eller bufring med karbonsyre fra opptak av CO2 fra luften - å åpne en sånn beholder uten å ha et ordentlig avtrekksskap krever at en forstår seg på molekylvekt i gassblandinger og legger seg flat, om en ikke har dykkeutstyr.  Steg 1 og 2 i prosessen var forholdsvis smooth sailing. Et illustrasjonsfoto tatt før en lunsjpause: Så, etter å ha knust kapslene og hydrolisert det kraftig lipofile virkestoffet til mer vannløselige produkter, så får en lære om mikroplast.  Det hvite er ikke såpe, det er mikrokapsel debris fra en liten singlet oppi den bøtta. Mikrokapselrestene begynner ikke slippe tekstilen før etter at virkestoffet er brutt ned. De er lagd av samme materiale som deler av elastanfibre. Gummi'ish, med trykk på ish. De er ikke hydrofile, men har heller ingen affinitet til annet enn elastan og polyamid av hva jeg har sett så langt, og flyter opp i vann når de løsner fra tekstilene. Mengdene...  Uten å overdrive, det har antakelig gått mer enn et tonn varmtvann til å skylle debris ut av den ene singletten i den bøtta på bildet. Den er _nesten_ ren nå. Tidkrevende, fordi den må tørke mellom, da svulmede bomullsfibre holder mer mikroplast fanget enn tørre fibre gjør. Vaskemaskin er lite hjelpsom fordi den tømmer nedover, og plastgugga blir liggende igjen oppå plagget. Vi har holdt på i flere uker nå. Rinse, repeat.  Edeward er drittlei og deprimert. Han er sjalu på tekstiler og bøtter og vann og har henfalt til å rive av seg pelsen i mangel på bedre å ta seg til, fordi han pga pelsstellet på rasen har fått for seg at jeg liker ham bedre uten pels, så han gnager og river den ut for å komme ovenpå i konkurransen mot bøtter og vann og klær. Dette er hans eget verk.  På den positive siden ser han nå på bading med helt nye øyne. Når nødhjelpsarbeidet for å redde unike klesplagg med høy affekskonsverdi innimellom ryddes bort er det endelig hans tur til å få min oppmerksomhet og kjærlighet, og vask av skjegg og bart har blitt mye lettere og krever lavere kompensasjon enn tidligere.  For øyeblikket er han utålmodig, fordi han vet jeg har kjøpt burgere og pølser fra K9 Hundesenter i dag, og han aner at jeg har planlagt noe med de burgerne.     
    • Putt den i en vaskepose i vaskemaskina, og så heng den til tørk et litt varmt sted så den tørker raskt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...