Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

@Frida og fuglehundene Wow, det var ille! Tror jeg aldri har hørt om at det har gått nekrose i en byll før, og jeg håper det er uvanlig. Har stelt sikkert hundre byller opp gjennom årene, og noen har vært skikkelig stygge, men aldri opplevd en så grusom variant. Stakkars pusen, det må jo ha vært en vond prosess for henne, og deg. Godt å se at den snart har grodd helt sammen <3
Hadde vet'n noen forklaring på hvorfor det ble så ille? Det pleier jo å gå hull på byller der åpningen i huden er, vet dem hvorfor det ikke skjedde her?

  • Svar 1.1k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Takk  Bjørgen var hos fotograf på forrige utstilling som nybakt champion, veldig fornøyd med resultatet

Arwen er blitt en veldig pen dame  

Da har vi fått hjem snøprinsen NO*Aquaria Lion Fang Til daglig blir han å hete Melvin   Glemte å skrive at han er en Maine coon   Far: White Fang of Camusky Coon og Mor: Spellbound's Zaratus

Posted Images

Skrevet
6 timer siden, Lene_S skrev:

@Frida og fuglehundene Wow, det var ille! Tror jeg aldri har hørt om at det har gått nekrose i en byll før, og jeg håper det er uvanlig. Har stelt sikkert hundre byller opp gjennom årene, og noen har vært skikkelig stygge, men aldri opplevd en så grusom variant. Stakkars pusen, det må jo ha vært en vond prosess for henne, og deg. Godt å se at den snart har grodd helt sammen <3
Hadde vet'n noen forklaring på hvorfor det ble så ille? Det pleier jo å gå hull på byller der åpningen i huden er, vet dem hvorfor det ikke skjedde her?

Ikke noen annen forklaring enn at de trodde det var et bitt fra en annen katt. Og det kan stemme, tredje katten jeg har inne for byll på noen få måneder, så det bor nok ei bølle her. Hun har antakelig blitt bitt første dagen hun var ute, eventuelt bitt, kommet inn (men ikke fått byll enda) og så gått ut igjen og ble borte på ukesturneen sin. Vet sa det kunne gå veldig fort og at det kunne være vanskelig å se. Jeg bruker også å rense byller selv om de har et inngangshull, men det hadde ikke denne byllen, eller byllen på en annen katt jeg hadde inne, og da må de skjære opp for å få ut verket.

 

Tenkte det kunne være greit å vise hvor fort det kan gå, for jeg visste ikke det :)

Skrevet
11 timer siden, ChristinB skrev:

Oi, det har vært litt av en prosess og tidkrevende! Håper det gror bra nå og hun har beholdt humøret gjennom behandlingene :) Jeg  skjønner jeg slapp lett fra det med Tigris' åpne hals som grodde ila de 10 dagene stingene satt.

Beklager dobbeltpost!

 

Ja, etter noen dager med kragen så ble hun vant til den, og klarte å spise og drikke med den på og oppførte seg som normalt :)

Ja, dette har tatt tid. Det hadde jo ikke tatt så lang tid om hun hadde brukt skjerm fra dag 1, men hun hadde allerede klart å komme ut av den en gang, og jeg turte ikke å risikere at hun dro med seg noen sting (skjermen ville jo skrapt borti såret/stingene). Men, men, det har grodd, det er det viktigste :)

Skrevet

Takket være de tre nøstene jeg har fostrer, så har jeg begynt som aktiv frivillig for Kattehuset i Moss, Moss og Omegn Dyrebeskyttelse, som er en frittstående organisasjon. Pga angsten jeg har slitt med i alle år, så har jeg ikke kunnet bidra aktivt tidligere, men siden jeg nå er symptomfri, så kan jeg endelig gjøre mer enn bare det jeg kan gjøre hjemmefra. Dere aner ikke hvor deilig det er å endelig kunne gjøre det jeg har drømt om, nemlig aktiv hjelpe katter.

Forrige lørdag sto jeg på min første stand, og det var utrolig gøy. Mens vi sto der, kom det inn en telefon om at noen to dager tidligere hadde funnet en utmagret kattunge på Garder, langt ute i skauen, i et hyttefelt. Jeg ble spurt om jeg kunne hente og ha ungen, og det kunne jeg selvfølgelig. Jeg tenkte den ville kunne blomstre sammen med de tre jeg har her fra før. Jeg dro for å hente ungen, som hadde fått navnet Rangle, fordi hun var bare et beinrangel. Det var vondt å se henne. Magen var oppblåst, og hun minnet meg om bilder fra Etiopia jeg så da jeg var barn; utmagra unger med store mager. 

Jeg tok med Rangle hjem, og hun var tillitsfull og kosete, men ikke interessert i å flytte på seg i det hele tatt. Hun lå stort sett bare stille. På mandag syntes jeg at hun burde ha begynt å bevege seg mer, og tenkte at jeg skulle ta henne med til vet'n dagen etter, men utover kvelden ble magen større, hun fikk feber, og begynte å puste overfladisk og fort. Da ringte jeg dyrlegevakta, og dro dit litt over midnatt. Røntgen viste at buken var full av væske, og det var begynt å samle seg også i brysthulen. Det, sammen med de andre symptomene, gjorde at vet'n var ganske sikker på at Rangle hadde FIP. For de uinnvidde, så er FIP noe av det verste som kan ramme en katt. Det er stort sett kattunger og eldre, de hvis immunforsvar ikke er tipp-topp, som rammes. FIP forårsakes av et virus som heter Corona, og det er veldig smittsomt. Hos de fleste forblir viruset nokså ufarlig, det verste som skjer er litt dårlig mage, men hos de utsatte kan viruset mutere i kroppen, og da blir resultatet sykdommen FIP. Den kan ikke testes for, så det er en eksluderingsdiagnose, det finnes ingen behandling, og den er dødelig. Altså ble valget dessverre enkelt for Rangle, hun ble avlivet natt til tirsdag :(

Dagen etter snakket jeg med de som hadde funnet Rangle, og fikk høre at det var blitt observert en kattunge til i samme område, pluss en hunnkatt og en hannkatt. Det måtte jeg jo prøve å gjøre noe med, så tirsdag kveld tok jeg med vår hjemmebygde fangstkasse, bur og god mat, og satte kursen ut i skauen. Førsteprioritet var selvfølgelig å finne den andre ungen, men det gjorde jeg ikke. Derimot fant jeg mor, og hun var overraskende tillitsfull, så jeg fikk lokket henne i i buret med mat, og smekket igjen døra. En vakker, men akk, så tynn, helsvart frøken med gule øyne. Jeg ga henne navnet Isis. På onsdag ble hun sjekket for sykdommer hos vet'n, og var heldigvis frisk, så da gikk de like gjerne i gang og kastrerte henne. Chip og vaksine fikk hun også. Nå chiller hun i kjellerstua vår, og virker å sette stor pris på å komme inn i varmen. Hun hilser høyt hver gang vi går inn til henne, og hun koser og purrer villig vekk. Nå slipper hun heldigvis å føde kull på kull på kull. Hun har hatt mange, i følge vet'n, som sa at livmora hennes var slaskete, altså godt brukt. 

Den andre ungen har ingen sett i området på en del dager, så jeg er redd den har bukket under for samme sykdom som søstera. Jeg prøver fortsatt å få far i fella, han er visstnok ganske sky, så jeg har ennå ikke sett han. Men jeg gir meg ikke, han skal fanges og han skal ikke bli far igjen. 

Dette er antakelig katter hyttefolk har hatt som feriekos, og så bare driti i når høsten kommer. Det er så fortvilende at folk ikke bryr seg mer om levende skapninger enn som så. Jeg snakket med noen av de som bor fast i området der i går, og de sa at Rangle hadde vært oppå verandaen deres, desperat etter mat, og det hadde visst vært vondt å se. Men gjorde de noe med det? Nei, de ga henne ikke engang mat. Må innrømme at jeg hadde lyst til å skrike stygge ord høyt, for hvordan noen kan stå og se på en utsultet liten kattunge som fortvilet roper om hjelp, er laaaangt forbi min fatteevne, og jeg blir så lei meg og så sint. Men jeg trenger samarbeid fra disse folka, og da må jeg bare legge bånd på meg og skrive det ut i stedet. Dette gamet her er f**n så tøft, hjertet får kjørt seg, og respekten for de som har holdt på med dette lenge bare øker. 

  • Like 2
  • 2 weeks later...
Skrevet

Det er 1 år siden jeg var å hentet Arwen. 

Hun var opprinnelig en Melvin, men det viste seg at verken oppdretter ELLER dyrlege og 2 dyrepleiere var i stand til å se hvilket kjønn hun egentlig er. Så katten ble registrert i nrr som hannkatt. De alle nekter fremdeles for at de har solgt oss feil vare, og at de har registrert katten som feil kjønn :P hun ble omregistrert da, men vi har fremdeles ikke fått en unnskyldning for at de dreit seg ut.

Når det er sagt, så har vi fått en herlig katt. Var veldig usikker i starten, så jeg trodde ikke at det kom til å bli noe hyggelig å ha henne. Men hun er fantastisk! En pøbel av dimensjoner, som jeg håper hun aldri vokser av seg! Hun elsker å være med på tur. Så flere ganger i uker så går hun tur med Casper og meg. Innimellom så blir Alfred også med oss. 

Hun elsker å sitte å se på hønene, og pirke litt borti dem med poten når de går langs med gjerde :lol: Klatre på hustaket og hønsehustaket er noe av det kjekkeste. 

Og jeg elsker når hun kommer å legger seg på brystet mitt for en kos. Ofte har hun ikke mer tid enn 5 minutter om dagen, med de minuttene er dyrebare. Jeg elsker den katten skyhøyt, og på grunn av henne kunne jeg tenkt meg flere av rasen.

IMG_20171016_225933_625.thumb.jpg.39b005b1ad510638d5e7a73ba8a8a450.jpg

  • Like 4
Skrevet
On 10/8/2017 at 3:02 PM, Lene_S said:

Det er så fortvilende at folk ikke bryr seg mer om levende skapninger enn som så. Jeg snakket med noen av de som bor fast i området der i går, og de sa at Rangle hadde vært oppå verandaen deres, desperat etter mat, og det hadde visst vært vondt å se. Men gjorde de noe med det? Nei, de ga henne ikke engang mat. Må innrømme at jeg hadde lyst til å skrike stygge ord høyt, for hvordan noen kan stå og se på en utsultet liten kattunge som fortvilet roper om hjelp, er laaaangt forbi min fatteevne, og jeg blir så lei meg og så sint. Men jeg trenger samarbeid fra disse folka, og da må jeg bare legge bånd på meg og skrive det ut i stedet. Dette gamet her er f**n så tøft, hjertet får kjørt seg, og respekten for de som har holdt på med dette lenge bare øker. 



Blir like forbanna bare av å høre om det der. :sint_01: Stakker små. :( Har omtrent kun hatt "rescues" selv i oppveksten og også nå. 

Skrevet
13 timer siden, Snoffe skrev:

Det er 1 år siden jeg var å hentet Arwen. 

Hun var opprinnelig en Melvin, men det viste seg at verken oppdretter ELLER dyrlege og 2 dyrepleiere var i stand til å se hvilket kjønn hun egentlig er. Så katten ble registrert i nrr som hannkatt. De alle nekter fremdeles for at de har solgt oss feil vare, og at de har registrert katten som feil kjønn :P hun ble omregistrert da, men vi har fremdeles ikke fått en unnskyldning for at de dreit seg ut.

Når det er sagt, så har vi fått en herlig katt. Var veldig usikker i starten, så jeg trodde ikke at det kom til å bli noe hyggelig å ha henne. Men hun er fantastisk! En pøbel av dimensjoner, som jeg håper hun aldri vokser av seg! Hun elsker å være med på tur. Så flere ganger i uker så går hun tur med Casper og meg. Innimellom så blir Alfred også med oss. 

Hun elsker å sitte å se på hønene, og pirke litt borti dem med poten når de går langs med gjerde :lol: Klatre på hustaket og hønsehustaket er noe av det kjekkeste. 

Og jeg elsker når hun kommer å legger seg på brystet mitt for en kos. Ofte har hun ikke mer tid enn 5 minutter om dagen, med de minuttene er dyrebare. Jeg elsker den katten skyhøyt, og på grunn av henne kunne jeg tenkt meg flere av rasen.

IMG_20171016_225933_625.thumb.jpg.39b005b1ad510638d5e7a73ba8a8a450.jpg

Så fin hun har blitt :) 

Skrevet
Akkurat nå, Chako skrev:

Så fin hun har blitt :) 

Takk :)

Er veldig fornøyd med utviklingen. Blir spennede så se om et par år når hun er ferdig utvokst. 

Vi hadde planer om å ha henne med på utstilling, men hun er ikke typen som ville ha taklet det mentalt. Så da får hun slippe, litt trist men velferden kommer først.

 

Skrevet
Akkurat nå, Snoffe skrev:

Takk :)

Er veldig fornøyd med utviklingen. Blir spennede så se om et par år når hun er ferdig utvokst. 

Vi hadde planer om å ha henne med på utstilling, men hun er ikke typen som ville ha taklet det mentalt. Så da får hun slippe, litt trist men velferden kommer først.

 

Det er forståelig, viktig å tenke på hva som er best for katten ;) 

  • Like 1
Skrevet

Jeg gleder meg masse til midten av november, for da ventes det nemlig smått her igjen:D 
Denne gangen er det CH NO*Kolbykattens Bjørgen NFO ns 09 22 som skal bli mor, og det er ekstra stas da hun er fra mitt første kull som oppdretter. Dette blir da 2.generasjon i mitt oppdrett. 

_05B3050.jpg

  • Like 7
Skrevet
12 minutter siden, Chako skrev:

Jeg gleder meg masse til midten av november, for da ventes det nemlig smått her igjen:D 
Denne gangen er det CH NO*Kolbykattens Bjørgen NFO ns 09 22 som skal bli mor, og det er ekstra stas da hun er fra mitt første kull som oppdretter. Dette blir da 2.generasjon i mitt oppdrett. 

_05B3050.jpg

Så spennede! 

Hun er utrolig pen! 

  • Like 1
Skrevet

Takk :) Far til dete kullet eies av ChristinB her inne. En flott herremann fra Sverige. Blir en klassisk tabby kombinasjon, som også kan gi solide avkom. Gleder meg til å se kjønn og farger. 

  • Like 4
Skrevet
13 minutter siden, Chako skrev:

Takk :) Far til dete kullet eies av ChristinB her inne. En flott herremann fra Sverige. Blir en klassisk tabby kombinasjon, som også kan gi solide avkom. Gleder meg til å se kjønn og farger. 

Så utrolig spennede. 

Gleder meg til å følge med :ahappy:

 

Skrevet
2 timer siden, Chako skrev:

Jeg gleder meg masse til midten av november, for da ventes det nemlig smått her igjen:D 
Denne gangen er det CH NO*Kolbykattens Bjørgen NFO ns 09 22 som skal bli mor, og det er ekstra stas da hun er fra mitt første kull som oppdretter. Dette blir da 2.generasjon i mitt oppdrett. 

_05B3050.jpg

Så vakker hun er!

  • Like 1
  • 2 weeks later...
Skrevet

Av diverse grunner har jeg det siste året gått fra fire til en katt. Og i den prosessen har det fått meg litt til å tenke på katters trivsel når de bor flere sammen. Jeg har alltid synes at kattene mine har trivdes godt sammen (antallet har variert fra 3 til 7 over ti år), men etterhvert nå som jeg har fått færre har atferden til de resterende kattene endret seg veldig. Det har virket som de har endret oppførsel til det positive og trives mye bedre når de er færre. Kattene har bodd sammen over mange år og alle kom som kattunger. 

Er dette erfaringer andre har gjort seg også? Katten jeg har igjen har virkelig blomstret den siste uken. Jeg har også sett hvordan de har delt opp huset i "revir" hvor de andre kattene ikke går. 

  • Like 1
Skrevet
Av diverse grunner har jeg det siste året gått fra fire til en katt. Og i den prosessen har det fått meg litt til å tenke på katters trivsel når de bor flere sammen. Jeg har alltid synes at kattene mine har trivdes godt sammen (antallet har variert fra 3 til 7 over ti år), men etterhvert nå som jeg har fått færre har atferden til de resterende kattene endret seg veldig. Det har virket som de har endret oppførsel til det positive og trives mye bedre når de er færre. Kattene har bodd sammen over mange år og alle kom som kattunger. 
Er dette erfaringer andre har gjort seg også? Katten jeg har igjen har virkelig blomstret den siste uken. Jeg har også sett hvordan de har delt opp huset i "revir" hvor de andre kattene ikke går. 
Min første pus er litt lei mine påfunn, haha. Men alle er gode venner og stortrives [emoji4] alle har sine egne faste rutiner osv :)

Sent fra min SM-T550 via Tapatalk

  • 2 weeks later...
Skrevet
On 17.10.2017 at 1:11 PM, Chako said:

Jeg gleder meg masse til midten av november, for da ventes det nemlig smått her igjen:D 
Denne gangen er det CH NO*Kolbykattens Bjørgen NFO ns 09 22 som skal bli mor, og det er ekstra stas da hun er fra mitt første kull som oppdretter. Dette blir da 2.generasjon i mitt oppdrett. 

_05B3050.jpg

Så vakker! Det er noe eget med skogkatt altså. Nydelig farge også:wub: 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...