Gå til innhold
Hundesonen.no

Å la et barn gå tur med hund. Forsvarlig eller uforsvarlig?


Recommended Posts

Skrevet

Sikkert vært en tråd tidligere som har omhandlet dette, men det nærmeste jeg kom med på søkemotoren var "lar du hunden din leke med et barn" eller noe i den dur. Lager iallefall en ny, så får heller moderator slette om denne er et duplikat.

Nå som jeg har blitt hundeeier har jeg begynt å legge merke til hvordan enkelte hundeeiere behandler hunden sin når de går tur. Kun fordi det er avgjørende for å vite om min og hans/hennes kan hilse på hverandre. Det er mye rart ute og går, men en ting irriterer meg mer enn noe annet.

Barn i 10 - 11 års alderen som går tur med hunder som er store. Da mener jeg ikke nødvendigvis irsk ulvehund-størrelse, men hunder store nok til å lett dra de etter seg om de skulle bestemme seg for å løpe.

De fleste gangene jeg har sett barn gå tur med hund har det jo stort sett gått bra, men de få gangene jeg har sett ting gå virkelig galt eller vært på nippet til det, har det stort sett vært barn involvert. Senest i går måtte en chiahuahua-eier ta opp bikkja når en rasende sennenmix (antar jeg) kommer mot de med ei 11 går gammel jente på slep. Og da mener jeg faktisk på slep. Jenta hadde ikke fotfeste og hang etter som et flagg på en dag med litt bris.

Hva syns dere? Er det greit at barn går tur med hunder? Er det greit at de går med små, men ikke store? Lar du dine barn gå tur med hunden?

  • Svar 215
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er da ingen som har uttalt seg negativt om din barneoppdragelse? Tvert om, så har vi jo påpekt flere ganger at det IKKE er de som gir barna den type oppdragelse vi snakker om. Ellers ignorer j

Med 7 tantebarn har jeg alltid blitt mast ihjel om at de har lyst til å gå tur med hundene fra 8-10 årsalderen, og det kommer ikke på tale at jeg sender et barn avgårde med en av mine hunder. Ikke for

Det er ikke det det handler om for meg. Det handler om å - som voksen - gi dem et ansvar som jeg mener fort kan være destruktivt i tilfelle noe ufortusett skjer. Det er ikke frykten for at noe skal sk

Skrevet

Det kommer jo helt an på barnet og hunden.

Jeg har gått tur med hunder siden jeg var en 10-11 år, og har stort sett hatt mer kontroll over hundene enn voksne folk har hatt. Det er stort sett snakk om teknikk, ikke rå styrke.

Skrevet

Det kommer jo helt an på barnet og hunden.

Jeg har gått tur med hunder siden jeg var en 10-11 år, og har stort sett hatt mer kontroll over hundene enn voksne folk har hatt. Det er stort sett snakk om teknikk, ikke rå styrke.

Jepp. Datteren min på 12,5 og spinkel som ett strå tar ofte med seg Asti ut. For de som kjenner Asti sitter med haka på knærne nå og lurer på om jeg har mistet det lille jeg har igjen av vet *ler* Han er en stor myk snill bamse i hennes hender. Ikke trekker han, han overser andre hunder og går vakkert hos Helle. Hun vet også hva hun skal gjøre om det oppstår problemer med andre hunder. Sønnen (15) min går også ut med hundene, av en eller annen grunn går han mye med Nix om dagen og alltid i samme retning :P

  • Like 4
Skrevet

Det er sikkert uforsvarlig, men jeg har sendt Venus ut med unger tidligere. Muuuulig det ikke blir helt aktuelt med Cujo. Men som de sier, det kommer an på barnet og hunden. Jeg passet også hunder fra jeg var ca 10 år, sånn fra 40 kg og nedover. Skjedde aldri noe uhell.

Skrevet

Generelt sett synes jeg ikke det er forsvarlig. Min hund havnet i slåsskamp med en annen hund, fordi denne kom løpende mot oss og jenta som gikk med den ikke klarte å holde igjen. Og selv om barnet klarer å holde egen hund, så vil jeg tro de færreste 10-11-åringer klarer å takle en situasjon med hundeslagsmål hvis det skulle oppstå.

  • Like 4
Skrevet

Med 7 tantebarn har jeg alltid blitt mast ihjel om at de har lyst til å gå tur med hundene fra 8-10 årsalderen, og det kommer ikke på tale at jeg sender et barn avgårde med en av mine hunder. Ikke fordi barna ikke er flinke med hundene, ikke fordi hundene er så sterke eller på noen som helst områder problematisk å gå i bånd med- Men av den helt enkle grunnen til at det er ikke alle hunder man møter på tur som er like greie og skulle det skje noe skal aldri et barn bli stående midt oppe i det. Uansett hvor flinke de er, så veit ikke et barn hvordan de skal reagere om det kommer susende ei annen bikkje som ikke tåler trynet på den hun/han holder i andre enden av båndet, og ikke skjønner jeg hvordan vi kan forvente at de skal kunne det heller.

Om det nå er en miniatyr eller ei, så irritererer det meg sånn ca. nøyaktig like mye. Jeg har sett og hørt alt for mange grusomme situasjoner hvor barn har gått turer med familiens 2 kg`s blandingshund helt problemfritt frem til de møter en langt større hund som kommer busende, gjerne uten bånd, og fillerister bikkja de går tur med. Det er ikke et pent syn, og det går ofte gærnt så det holder.

Men for all del, ut fra antall barn og hunder i nabolaget hvor 8åringene går turer med den topptrente Schæferen og til en illsint Tibbe har jeg skjønt at ikke alle ser likt på saken :)

  • Like 8
Skrevet

Det er ikke så mange voksne som takler slagsmål heller ;)

Nei for all del, men jeg ville da håpe en voksen person ville taklet det bedre enn et barn på rundt 10 år.

Poenget er at vi ikke kan forvente at et barn kan hindre et slagsmål om det først er situasjonen - En annen ting, er at om barnet reagerer med å prøve å dra til seg bikkja, slå den, sparke den... Hvem veit - hva kan skje da? Og ansvaret?

Jeg skal ikke ha noen hundebitt episoder med barn involvert på mi samvittighet iallefall :ahappy:

  • Like 1
Skrevet

Som de andre sier, det kommer ann på hunden og på barnet (og litt på omgivelsene de skal gå i). Jeg ville aldri latt et barn gå med han jeg har nå, men så ville jeg ikke latt noen jeg ikke kjente godt og/eller noen med over gjennomsnittlig kunnskap om hund gå med han heller, for han kan være litt dust i noen situasjoner. Med det sagt, så var jeg en av de ungene som gikk tur med alle nabolagets hunder fra jeg begynte på skolen omtrent (og fikk min egen hund da jeg var 13). Jeg tror aldri jeg ville latt en random unge i nabolaget gå tur med hunden min, jeg ser ikke at jeg skulle hatt behov for det heller, men å la eget barn gjøre det kunne jeg godt gjort om det føltes ansvarlig ift hunden og barnets modenhet.

  • Like 1
Skrevet (endret)

Ia gikk rundt kvartalet med Bimbo bedlington hver dag etter skolen fra hun var åtte. Hunden var eldre enn henne, så han var jo hennes storebror. Hun ville ikke gå på SFO mer, så det var fint for dem begge å ha hverandre. Gikk så fint, atte.

Fra hun var ca 14, hadde hun mye bedre kustus på gærne-Fibi enn jeg noen gang hadde. Så klart hun fikk gå med henne :)

Endret av ida
Skrevet

Jeg ville ikke sendt ut barn alene med hund, nei, med mindre vi snakker om gå tur i skogen bak huset hvor det ikke finnes andre folk eller dyr. Og det er i hovedsak pga hva annet som måtte befinne seg utendørs. Et barn skal slippe og oppleve og ta ansvar for ekle situasjoner som kan oppstå på tur med hund. Det kan jo også gå hardt for seg om det blir bråk og fort gjort og bli bitt om man er i nerheten.

Skrevet

Kommer an på bikkja og ungen. Min 11 år gamle niese går tur med bikkja hele tiden (nå er ikke bikkja eldre enn ca 6 mnd, da), så lenge de bare skal en kjapp tur ut for å tisse så føler jeg meg helt trygg. Men niesen min har god hundekunnskap, og bikkja er så bedagelig og rolig at det er helt kvalmt. Bikkja spurter aldri mot andre hunder, og setter seg heller ned og titter. Så lenge dette varer, så skal niesekid få lov til å gå tur alene.

Skrevet

Nabojenter har begynt å ringe på her for å få gå tur med mine. De samme ungene får lov til å gå med naboens dachs, men de får ikke ta med mine alene. Jeg vil ikke at barn skal stå alene i ekle situasjoner som det har hendt at jeg har kommet i. Det bor i alle fall ei drittbikkje ikke altfor langt unna...

Skrevet

Kommer ann på hund og barn. HEr i huset begynte sønn å gå tur med hunden når sønn var fem og et halvt år. Valpen var fem måneder. Dette fortsatte de med til hunden døde. Jeg spionerte på dem der dem gikk og hunden oppførte seg fint, ja faktisk der han oppførte seg best når han gikk tur men noen som helst menneske. Han jeg har nå vet jeg ikke om jeg vil sende ut med alle voksne en gang. Det kan bli tur på hans premisser oog ikke mennesket

Skrevet

Gikk selv tur med husets berner fra eg var 12. På den tiden traff vi aldri andre hunder på tur. Men er noe mer usikker på å slippe mine egne hunder ut med unger. Rett og slett fordi det er mye drittbikkjer/eiere i omløp i nærområdet, og mine to er ikke fremmed for å svare opp en utfordring. "Alle" skal jo ha hund nå, og helst en søt stor en som de ikke takler...

Skrevet

Jeg gikk aldri tur med hunder rundt den alderen jeg - jeg fikk min egen liten valp, haha :P Med god hjelp fra foreldre selvsagt da. altså. Men for meg handler det mye om settingen rundt, hvordan barnet er, hvordan hunden er og hvordan omgivelsen er, om det bor folk med hunder i nabolaget og hvordan de hundene er. Jeg skal ikke sitte her nå og si at jeg aldri kommer til å la mine fremtidige barn gå tur alene med hund, men jeg kommer til å være litt streng på det liksom. Men i bunn og grunn syns jeg ikke noe om det - skal ikke dra alle under en kam, men de aller fleste situasjoner og slikt jeg har vært borti (sett/hørt) har vært mindre positive. Og det er nettopp på grunn av hvis det skulle skje noe!

Skrevet

Det kommer an på barnet og hunden.
Med mine tre hunder:

Sara får gå med alle guttene, for de har kontroll.

Datteren min på 9 år får gå med valpene. Men hun er da altså både hundevant, og godt instruert. Og bla så VET hun at hun ikke skal la valpene hilse på fremmede voksne hunder.

Av tidligere hunder har det også vært veldig individuelt. Samojeden fikk gå med de to eldste guttene. Noen av huskyene fikk KUN gå med meg og gubben og ingen andre, mens andre huskyer igjen gikk med også de to eldste poder. Man må kjenne hunden og kjenne ungen.

Noe regel går ikke an å innføre.

Når jeg møter hunder med barn ute, og jeg opplever at barna gjør dumme ting, så prøver jeg å forklare dem HVA de bør gjøre og HVORFOR. Hadde sist i dag en opplevelse som ikke var helt heldig. Da stoppa jeg, snakka med gutten (ca 12 år) det gjaldt og forklarte han HVORFOR han ikke kunne gjøre som han gjorde.

Skrevet

Jeg hadde ikke latt et barn gå med Casper iallefall. Er jo såvidt jeg klarer å holde meg på bena om det kommer en uforutsett katt. Men når det er sagt så gikk nå jeg tur med naboenes relativt store blandingshunder, og det gikk alltid bra, selv om de var ulydige som bare det. Jeg blir ganske skeptisk når jeg ser unger komme med litt store hunder, som enten vil kline med Casper (det er greit), eller drepe ham. Ikke greit. Hva gjør man da liksom, en 10-åring har ikke sjangs til å holde igjen 35 kg med muskler.

Skrevet

Jeg har selv vokst opp med både snille (men store) labradorer, bøllete (men små) terriere og både store og små, snille og bøllete hester. Jeg mener på generelt grunnlag at alle barn har godt av å få ansvar (under oppsyn) for levende dyr. Særlig de som ikke kan "glemmes" i et bur. Når det er sagt må man selvsagt se an både barnet (alder, kunnskap, størrelse, personlighet/type) og hunden. På stallen var vi uten foreldre fra 10-års alderen. Jeg tror den erfaringen har gjort meg til et bedre menneske, selv om jeg har havnet på sykehus pga skader med hest flere ganger! Og på aktiviteter der foreldre er med (om så barnehage, sommerleir, ridetimer eller annet) er ungene (og foreldrene) langt mer ufyselige enn om barna er der alene, kun med instruktør osv. Min påstand :)

Men jeg er helt enig at man ikke skal la et barn komme opp i en posisjon der man ikke kan håndtere dyret, og man må selvsagt se an situasjonen.

Skrevet

Det er ikke så mange voksne som takler slagsmål heller ;)

Det er ikke så mye hvordan de håndterer selve situasjonen for min del, men det at et barn skal slippe å ha ansvaret i en slik situasjon. Det kan bli dramatisk og voldelig om en hund flyr på en annen, vi som har sett hunder virkelig sloss vet at et barn kan bli veldig redd om de skulle bli utsatt for noe sånt.

Sjansen er liten og man skal ikke gå rundt og være redd for ekstremer, det er grunnen til at jeg ikke dømmer de som gjør det, men det er slike tenkte scenario som gjør at min hund ikke får gå med et barn som ansvarlig. Ser absolutt at det beror på barnet, men siden jeg vet hvor ekstremt fort barn tar skylden for situasjoner som skjer rundt dem, så er jeg også skeptisk til at min sønn får gå med hund før han er ganske stor og iallfall veldig moden.

Har dog ikke noe stort problem at andre velger annerledes, forutsatt at barnet evner å kontrollere hunden.

  • Like 3
Skrevet

Jeg vil gjerne presisere at det er bare egne barn som har gått med egne hunder hos oss. Nabounger eller andre har aldri fått lufte noen av dem.

  • Like 1
Skrevet

Det har du helt rett i Mari. Mitt poeng var dog at voksne kan bli handlingslammede i slike situasjoner og løse det like dårlig som ett barn. Ser helt klart poenget ditt med det psykologiske. Takk for at du respekterer mitt valg og ikke minst det at jeg kan vurdere mitt barn og min hund :)

Sier som Ida, kommer det barn på døren som vil lufte hunder, så er det nei.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...