Hvordan elske seg selv? (Selvtillitt)

[Raya]

Hei alle flotte soniser

Jeg er ei jente med vanvittig dårlig selvbilde. Jeg ser ok ut, jeg er kanskje litt morsom nå og da, jeg er snill og grei, men jeg går med følelsen av å ikke være god nok. Ikke god nok for samboeren, ikke god nok for vennene mine, ikke god nok for jobben, også videre. Jeg har lavt stoffskifte, og er ikke riktig medisinert, så jeg vet at mange av tankene kan komme pga dette..

Hvordan kan man "lære" å elske seg selv? Hvordan kan jeg lære å bli glad i skapningen jeg ser i speilet?

Jeg vet jeg ikke er alene om disse følelsene. Det er jo et ganske kjent problem blandt jenter. Jeg vil tro at flere av dere også kanskje ikke er helt komfertable med dere selv (Ikke at jeg skal late som at jeg kjenner noen av dere i det hele tatt, men er jo ikke et uvanlig problem, og jeg vet jo som sagt at jeg ikke er alene)

Jeg syntes ikke det fungerer å stå foran speilet og si "Jeg er bra nok" etc, det syntes jeg bare er rart..

Jeg vil ikke at dette skal være noe som føles negativt for noen av oss, altså tråden. Jeg vil det skal være en gladtråd, hvor man kan dele tips i forhold til å være glad i seg selv. Det er heller ikke "min" tråd. Alle som trenger det skal få lov til å stille spørsmål og be om hjelp.

Veldig rotete innlegg, men hodet mitt er fullt av tanker.. Hva gjør dere når dere er litt "down"? Hvordan føler du deg bedre med deg selv? Hvordan elsker du deg selv?

[Guest 2ne]

1. Slutt å fokusere på det negative

2. Slutt å bry deg om hva "alle" mener.

3. Hvis kjærsten og vennene dine syns du er god nok, tro på dem. Hadde du ikke vært bra nok på jobben, hadde du fått sparken.

4. Gjør ting du er flink til og som du liker.

[SandyEyeCandy]

Dette kan bli en fin tråd.

Jeg er særdeles opptatt av dette og vil gjerne dele betraktningene mine når jeg er hjemme fra jobb. Tommelen opp for godt formulert og spennende start!

[Malamuten]

Jeg mener det er viktig og utfordre seg selv litt, mestring, det og være god i noe, gir jo som regel en liten boost i selvtilliten. Men enda viktigere er kanskje og utfordre seg selv personlig. Hva det er vil jo variere fra person til person, men det og gjøre ting/si ting etc som er utenfor komfort sonen og erfare at det går bra, erfare at vennene faktisk setter pris på deg, uansett hvordan du er eller hva du gjør. på sikt vil man jo bli mer komfortabel på steder man før ikke var det, om man gjør det man er ukomfortabel med og ingenting galt hender.

[Raya]

Takk : )

Jeg er stort sett en positiv person, men jeg syntes det er vanskelig og se på meg selv og si jeg er god nok. Det er også derfor jeg startet denne tråden, jeg vil gjør noe med det. Jeg vil vise meg selv, og alle jeg kjenner at jeg kanskje ikke er best, men at jeg er god nok. Jeg trenger bare å lære og vise det for meg selv først

[AnnChristin]

Her må jeg bare poste for å følge med for jeg har nøyaktig den samme oppfatningen! Samme hvor mange ganger andre forteller meg at jeg er bra nok!

[Ia]

Hva kan jeg si... Me 3.

Jeg er stort sett svært livsglad og positiv, men under det ligger den sviende følelsen av at ingen ting egentlig er bra nok. Jeg klarer ikke å tro på at kjæresten min elsker meg, eller at venner holder på meg av en grunn. At jeg noen gang kommer til å få meg en jobb er for meg utenkelig, eller i det hele tatt en anstendig studieplass. Det er så latterlig, spesielt når jeg har det så godt i hverdagen.

Jeg har masse fine råd og komme med, som jeg skal ta når jeg har litt bedre tid.

Fin tråd!

[SiriEveline]

Denne tråden tror jeg at ihvertfall jeg kan dra masse nytte av.

Kjenner meg godt igjen på det å utfordre meg selv. Et punkt jeg også trenger å bedre meg på er å si ifra, si ifra når ting ikke er greit. Dessverre føler jeg ofte at folk bare feier vekk kommentarene. Dette skulle jeg gjerne blitt flinkere til, altså hvordan si ifra at det noen sier eller gjør faktisk sårer.

Ellers må jeg si at jeg føler jeg har kommet et langt stykke på vei det siste året, rett og slett gjort ting som gjør meg lykkelig. Da får jeg fortere mestringsfølelse og bedre selvtillit.

[Mud]

Jeg tror ikke selvtillit handler om å elske seg selv, men å akseptere seg selv. Og med det aksepterer man også at ingen er perfekte.

Summasummarum er man hverken bedre eller dårligere enn noen andre, men man kan velge å jobbe med seg selv på det man tenker man kan bli bedre på.

Jeg har akkurat hatt denne diskusjonen med lillesøster, av 3 søstre er jeg den ene som alltid har virket selvsikker.

Jeg kunne ha hatt en tøff oppvekst sosialt, men har blitt akseptert av andre for den jeg er fordi jeg har akseptert meg selv for den jeg er. Jeg ikke selvsikker, jeg har en sterk selvfølelse.

Det tror jeg er viktigere enn selvsikkerhet.

Selvsikkerhet varierer etter omgivelser , dagsform etc, men har man en grunnleggende aksept av seg selv aksepterer man også at man ikke alltid er like bra og perfekt.

Klønete forklart...

[Raya]

Så bra at flere kan dra nytte av tråden

Syntes det var veldig greit forklart jeg, Loke. Jeg skjønner i alle fall hva du mener

Jeg syntes det er vanskelig å finne ord til hva jeg skal skrive Har ting veldig klart inni hodet med får det liksom ikke ut..

Her er et forsøk.

Jeg er en god person. Jeg har gode venner jeg stoler på, og jeg er en god venn som venner kan stole på. Jeg har en fantastisk familie som jeg elsker over alt på jord, og en kjæreste jeg aldri kunne tenke meg å være foruten. Jeg er en 3åring mentalt sett. Den minste kritikk ødelegger dagen min.

Jeg har det bra i hverdaggen, jeg er en glad person, jeg smiler mye og er positiv blandt venner og kjæreste. Inni hodet mitt er det helt annerledes. Det er ikke sånn at jeg vil være best, jeg vil være god nok. Er jeg god nok? Er jeg snill nok? Er jeg pen nok?

Jeg vet jo at jeg hadde nok ikke hadde den fantastiske kjæresten og alle de gode vennene jeg har om ikke jeg var god nok. Men jeg klarer ikke slå meg til ro med at jeg er det.

Som min søster sa: Hvis ikke du vil at han skal miste interessen for, så ikke gjør det du heller. Vis at du er litt glad i deg selv.

Nå vil jeg endre tankegangen, og derfor har jeg tatt steget og faktisk skrevet en tråd om det, noe som er et stort skritt for meg. Jeg vil klare å tenke at jeg er god nok og jeg vil akseptere meg selv

[førstegangs]

Åh, det er så mye å si om dette her! Men jeg er skikkelig dårlig på å forklare hva jeg mener

Dette er vel et ganske stort jenteproblem og noe alle jenter sliter med i større eller mindre grad. Og det er egentlig ganske trist at jenter ser ned på seg selv og tror at de er dårligere enn alle andre.

Jeg tror mye bunner ut i at vi sammenligner oss med andre. Vi sammenligner oss med de vi ser opp til av venner, bekjente, kjendiser, tv-stjerner, modeller osv. Og siden disse personene ser ut til å være så flinke i alt og ser så pene ut hele tiden, så begynner man ofte å rakke ned på seg selv både utseendemessig og hva man oppnår her i livet. "For alle andre er jo så mye bedre og flinkere enn meg!"

Og for min del er det vanskelige å skjønne at noen vil være kjæresten min eller venn med meg når det er så mange andre "bedre" mennesker der ute. Jeg skjønner ikke at de gidder å velge å være venn med meg, for jeg er jo ikke så mye å samle på

Men når noen faktisk har valgt å være venn med deg eller kjæresten din, så er jo ikke dette noe de blir tvunget til, men noe de velger fordi de syns du er en bra person.

Som andre skriver har det også mye med mestringsfølelse og selvaksept. Gjør ting du liker og mestrer, enten det er å strikke, trene hund, bake, trene på treningssenter, sjonglere, spille i teater osv. Hva som helst som gjør at du føler at du klarer noe. Og kjenn på mestringsfølelsen! Ikke bare tenk at "jaja, dette gikk jo bra." for det gir ingen mestringsfølelse, men tenk på hva du gjorde som påvirket det til å bli bra. Hva konkret var det du gjorde som påvirket det til å bli bra?

Og dette med å bygge opp selvfølelsen sin er veldig vanskelig når man ikke klarer å se positivt på seg selv. Det er også ulikt hva som hjelper forskjellige mennesker å få bedre selvfølelse.

Men noe jeg har gjort, som kanskje noen vil tenke at er skikkelig teit og jentete, er at jeg kjøpte en liten bok hvor jeg skrev opp alt jeg er flink til. F.eks. "Jeg er flink til å være der for vennene mine når de trenger meg" eller "Jeg er flink til å bake brownies". Alle små og store ting som jeg kommer på har jeg skrevet ned at jeg er flink til, også har jeg printet ut noen fine bilder som jeg limte inn og skrev noen ordtak jeg liker godt. Og denne boka kan jeg ta frem når jeg har en dårlig dag og tenker at jeg er verdens verste og lateste person som ikke gjør noen ting bra nok. Ideen er hentet fra

som er verdt å se!! Der sier hun at du kan skrive alle komplimenter du noen gang har fått i den boken fordi vi alltid husker de negative tingene folk sier til oss, og vi glemmer ofte komplimentene. Og hun gir ellers mange gode råd som jeg også har fulgt

Det er så mange tanker rundt det emnet her som surrer rundt i hodet mitt, men som jeg ikke vet hvordan jeg skal få skrevet ned. Men håper noe av det her gav mening og se TED-talken!!

[AnnChristin]

For meg, og sikkert noen andre, bunner det faktisk ikke ut i dette presset fra omverden, men rett og slett ti år med mobbing hvor man hver dag får forklart hvor stygg man er, hvor dårlig man er og hvor lite man er verdt!

Og for noen er det kanskje begge, men jeg har heldigvis lært meg en ting, at alt av bilder, historier o.l. er gjerne fikset på i alle verdens grader og i photoshop, så der er jeg blitt imun over årene.

[Raya]

Etter 3 år på medier og kommunikasjon blir jeg ikke særlig påvirket av pressen jeg heller.

Jeg hadde en kjæreste en gang som var ekstremt manipulerende. (Min første "kjærlighet". Yay!) Alt galt var min skyld, og jeg var aldri god nok, og det er klart dette henger veldig igjen. Mye av det som skjedde i barneårene har jeg kommet over, men forsatt henger det igjen det å ikke være god nok.

Jeg er også ekstremt flink til å sammenligne meg selv med andre. Jeg gjør det hele tiden, og jeg hater det. Jeg vil være meg selv og ille alle andre, men stadig kommer tanken; om jeg bare var litt mer som hu, eller så litt mer ut som hu.

Jeg er livredd for å ikke bli akseptert. Det tok lang tid før jeg torte å møte kompisene til samboeren min, for jeg var så redd for hva de kom til og tenke om meg, og HAN. At han hadde finni ei så teit/rar/under middels pen jente.

Nå har jeg kommet til punktet at jeg er "positivt rar" og jeg ser ok ut Jeg ser de positive tingene i livet, men jeg er fortsatt redd for å bli "dømt" av andre mennesker. Jeg er fortsatt redd for at folk ikke vil akseptere meg, og mitt første skritt mot dette, er å lære å respektere meg selv.

Likte filmen kjempegodt! Skal prøve å begynne med den boken selv

[Alzenas]

Jeg er bare nødt til å linke denne, den er fantastisk:

[MegaMarie]

For en fin, men samtidig litt trist tråd.

Jeg hadde en periode i ungdomstiden min der jeg ikke visste selv hvem jeg var, og jeg bare gjorde som alle andre. Jeg var veldig misfornøyd med meg selv på mange plan, spesielt personligheten. Jeg var veldig sjenert og det likte jeg ikke. For meg funket det kjempe bra å skrive en liste over positive ting ved meg selv, og om hvordan jeg som person var og ønsket å være. Jeg utfordret også meg selv på det sosiale planet og jeg tror det hjalp veldig!

I dag er jeg utrolig fornøyd med meg selv på alle måter, og det er så godt å føle seg slik Håper det løsner for alle, for jeg syns vi alle er perfekte!

Litt dårlig tid nå, så skal komme med flere råd senere. Men hva med å lese noen self-help bøker på tema? Jeg elsker self-help bøker!

[Poter]

Jeg vet noen bruker å si til seg selv at de er takknemlige for kroppen sin, takknemlig for at den er frisk, velfungerende og alt den greier og gjør for dem. Fungerer nok bra for de som har en frisk kropp Men tanken om å fokusere på funksjonen av kroppen og ikke utseende, tror jeg er bra.

[Puttiva]

Kanskje ikke superrelevant, men den er veldig fin syns jeg. Gammel, men fin! Føler meg alltid hakket bedre etter å ha sett denne videoen.

[Raya]

Veldig fin film!

Litt dårlig tid nå, så skal komme med flere råd senere. Men hva med å lese noen self-help bøker på tema? Jeg elsker self-help bøker!

Har du noen forslag til gode bøker?

[HHC]

Jeg føler meg bra når jeg gjør noe hyggelig. Om det er å si "Unnskyld, men jeg må bare si at du så helt smashing ut i den kjolen!" til en fremmed på butikken, eller å kjøpe en kopp kaffe til en tigger/rusmisbruker. Da får jeg en god følelse, samtidig som sistnevnte minner meg om hvor godt jeg selv har det, noe en ikke kan minnes på for ofte.

[Renate A]

Jeg var ganske usikker på meg selv da jeg var yngre, men opplevde at jeg ble tryggere jo eldre jeg ble og jo mer livserfaringer jeg fikk.

Det er ikke akkurat lett å si til dere som er yngre enn meg, for dere må jo igjennom tiden før dere blir eldre, jeg følte at ting begynte å falle mer på plass da jeg var ca 30år (er 38år nå).

Du har både kjæreste og gode venner som er glade i deg, prøv å føle deg mer trygg på det og finn ut flere positive sider ved deg selv som du kan være glad i, du sier at du er snill, grei og morsom, det er veldig fine personlighets trekk, ville jobbet videre på det

[Mirai]

Tror nok mange fler enn man "skulle tro" tenker på samme måte om seg selv, og ønsker å føle seg bedre/mer selvsikker.

Helt enig med Renate i at det hjelper å bli eldre, men det går jo ikke an å magisk bli eldre. Hadde man blitt det så hadde man jo uansett ikke fått de erfaringene man vokser på .

Litt sånn OT, men:

For meg hjalp det å slutte å tenke at jeg bare ER en sånn person som sitter i hjørnet og er usikker. Jeg ble faktisk veldig lei av å være nervøs og redd for nye sosiale settinger, eller ukomfortabel med å småprate med nye mennesker.

I stor grad handlet det om å utfordre meg selv, og i de fleste tilfeller kanskje late som jeg var litt annerledes enn jeg "var" (er litt fremdeles!). Det er ingen i et rom fullt av ukjente mennesker som vet hvordan du er . Da går det an å late som litt for å føle seg tryggere. Tenk at du er interessant og har noe å bidra med!

Det blir en del av atferdsmønsteret til slutt, som MegaMarie sier så er det en sosial utfordring. Man får mestringsfølelse og blir tryggere på seg selv. For meg har det hatt mye å si på hvordan jeg føler meg med meg selv, at jeg takler "ekle" situasjoner utrolig mye bedre og at de til og med ikke er ekle lenger .

Venner og kjæreste har man jo fordi de ser noe i deg de syns er verdt å bruke tid og innsats på. Det er jo ikke alltid så lett å huske på, men. Hvis jeg blir litt paranoid sender jeg som regel sms til bestevenninna, og får alltid noe tilbake som er positivt og jeg kommer litt til meg selv igjen .

Dette ble kanskje litt på siden, men .

[bikkjene]

Jeg er veldig usikker på meg selv og sliter med dårlig selvtillitt og jeg er veldig engstelig og redd for alt og alle. Jeg er mere trygg på dyr enn mennesker og jeg liker dyr bedre enn folk, spesielt hunder. Hundene mine er mine aller beste venner. Jeg har bare en venninne og er ofte veldig ensom og alene men jeg tør heller ikke å ta kontakt med andre, selv om jeg vil men jeg får det ikke helt til. Kjip vond sirkel. Jeg sliter med angst og depresjon og er ufør pga. det psykiske. Jeg har bla. mye sosial angst og isolerer meg veldig. Da er den beste medisinen min hundene. Da må jeg opp og å gå ut og å gå tur osv. Jeg føler meg også litt tryggere når jeg har med hundene enn å gå alene og jeg er da veldig knyttet til hundene og dyra mine. Det er veldig mye selvskap i bikkjer og dyr men jeg savner å ha flere venner men jeg tør ikke å ta kontakt med andre og trekker meg unna selv om jeg vil ha kontakt. Vanskelig å forklare. Bra dyr finnes

[Djervekvinnen]

For min del er aksept viktig. Å akseptere den man er, feil og alt. Bli orntlig kjent med seg selv og sette pris på de gode sidene. Prøve å tenke positivt i stedet for å fokuserer på det negative. Tenke på alt det man har. Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er, har alle lemmer i behold, en god helse, mange gode egenskaper og kvaliteter, jeg bor i et fantastisk land, har hatt en god oppvekst og en flott kjæreste og jobb. Ikke alle som har det.

Man kan spørre seg, hva er det man ikke liker med seg selv? Hvorfor er du ikke glad i deg selv? Du er din beste venn. Husk, det er alltid noen som vil kritisere, men å stole på seg selv og sine valg, være fornøyd med sitt er viktig og hjelper å takle det. Så enkelt og så vanskelig.

Jeg elsker denne sangteksten. En av mine favorittsanger. Jeg syns budskapet er så flott! Den teksten har hjulpet meg til tider. Har også tatovert Just be på leggen. Den er på youtube: Tiesto - Just be.

You can travel the world but you can't run away

from the person you are in your heart

you can be who you want to be

make us believe in you

keep all your light in the dark

if your searching for truth

you must look in the mirror

and make sense of what you can see

just be

just be

they say learning to love yourself

is the first step

that you take when you want to be real

and flying on planes to exotic locations

won't teach you how you really feel

face up to the fact that you are who you are

and nothing can change that belief

just be

just be

cause now i know it's not so far to where i go

the hardest part is inside me

i need to just be

i was lost and i'm still lost but i feel so much better

[Gjest]

Tror nok mange fler enn man "skulle tro" tenker på samme måte om seg selv, og ønsker å føle seg bedre/mer selvsikker.

Helt enig med Renate i at det hjelper å bli eldre, men det går jo ikke an å magisk bli eldre. Hadde man blitt det så hadde man jo uansett ikke fått de erfaringene man vokser på .

Litt sånn OT, men:

For meg hjalp det å slutte å tenke at jeg bare ER en sånn person som sitter i hjørnet og er usikker. Jeg ble faktisk veldig lei av å være nervøs og redd for nye sosiale settinger, eller ukomfortabel med å småprate med nye mennesker.

I stor grad handlet det om å utfordre meg selv, og i de fleste tilfeller kanskje late som jeg var litt annerledes enn jeg "var" (er litt fremdeles!). Det er ingen i et rom fullt av ukjente mennesker som vet hvordan du er . Da går det an å late som litt for å føle seg tryggere. Tenk at du er interessant og har noe å bidra med!

Det blir en del av atferdsmønsteret til slutt, som MegaMarie sier så er det en sosial utfordring. Man får mestringsfølelse og blir tryggere på seg selv. For meg har det hatt mye å si på hvordan jeg føler meg med meg selv, at jeg takler "ekle" situasjoner utrolig mye bedre og at de til og med ikke er ekle lenger .

Venner og kjæreste har man jo fordi de ser noe i deg de syns er verdt å bruke tid og innsats på. Det er jo ikke alltid så lett å huske på, men. Hvis jeg blir litt paranoid sender jeg som regel sms til bestevenninna, og får alltid noe tilbake som er positivt og jeg kommer litt til meg selv igjen .

Dette ble kanskje litt på siden, men .

Jeg synes det er ganske aktuelt jeg. For jeg synes mange av svarene her går på at man er veldig opptatt av hva andre synes og "legge skylden på, i forhold til forventninger". Det er sikkert rett og slikt i mange tilfeller, men man får jo faktisk ikke gjort noe med det. Man får kun gjort noe med seg selv

Jeg har aldri brydd meg veldig om andre, hva andre synes, mener, føler, tenker om meg og mitt. Hva samfunnet forventer eller har som idealer det er jeg litt "whatever" til, heldigvis. Har aldri hatt problemer med å ta ordet i forsamlinger og har holdt tale på både tv og på 17 mai for byen min uten problemer - åpenbart fordi jeg tenker "lol, driter i all of you" i forhold til hva de synes om meg.

Allikevel har jeg rimelig rævva selvtillitt fordi MINE tanker om meg selv er veldig strenge. Jeg lever ikke ofte opp til mine forventninger til meg selv, jeg føler ofte jeg underpresterer. Vet jeg er god i det jeg gjør, men sett meg i en gruppe med flere som er god i det samme - og jeg er "sistemann" på rangstigen i hodet mitt. Er veldig rask å plassere meg sist i køa i ferdigheter sammenliknet med andre. For meg er det derfor utelukkende MINE tanker om meg selv jeg har jobbet mye med, mer enn andres tanker om meg. Og det krever overraskende mye, å endre egne tanker om en selv. Men det blir absolutt bedre jo eldre man blir, disse hormonene er jo noe vås

[Tinkie]

Jeg er redd for at vennene mine synes at de er bedre enn meg. Særlig venninnene mine, og jeg sammenlikner meg mye med dem og tenker at de er jo bedre enn meg på alle mulige måter. De trener mer, er slankere enn meg, er penere enn meg, er flinkere til å sminke seg enn meg, kler seg bedre enn meg, er flinkere til å være sosiale enn meg... Og de områdene jeg er bedre enn dem på, vel, det bare teller ikke, for det er ikke områder de synes er viktige. Hundetrening, journalistikk og arbeid med barn, liksom, det kan jeg, men det hjelper ikke, for de oppfatter ikke det som like viktig eller like innviklet som det jeg gjør, og da hjelper det ikke at jeg har mye innsikt og kunnskap og er flink og sånn, for de vet jo ikke hvor vanskelig det er å være så flink som det jeg er. Og når det kommer til kompiser, er jeg redd for at de også sammenlikner meg med venninnene mine og synes at de er bedre enn meg.

Det funker av og til å bare sammenlikne meg selv med meg selv. Men ikke så veldig ofte. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Hvis jeg bare hadde klart å ikke bry meg så sinnsykt om hva andre synes om meg, hadde livet mitt vært så utrolig mye lettere.

(Edit: Jeg har forresten pms akkurat nå. Mulig det har en liten finger med i spillet. )

Endret 6. August 2013 av Tinkie