Gå til innhold
Hundesonen.no

Når man innimellom rakner...


Recommended Posts

Skrevet

...en gang i blandt. Når jeg ser filmer fra Kina av hunder som kastes i kokende vann og kokes levende, rever som flås levende slik at blodige skråtter ligger igjen med øyenbevegelser og bevissthet, når angorakaninene hyler og delfinbabyer hugges i levende i biter i japan - alt for økonomiske årsaker .... så rakner det litt for meg innimellom. Jeg lukker øya og ser for meg en gruppe dyrevernsaktivitster som bruker 7th freedom for å hjelpe. Å bare gi opp alt i livet og reise rundt og plaffe ned menneskene som står bak med en 9mm eller noe :P Ja, man har spillt litt for mye COD og splinter cell - men - poenget er at dagdrømmingen hjelper meg takle vondten av dyremishandling. Det er en form for meditasjon.

Hva hjelper DEG til å holde endene sammen når verden blir det lille hakket forjævlig til å holde ut der og da. Når det du ser foran deg får blodet til å koke og du bare ikke vil godta at verden skal være sånn. Går du på hevntokt i hodet, hyler du ut i gata eller takler du det helt fint?

Skrevet

Googler "cruelty videos staged", og går og klapper bikkja? (jeg lover deg at å flå et dyr levende er både uøkonomisk og upraktisk, det blir blod og kroppsvæsker overalt - det er vanskelig nok med et dødt dyr)

Skrevet

(jeg lover deg at å flå et dyr levende er både uøkonomisk og upraktisk, det blir blod og kroppsvæsker overalt - det er vanskelig nok med et dødt dyr)

I noen tilfeller har nok dette vært regelen, dessverre. Sel, bison, osv. har nok lidd av nettopp dette. Elefanter og neshorn lider under et lignende fenomen, hvor det ikke er pelsen, men hornene jegerne er ute etter. Dessverre.

Skrevet

Googler "cruelty videos staged", og går og klapper bikkja? (jeg lover deg at å flå et dyr levende er både uøkonomisk og upraktisk, det blir blod og kroppsvæsker overalt - det er vanskelig nok med et dødt dyr)

Noe som er litt av grunnen til at de kokes halvdød først, så blir flådd og lagt i en oppsamlingshaug, mange enda ved bevissthet.

Jeg takler veldig dårlig slike ting, blir råsint uten å vite hva jeg skal gjøre med det, så ufattelig oppgitt og fortvilet. Første gang jeg, for et par år siden, så et par videoer fra Kina om pelsproduksjon tok jeg med med krøllballen og la meg i senga med henne under dyna i armene mine, der lå hun hele natta med snuten i halsgropen mens jeg lysløst lovet å aldri gjøre henne noe vondt. Dagene etterpå fikk hun veeeeeldig mye tur, for å si det sånn. Mishandling av dyr, barn og vanskeligstilte mennesker er ting som virkelig går innpå dette sippetrynet.

Skrevet

Jeg fikk faktisk en meltdown på tur her for bare noen dager siden. :icon_redface: Jeg gikk og tenkte på all verdens dævelskap (det starter jo ikke med det, det starter med helt andre ting, og så begynner hodet og surre and thus starts a vicious circle) og så på den lille nutterompa til Imouto i tet og den late bolla Aiko som tutla ved siden av meg, og jeg klarte bare ikke tanken på at noen med vitende vilje er slemme med sånne. Så vi måtte stoppe på gata og susse og kose. Imouto hoppa villig opp i fanget mitt og bare var der mens jeg dramatisk hulka inn i nakken hennes ( :D ), mens Aiko måtte slepes inn og tenkte sikkert at jeg ødela stilen hennes fullstendig, men der og da måtte jeg bare gi dem alt jeg hadde. :heart:

Jeg går på mye tokt i hodet mitt. Mental regnskogsaktivisme/terrorisme er veldig beroligende feks, det samme med drømmen om en hippiebevegelse hvor alle plutselig forstår at vi må være snille med hverandre og andre skapninger og blir veldig lure mtp ressursfordeling. Og selvsagt bevisste forbrukerstrategier både mtp shopping og hvor jeg velger å reise hen. Og så gjør jeg alt jeg kan for å spre "lyset" mitt til de jeg er så heldig å ha mulighet til å påvirke gjennom arbeidet mitt som veileder og mentor. Det gjør ikke så stor forskjell for hundene i Kina, dessverre, men det gjør i alle fall en liten del av verden til et litt bedre sted, for ett menneske av gangen.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har nesten ikke sett på nyheter eller noe slikt i flere år fordi jeg orket ikke å tenke på at det fantes noe som var så vondt der ute. Jeg ville bare leve i min egen boble hvor verden var fin og fantastisk.

Men da jeg orket å se slikt så syntes jeg det hjalp å gråte, og gå en fin tur i naturen og bare glemme alt bort.

Skrevet

Med mindre det er ting jeg ønsker å/kan aktivt gå inn for å endre, så må jeg skru av og rett og slett ikke se/lese for mye om det. Jeg kan ikke slippe alt jeg har og dra ned og være frivillig etter naturkatastrofer, jeg kan ikke donere masse penger, jeg kan ikke en hel haug, faktisk. Så jeg ser ikke at det gavner noen at jeg lar meg selv gå i oppløsning for noe jeg ikke får gjort noe med. Prøver å være relativt bevisst forbruker uten å bli manisk, styrer unna pels osv.

Fremstår sikkert som den kalde og kyniske perosnen nå, men jeg er egentlig ikke det altså. :icon_redface:

Skrevet

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke for mye på det (det vil ikke si at jeg ikke bryr meg altså), for da rakner det helt for meg, blir helt kvalm og på gråten når det skjer.

Jeg går tur med Chicka eller koser ekstra når det skjer.

Raknet på tur for et par uker siden.

Det høres sikkert rart ut, men jeg tenkte at: tenk om det ikke skjer noe når vi er døde, ikke blir gjenfødt, kommer til himmelen/den andre siden osv, da er det helt MØRKT for alltid...for alltid er veeeldig lenge, og jeg kjente det strammet seg skikkelig i halsen min, jeg ble svimmel, fikk nesten en sånn panikk følelse, det var skikkelig ekkelt :shocked:

Nå høres jeg sikkert ut som DEN nutcasen, men det slo meg skikkelig ut den tanken der...helt mørkt, alltid..huff :cry:

Skrevet

Jeg unngår ofte slike videoer, og holder meg til artiklene og bildene. Særlig om det er temaer jeg kjenner til fra før av. Men jeg leser en del artikler om relevante temaer (og kilder, der er ofte like viktige).

Så prøver jeg å være en bevisst forbruker. Det viser seg jo at forbrukermakt nytter bare man er mange nok. Og alt starter hos seg selv. Hvis man er mange nok som boikotter en levrandør eller et produkt, så blir det ofte endringer. Og meg gir det en litt bedre følelse i hverdagen, at man kan bidra med små ting. :) Ikke alle kan jobbe aktivt mot hvordan dyr og mennesker blir behandlet, men vi kan alltids styre unna mange av problematikken, og velge det minste av to onder etc. Ingen trenger å gå med Canada Goose jakker, eller ha krokodilleskinnsvesker og vi overlever helt fint uten å kjøpe sex.

Ellers så skjemmer jeg nok bort hundene mine litt ekstra når jeg synes verden er for ond (siden de ikke er noe bortskjemte fra før av, frøknene som skulle være ute til klokken var to i natt å leke. :rolleyes: ).

  • Like 1
Skrevet

...en gang i blandt. Når jeg ser filmer fra Kina av hunder som kastes i kokende vann og kokes levende, rever som flås levende slik at blodige skråtter ligger igjen med øyenbevegelser og bevissthet, når angorakaninene hyler og delfinbabyer hugges i levende i biter i japan - alt for økonomiske årsaker ... så rakner det litt for meg innimellom.

Og det er hva folk gjør mot dyr.... Skal man i tillegg tenke på hva folk får seg til å gjøre av grusomme ting mot andre mennesker, små barn, og til og med babyer.... Nei, det er rett og slett ikke mulig å ta inn over seg - jeg priser meg lykkelig over at jeg bor i et fantastisk bra land, hvor det er lite grusomheter sammenlignet med enkelte andre deler av verden. Så BRA vi og dyrene våre har det!!!

Skrevet

Hadde det vært sånn at jeg kun hadde reagert på så store moralbrudd hadde alt vært greit. Da kunne man jo bare lukket øyne og la det fly forbi.

Jeg ser urettferd over alt jeg går. Og om man ikke kan se det fysisk, så kan man se det i øynene. Folk som har det ****** fordi andre har vært ****** mot de av ukjente grunner. Eller så kan det jo hende jeg bare vil se det. Isåfall burde det være noe jeg må ta opp med en eller annen. Gjerne fastlåst til en benk med 40 volt i tinningen. Om 40 volt er tilstrekkelig.

Anyways.

Jeg går som regel inn i en manisk form for misantropi, hvor jeg ikke lenger kan skille rødt fra blått. En mentalitet som på ingen måte klarer å se det positive i noe menneske, som på mange måter tar fram dystre tanker av død og tortur. Både med meg selv og for andre. Jeg ser det hyklerske ved mennesket, og hvordan vi glorifiserer oss i glansen av vårt eget fall. Jeg ser hvordan vi hele tiden prøver å opprettholde moralen vi dømmer andre etter, men som forsvinner så fort vi finner noe som kan utnyttes. Mennesket er et virus hvis mekanisme er å ødelegge, rive ned. Jeg ser meg ofte i speilet og innser at jeg er en av disse og at det å være menneske på ingen måte er en positiv ting.

Og så blir jeg sint på gud, selv om jeg ikke tror på noen gud. Banner litt i lufta, tenker hvor sykt pretensiøs den sadistiske j*velen er. En gud som skal være god, men som drar mennesker så langt ned i avgrunnen og nekter oss innpass i hans rike dersom man velger å avslutte j*velskapen en gang for alle.

... Ellers er jeg ganske positiv.

Skrevet

Noen ganger tenker jeg at jeg har en sånn her som tar seg av de menneskene:

dragon_fire2.jpg

Andre ganger blir det bare for overveldende og jeg må bare lukke øynene og tenke på noe annet.

Ellers prøver jeg å bidra der jeg kan.

  • Like 2
Skrevet

Og det er hva folk gjør mot dyr.... Skal man i tillegg tenke på hva folk får seg til å gjøre av grusomme ting mot andre mennesker, små barn, og til og med babyer.... Nei, det er rett og slett ikke mulig å ta inn over seg - jeg priser meg lykkelig over at jeg bor i et fantastisk bra land, hvor det er lite grusomheter sammenlignet med enkelte andre deler av verden. Så BRA vi og dyrene våre har det!

Nja, stemmer egentlig det, da? Såklart skjer det mer i USA f.eks, nettopp på grunn av at det er en mye større befolkning sammenliknet med lille Norge.

Er ikke så lenge siden jeg leste på VG hvordan mange barn i landet lider på grunn av at foreldre nettopp har så mange rettigheter her i landet, og at barneværenet ble beskrevet som "foreldreværenet" fremfor at de skulle ha hjulpet barna, som tydelig ikke hadde det godt hos en av foreldrene sine ved skilsmisse etc. Kan såklart være satt på spissen, men den artikkelen gråt jeg virkelig av...

Har selv vært en periode som frivillig hos "Dyrenes hus" som tar inn katter og kaniner via Dyrebeskyttelsen i mitt omegn.

Det var en stor tankevekker for meg å få vite hvor mye dyremishandling som faktisk foregår bare i mitt nærområdet, og selv se resultatet av enkelte.

Har også såvidt lest litt i media at i enkelte deler av landet der det har vært et problem med organisert hundeslagsmål.

Ja, vi er heldige som bor i Norge, men det er mye mer vondt som skjer rundt oss enn det man vet om.

Skrevet

Legger meg på sofaen i fosterstilling og skjemmes over at jeg er av samme art som dem.
Eller tar meg en tur innom Fable og massakrerer en landsby eller to. I blant er nemlig vold løsningen, selv om den bare er virtuell :sleep:

  • Like 1
Skrevet

Vel, jeg lar være å se på det så lenge jeg ikke har planer om å gjøre noe konkret med problemet. I mellomtiden passer jeg på at dyr rundt meg har det fint, altså at jeg tar ansvar for det jeg faktisk har mulighet til å påvirke. Man har mulighet til å påvirke det man ser grusomme filmer av også, men uten at jeg har noen plan så lar jeg være å se det/ta det til meg.

Skrevet

Legger meg på sofaen i fosterstilling og skjemmes over at jeg er av samme art som dem.

Eller tar meg en tur innom Fable og massakrerer en landsby eller to. I blant er nemlig vold løsningen, selv om den bare er virtuell :sleep:

I know :lol:

I mine yngre dager var jeg helt crazy med dyrevern, jeg husker jeg hadde en hel profil på Spray chatten bare med bilder av dyrevern. Husker særlig en side som het vivisection-absurd.net eller noe sånn. Bilder av dyreforsøk fra 50tallet fram til i dag, grafisk helt groteskt egentlig. Men jeg kunne se det meste uten at jeg ble annet enn motivert til å jobbe mot det. Jeg var ung og naiv. Lurer litt på om det er den "innsikten" jeg har fått i at jeg ikke får gjort en dritt med det, som gjør at jeg ikke takler å se bilder og videoer lengre. Jeg levde i en boble hvor jeg følte at jeg var den eneste som skjønte og så disse tingene rundt meg, og om folk bare så det og forstod det, så ville ting endres. Men etterhvert som jeg forstod at hele verden er klar over det, og at økonomi står sterkere enn viljestyrke - så ble elendighetene bare unbearable. Rett og slett.

Skrevet

Jeg unngår å se på det. Jeg vet at det skjer, og jeg mener det burde gjøres noe med, og sier imot der jeg kan. Men det skjer ikke at jeg ser på dyr som blir plaga til døde bare for å "bli opplyst". Da ser jeg heller en episode Friends og glemmer akkurat disse opphugga delfinene for nå.

Skrevet

Jeg velger heller å lese artiklene, se bildene og videoene. Hvis dyrene må gjennomgå slike ting, så må jeg klare å se det. Være stemmen for dem. Jeg forsøker å være en bevisst forbruker med å ikke kjøpe skinn, pels, dun, sminke eller kosmetikk som er testet på dyr, jeg støtter organisasjoner som jobber for arbeidet mot dyrevelferd, jeg er vegetarianer og ser heller filmer som Earthlings og Black Fish. Jeg vil stå sterkt i mine valg og min informasjon, uansett om det er vondt å bære på og av og til koker over. Da er jeg glad for at jeg har en partner som er enig med meg og som jeg kan snakke med om det. Gå tur hjelper også. Men man går ikke uberørt hen ifra informasjonen man tilegner seg. Tvert imot. - Men jeg kunne ikke lengre være en del av mangfoldet som lukker øyene for alt som skjer, ingenting blir forandret da.

  • Like 3
  • 3 weeks later...
Skrevet

Nå har jeg vett til å ikke se sånne videoer, for jeg får helt vondt inni meg og tårene spruter når jeg vet at dyrene lider.

11 år gamle meg så et nyhetsinnslag om reveoppdrett på tv, begynte å gråte og sendte brev til statsministeren. Selveste Jens Stoltenberg. Skreiv at jeg syntes det burde forbys og alt. Fikk faktisk svar!

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...