Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Denne artikkelen var fin, om at babyer trenger å få gråte:

http://peacefulparent.com/children-and-babies-can-heal-through-in-arms-crying/

If the baby’s need to cry isn’t supported, but instead they are shushed, criticized for crying, perhaps strongly encouraged to feed, perhaps somebody blows a raspberry on their tummy to make them laugh or otherwise distracted from their cry, the release of that stress will be delayed and will accumulate. If this happens repeatedly, the stress can start to become locked into their body causing tensions and can inhibit their sleep, energy levels and general wellbeing.

Edit: Et sitat til...

Virker kanskje helt selvsagt når man leser det, men jeg vet selv hvor lett det er å desperat ønske å få stoppet gråten for enhver pris når man har en baby som gråter mye...

When parents really begin to grasp the concept that their child’s cries actually have an incredibly positive side to them, parents are somewhat freed from the impossible task of attempting to keep their child happy all the time. The parent is freed from guilt and inadequacy when their child is upset. When a parent begins to give their attention to really being with their child in their upset rather than working hard to try and fix it or talk their child out of being upset or rearranging their child’s world to avoid their upset, parents generally notice that this presence and acceptance of their feelings was just exactly what their child needed all along. When the parent can be with their child in their upset, the child generally feels heard and can start to move through their upsets more easily. The parent’s acceptance and loving presence gives the child the message “it’s ok to be sad/ angry/ frustrated/ disappointed” and the child can themselves start to be ok with feeling their feelings, expressing it and moving on with less of a battle to change it or fix it.


Lenke til kommentar
Del på andre sider

Seriøst spørsmål: Er det etisk forsvarlig å ha ungene i sele og bånd? :aww: Lurer på hvordan jeg ellers skal kunne være alene med dem utendørs.

Jeg gikk visst ofte i sele og bånd når jeg var liten, særlig om vi var på folkseomme plasser. Har sett bilde fra vi var i Legoland, der hadde jeg rød sele på :lol: var vist umilig å ha kontroll på meg uten har mamma sagt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Seriøst spørsmål: Er det etisk forsvarlig å ha ungene i sele og bånd? :aww: Lurer på hvordan jeg ellers skal kunne være alene med dem utendørs.

Før i verden, for sånn ca 50 år siden, da jeg var liten, var det helt vanlig å ha leiesele på barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er det godt mulig jeg gjør det altså :whistle: Tenker med gru på unger som springer i hver sin retning og trafikk! Mannen kjenner en som har tvillinger, og når de to løp i hver sin retning, måtte han raskt vurdere hvem av dem som var i størst livsfare og velge og løpe etter den! :lol:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Vel, jeg stod i tjor på i ei bjørk i hagen da jeg var rundt året......... og litt før, mamma var høygravid med søsteren min og jeg syntes jeg burde løpe hele tiden og det orka ikke mitt moderlige opphav så hun satte på meg sele og bånd og tjora meg til bjørka som stod ved sandkassa...... Det varte sånn ca. den sommeren før jeg hadde funnet ut hvordan jeg skulle knyte opp knuten :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg stod i tjor på i ei bjørk i hagen da jeg var rundt året.... og litt før, mamma var høygravid med søsteren min og jeg syntes jeg burde løpe hele tiden og det orka ikke mitt moderlige opphav så hun satte på meg sele og bånd og tjora meg til bjørka som stod ved sandkassa... Det varte sånn ca. den sommeren før jeg hadde funnet ut hvordan jeg skulle knyte opp knuten :)

Av en eller annen grunn kan jeg levende forestille meg at du var en aktiv krabat med mye fore faktisk :lol:

A hadde en lang periode hvor beina gikk som en propell FØR han nådde bakken. I det han traff var det ready, steady- go! I helt motsatt retning av der jeg gikk, og i motsetning til på valper fungerte det å bare gå fra han dårlig. Han bare vinket og forsvant han. Sånn er han forsåvidt enda, det er ikke jordens undergang om mamma forsvinner ute av syne liksom. Det er jo så mye annet som må undersøkes.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Wednesday Ang en og to dupper. Vi gikk ganske tidlig over til en dupp på dagen, Tuva sover jo mye på natten. Så jeg hadde ikke nølt med å prøve. Men selv nå når hun er 1 år hender de thun må "hvile" litt på ettermiddagen fordi hun blir sutrete. Hun klarer ikke sove den andre duppen men ligger gjerne og slapper av i vogna, slapper av i senga eller slapper av på fanget. Vi løste i alle fall mange problemer når vi sluttet å styre med å få inn 2 dupper.

Gratulerer så masse, Hanna!

Når jeg leverte Tuva hos dagmamma i dag ga hun fra seg et hyyl av glede, så morsomt! Og nevøen min på 5 gikk med pakketråd med pose i enden. Jeg spurte om hva det var for noe og det var visst hunden hans (vi er de eneste med hund de kjenner og de synes det er sååå stas :D ). :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av en eller annen grunn kan jeg levende forestille meg at du var en aktiv krabat med mye fore faktisk :lol:

A hadde en lang periode hvor beina gikk som en propell FØR han nådde bakken. I det han traff var det ready, steady- go! I helt motsatt retning av der jeg gikk, og i motsetning til på valper fungerte det å bare gå fra han dårlig. Han bare vinket og forsvant han. Sånn er han forsåvidt enda, det er ikke jordens undergang om mamma forsvinner ute av syne liksom. Det er jo så mye annet som må undersøkes.

Sånn var (er) Sophia også, damned child :lol: Har en følelse av at Jaran ikke blir sånn :aww:

Er ikke bekymret ovenfor at han ikke snakker forøvrig, søsteren var jo også kjempetreig. Man han kan godt si mamma snart synes jeg :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn var (er) Sophia også, damned child :lol: Har en følelse av at Jaran ikke blir sånn :aww:

Er ikke bekymret ovenfor at han ikke snakker forøvrig, søsteren var jo også kjempetreig. Man han kan godt si mamma snart synes jeg :lol:

Er det ikke herlig? :lol:

Jeg hadde ikke vært det spor bekymret om A ikke hadde snakket før han var 2. Det er mange barn som rett og slett ikke gidder før den tid.

A var jo veldig god språklig for alderen før, nå er de andre i ferd med å ta han igjen. De utvikler seg i rykk og napp og de leser ikke skjemaer om barns utvikling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes så synd på Jaran! Fordi Sophia herser sånn med han hele tiden, Jeg bryter selvsagt inn 90% av gangene men så er det de gangene jeg ikke rekker... Planlegnings dag i barnehagen idag, og mens jeg laget frokost satt de begge i sofaen og så på tv og alt var idyll. Frem tl Jaran prøvde å sette seg nærmere henne for å kose med kinnet sitt og hun skubbet han hardt så han landet med nesen først på teppet (heldigvis ingen bord der..) Og han blir så sinnsykt lei seg, ikke bare fordi han hele tiden får vondt men også avvisningen hele tiden. Hun er ikke en typisk kose-person og hun vil helst være i fred og blir skikkelig hardhendt, mens han har bare lyst til å være med henne... Utrolig slitsomt, og jeg synes så utrolig synd på Jaran som blir bare avvist hver eneste gang og blir så lei seg. Ikke tar han igjen eller, som jeg har sett de andre ungene på barselstreffet har begynt å gjøre, faller han liksom ikke inn... Han blir bare lei seg han.

Så aldersforskjell tror jeg ikke har så mye å si på hvor godt forhold unger får, kjemi og personlighetsmatch er mye mer avgjørende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En av Hs beste venner blir fire år i dag og han snakker ikke helt reint eller med det beste ordforråd. Ikke det spøtt galt med ham eller intelligensen hans.

Seriøst, alle disse milepælene, når og hvordan de kommer, det spiller ingen trille i det lange løp. Men jeg husker at jeg syntes det var veldig deilig når H begynte å prate. Det gjør alt så mye lettere. :)

Det er så kjipt at det er sånn fokus på disse milepælene, for mange foreldre blir bekymret (yay, Lill!), og det helt uten grunn.

Jeg skulle ønske at når barnehagene prater så pent om mangfold, så handlet det ikke bare om etnisitet.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så aldersforskjell tror jeg ikke har så mye å si på hvor godt forhold unger får, kjemi og personlighetsmatch er mye mer avgjørende.

Det tror jeg er veldig riktig. Jeg ser fint for meg H som Sophia der altså.

Men det vil garantert bedre seg over tid, tenk når Jaran lærer seg å prate og Sophia ser hvor lett små barn er å manipulere? Den mellomperioden før Jaran blir smart nok til å ane ugler i mosen blir nok fantastisk! :lol: Og da har han garantert blitt gammel nok til å sparke litt mer fra seg også. :)

Jeg har en kollega med to sønner 2 år fra hverandre. De krangler hele tiden. Det er helt j** sier hun, men ler litt også heldigvis. Hun kan ikke forlate de alene et sekund. Mens min venninnes barn hvor det er 1,5 år mellom, er så perlevenner at det er helt sykt. Hun sier at det er mye lettere for henne å ha to enn en, mye lettere. Det er flaks eller uflaks det der.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min kjære bestevenninne var på UL i går og skal ha en liten gutt. EN GUTT! Sååå gøy :D Jeg gleder meg til å ta han med på jakt og vise han alt det fantastiske som finnes i skogen ... Kongler og fugler og dyrespor og bær!

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forholdet mellom mine to har ikke forandret seg til det bedre, snarere tvert i mot, de er bare tidvis venner. Det har vært bedre i år, men så ser de bare hverandre en gang i måneden også, så jeg antar han savner oss, selv om han ikke sier det :P De blir 20 og 17 år i år, jeg tror ikke de kommer til å bli nære venner noen gang.

Lillebroren min og jeg er tette i alder, det er 18 mnd mellom oss, og vi er egentlig ganske like, men har et grunnleggende forskjellig verdisyn (og veldig forskjellig livserfaring), så vi går ikke sånn kjempegodt overens vi heller, sånn til tross for at alle som kjenner oss begge syns det er rart, i og med at vi er like. Vi hang mye sammen som små, men etterhvert så har vi utviklet oss i så forskjellige retninger at vi ikke engang henger sammen sammen med de felles vennene vi har. Det bare går ikke. Det bør kanskje nevnes at både brodern og jeg har blitt noen skikkelige særinger som voksne :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og storesøster klarte kunststykket å være bitre uvenner fra jeg poppet ut av mamma ( kødder ikke, hun dyttet meg tilmed ned trappa når jeg var baby, heldigvis lå jeg i vogn :lol: ) til jeg flyttet ut 15 år senere :P

Det er et år i mellom oss. Stakkars mamma :lol:

Men vi lærte begge å kjempe for vår sak da. Det skal vi ha...

Jeg og lillesøs er bestevenner fortsatt. Vi skjønner hverandre bedre rett og slett.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
    • Hei, Etter noen år uten egen hund begynner vi å kjenne på savnet etter et firbeint familiemedlem. Det er noe opp og fram enda, men vi prøver å bestemme oss for hvilken rase vi skal velge neste gang og det hadde vært veldig hjelpsomt å få litt innspill til rasene vi tenker på og kanskje noen vi ikke har hatt på radaren enda? Vi er en familie på 4 med barn i barneskolealder. Vi har god erfaring med hund, men har aldri drevet med noen form for hundesport eller jakt osv, og kommer sannsynligvis ikke til å starte med det heller, så vi ser først og fremst etter et familiemedlem.   Hva vi ser etter: * Vi foretrekker begge hunder med tæl, men akkurat i den livsfasen vi er i nå lener vi mer mot et mildere gemytt. Veldig usikker på dette punktet * Førerorientert og samarbeidsvillig * Lite jakt - ønsker muligheten til å slippe hunden løs og oppnå stødig innkalling * Ingen vokt * Lett å motivere og lærevillig (husk: dette er en ønskeliste 😇) * Så lite sikling som mulig * Minst mulig hundelukt (sorry goldens 🫠) * Må tåle at det er mye som skjer hjemme hos oss. Barna leker, har med seg venner, vi får besøk, ungene kan bråke osv. Må tåle fremmede i eget hus uten at det er krise eller blir skummelt. Dette er selvfølgelig noe vi vil legge til rette for at hunden takler fra dag 1, men det er et så viktig punkt at vi ønsker best mulig utgangspunkt * Går greit overens med andre hunder * Minst mulig røyting - har ikke helt bestemt meg for hvor viktig dette punktet er for meg, men det ser så deilig ut å ha en røytefri rase. Kan gjerne stelle pels hver dag, men ikke mer enn 10-20 min i det daglige * Jeg ønsker meg en stor hund, samboer har mest lyst på en liten hund, så jeg tenker en plass midt i mellom.    Vi kan tilby: * Ca 1,5 time tur hver dag. Noen dager mer, noen dager mindre, men jeg tenker gjennomsnittet vil ligge rundt der * Hundevante eiere som liker å trene lydighet og legge til rette for et ukomplisert hundehold * Masse kjærlighet og oppmerksomhet   Raser vi har tenkt på: * Puddel - Jeg føler egentlig at jeg beskriver en puddel, men... Samboer syns storpuddel blir for stort, mens jeg syns de minste variantene blir for små. Har inntrykk av at mellompuddel har en del rusk på linjene? At hunden er mentalt stødig er pri 1 * Wheaton Terrier - Virker som veldig kule hunder, men litt redd for at terrier-gemyttet kan bli litt mye? Har veldig lite erfaring med rasen bortsett fra det jeg har lest meg til * Toller - virker som veldig trivelige hunder som har mange av de kvalitetene vi ser etter, men har inntrykk av at de kan være litt nervøse? * Schipperke - denne rasen har vi hatt før og det er veldig kule hunder. Men kunne tenkt meg en litt større hund i neste omgang   Så, har dere noen tanker eller forslag til oss?    Disclaimer: Ja, jeg vet at jeg har skrevet en smørbrødliste over ønsker og at selv om en rase på papiret kan huke av på alle boksene, kan individet vi får i hus være helt annerledes. Vi er ikke ute etter en robot, men vi er fortsatt i drømmefasen og ønsker best mulig utgangspunkt for vårt neste hundehold.  
    • Stoffbur var jo en idé! Det tror jeg ikke hun har noe forhold til fra før, så da er det kanskje mulig å begynne helt fra start med positive assosiasjoner. Det skal jeg prøve!
    • Det høres jo ut som du må jobbe med å gjøre bil til noe mer positivt som et separat prosjekt. Det fikser du! Kan du ha med bur på trening og sette ut et annet sted for pause/hvile? Eller teppe et sted du kan binde henne? Vil et stoffbur funke og være annerledes nok til å senke terskelen litt? Kompostgrinder?
    • Det viser seg nå at hun rett og slett har traumer relatert til bilkjøring og spesielt det å bli forlatt alene i bil. Det er såpass alvorlig at jeg ikke har lyst til å gå nærmere inn på det ettersom tidligere eier ikke er her og kan forsvare seg, men dette gjør det ekstremt vanskelig både å gå på kurs og delta på treninger, ettersom jeg ikke kan "pause" henne i bil (da blir hun så stressa at det ikke er mulig å få kontakt med henne i det hele tatt). Hun har rett og slett ingen steder å slappe av på kurs/trening. Dette er utrolig fortvilende og jeg kjenner meg litt motløs akkurat nå... Hun er veldig trenbar og en kjempesøt hund innafor de rammene der hun føler seg trygg, men skal jeg ha sjans til å få gjort noe med øvrig problematferd (som det viser seg å være mye av) må vi gå på kurs og trene...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...