Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har sett flere tilfeller hvor hunder som får kommando om å bjeffe først kommer med noen knapt hørbare prust. Først etter de har fått kommandoen flere ganger, så klarer de å arbeide seg gradvis opp til et skikkelig bjeff. Det virker nesten som om de har problemer - enten fysisk eller mentalt - med å komme med et skikkelig bjeff på kommando.

Er det noen andre som har erfart dette? Eller er det bare unntak jeg har sett?

Skrevet

Det handler vel litt om terskler? Hvor høy eller lav terskel en hund har for å bjeffe. Ikke om de får kjeft eller ikke...

Noen hunder har ikke like lett for å halse som andre hunder rett og slett...

  • Like 2
Skrevet

Min sliter med dette, pruster og lager smålyder før han bjeffer skikkelig.

Har muligens noe med at jeg prøvde å lære inn "sytelyd/bjeff" som en ting og skikkelig bjeff som noe annet før han var stødig nok på første kommandoen. :P

Skrevet

Tja, min pipe/maser-ish litt, som oftest, før han får til skikkelig bjeff, men jeg har merket at det blir bedre og bedre for hver gang vi trener, altså at han blir mer stødigere. Kan godt ha noe med terskel også. Tror det rett og slett kommer ann på individ i hovedsak, men selvsagt kan mange andre faktorer også spille inn :)

Skrevet

Det har noe med terskel for å bjeffe ja. Begge mine kan bjeffe på kommando men Ivo har høyere terskel for lyd og må derfor høyere i drift for å bjeffe. Han "stresser" og girer seg selv litt opp før han bjeffer skikkelig inn men ute under trening så ligger han høyt i drift og bjeffer med en gang. Lea har jeg faktisk aldri lært å bjeffe men fant ut her den ene dagen at hun har plukket det opp av Ivo. Hun har mye lavere terskel for lyd og bjeffer lettere selv i veldig rolige situasjoner. Jeg kan be henne "halse" når hun ligger inn og sløver og det kommer forhåldsvis lett :)

Skrevet

Takk for svar. Hva er det som bestemmer og avgjør denne terskelen?

Sent from my C6603 using Tapatalk 4

I hovedsak arv, men terskelen kan flyttes noe (begge veier?) ved innlæring. Altså, om en belønnes for bjeffing vil en etter hvert få lavere terskel for å bjeffe og dermed bjeffe oftere?

Skrevet

Dalmisen pruster mer innedørs enn utendørs. Tror rett og slett at han ikke synes noe om å bjeffe innendørs (med mindre det kommer noen på døra, da er det null stress :innocent: ). Vi har en kommando på "prate" som er litt sånn småknurring og en på halsing. innendørs blander han gjerne de to, men ute bjeffer han på kommando uten prating.

Skrevet

Takk for svar. Hva er det som bestemmer og avgjør denne terskelen?

Sent from my C6603 using Tapatalk 4

Kan vell også være litt raseavhengig :)

Skrevet

Hvorfor vil man ha en hund til å bjeffe på kommando??

For oss som ikke konkurruerer i bruks. Granden min har lært å bjeffe på komando, bare fordi jeg liker å lære henne ting.

Hun grynter alltid først :P

  • Like 2
Skrevet

Kan vell også være litt raseavhengig :)

Det interessante er at det er schaferhunder jeg har sett dette hos.

Sent from my C6603 using Tapatalk 4

Skrevet

Takk for svar. Hva er det som bestemmer og avgjør denne terskelen?

Sent from my C6603 using Tapatalk 4

Veldig mye arv men også miljø og tidligere erfaringer med bjeffer(ros, eller kjeft). Hvor lett de har for å bjeffe varerer også etter hvilket miljø de er i. Min erfaring er at mange kan ha høy terskel for å bjeffe i dagligdagse situasjoner men lettere i treningsmiljøer. Noen sliter i fremmede miljøer men har lettere i kjente miljøer osv.

Hvorfor vil man ha en hund til å bjeffe på kommando??

Jeg bruker i det norsk redningshund i steden for bringkobbel. Nå har den eldste melding med bringkobbel men jeg vurderte en gang å bruke halsmeldind og derfor kan han det. Den yngste skal ha halsmelding og derfor skal hun kunne det. En del lærer det også inn for så å lære de en stopp kommando sånn at det skal være enklere å stoppe uønsket bjeffing

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Første hunden min hadde ekstremt høy terskel for å bjeffe, og var veldig vanskelig å få de første lydene fra. Men når hun først hadde lært seg øvelsen var det ingen nøling eller dårlige bjeff først. Så det går nok både på individ og hvor godt innlært øvelsen er.

Skrevet

Det handler nok også veldig mye om hvilken modus hunden er i (i tillegg til om den har lett for å bjeffe eller ikke). Jeg ser på Willy at han har høye, klare og tydelige bjeff uten nøling så lenge han er litt stresset (f eks om jeg bruker ball), men har mye luftbjeffing om jeg bare bruker godbit som belønning (girer seg ikke tilstrekkelig opp på godbit).

En del lærer det også inn for så å lære de en stopp kommando sånn at det skal være enklere å stoppe uønsket bjeffing

Har du vært borti noen som har lykkes med den strategien noen gang? Jeg har svært lite tro på at man kan lære en hund en kommando for noe en hund naturlig gjør i mange ulike settinger. Det er jo ikke sånn at en hund ikke setter seg bare fordi man har lært den en sitt-kommando men unnlater å bruke den etter at hunden har lært det, liksom *ler*. I teorien er det sikkert riktig, men i praksis tror jeg ikke det fungerer.

Skrevet

Dette med at hunden må gire seg opp eller helst gjør det i bestemte setninger, får meg til å tenke litt. Det virker da for meg som om at det ikke nødvendigvis er like enkelt for en hund å bevisst bestemme seg for et bjeff på kommando som det f.eks vil være for oss å si et ord på oppfordring. Det virker som om bjeff da er mer situasjonsbetinget og linket til en bestemt følelse eller situasjon for at det skal falle naturlig for en hund å bjeffe. Hvis man da ber den om å gjøre det når situasjonen ikke naturlig tilsier et slikt bjeff, så krever det en bevisst anstrengelse fra hundens side.

Det er slik jeg tolker det, i hvert fall.

Skrevet

Det handler nok også veldig mye om hvilken modus hunden er i (i tillegg til om den har lett for å bjeffe eller ikke). Jeg ser på Willy at han har høye, klare og tydelige bjeff uten nøling så lenge han er litt stresset (f eks om jeg bruker ball), men har mye luftbjeffing om jeg bare bruker godbit som belønning (girer seg ikke tilstrekkelig opp på godbit).

Har du vært borti noen som har lykkes med den strategien noen gang? Jeg har svært lite tro på at man kan lære en hund en kommando for noe en hund naturlig gjør i mange ulike settinger. Det er jo ikke sånn at en hund ikke setter seg bare fordi man har lært den en sitt-kommando men unnlater å bruke den etter at hunden har lært det, liksom *ler*. I teorien er det sikkert riktig, men i praksis tror jeg ikke det fungerer.

jo det fungerer på mine. Skal du får det til å fungere så må forventningen til kommandoen være utrolig høye. Så ja det fungerer men det må gjøres riktig, men det fungerer helt sikkert ikke på alle eller på hvilken som helst type bjeffing. :)

Skrevet

"Din Hund" har vel ganske enkelt forklart dette med terskelverdier.

Så håper jeg at det ikke er så mange som trur jeg har knotta Noomi i hue neste gang jeg trener hals med henne. :P Vi brukte tross alt et halvt år på å få fram et bjeff fra henne. :lol:

Skrevet

Jeg lærte min forrige hund å bjeffe på kommando, mest egentlig for moro skyld. Hun var jo en terrier, så det var ikke så vanskelig å få til. Hver gang hun ga fra seg en lyd som kunne ligne på et bjeff, så la jeg på kommando og ga godbit :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har hørt begge deler om cobberdog angående gemytt. Og nå er det en stund siden jeg drev aktivt med hund, men de instruktørene jeg kjenner (jeg drev aktivt med hundesport, var selv dommer, og gikk mye kurs) hadde mange doodler inne med mye problemadferd. Husk også at de du ofte møter ute og kan hilse på er de søte og greie - de som er et mareritt å ha med ut og rundt går ofte turer på tider og steder der det er mindre folk og hunder. Slik ser du rett og slett ikke de mest problematiske. Det er sant at flere av vannhundrasene har hatt sine problemer. Lagotto er nok den jeg i hovedsak ville droppet pga. det, jeg har tilogmed hatt en oppdretter som advarte meg mot å skaffe det på den tiden. Med de andre varierer det, men hvis man er nøye med oppdretter så ville jeg ikke vært så bekymret. Jeg er selv veldig tilhenger av puddel, og det er mye bra der ute! Hva er grunnen til at du ikke vurderer f.eks. cocker spaniel? Den er absolutt ikke røytefri, men det vil jeg si også er det eneste som ikke matcher de samme kriteriene som cobberdogen. De har jo også sine helseproblemer, så man må være nøye på linjer, men det er jo en mulighet man ikke har på cobberdogen, og de genene finnes jo der også.
    • Takk for gode innspill.  Du har absolutt gitt meg noe å tenke på i forhold til å støtte useriøs avl. Jeg har ikke tenkt på at jeg bidrar til det, selv om jeg ønsker å bruke en oppdretter jeg vet er seriøs. Jeg synes vannhundene blir litt for store, og kunne tenkt meg en hund mellom 10-15 kg, gjerne nærmere i 10 kg. Jeg har også hørt litt blandet om gemyttet på både portugisisk vannhund og spansk vannhund.  Puddel hadde sikkert vært det rette valget, da er det eventuelt mellom puddel som er mest aktuell. Utseendemessig er jeg nok litt fordomsfull og ser fr meg det glattklipte ansiktet og puddelsveis. I en sportsfrisyre ligner de jo veldig på mange av doodlene. Jeg kjenner ikke til veldig mange pudler, men har inntrykk av at noen kan være sensitive og litt skarpe. De kan virke litt bjeffete og ikke så sosiale. Det er jo bare basert på mitt inntrykk, så det kan være feil. Mye kan jo løses med å finne en god oppdretter der også.  Nå kan det jo hende at selv de seriøse oppdretterne på cobberdog lyver litt på gemyttet til cobberdogen, men jeg liker beskrivelsene av gemyttet og har inntrykk av at de fleste cobberdoger har et gemytt jeg kunne trives med. De er aktive og lettlærte, men samtidig har de en god avknapp og er familiehunder. De er jo i utgangspunktet en blanding av puddel, labrador og noe cockerspaniel. Nå vet jeg at man ikke får det beste fra alle rasene og at gemyttet kan variere, men de som har avlet på cobberdogen med linjer som går litt tilbake har jeg tro på at kan ha funnet en blanding med gode egenskaper.   
    • Jeg har ikke erfaring, men det er vel bare å prøve? Selv innså jeg etter en del år at det å være "lojal" til fôrmerker er bare tull. Hunder har ikke vondt av variasjon. Jeg ser heller på produksjonsland (mtp. transport og råvarekontroll), råvarer og kvalitet, og valgte heller nordiske produsenter framfor amerikanske eller andre land i Europa. Man ender såklart opp med favoritter, men noe variasjon ble det.
    • Noen som har erfaring med dette tørrforet? Har brukt Maintenence til nå med gode resultater. Men som 5 åring har hunden min muligens utviklet intolleranse mot kylling evt annet. Så derfor tenkte vi å prøve Digestion som er fiskebasert. ps. Hunden går også på Vom.
    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...