Den store baby(og barne)tråden <3 2.0

[Krilo]

Er jeg den eneste her inne som aldri fikk ukepenger? Ble allikevel en jævel på sparing...

Jeg fikk lommepenger, men ble aldri noen dreven sparer må ha sparekonto som jeg må i banken for å ta penger ut av, har jeg lett tilgang til de tømmes den bare

Edit: vi måtte jobbe for dem, vi hadde hver våre faste oppgaver hver dag som måtte gjøres for å lommepengene.

[Mud]

Med utgpkt i artikkelen jeg limte inn over så synes jeg at det må være et poeng å både la barna slippe til (og få hjelp av dem) uten å bestikke eller presse dem eller kalle det plikter. Og jeg tror det handler mer om hvordan man ber ungene (eller legger frem forslaget om å hjelpe til). Prøver man å presse/tvinge en unge/ungdom til å hjelpe til med noe så ser jeg for meg at det fort blir konflikter. Det ser jeg med andre ting også, feks i forbindelse med de såkalte "trassperiodene". Det er ganske mye man kan gjøre for å unngå å stille ungene i situasjoner hvor de må forsvare seg istedet for å samarbeide.

Det med oppvartning som du skriver over, @Mud , er jeg helt enig i. Jeg tar meg i det ofte, både med egne unger og unger som er på besøk, at nå er det pinadø på tide at de "begynner å smøre på brødskiva sjøl" Det ofte så mye enklere å bare reise seg og hente det glasset med vann mens vi spiser middag eller finne frem klærne på morgenen, men på sikt så tjener man nok på å la ungene ordne opp selv. Og du verden så stas det er for dem å få greie seg selv

Du sier jo selv at ditt eget barn har bedt om muligheten til å tjene penger ved å hjelpe til, så hvorfor tror du det er tvang eller bestikkelser i det? Det er ingen tvang, det er en ærlig og redelig bisniss-avtale i motsetning til når det gjelder andre oppgaver som å rydde opp etter seg...

Jeg forstår ikke at man kan være for at barna hjelper til hjemme, og for at de får ukepenger, men i mot at de skal tjene pengene?

Det er for meg komplett uforståelig må jeg innrømme.

Barn har også behov for å føle at de fortjener noe, det gjør liksom noe med maktbalansen hvis man ikke har muligheten til å oppnå noe uten en annen parts generøsitet.

Jeg ser jo på A hvor stor forskjell det er på pengene han tjener vs det han får. De han tjener er utrolig mye viktigere for han.

Det gjør noe med selvfølelsen hans, han vokser VELDIG på det. Selvfølgelig, å tjene penger ved å bidra er et slags grunnleggende behov hos de aller fleste mennesker..

Det er faktisk et fåtall som lever av NAV og synes det er helt ok.

Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor man skulle nekte et barn den muligheten?

[Gjest]

Vi er flere som ikke fikk ukepenger

Tenke seg til at man allikevel fikk motivasjon for å arbeide hjemme, og belønning gjennom ros og kjærlighet Følte meg både viktig og fikk mine grunnleggende behov dekket Var ofte med pappa på jobb, det siste i verden som stod i hodet mitt var å få betaling for det, i helsikka, det var jo betaling i seg selv å være på havnelageret eller på båt. Spenningen og fantasien min var nok. Spare til bil, reise og objekter har jeg suksessfullt klart, jobber til luselønn men ser verdien i det...

Men det er vel hva man lager det til selv

[Ane]

Vi fikk ikke ukepenger eller penger for å hjelpe til hjemme. Det burde være en selvfølge å rydde etter seg og hjelpe litt til synes jeg Men vi fikk penger til kino om vi skulle osv,så vi fikk det vi "trengte". Jeg var veldig billig sånn sett. Spurte aldri om penger

[Raksha]

Lysfest i barnehagen i dag. Vi har ikke sovet i natt, så litt sutring før vi dro men blid som ei sol og sånt fasinert over fakler som det var pyntet med ute. Full fart og stormende jubel inne, men ser hun er veldig lik meg da for hun får fnatt når de større ungene kommer og skal ta på henne, tulle med smokken eller være med og kle av og på. Siden hun ikke liker der selv så kan jeg be dem la være for jeg får klaustrofobi de må gjerne være der og er plass på fanget mitt til andre barn også, men ikke pell!

Sær? Meg? Phøh

Sutret litt da vi dro, hun var stupbratte så de skulle legge henne med en gang og er ringe om hun ikke sovnet.

[Perfect Image]

Tenke seg til at man allikevel fikk motivasjon for å arbeide hjemme, og belønning gjennom ros og kjærlighet Følte meg både viktig og fikk mine grunnleggende behov dekket Var ofte med pappa på jobb, det siste i verden som stod i hodet mitt var å få betaling for det, i helsikka, det var jo betaling i seg selv å være på havnelageret eller på båt. Spenningen og fantasien min var nok. Spare til bil, reise og objekter har jeg suksessfullt klart, jobber til luselønn men ser verdien i det...

Men det er vel hva man lager det til selv

Ja. Jeg fikk ukepenger, men jeg lærte aldri "verdien" av penger for det, og ei eller lærte vi det hjemme. Jeg tror nok at det å lære seg å håndtere økonomi handler om flere faktorer enn å administrere ukepenger fra man er 4 år altså.

Jeg har ingen problemer med at noen ønsker å gjøre det på den måten, men for oss blir det feil. Jeg vil ikke at de skal forvente seg noe hver gang de hjelper til. 1 kr for å ta av oppvaskmaskinen og 1 kr for det der og der... For oss blir det veldig feil å lønne ungene for noe så basic som å hjelpe til hjemme. Men, når hun blir eldre så er det ikke utenkelig at det finnes litt større jobber som hun blir tilbudt mot godgjørelse som faller utenfor de hverdagslige gjøremålene.

Jeg kommer ikke til å prøve ut med det første, men jeg tror vi kunne senere ha fått et problem med skeivfordeling som Raksha referer til.

[Gjest]

I all øvrighet, jeg ser det nevnes karakterer, skal det... feires? Vi åpna en vintage Dom Perignon når jeg var ferdig med sivilingeniør-graden min, menneehhhh.... Når jeg fikk 6'ere på skola var det en klapp på skuldra og "BRA". Motivert var jeg allikevel

[SiriEveline]

Nå bare bryter jeg inn med en temaskifter jeg

Kommentarene har jo begynt å dukke opp nå, om at man ikke vet hvor stor endring et barn er, og at man ikke lenger kommer til å ha tid til noe av interessene/hobbyene osv.

Men jeg ser jo stadig vekk eksempler på at dette ikke stemmer, eller er det bare jeg som er naiv?

Da tenker jeg gjerne på trening med hund, turer, og da også jakt på høsten. I mitt lille hodet klarer jeg ikke å se hvordan det skal være umulig å få til dette, vi er to stykker som skal ta vare på barnet, i tillegg til et sterkt og godt nettverk med familie og venner rundt oss. Så dere hundefolk med barn, og erfaring på dette? Hvordan opplevde dere endringen?

[MorBilly]

Det lurer jeg også på! Jeg skjønner jo at man prioriterer annerledes men håper jeg fortsatt vil få tid til hunden. Forøvrig er det ikke så lurt å gå tur med hunden i magebelte nå lenger. Det betyr bare kynnere og ekkelt i magen. Samt en veldig kort tur.

[Ingvild]

I all øvrighet, jeg ser det nevnes karakterer, skal det... feires? Vi åpna en vintage Dom Perignon når jeg var ferdig med sivilingeniør-graden min, menneehhhh.... Når jeg fikk 6'ere på skola var det en klapp på skuldra og "BRA". Motivert var jeg allikevel

Det kommer vel an på hva slags unge man har. Læringslyst bør motiveres på andre måter - ideelt sett. Jeg har aldri brydd meg om å få gode karakterer, men har fått det likevel fordi jeg liker å mestre og å lære. Penger eller andre belønninger for gode karakterer hadde ikke spilt særlig rolle for meg. Faktisk sa jeg aldri noe særlig om hvilke karakterer jeg fikk (eller får, nå på universitetet). Den dagen jeg kom hjem med vitnemålet mitt fra videregående med flere seksere enn femmere og bare to firere, fikk jeg høre "åh, men dette var jo ikke så verst", også dro vi ut og spiste middag for å feire at jeg var ferdig med videregående - og det hadde vi gjort uansett hvilke tall det hadde stått på vitnemålet. Foreldrene mine hadde aldri oversikt over hvilke karakterer jeg fikk på prøver og tentamener, og brydde seg heller ikke noe med det - men det er vel fordi de så at jeg var interessert og flink uansett. (De sa alltid at så lenge vi ikke kom hjem med nedsatt i orden og oppførsel, brydde de seg ikke noe om hvilke karakterer søsteren min og jeg fikk.)

Har man derimot et barn som ikke vil, ikke gidder, ikke bryr seg e.l., kan belønning være en måte å få opp interessen igjen. Rene pengepremier syns jeg er rart, men at man f.eks. går ut og spiser eller gjør noe annet hyggelig når barnet har prestert bra/bedre enn normalt trenger det ikke nødvendigvis være noe galt i?

[Annegru]

Jeg har aldri hatt penger eller gaver som motivasjon for gode karakterer, men jeg husker siste året på ungdomsskolen, da karret jeg meg fra Ng til M i standpunktkarakter i matte. Da tok foreldrene mine meg med på restaurant for å feire dette. Jeg husker jeg ble veldig overrasket og glad ellers har vi feiret når en av oss var ferdige med VGS og universitet/høgskole.

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Mud]

Jeg har heller aldri fått betalt for gode karakterer ( desverre ), ei heller for å bidra hjemme utover det som er normalt forventet...

Men jeg hadde muligheten til å tjene penger ( som jeg kunne bruke til hva jeg ville eller spare opp ), ved å gjøre ekstraoppgaver..

Det fungerte utmerket hos oss og det fungerer hos neste generasjon.

Uten at noen forventer penger for å rydde opp etter seg eller bære ut søpla.

Den biten går på ren oppdragelse og respekt for foreldrene tenker jeg.

For meg er det en helt absurd tanke at et barn automatisk skulle nekte å utføre noe uten å få betalt bare fordi det får betalt for avtalte oppgaver.

Det er så fjernt fra hvordan jeg er oppdratt og hvordan jeg oppdrar sønnen min.

Han hadde aldri i verden sluppet unna med det og det er jeg ganske sikker på at han vet

[Zitka]

Nå bare bryter jeg inn med en temaskifter jeg

 

Kommentarene har jo begynt å dukke opp nå, om at man ikke vet hvor stor endring et barn er, og at man ikke lenger kommer til å ha tid til noe av interessene/hobbyene osv.

Men jeg ser jo stadig vekk eksempler på at dette ikke stemmer, eller er det bare jeg som er naiv?

 

Da tenker jeg gjerne på trening med hund, turer, og da også jakt på høsten. I mitt lille hodet klarer jeg ikke å se hvordan det skal være umulig å få til dette, vi er to stykker som skal ta vare på barnet, i tillegg til et sterkt og godt nettverk med familie og venner rundt oss. Så dere hundefolk med barn, og erfaring på dette? Hvordan opplevde dere endringen?

Mye større forandring enn jeg ville innse. Jeg så heller ikke problemer, men når jeg sitter her med en unge som ikke vil være i vogn, jeg klarer ikke å bære henne langt, og med 3 hunder, så er det virkelig ikke bare bare.. Eller når vi måtte prioritere leggetid, og den var da treningene startet.

Jeg føler jeg har mistet mye av det jeg pleide å gjøre, men så har jeg vært deltid alenemor også med en krevende unge..

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Mud]

ting forandrer seg mer enn man tror.

Feks var planen i dag å dra på drop-in trening kl 19, men med en unge som våknet 04:30 er det ikke sikkert det er gjennomførbart.

Jeg opplever i hvertfall at jeg er langt mer bundet enn jeg trodde på forhånd, men andre kan være bedre på å sjonglerer barn med andre ting enn meg.

Det ble egentlig vanskeligere når han ikke kunne bæres eller være i vogn lengre

Nå er det ikke sikkert bikkja får så lang tur hvis han må være med...

Samtidig tilfører jo barn så mye nye ting i livet at det er ikke akkurat slik at man sitter hjemme og grubler på hvor mye enklere ting var før

[Irenen]

Idag rulla M fra mage til rygg! Fikk litt småsjokk, trodde da ikke det var vanlig å gjøre så tidlig? Hun er 8 uker og 2 dager gammel.

Har prøvd å ta julekortbilder idag, men det var ikke spesielt populært å ha på seg nisselue så vet ikke hvor vellykka bildene ble. De har sterke meninger om hva de vil og ikke vil disse små

[Martine]

@SiriEveline, det kommer nok helt an på barnet. Og hvordan man velger å løse ting selv E har alltid sovet godt, men hun nektet å ta flaske før hun var ca 6-7 mnd. Det gjorde at jeg enten måtte ha henne med meg over alt og at hun dermed ikke fikk så mye alenetid med pappaen sin, eller at jeg måtte kjappe meg så jeg var hjemme igjen til hun skulle ha mat igjen. Det har gått helt fint her.

[Raksha]

Nå bare bryter jeg inn med en temaskifter jeg

Kommentarene har jo begynt å dukke opp nå, om at man ikke vet hvor stor endring et barn er, og at man ikke lenger kommer til å ha tid til noe av interessene/hobbyene osv.

Men jeg ser jo stadig vekk eksempler på at dette ikke stemmer, eller er det bare jeg som er naiv?

Da tenker jeg gjerne på trening med hund, turer, og da også jakt på høsten. I mitt lille hodet klarer jeg ikke å se hvordan det skal være umulig å få til dette, vi er to stykker som skal ta vare på barnet, i tillegg til et sterkt og godt nettverk med familie og venner rundt oss. Så dere hundefolk med barn, og erfaring på dette? Hvordan opplevde dere endringen?

Det lurer jeg også på! Jeg skjønner jo at man prioriterer annerledes men håper jeg fortsatt vil få tid til hunden. Forøvrig er det ikke så lurt å gå tur med hunden i magebelte nå lenger. Det betyr bare kynnere og ekkelt i magen. Samt en veldig kort tur.

Det kommer jo helt an på hvordan livet deres er nå, hvordan babyene deres blir, hvordan formen deres er, hvilke forventninger dere har, hvor mye støtte og avlastning dere har mulighet for å få (og vil ha) osv. Her på sonen har vi jo alt fra babyer som sover "hele første året" til babyer som IKKE sover "hele første året" og alt i mellom. Så det er umulig å forutsi syns jeg.

For meg som var så innmari dårlig hele graviditeten, så ble jo ting enklere etter at hun kom (minus kolikken og min galleblæreoperasjon) så graviditet vs baby - så fikk jeg gjort mye mer etter at hun kom ut. Men jeg har heller ingen sånne supersterke interesser jeg bare MÅ vedlikeholde, hundene er familiehunder og hestene surrer nå rundt på utegang og får gulrot av svigerfar. Hadde jeg hatt faste ting som jeg måtte ofre så hadde jeg nok kanskje følt mer på det. Mer bunden - HELT klart. Men det var forventa. Nå er jo jeg også veldig mye alene med henne, selv om jeg ikke er "alenemor" i så måte. Så selv om jeg gruet meg helt usansynlig, så var det veldig godt den dagen hun begynte i barnehage (og trivdes!) og jeg prøver fremdeles å finne ut hvordan jeg er igjen, ikke bare "mammaen" men "jeg" er.

Jeg var i det store og det hele veldig godt forberedt på det meste - så er ikke så mye som har kommet som en overraskelse. Kanskje mest hvor lite søvn en baby kan trenge og hvor lite søvn jeg kan fungere på. Men jeg hater fremdels sånne hånlige kommentarer som kommer når man forteller at ting går bra "haha! Bare vent til...!!" Kommer de fra folk som står meg nær, så eksploderer jeg.

[SiriEveline]

Tusen takk dere! Så godt å høre deres tanker og erfaringer, og klart, vi vet jo ikke noe før vi står oppi det med begge beina.

For min del var det som utløste dette kommentarer om at det var dumt å kjøpe hagle, for den kom jeg ikke til å kunne bruke. Min tanke oppi dette er jo at jeg får brukt den så mye som det lar seg gjøre de første årene, men etterhvert vil den kanskje kunne brukes mer. Det er jo uansett noe man kjøper for livet, og ikke noe som går ut på mote, eller i stykker etter noen år, det er et produkt som varer gjerne en generasjon eller to.

Og klart begynner man jo å tenke mer og se for seg hvordan hverdagen kan bli, uten at den går an å forutsi:P

[Irenen]

Nå bare bryter jeg inn med en temaskifter jeg

Kommentarene har jo begynt å dukke opp nå, om at man ikke vet hvor stor endring et barn er, og at man ikke lenger kommer til å ha tid til noe av interessene/hobbyene osv.

Men jeg ser jo stadig vekk eksempler på at dette ikke stemmer, eller er det bare jeg som er naiv?

Da tenker jeg gjerne på trening med hund, turer, og da også jakt på høsten. I mitt lille hodet klarer jeg ikke å se hvordan det skal være umulig å få til dette, vi er to stykker som skal ta vare på barnet, i tillegg til et sterkt og godt nettverk med familie og venner rundt oss. Så dere hundefolk med barn, og erfaring på dette? Hvordan opplevde dere endringen?

Med liten baby kommer det veldig an på dagen. Har du selv fått noen timer på øyet og ungen er i godt humør og sover mye, så er det lett å både få aktivisert hunder og holde orden på huset. Men de dagene hvor ungen bare gråter fordi ikke noe annet enn å sitte på armen er bra nok samtidig som huset flyter over og du ikke har hatt tid til eller glemt å både spise, gå på do og dusje - de dagene hadde det vært godt å slippe å ha en unghund i hus. Luna og Taxi tar det dem får, men Nora blir så bøllete om hun blir understimulert, og da er ikke nødvendigvis tålmodigheten min helt topp. Hun stjeler blant annet smukker og (brukte) ammeinnlegg hver gang anledningen byr seg.. Jeg har nok en forholdsvis enkel baby som for det meste er fornøyd med livet. Hadde jeg derimot hatt en som slet med kolikk/magesmerter eller lignende, så kan det godt tenkes jeg hadde sett behovet for å ordne meg litt hjelp til hundene på dagtid. Samboer jobber lange dager, så jeg er mye alene med baby, hunder og hus.

Men som du sier; dere er to og du har familie som kan avlaste om det blir litt mye. Dessuten er bæretøy gull verdt og gjør at du får mye mere frihet til å både få gjort ting inne og gå steder ute hvor ikke vogna kommer frem

[Perfect Image]

Den biten går på ren oppdragelse og respekt for foreldrene tenker jeg.

For meg er det en helt absurd tanke at et barn automatisk skulle nekte å utføre noe uten å få betalt bare fordi det får betalt for avtalte oppgaver.

Det er så fjernt fra hvordan jeg er oppdratt og hvordan jeg oppdrar sønnen min.

Han hadde aldri i verden sluppet unna med det og det er jeg ganske sikker på at han vet

Skulle virkelig ønske det var så enkelt :Aww:

Sophia slipper ikke unna ting, men er ikke så enkelt for det gitt.

[Raksha]

@SiriEveline dette er selvsagt bare mitt synspunkt, men JEG syns det er veldig viktig å ta vare på ting fra livet "før" baby også. I den grad det går. Man trenger tid for seg selv, man trenger å gjøre andre ting innimellom - kanskje blir det lite tid de første årene, men barnet vokser, kanskje har barnet lyst til å være med på jakt etterhvert, kanskje har barnet besteforeldre/tanter/onkler ol det har lyst til å være hos en helg mens mor og far er på jakt ol. Så nei, jeg syns ikke det er tullete å kjøpe hagle. Du skal være deg også, ikke BARE mamma.

[Martine]

@SiriEveline dette er selvsagt bare mitt synspunkt, men JEG syns det er veldig viktig å ta vare på ting fra livet "før" baby også. I den grad det går. Man trenger tid for seg selv, man trenger å gjøre andre ting innimellom - kanskje blir det lite tid de første årene, men barnet vokser, kanskje har barnet lyst til å være med på jakt etterhvert, kanskje har barnet besteforeldre/tanter/onkler ol det har lyst til å være hos en helg mens mor og far er på jakt ol. Så nei, jeg syns ikke det er tullete å kjøpe hagle. Du skal være deg også, ikke BARE mamma.

Veldig, veldig sant! Vi har sjeldent barnevakt, men likevel kommer jeg meg rundt på det jeg vil. Så lenge E måtte ammes, så hendte det foreldrene mine var med i feks stallen/stevner/hundetreninger så de kunne følge med på henne mens jeg drev med mitt. Og de gangene vi dro uten at noen andre var med, så tok jeg det i et litt roligere tempo med E i bæresele eller i vogn dersom hun sov. Null problem Mange gjør det ekstremt vanskelig for seg selv, som fører til at de tror de må endre alt. Man MÅ ikke holde seg inne en dag fordi babyen ikke har sovnet. Ofte er det lettere for de å sove ute i frisk luft.. Kun et eksempel, men mange bruker det som unnskyldning for å ikke kunne leve det livet de levde før de fikk barn.

[Mud]

Skulle virkelig ønske det var så enkelt :Aww:

Sophia slipper ikke unna ting, men er ikke så enkelt for det gitt.

Han er ikke akkurat førermyk han her heller, men det betyr ikke at han krever penger for å rydde opp etter seg

Jeg teller til 3 og kommer jeg så langt som til 3 så er det ingen boklesing/tegning / klipping etc.

Det fungerer faktisk på han nå.

For et år siden tok han gladelig konsekvensene for å "vinne", men det har heldigvis gått over

[Helianthus]

Tusen takk dere! Så godt å høre deres tanker og erfaringer, og klart, vi vet jo ikke noe før vi står oppi det med begge beina.

For min del var det som utløste dette kommentarer om at det var dumt å kjøpe hagle, for den kom jeg ikke til å kunne bruke. Min tanke oppi dette er jo at jeg får brukt den så mye som det lar seg gjøre de første årene, men etterhvert vil den kanskje kunne brukes mer. Det er jo uansett noe man kjøper for livet, og ikke noe som går ut på mote, eller i stykker etter noen år, det er et produkt som varer gjerne en generasjon eller to.

Og klart begynner man jo å tenke mer og se for seg hvordan hverdagen kan bli, uten at den går an å forutsi:P

Jeg synes det er kjempelurt av deg å tenke som om du kommer til å fortsette å gjøre mange av de tingene som du gjør nå etter at du får babyen Da legger du jo opp til at du skal få det som du ønsker - en slags visualiseringsøvelse og om det ikke blir akkurat som forventet og -håpet, så er det greit også. Det er veldig forskjell på mennesker, både babyene og foreldrene. Noen synes det er helt supert å ha med ungene rundt, eller å tilbringe tid borte fra dem, mens andre synes det er litt mer tungvint å ha de med eller de kanskje ikke har lyst til å være borte fra de. Og selvsagt endres også prioriteringene for mange. Mange andre faktorer spiller også inn; hvor godt babyen sover borte, om det blir mye gråt (ikke så morsomt å ha med en gråtebaby), formen din (du er ung og sprek ), om du synes det er greit å amme overalt eller evt. bruker mme eller pumpemelk, vær, føre og omgangskrets.

Så gled deg over hagla og heng den til pynt over døra for å minne deg på rypejakta neste høst

[Raksha]

Veldig, veldig sant! Vi har sjeldent barnevakt, men likevel kommer jeg meg rundt på det jeg vil. Så lenge E måtte ammes, så hendte det foreldrene mine var med i feks stallen/stevner/hundetreninger så de kunne følge med på henne mens jeg drev med mitt. Og de gangene vi dro uten at noen andre var med, så tok jeg det i et litt roligere tempo med E i bæresele eller i vogn dersom hun sov. Null problem Mange gjør det ekstremt vanskelig for seg selv, som fører til at de tror de må endre alt. Man MÅ ikke holde seg inne en dag fordi babyen ikke har sovnet. Ofte er det lettere for de å sove ute i frisk luft.. Kun et eksempel, men mange bruker det som unnskyldning for å ikke kunne leve det livet de levde før de fikk barn.

Men samtidig så syns jeg det må få lov til å være greit at man ikke orker å gjøre det samme som før, selv om alle andre får det til å gå med baby og alt mulig annet, så er det lov til å si at "jeg får ikke til" eller "jeg vil ikke" osv. Det må jo gå begge veier.

Jeg er en av de som ikke orker å dra langt på ting med hunder og baby, det går på hva jeg har kapasitet og interesse for og hvordan mitt barn reagerer på slike situasjoner. Da er det litt likegyldig at noen andre klarte det samme med tre barn og en arm i fatle.

Poenget er at hva man selv ønsker å prioritere, orker å prioritere og har muligheten til å prioritere er ens egen sak, så lenge babyen får det den skal av kjærlighet og stell, så er det faktisk greit.