Gå til innhold
Hundesonen.no

Tror du hunden forstår at du prøver å hjelpe den når den har vondt?


Recommended Posts

Guest Klematis
Skrevet

Jeg har tenkt litt over dette nå, i og med at jeg har nyoperert hund hjemme. Han har smerteplaster med morfin på foten, og får Metacam hver morgen. Jeg kjøler ned beinet tre ganger om dagen, og skal massere området. Han er ganske redd for beinet sitt, vil ikke gå på det,og når jeg har på isposen blir han litt stresset med en gang, så går det greit. Begynte å massere beinet i dag, og han sitter på fanget mitt å gjesper, og begynner å slikke meg på hånda, Jeg regner med at det er alt annet enn behagelig at jeg holder på med beinet slik, likevel er han så rolig og forsiktig stort sett, så jeg lurer på om han forstår at jeg bare prøver å hjelpe han, eller om jeg overtolker signalene her? I går ble han veldig sint, jeg fikk ikke ta på han, han glefset og prøvde å bite, da tolket jeg det som om han hadde vondt, og ville være i fred. Viser hunden din deg at den forstår at du prøver å hjelpe den når den er i situasjoner med smerter, eller er dette bare noe vi liker å tro?

Skrevet

Jeg personlig tror ikke hunden forstår det. Hvis det vi gjør lindrer umiddelbart, så vil nok hunden kunne klare å assosisere det vi gjør med at det fører til noe godt. Men jeg tviler på at hunden kan forstå noe så langsiktig og abstrakt som at behandling vil gjøre noe bedre over tid.

Guest Klematis
Skrevet

Nei, over tid vil den vel neppe klare å tenke seg frem til at det fører til noe godt, men at hunder kan forstå at vi prøver å hjelpe, og at vi ikke gjør det for å være slemme med dem, når det vi av og til må gjøre ikke er behagelig. Når jeg må tvinge i mat og vann via sprøyte, så er vel heller ikke det så behagelig, likevel finner han seg jo i det, og jeg liker å tro at han skjønner at jeg ikke gjør det for å være slem.

Skrevet

Her om dagen var jeg så dust at jeg hadde med Tequila på verandaen, hvor mellomrommene mellom hver planke er helt idiotiske. Det endte som det måtte, at hun satte fast to tær mellom to av plankene, fikk grisevondt og klarte ikke komme seg løs. Hun satt veldig godt fast, så jeg måtte bruke ene armen til å holde henne i rolig posisjon, og en til å prøve å lirke løs tærne. Mens jeg prøvde å få løs foten roet hun seg helt ned og lot til å skjønne at jeg prøvde å hjelpe henne. Det ble selvfølgelig kos på fanget i en evighet etterpå, og heldigvis haltet hun ikke.

  • Like 1
Guest lijenta
Skrevet

Tror det viktigste vi gjør når vi stelelr med hunden etter skade er at vi som eiere forholder oss rolige når vi må gjøre ting som kan gjøre vondt for hunden. Husker BC til sønnen brakk beinet og siden dem bodde hjemme sa jeg at jeg kunne bandasjere og stelle bruddet. Hun har i mange år strekt å det beinet så det komemr lengst vekk fra meg men elsker at jeg steller med henne på alle tenkelige måter nå i ettertid

Skrevet

Jeg tror de kan skjønne forskjell på om vi vil skade, eller om vi vil hjelpe. Og lære at noe lindrer selv om det smerter først. Som Lundii som jeg måtte tømme analkjertler på en stund. Hun prøvde å komme unna først, viste tydelig ubehag, ville helst ikke inn på badet, var usikker, men tydelig lettelse etterpå. Etter kun kort tid gikk hun frivillig inn på badet, selv om massen i analkjertlene var like fast/iblant fastere og hun kunne vise ubehag ved tømming, men prøvde ikke lenger å komme unna, enda jeg ikke holdt veldig fast, og tilogmed med døra åpen. Like lettet etterpå.

Mange vil nå si at hun lærte at hun ikke slapp unna og at hun bare "ga opp". Men hvorfor har hun da ikke gjort det samme med kloklipp? Der må hun også. Hun kommer ikke unna. Det vanker godbit etterpå. Likevel løper hun inn på et annet rom(stua/soverommet/hunderommet, alt etter hvor hun er når jeg kommer med klosaksa) og legger seg, så jeg må hente henne. Hun protesterer ikke, er ikke redd, men misliker det.

Jeg tror det er som dette fordi hun vet at jeg hjelper og ikke gjør noe unødvendig vondt når jeg tømmer analkjertler, samt at det blir bedre etterpå. Og at å klippe klør ikke gir den samme lettelsen etterpå.

Ispose er lindrende på vondt bein. Mange reagerer på det med en gang, fordi de tror det vil gjøre vondt/det gjør vondt med en gang osv. Men så skjønner de at det blir bra.

Skrevet

Min ene skjønner det helt klart. :)
Hun kommer løpende til meg med en gang hun får vondt, f.eks salt på labber om vinteren, dersom hun setter noe mellom tennene, og til og med dersom hun har spist hår og det blir hengende "perlekjede" når hun går på do.... :|:lol:

  • Like 1
Guest lijenta
Skrevet

Jeg hr også hatt ei som virkelig skjønte at jeg var redningen. Hun hadde kronisk kløe i ørene og når det ble for ille slang damen hodet i fanget mistt så jeg fikk klødd tørket og gjort litt reint der. Hun gikk lettet og fornøyd fra meg når jeg var ferdig med stellet av øret.

Skrevet

Jeg tror ikke hunden skjønner at man vil hjelpe, hvis ikke lindringen kommer rett etterpå.

Men hvordan vet de det på forhånd, når det aldri har skjedd før? Hannhunden vår satte fast poten mellom to kompostgrinder (vi har kompostgrinder stripset sammen som gjerde i hagen), når han hoppet på gjerdet når samboern kom hjem. Hyyylte plutselig, ingen av oss skjønte hvorfor med en gang, men han ble helt stille og rolig når vi tok fatt i ham for å se hva det var, uten at vi da løftet eller avlastet så det gjorde mindre vondt, vi så jo ikke3 hva det var før vi fikk snudd vekk hodet hans. Og sto så helt stille og sa ikke et pip mens vi fikk lirket poten løs igjen. Om han derimot skal legges ned på siden hos veterinæren, eller ta blodprøve, så ligger/sitter han ikke stille, kjemper kun imot. Han skjønte (etter min mening, i den situasjonen) at vi kunne hjelpe.

Det er jo også ville dyr som har kommet til mennesker for å få hjelp, delfiner OG haier som har kommet til mennesker for å få fjernet fiskesnører og garn fra finner og hoder. Er tilogmed video av det et sted.

Og hesten på gamlejobben som tråkket oppi en pall som var løsnet fra gjerdet fordi de tygget på den, den var brukt bare midlertidig for å hindre lammene i å gå gjennom gjerdet. Hun sto med alle fire beina fast i pallen, og sto helt stille til vi fikk løsnet alle fire beina. Enda vi jo var nervøse som fy, for at hun skulle få panikk og ødelegge seg totalt, selv om vi prøvde å være rolige..

Jeg tror det er veldig individuelt på dyr, og på situasjonen. :)

Skrevet

At hunden er rolig og ikke gjør motstand eller sier noe når vi forsøker å hjelpe, trenger jo ikke nødvendigvis å bety at hunden forstår hva vi gjør.

Guest Christine
Skrevet

Tror ikke min hund skjønner at jeg prøver å hjelpe. Hver gang han har satt seg fast har det endt med tygging på arm og påfølgende blåmerker/sår. Tidligere hund tror jeg skjønte litt mer, men han var uansett ørten hakk mer tålmodig enn nåværende :)

Skrevet

At hunden er rolig og ikke gjør motstand eller sier noe når vi forsøker å hjelpe, trenger jo ikke nødvendigvis å bety at hunden forstår hva vi gjør.

Hvis de i andre tilsvarende/lignende situasjoner reagerer på en annen måte, så merker de iallefall at man har en annen intensjon, etter min mening. Men jeg kan selvsagt ikke bevise det på noen som helst måte. Det er min tolkning av de hundene og hestene jeg har vært borti i sånne situasjoner. Selvsagt ikke alle, men enkelte.

Guest Snusmumrikk
Skrevet

På mine kommer det nok litt an på hva det gjelder. Småting som blir veldig vondt med en gang er jeg sikker på at de forstår at jeg hjelper med, for da kommer de bort til meg og viser det fram og lar meg fikse selv om det gjør vondere mens jeg holder på. Det er småting som pinne som sitter fast i munnen, torne i en labb pinne som stikker, pinne i labb

osv. Men der blir jo det vonde borte med en gang jeg er ferdig også, og det forstår de tydligvis selv om det er forskjellige småting de som er vondt og de trenger hjelp til hver gang. Men større ting som å rense vonde sår osv, det tror jeg ikke de forstår at jeg gjør for å hjelpe. Det missliker de sterkt og godtar fordi jeg sier de skal, ikke fordi de skjønner at det blir bedre seinere om jeg får fikse.

Skrevet

Jeg tror at hundene våre vet at vi er glade i dem og vil dem vel. Pippin kommer ofte og stiller seg ved siden av meg hvis han trenger hjelp til noe. Hvis han har vondt noe sted så blir han skeptisk og pistrer hvis jeg tar på det, men han trekker seg ikke så raskt unna, han stoler på at jeg prøver å hjelpe. Men det går liksom en grense et sted. "Tannskraping? Nei takk. Du gjør det sikkert ikke for å være slem, men det er veldig ekkelt skjønner du".

Skrevet

Nei, jeg tror ikke de veit at vi kan hjelpe dem, men jeg tror de stoler på oss og søker trygghet i oss når noe er vondt/ubehagelig.

Dina f.eks insisterte på å føde første valp mellom beina på meg begge gangene hun skulle føde. Jeg tviler på at det var fordi hun forventet jordmor-hjelp, men hun følte seg trygg hos meg, så derfor ville hun ligge på fanget mitt når ting ble ubehagelig for henne.

Skrevet

Mye er tillært tror jeg. Bikkjene mine har lært at de ikke har noe alternativ om ting gjør vondt og jeg holder de. De har lært at smerter blir borte når jeg tar tak i de. De har lært at når jeg holder fast så skal de stoppe sprelle.

De har lært at det jeg gjør med de har de bare å akseptere, og de føler seg trygg på at de ikke dauer av det jeg gjør med de.

Skrevet

For en fantastisk video!

Jeg tenker som -Therese- egentlig. Grim oppsøker meg for å få hjelp til diverse, og har aldri kjempet imot min behandling - bort sett fra en gang, men da var det fryktelig vondt og dessverre langtekkelig. Mulig det er innbilning for min egen samvittighet, men blikket han gir meg nå som jeg smører sår, gir inntrykk av forståelse og aksept. Og jeg tar den jeg, kjenner jeg, selv om det kanskje er feiltolket. :P

Skrevet

Mine har heldigvis kun hatt små bagatellskader foreløpig, så er ikke så erfaren mht skader/sykdommer ennå.

BC'en ser ut til å skjønne at vi generelt vil hjelpe fordi han kommer alltid løpende til oss når noe skjer; som småskader på poter og noe så delikat som biter av en tauleke han trengte hjelp til å få dratt ut av stumpen. Kanskje vi overtolker oppførselen hans, men jeg tror faktisk han både forstår at han må komme til oss hvis han får vondt og forstår at vi bare mener godt når vi steller vonde sår osv.

Huskyen er jeg ikke sikker på hvor mye forstår, men de to gangene hun har trengt hjelp har hun ikke hatt noe imot at hverken veterinær eller oss steller med henne. Så jeg innbiller meg at hun i hvert fall forstår at vi ikke mener noe vondt.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...