Mest utfordrende du har opplevd

[idastef]

Separasjonsangst. Blir snart sprø av det faktisk. Sitter hjemme på sofaen og "leser" når jeg burde vært på laben og veid prøvene mine. De fleste dagene finner jeg noen til å være her med han, men ikke i dag! Vi jobber med saken, men det kommer til å være et problem for resten av hans liv. Gruer meg til jeg må flytte og begynne å jobbe, hvor han faktisk MÅ være alene over lengre tid!

[Nowisclee]

Separasjonsangst. Blir snart sprø av det faktisk. Sitter hjemme på sofaen og "leser" når jeg burde vært på laben og veid prøvene mine. De fleste dagene finner jeg noen til å være her med han, men ikke i dag! Vi jobber med saken, men det kommer til å være et problem for resten av hans liv. Gruer meg til jeg må flytte og begynne å jobbe, hvor han faktisk MÅ være alene over lengre tid!

Hjelper ikke med selskap av annen hund heller, sånn at en hund til kunne vært en løsning?

[Titovn]

Det største problemet jeg har hatt med min hund, var det at han utagerte mot alle Golden Retrievere. Det var en lang periode med mye trening og jobbing, og jeg var ikke så gammel selv (type 14-16 år, husker ikke helt ). Jeg hadde jo god hjelp av folk rundt meg, men jeg tenkte ofte mage negative tanker og følte for å gi opp så mange ganger - men han var jo så herlig på de fleste andre punkter. Og jeg er glad jeg ikke ga opp, og per dags dato nå bor vi sammen med golden til venninna mi, og det har vi gjort i to år nå! Han var/er også på type langhårete hunder (aussie, BC o.l.) etter alt dette med Golden startet, men dette er også noe som definitivter blitt bedre på! Det er godt å vite at all jobbingen og treningen gir resultater!

[Guest bikkje1]

Det aller mest utfordrende har nok vært all drittslengingen jeg har fått med tanke på valget av hund. Det har vært utfordrende, og sårende.

Når det kommer til drittbikkja ( ), så har, og er, det mest utfordrende stresset hans. Det skal ikke så mye til før han bgeynner å stresse, og da blir det biting, raptus og ødleggelse. Men vi jobber med det, og det går framover, til tross for et lite tilbakeslag etter at han var på kennel.

[idastef]

Hjelper ikke med selskap av annen hund heller, sånn at en hund til kunne vært en løsning?

Kanskje, men jeg har bare en hund. Og jeg er redd for å få en til som kanskje blir smittet av hans frykt, ikke omvendt! Men tar gjerne imot erfaringer og tips ang å ha to hunder?

Det aller mest utfordrende har nok vært all drittslengingen jeg har fått med tanke på valget av hund. Det har vært utfordrende, og sårende.

Når det kommer til drittbikkja ( ), så har, og er, det mest utfordrende stresset hans. Det skal ikke så mye til før han bgeynner å stresse, og da blir det biting, raptus og ødleggelse. Men vi jobber med det, og det går framover, til tross for et lite tilbakeslag etter at han var på kennel.

Hva slenger de dritt om? Synes dyret ditt er veldig søt, jeg

[Nowisclee]

Kanskje, men jeg har bare en hund. Og jeg er redd for å få en til som kanskje blir smittet av hans frykt, ikke omvendt! Men tar gjerne imot erfaringer og tips ang å ha to hunder?

Hva slenger de dritt om? Synes dyret ditt er veldig søt, jeg

Jeg har ikke noe annen erfaring med det enn at mine definitivt trives best sammen, og er mer urolige hvis resten av flokken er borte, selv om en av oss er hjemme. Jeg vet om folk der det IKKE hjelper at den andre hunden er hjemme, og folk der det har løst alt at de har en hund til. Ikke godt å si hva som er lurt, og hva som ikke er lurt, hva som kunne fungere og ikke. Men hvis du har venner med hund som han kjenner godt, og som han er trygg og god på, og den hunden er trygg med å være aleine hjemme, så kunne dere kanskje prøve?

[Gjest]

Den tiden hvor Ozzy skadet seg og hadde flere operasjoner, komplikasjoner og mye stress. Jeg var nesten konstant redd i over 12mnd for hva som kunne skje, og jeg gikk en stund og ventet på at dyrlegen skulle si at de ikke kunne gjøre mer.

Han rev løs albuen, og både knakk skruer og støtet fra seg metallet som var operert inn. Ukentlige kontroller hos veterinærer, alt for mange ned-dopinger og 6mnd med gips. Og det var mye, alt for mye, for bikkja å oppleve. Og meg for den saks skyld, jeg var bare 17 når det skjedde og det viktigste for meg var å holde han i live.

Hadde aldri gjort det samme igjen, og jeg har enda dårlig samvittighet for alt han måtte gå igjennom.. Selv om han er frisk nå, så har han vært igjennom mer enn noen hund fortjener.

Og jeg grøsser av tanken på hvor konstant bekymret jeg var, og hvor mye jeg gråt på den tiden. Var ekstremt vanskelig faktisk.

Kjenner meg veldig igjen, ikke i selve skadene, men bekymringene, tårene... Alt som kommer med en sånn skade og operasjons-situasjon...

[Guest 2ne]

At jeg stadig har hunder der jeg må vurdere "når er nok nok?". Det er frustrerende, slitsomt og trist.

[Guest bikkje1]

Hva slenger de dritt om? Synes dyret ditt er veldig søt, jeg

Tusen takk!

Det at han er av en muligens litt uheldig blanding. De slenger ikke dritt sånn direkte, men ja.

[Heidihj]

Det mest utfordrende har vært å hatt en hund som stadig ble syk, og tilslutt se livet hennes ebbe ut på en forferdelig uventet og trist måte. Det tok veldig på meg.

Samme hund slet med usikkerhet mot enkelte mennesker hele livet og var til tider en utfordring for meg.

Min nåværende eldste fikk kraftigere separasjonsangst når min første hund døde. Det var ikke barebare å ha en slik hun i min hverdag, men vi kom oss igjennom. Angsten forsvant da yngstefrøkna kom i hus. Nå har jeg to hunder som er lykkelige i hverandres selskap

[Gjest]

At jeg stadig har hunder der jeg må vurdere "når er nok nok?". Det er frustrerende, slitsomt og trist.

"liker" fordi jeg kjenner meg igjen….

[yurij]

Det mest utfordrende jeg har vært med på var seperasjonsangst av en annen verden. Han ble ikke gammel,så jeg vil tro at han hadde vært en helt annen som frisk. De mnd vi hadde ham kunne jeg ikke gå fra ham i 5 min. Ikke utav bilen for å handle,ikke 20 meter ned gangen for å henge fra meg noe. Han kunne ikke være hjemme med gubben (som var med og hentet ham han også og var like mye sammen med hunden etter hjemkomst),ikke sitte i bilen med gubbe om jeg gikk ut,gubben kunne ikke ta ham med ut,eller hente ham på min jobb når han skulle hjem. Han måtte være ved beinet mitt alltid. Hele tiden. Jeg var ikke inne i en butikk på de mnd vi hadde ham,jeg underviste med ham ved siden av meg. Han ble bare 14 mnd før hjertet gav seg,og vi rakk bare å ha ham noen mnd,antakelig kjente han på noe hele tiden.

[ida]

Fibi var alt i ett pakken. Fysisk sterk som en hest, psykisk klin kokos. Aldri mer tullingbikkje. Hun passer inn i alle beskrivelsene her. Men hun var høyt elsket og så klok og varm. Hvis verden bare hadde vært hun og hennes flokk, hadde hun vært perfekt

Tenk å kunne bo i blokk, gå tur når jeg vil og hvor jeg vil, stoppe og prate med folk, la de som spør få kose så mye de vil, ha det stille inne. Alltid. Sånn har jeg det nå og sånn vil jeg ha det med hundene mine

[Eloise]

Laikamor skrev mitt innlegg! Min bet aldri noen, men hun hoppet og bjeffet som om hun ville ta livet av alle fremmede folk og dyr, også på laaaang avstand. Gjester gikk fint etter hun ble kjent med personen, så mine beste venner var ikke et problem å være sammen med, men folk som ikke var interessert i å bli ordentlig kjent med henne, eller som ikke var på besøk ofte eller lenge nok var et mareritt.

Jeg kunne ikke engang ta henne utenfor døren på egen eiendom uten at det ble stress og utagering pga stedet jeg bor på, og turene våre ble konsekvent tatt midt på natten. Helst mellom 2 og 4, for da var det veldig liten sjanse for å treffe på folk.

Jeg tror egentlig det aller vanskeligste for meg var at jeg i mange år gikk rundt å følte at jeg hadde gjort noe feil. Min fine, søte valp var allerede blitt et mareritt når hun var 6 mnd gammel. Aldri hatt noen negative opplevelser med folk eller hunder siden jeg fikk henne som 8 uker gammel, og jeg tror hun har hatt det supert hos oppdretter før den tid. Men det er finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere eller dårlig oppdragelse, så da måtte jeg jo ha gjort noe veldig, veldig feil.

I de senere år har jeg begynt å tenke sånn at vi mennesker kan bli født med dårlig psyke og ikke bli helt stabile og velfungerende til tross for miljøet vi vokste opp i. Det kan selvfølgelig hunder også. Det er sjelden folk er så åpne om det som i denne tråden, og man føler seg ofte helt alene når man sitter med hunden fra helvette. Man skammer seg ute, man skammer seg på forum, og man lider gjerne i stillhet (jeg gjorde det selv om min hund IKKE gjorde det. hun foretrakk å være så høylytt som mulig).

Noen vil, som over her, spørre om det var verdt det. Noen ganger lurer jeg på om det var verdt det for hennes del. Hun fikk aldri det livet jeg ville gi henne. Jeg har ny valp nå, og noen ganger må jeg bare gråte fordi jeg kan gjøre ting med valpen som jeg skulle gitt alt for å gjøre sammen med monsteret mitt. Hun fikk aldri oppleve et hundeliv som det burde være. Etterhvert ble det minimalt med turer, lite variasjon i hverdagen, og livet hennes besto stortsett av meg og familien etter alt var prøvd og jeg hadde innsett at hunden ikke kunne fixes av meg, trening, medisiner, andre mennesker, eller adferdsterapauter.

Men for MEG var det verdt det. Hun var jo jenta mi, og hadde hun ikke blitt syk så hadde jeg hatt det lille monsteret fremdeles. Jeg ville gitt ALT for å ha henne tilbake, med fryktaggressjon, utagering og det hele. Fine, gode jenta mi.

[Grim]

Tror egentlig folk her inne tror hun er mye verre enn hun er, fordi jeg er så overforsiktig med henne for å unngå at ting kan skje.

Om det er noen trøst, tenker hvertfall ikke jeg at hun er så ille. Men jeg har jo kun sett dere en gang.

Største utfordringen med Grim var overslagshandlingene, og hans usikkerhet mot folk, og manglende advarsler synlig for folk flest. Heldigvis er det bak oss nå, og jeg lærte masse.

[Anette]

At jeg stadig har hunder der jeg må vurdere "når er nok nok?". Det er frustrerende, slitsomt og trist. 

Enig der

[Mud]

Jeg har begynt å svare på denne tråden flere ganger, men jeg vet liksom ikke hva jeg skal svare.

Å få en jrt som førstegangshund var utfordrende. Å ta over en klin gæærn groenendael var også utfordrende. Tolleren jeg måtte avlive bare 2 år gammel pga sykdom og dårlig mentalitet var utfordrende og Loke var vel strengt tatt mer enn utfordrende når han kom.

Men fordi hundene kom på forskjellige stadier av mitt hundeliv er det vanskelig å vite hvem som ga meg mest utfordringer.

Hadde jeg fått Loke først hadde jeg muligens ikke mestret han. Men siden han kom etter Tellus og Pan var han bare litt morsom. Hadde jeg fått Pan før Tellus hadde jeg muligens virkelig trodd på at alle hunder kan bli bra av TLC og vært enda mer frustrert. Vet ikke.

[SandyEyeCandy]

*Dobbel*

[Guest Jonna]

Å måtte avlive en 8 mnd gammel valp etter "test" behandling i 4 mnd som ble holdt skjult av veterinær. (det kom fram i journalen når jeg tilslutt fikk den).

Valpen skulle egnetlig vært behandlet på en helt annen måte i følge NVH og veterinæren ville egentlig fortsette ekspremitere. Måtte selv bestemme når nok var nok...

[SandyEyeCandy]

Det mest utfordrende for meg har vært å se min lille, fantastiske trollbolle blir mer og mer slarkete i ganglaget, fram til det punktet hvor jeg måtte bære henne ned alle trapper. Ingen svar å få hos dyrlege inntil en luring kom på å røntge bekkenet hennes. Sammenvokst lendevirvel og bekken, mye nevrologisk treighet (som ikke kan påvises ved MR), går som hun har bleie og legger seg alltid i passgang så bakbeina går som hjulvisper, og fryktelig dårlig balanse. Hun responderer også ekstremt dårlig på bedøvelse, og kommer ikke til seg sjøl før skrekkelig lenge etterpå. Jeg unngår derfor å bedøve henne med mindre noe akutt og livstruende oppstår. Hun er fin hver høst og vinter, og så kommer våren og hun forsvinner inn i seg sjøl, vil ikke ha kontakt med andre enn menneskene sine og Imouto og orker ingenting.

Det er vondt å vurdere avliving fast en gang i året når bikkja ellers er helt fantastisk, å gå på nåler og alltid monitorere formen, for å si det sånn. Jeg har blitt forespeila at det VIL komme forkalkninger og mer smerte, og røntger henne derfor hvert år.

Våren 2013 er første gang hun har vært i god form hele tida, og det har vært helt fantastisk. Hun er riktignok tidvis VELDIG dårlig til beins nå om dagen, ramler og snubler og må bruke mye tid på å forsere hindringer, men det gjør ingenting så lenge hun er glad og seg sjøl. Og det er hun. Aiko vil forsvinne fra meg alt for tidlig, og sjøl om hun i dag veksler mellom å være grand old lady og en skrekkelig gøyal unghund i atferd i en alder av 4 år, så er det nesten umulig for meg å være nær henne og kose uten å gråte litt. Hun er jo mitt livs lys.

[LinL]

Jeg har jo ikke så mye å sammenligne med, men jeg kjenner det er utfordrende å ikke stole helt på Aro. Egentlig så beviser han igjen og igjen at han er en hyggelig fyr så lenge folk tar litt hensyn, ikke bøyer seg over han, koser for hardt med ørene, og ikke er store hannhunder eller unger Han har jo aldri gjort noe, men jeg er en litt uggen følelse av at han er en type som kan bite hvis han føler seg presset. Så oppsøker han det han er redd for- flyr heller rett på i stedet for å avvente eller flykte. Tror ikke han stoler så veldig på at jeg ordner opp
Jeg skulle virkelig ønske at han var stødig og trygg med barn. Da hadde han vært nesten perfekt!

[shira]

Sean min første hund, han terrier (veldig han terrier) Men jeg lærte utrolig mye, de 9 årene han levde. Han blei kronisk syk i ung alder, angrepet 3 ganger av stor hund. Men for en utrolig hund som kom seg, gang på gang.

Diva hadde vi bare i 3 år, min største frustrasjon. alerede det første året merket vi mye nervøsitet. Vi jobbet og jobbet med henne. fikk tips og hjelp fra hundetrenere. Men 3 år gammel fikk hun slippe. Da var hun red alt. Kroppen var stiv hele tiden, for hun var så engstelig. Da tenkte jeg aldri mer hund, for å være så håp løs hunde eier .... Heldig vis hadde vi enda Sean, som da var 6 år. Å fikk meg til å fortsette

[Guest Klematis]

Det må vel være 4 operasjoner på 1 år og 5 måneder, det.

Jeg var ikke akkurat fra meg av lykke da han måtte Cherry-eye opereres bare 13 uker gammel, og uflaks som han hadde måtte han operere det andre øyet 17 uker gammel.

Da den ene testikkelen havnet i lysken, og han måtte operere ut den, kastreres og fjerne en tann som ikke kom ut av seg selv på 1-årsdagen tenkte jeg at nå er vel uflaksen over.

Selvfølgelig må vi operere beinet pga røket korsbånd og PL grad 2 til uka.

Jeg er i allefall fornøyd med at jeg valgte å få testikkelen fjernet allerede nå, og ikke ta sjansen på at kreften ikke dukker opp, det holdt ikke for meg at kreft vanligvis ikke dukker opp før hunden er 5-6 år. Det orker da ikke jeg å bekymre meg for.

Men, han har da et bakbein til, så det forundrer meg vel ikke akkurat om grad 1 han har der vil utvikle seg til å måtte opereres den også etterhvert.

Han har vært gjennom mye på kort tid, så jeg håper han slipper flere prøvelser på lenge når vi er ferdige med denne operasjonen.