Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Sier alltid hei, smiler eller nikker til folk, noen ganger blir jeg litt paff over folk som ikke gjør det tilbake, men de kan ha noen problemer med det uten at jeg skal dømme dem.

Det som er litt morro er at med årene så har Chicka også begynt å "prate" når jeg sier hei til folk, det kommer en søt pratelyd ut av hun og de fleste smelter for det :wub:

Skrevet

Pleide kun å hilse når jeg var ute i marka, før i tida.
Nå om dagen får de fleste i Tromsø ett litt fårete glis fra meg når vi er ute for å lufte litt, mens jeg prøver å kontrollere en hilselysten BC og en husky som synes at å bedrive parkour mot samtlige vegger/snehauger er det beste i verden. Folk har gjerne latterkrampe før de er forbi meg... :P

  • Like 1
Skrevet

Her i bygda hilser man på alt og alle. "du jeg møtte en som så sånn og sånn ut - hvem er det?" Er ganske standard spørsmål når jegkommer hjem fra tur :lol:

Men på tolga eller lenger ut i sivilisasjonen hilser man bare på kjentfolk.

Skrevet

Ja og nei.

Kommer an på situasjonen.

Går vi tur i et eller annet bysentrum, så nei.

Da smiler jeg til eller hilser på de som viser interesse for hundene, ellers ikke.

På tur ellers, ja ofte.

I butikker for eksempel, alltid.

Dagen blir sååå mye bedre med å være blid, og hilse.

Dette er vel noe som har kommet mer etter hvert som jeg har blitt eldre egentlig.

For øvrig kunne startinnlegget vært skrevet av min samboer.

Bortsett fra den siste delen som omhandler dama.

Gubben her i huset har de siste årene bare hilst mer og mer... :P

Men det er jo en fin vane.

Kanskje er det til og med det som skal til for å gjøre dagen bedre for andre også.

Skrevet

Sier som de fleste her, kommer ann på sted og situasjon. Om jeg er ute på langtur på en ukedag i dårlig vær hilser jeg så klart på de få personene jeg treffer, litt rart å ha gått i en eller flere timer uten å se folk, og så skal man late som man ikke ser den personen man plutselig møter.. Da blir det stort smil og hei. Er det derimot en solskinnssøndag treffer man jo folk hele tiden, så da blir det annerledes, men smiler og svarer selvfølgelig om noen hilser. Er alltid klar til å smile og si hei om noen hilser selv om jeg ikke hadde tenkt å gjøre det, utenom på asfaltturer, men da er det jo aldri noen som hilser heller (bor i tettbebygd strøk, så det hadde vært slitsomt!).

Hadde en fast turrunde på Fløien/Sandviksfjellet med en venninne, og hvis vi gikk der en tirsdag traff vi alltid en gjeng med eldre herrer som gikk tur sammen (går stort sett turer på dagtid) motsatt vei, de kjente oss igjen etter første gang og skulle alltid hilse på hundene (alle måtte hilse på begge hundene før vi fikk gå videre) og slå av en prat med oss sjarmerende unge damer. Kjempehyggelig! Gjorde nesten resten av dagen :) Eldre mennesker er jo stort sett mer pratsomme, så jeg er alltid klar til å hilse og gjerne slå av en prat om jeg treffer eldre mennesker. Ellers er det jo alltid hyggelig å slå av en prat om man treffer pratsomme hundemennesker :)

Skrevet

Jau, stort sett, men ikkje sånn overstrømmande hyggelig nødvendigvis, og ikkje dersom det er mykje folk. Eg vil helst ikkje komme i snakk heller, eit kort hei og eit smil rekker lenge. :P

I småbygder, på fjellet og på stille skogsvegar er det stort sett "helseplikt", men eg brukar aldri å stoppe for å prate, og eg tykkjer det er heilt greit om nokon vil late som at dei er aleine og ikkje eingong ser på meg.

Skrevet

Det kommer nok litt an på hvor vi går tur, men som regel har jeg i det minste alltid et smil og nikk på lur, gjerne et hei og av og til blir det samtaler ut av det :).

Samme her!

Forøvrig er jeg ram på å snakke til folk uten at de forventer det :P Snakker med hvem som helst. Noen liker det og skravler tilbake, andre ikke. Selv butikkansatte må tåle å snakke litt når jeg kommer inn. Haha. Er ekstremt skravlete irl.

Skrevet

For oss kommer det litt an på hvor og kanskje hvor opptatt man er og noen ganger så føles det bare som et hilse moment, andre ganger ikke. Da jeg hadde hest og var ute så hilste jeg alltid (med et nikk e.l.) til både kjørende og gående og det var liksom helt vanlig, ikke like flink på det ellers kanskje, men hilser (hilse er for min del en hver form for annerkjennelse av personen man går forbi, trenger ikke være hei eller verbalt) der det føles naturlig og svarer alltid om andre hilser på meg. Det er jo bare hyggelig :)

Skrevet

Altså,den hilse greia jeg skrev om over her,det var om jeg møter noen ute på tur.Jeg hilser ikke på alle jeg møter på butikken :icon_redface:

  • Like 1
Skrevet

Jeg hilser ikke på alle altså. Er ikke det jeg mente med butikk i alle fall. Men jeg er veldig til å innlede samtaler med folk. Om så på tur. :P skravlete som jeg er. Men bare hilsing gjør jeg på tur, ja. I form av øyekontakt eller et nikk. Har de vi møter en trivelig hund slår jeg gjerne av en prat.

Skrevet

Hilser med ett nikk eller Hei når jeg møter folk i skauen, de jeg slår av en prat med er for det meste jegere. De lurer gjerne på om dette er en skog jeg går mye i og hvor jeg normalt ser dyr og om jeg har jaget opp noe på vår vei.

Jeg går også ofte med musikk i ørene så er ikke helt kontaktbar :P

Skrevet

Jeg må innrømme jeg fryktelig sjeldent sier hei - med mindre det er folk jeg kjenner veldig godt. Rett og slett fordi jeg er fryktelig sjenert av meg, ikke fordi jeg vil være uhøfflig eller noe, men syns det rett og slett er litt skummelt :P Men jeg smiler som oftest da! Eller smiler og nikker liksom. Men på travle steder som f.eks i byen og slikt gjør jeg sjeldent det også.

Skrevet

(Jeg er ganske lysende på å komme forbi pjatt og til kjernen av ting ganske fort, om jeg får si det sjøl).

OT: Hvordan gjør du det? Pjatt er så kjedelig :)

  • 2 weeks later...
Skrevet

Pleier ikke å hilse på folk når jeg går på tur her jeg bor med mindre det er folk jeg kjenner. Er et veldig populært sted å gå tur og det virker ikke som folk er så interessert i å hilse uansett. Steder hvor det er mindre folk, og spesielt på "landet", så er det mer naturlig for meg å hilse hvis jeg treffer på noen :) Men også da kommer det litt an på hvordan de jeg møter er. Er de tydelig i sin egen verden så er det ikke like naturlig å hilse :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for svar 😁 Har vurdert labrador ja, men litt redd for at den hadde spist alt den kom over 😂  Har absolutt vurdert puddel på nytt, men fra en annen oppdretter. Jeg gjorde mye research og kontaktet flere oppdrettere da jeg fikk min første, men det endte ikke så bra allikevel. Var også ikke klar over at de brune var kjent for å være ekstra gal. Jeg startet en puddelgruppe i området da jeg fikk ham og vi dro på jevnlige treff der, så vet jo at ikke alle er like ikke, men det var en del av guttene som var vanskelige å ha med å gjøre.. så hadde valgt tispe om det ble puddel, tenker jeg. Springer spaniel har jeg ikke sett noe på, har ikke særlig erfaring med den type hund. Pelsstell går helt greit. Alle har jo noe stell. Puddel var ganske mye innimellom, men det var jo ikke verre enn at jeg bare kunne glattbarbere ham om jeg ikke orket en periode. Har også blitt klok av skade og innsett at jeg må prioritere trening på ro ute 🫣
    • Ah perfekt! Takk skal du ha for heads up! Hadde litt guffen magefølelse. Takk for tips, sjekker ut disse nærmere  
    • Nydelig puddel! Selv om du var uheldig med denne så finnes det nok stabile og roligere puddler av begge kjønn. Det handler mye om gener og litt om trening. Men jeg tenker med en gang standard labrador av beskrivelsen din. Det er sjelden mye lyd, de er arbeidssomme, men (som alle raser) tåler en rolig dag så lenge de ellers får det de trenger av aktivisering både mentalt og fysisk. Ellers ville jeg kanskje tatt en titt på springer spaniel, men de kan ha litt lyd. Faktorer som spiller inn er hvor mye aktivitet du ser for deg i hverdagen, og hvor mye pelsstell som er ok. Med puddel er du jo litt vant til pelsstell, så jeg antar det går fint?  Puddel med litt bedre research både på oppdretter og linjer kan jo også være en mulighet. De er flotte arbeidshunder, og det er jo en grunn til at de er brukt som servicehunder - da skal de tåle det meste av ulike situasjoner i ulike omgivelser. Hvis det kun var stresset hos denne hunden du ikke likte med puddelen så ville jeg dratt på noen puddeltreff og snakket med noen oppdrettere.
    • Fine puddelen som var min, for å få litt farge inn her 💚
    • Det er sikkert mer enn nok folk som stiller slike spørsmål, men den som intet våger intet vinner 😇 Jeg skal i løpet av de neste par årene få meg en ny hund, men sitter veldig fast når det kommer til valg av rase.. tidligere har jeg hatt Cardigan Welsh Corgi (fikk henne da hun var nesten 10, så ikke full erfaring her) og Storpuddel fra en oppdretter jeg ikke var helt fornøyd med (jeg ba om en rolig og stabil hund jeg kanskje kunne bruke som besøksvenn, fikk en stresset type som hun ville jeg skulle bruke til agility. Da det viste seg at jeg ikke kunne tilby ham en rik nok hverdag som enslig person i leilighet var hennes råd "legg ham ut på Finn). Jeg har noen ønsker til hund:  * Ikke en utpreget varsler. Vi blir to som er relativt sensitiv for lyd, så mye piping og bjeffing inne orker vi ikke.  * Lettrent hund som jeg kan trene lydighet med. Storkoste meg med puddelen og han ga meg mye suksess og mestring, dette vil jeg ha mer av.  * Stabil mentalitet med mulighet til å sitte i ro ute. Dette hadde ikke puddelen. Han er nå snart 6 år gammel og i nytt hjem, men kan fremdeles ikke stå i ro ute uten å få meltdown. Inne var han helt nydelig.  * Energi til trening, men tåler noen dager innimellom med mindre aktivitet. * Ok størrelse, helst rundt medium/"normal" størrelse et sted. Ønsker lydighet og kanskje sykling innimellom, men ikke så stor at den ikke kan være med overalt ellers (som ut i kajakk, kanskje). * Mulighet for å bo med katt uten at det skal være en reell risiko for at jaktinstinkt tar over.. Har vurdert å gå over til tispe etter dramaet med puddelen. Det virket som det slettes ikke var uvanlig med disse litt høyspente guttene som endte opp med å omplasseres fordi de ble "for mye" og jeg har ikke lyst til å gi gjennom det igjen. Har vurdert puddeltispe, feks. Corgien min elsket jeg, men de beina var utrolig upraktisk innimellom..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...