Gå til innhold
Hundesonen.no

Hilsebiting


Trixie
 Share

Recommended Posts

En noe kryptisk tittel, men for endel av dere er det sikkert klart hva jeg mener. Valpen/ unghunden min på 8 mnd har en lei uvane med hilsing på folk han er glad i. Han vil da gjerne " holde" hånda, og siden han ikke har hender er det munnen han bruker:( Er jeg så heldig å ha en leke ( eller hva som helst egentlig) i nærheten så bærer han heller rundt på den mens han logrer med hele seg. Han biter ikke hardt, men det er jo ikke alle som synes dette er like morsomt. Er det noen som har råd om hvordan få bort dette? Tror dette er ganske vanlig på apporterende hunder, men jeg vil gjerne dempe det uten å ta fra ham hilsegleden. Rasen er portis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min 10 mnd gamle valp er også sånn, biter i både buksebein og genserarmer og :P Min erfaring er at de vokser det av seg :) Så ikke mye hjelp å få fra meg :lol: Vi sier selvfølgelig nei med streng stemme, og det hjelper til en viss grad. Helt til nestemann kommer på besøk (eller vi kommer inn etter å ha vært borte i alt fra 5 min til 8 timer)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har møtt en del golden, labrador og noen dalmatinere som gjør sånn under hilsing, biter lett over hånda og vil holde i den mens de hilser. Synes det er søtt jeg da, men skjønner jo at ikke alle synes det. Kanskje trene på sitt og bli mens folk kommer inn, for å ikke gire seg opp, da får du tid til å forklare hvordan han hilser med bitingen, og så hilse rolig? Litt som når man trener vekk hopping ved hilsing, bare jah. :P Beste jeg kan tenke meg, men jeg har jo ikke hatt sånn hund, så jeg vet ikke hva som funker best. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko (shiba på 4 år, IKKE en apporterende hund! :P ) biter også i hendene på mennesker hun er ekstra glad for å se. Alle som kjenner henne veit jo hva som er greia, så hun får bare holde på. :wub:

På din hund ville jeg nok bare instruert de han skal hilse på til å ikke LA han bite i hendene, altså at de tar dem vekk eller holder dem på kroppen hans og koser i stedet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det letteste er å gi ham noe å bære. Akkurat som det er en refleks som slår inn. Han hilser jo slik på sine hundevenner også - full omfavnelse og et tygg i pelsen:) Er veldig glad han ikke gjør slik på ukjente, for noen vil sikkert misforstå.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det letteste er å gi ham noe å bære. Akkurat som det er en refleks som slår inn. Han hilser jo slik på sine hundevenner også - full omfavnelse og et tygg i pelsen:) Er veldig glad han ikke gjør slik på ukjente, for noen vil sikkert misforstå.

Akkurat dette tenkte jeg å foreslå, men så hadde du skrevet det selv :) En god leke å bite over, som besøket kan holde i sammen med hunden, men uten å herje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Portisen til venninna mi hilser på samme viset :-) Ved å apportere hånden på vedkommende! Det har bedret seg nå når venninnen min stapper noe i kjeften til hunden ved hilsing ;) Samtidig avbryter hun hunden hver gang den prøver å bite i hånden!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville bare dempet hele hilsesituasjonen, de trenger jo ikke og gå helt i taket fordi om de blir glade av og se folk. Høyt stressnivå kan jo dessuten føre med seg et par andre negative ting, hopping etc, og hunden er ikke mer glad fordi om den er stresset, selv om vi mennesker har en tendens til og kalle det glede.

Jeg ville ikke gjort det til en negativ greie, men sagt til besøk eller folk vi møter at de skal ignorere hunden en stund før de evt hilser, for og dempe forventningene til klapp, kos, herjing i hilsesituasjonen. Også etterpå så kan de jo bestemme selv da, vil de herje så får de tåle at han kanskje bruker munnen og vil de ikke det så kan de enten la vær eller hilse rolig :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Det er noe som finnes hos forskjellige hunder men hos aporterende ejg ahr hatt har det først gåå over når hunden har gått over regnbuebroen så en arbeidsoppgave når det er hilsing og vente ut hilsingen litt vil nok hjelpe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige golden retriever var nødt til å ha noe i munnen da han skulle hilse. Hvis det ikke var noen leker i nærheten tok han gjerne en sko eller i verste fall hånda til den han skulle hilse på. Dette var noe han gjorde hele livet sitt og vi klarte aldri å venne ham av med det. Det kan ha noe med at de fleste mennesker han hilste på kjente ham og syntes det var greit og at vi derfor ikke gjorde så mye med det. Men vi hadde også noen litt ubehagelige opplevelser der han tok hånda til noen som ikke kjente ham og de trodde han beit for å være slem, selv om han ikke bet hardt, og det endte med at vi fikk litt kjeft.

Min nye golden tispe på 7 måneder har begynt å ta med seg leker når hun skal hilse nå hun også, men tar ikke hånda til folk (ennå). Hvis hun begynner med det tror jeg at jeg vil be gjesten om å snu ryggen til og avslutte hilsingen med en gang hun prøver å ta hånda og så kan de heller hilse når hun har roet seg litt. Eller bare prøve på å ha en hilsegjenstand ved døra som hun kan få hver gang vi får besøk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De aller fleste portiser hilser slik. Det er helt normalt. Hos oss har vi en kurv med hundeleker like ved siden av døra, og Chess har selv lært seg at der finnes det leker å bære på. Så hun gjør det i stedet for å ta hender og er veldig fornøyd med å få bære noe. Så jeg ville prøvd det. Ikke straff hunden for det i alle fall - det er kun affeksjon og glede fra dens side. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne måten å hilse på er godt kjent på apporterende hunder. Her i huset mener jeg at jeg løste det med at hundene måtte ligge på plassen sin til besøket hadde kommet inn og satt seg ned. Da forsvant noe av nyhetsverdien i besøket

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jo greit å høre at dette er ganske vanlig, men hadde jo et håp om at det skulle være en valpeting. Det funker godt å ha klar et eller annet å gi ham straks jeg kommer, og i tilegg instruere besøkende om det samme. Fasinerende adferd er det i hvert fall!

Det er stort sett når jeg eller andre i familien kommer hjem han driver på slik. " Ukjente" folk er han lite interessert i, og de blir aldri "apportert". Vi har ikke ringeklokke, og kjentfolk går bare inn, så det å ha en kontrollert velkomst er ikke alltid så lett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jo greit å høre at dette er ganske vanlig, men hadde jo et håp om at det skulle være en valpeting. Det funker godt å ha klar et eller annet å gi ham straks jeg kommer, og i tilegg instruere besøkende om det samme. Fasinerende adferd er det i hvert fall!

Det er stort sett når jeg eller andre i familien kommer hjem han driver på slik. " Ukjente" folk er han lite interessert i, og de blir aldri "apportert". Vi har ikke ringeklokke, og kjentfolk går bare inn, så det å ha en kontrollert velkomst er ikke alltid så lett.

Det er ikke en valpeting, men det er noe som er fullt mulig og trene på. Adferden blir jo en overslagshandling på stress/iver, så om dere jobber med og får bort stress og forventninger i hilsesituasjon vil også "apporteringen" bli borte. Stress/iver/forventninger er ikke det samme som glede, det har ingenting med glede og gjøre og hunden blir ikke mindre glad av at man tar vekk stresset og slipper adferden. Er ikke skadelig eller noe at det er slik heller, med mindre det er et problem for dere da, men da kan dere jo bare trene det vekk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er jo klart at hva en anser som et problem er veldig individuelt. I familier med små barn kan jeg f.eks. skjønne at det å trene på hilsebiting og kaninhopp et viktig for sikkerhetens skyld. Hos oss har det aldri vært til plage eller noe problem med store barn og voksne, og da har løsningen vært å gi henne noe å bære på. For andre er ikke den løsningen god nok.

Lær hunden å sitte og vente til den får versågod i hilsesammenheng. Ikke ta på den med hendene, det forsterker adferden. Snu dere konsekvent vekk når hunden er overivrig og gå etterhvert inn og gi beskjed om å sitte og bli/vente. :) Det er absolutt mulig å unngå slik hilsing i hjem der det ikke er ønskelig.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...