Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Valper er søte og valpepelsen er helt fantastisk, men synes å huske det var utrolig slitsomt å ha valp.

Sist jeg hadde valp var for 7 år siden da var jeg nesten 13, og det var min hund, så all tørking av tissedammer var min jobb, samt at jeg fikk kjeft når hunden ødela noe av verdi. Tissedammene var ikke et stort problem, da hunden relativt kjapt lærte seg at det gjør man ute. (sett bort ifra at hun tisset på dansemattene mine, som var det kjæreste jeg eide)

Biting og ødelegging holdt hun på med leeenge, hun hadde mange leker som hun kunne bite i så mye hun ville, men andre ting var morsommere. Helst gjenstander som kostet over 1000 kroner. Hun tygde bl.a. i stykker et par med flotte sandaler min mor hadde kjøpt på ferie mindre enn en time etter de kom hjem. Det flaueste hun ødela, var giroen for valpekurset, det var heller pinlig å gå tilbake uka etter å fortelle kursholderen at jeg måtte ha ny giro, fordi hunden hadde spist den opp.

Men å ha en sovende liten gris i armene med den mykeste pelsen en kan tenke seg, gjorde alt litt bedre.

  • Svar 126
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Klokka er 00:02 og jeg er på nippen til å til å legge ut følgende annonse: Hyperkativ Kleinspitzvalp 1,3kg og 13 uker byttes mot kosebamse eller lignende.

Valper er innmari forskjellige. De har forskjellig behov for å bite, de har forskjellig energinivå, de har forskjellig søvnbehov, de har forskjellig lydnivå, biteterskel, aktivitetsbehov, etc etc. De

Det å ha valp ligner en del på det å ha småbarn, synes jeg. Slitsomt, koselig, bekymringsfullt, spennende, morsomt, irriterende, frustrerende, til å bli gal av, fantastisk. For meg var summen positiv,

Guest Maritus
Skrevet

Nå har jeg valp igjen, og det er jo 8 år siden sist. Jeg merker at det er en god del som er glemt, og spesielt merker jeg hvor forgitt jeg har tatt det gamlemor kan fra før, hvor deilig det er å ha det meste innlært.

Jeg synes valpetiden til nå har vært veldig grei. Mye kos, lek og hygge, men jeg kan ikke nekte for at jeg til tider kan bli en smule frustrert over den lille pirayaen på fire bein hvor alt skal prøvesmakes. Om natta har det gått ganske så smertefritt, og 8-tiden er en veldig fin tid å våkne på, men når dagene plutselig skal starte i 3-4 tiden kan jeg helt ærlig si at jeg ikke er like happy. Og lille collieboll er en valp med egene meninger, skikkelig stabeist.

Til syvende og sist er valpetiden noe jeg ikke ville vært foruten, og det er jo bare å stålsette seg til unghundperioden. Jeg er ganske sikker på at så fort pjokken har blitt voksen så kommer jeg til å savne valpetiden :ahappy:

Skrevet

Non-stop: "ikke" er et ord som hjernen vår ikke kan oppfatte, det er et tillært begrep gjennom erfaringer som vi forstår først når vi begynner å utvikle empatiske evner ved 12 års alder. Så unngå ordet ikke til barn. Si til de: "sett deg på huk så kan du klappe han i brystet her, det liker han godt" det er kommunikasjon som når inn om du samtidig viser ved å sette deg ned og klappe på ønsket sted.

OT ferdig...

Oi, så lenge ja... Jeg tenkte det kanskje var vanskelig å forstå "ikke", hvert fall for de under seks-sju-års-alderen, så derfor har jeg satt meg ned og vist dem. Men de har ikke skjønt det likevel, selv om jeg har vist. Jeg får prøve å ikke nevne hvor de ikke kan klappe da, og se om det går bedre :) Dette blir veldig OT, men får man virkelig ikke empati før i tolvårsalderen? :shocked: I A-magasinet forrige uke stod det om forsøk der babyer forsøkte å trøste "offere", og det skulle man tro var fordi de hadde empati? :icon_confused:

Nå har samboeren med seg valpen i stallen for et par timer, og jeg merker hvor utrolig knytta jeg er til den lille piraja-bamsen vår allerede, for jeg savner ham skikkelig! :icon_cry::lol: Til tross for raptuser og blåmerker - han er verdens nydeligste kosegutt. Og det er veldig moro å se så mye "på nytt" igjen! Alle småting som han kan synes er kjempefascinerende og verdt å se både to og tre ganger på. Kanskje han er inne på noe der :) Gleder meg til han får se snø for første gang! Nei, valpetida er fantastisk, selv om det er slitsomt. :)

Skrevet

Oi, så lenge ja... Jeg tenkte det kanskje var vanskelig å forstå "ikke", hvert fall for de under seks-sju-års-alderen, så derfor har jeg satt meg ned og vist dem. Men de har ikke skjønt det likevel, selv om jeg har vist. Jeg får prøve å ikke nevne hvor de ikke kan klappe da, og se om det går bedre :) Dette blir veldig OT, men får man virkelig ikke empati før i tolvårsalderen? :shocked: I A-magasinet forrige uke stod det om forsøk der babyer forsøkte å trøste "offere", og det skulle man tro var fordi de hadde empati? :icon_confused:

Empati hos barn begynner å utvikles i 4 − 6 års alderen. Men er nok ikke fullt utviklet før i 12- 14 års alderen. Men de fleste barn 4 år + forstår hvis noen forklarer. Noen forstår IKKE, feks sent utviklede barn, ev barn med adferdsforstyrrelser som asperger ol. Men da kan de lære REGLER; SÅNN gjør vi det, fordi….

Så man har grader av empati lenge før 12-års alderen, men INNHOLDET i det forstår man nok ikke før.

Guest Yellow
Skrevet

Valper er søte såklart, men valpetiden er noe jeg mer enn gjerne er foruten. Helt ærlig faller jeg også lettere for individer som er over det yngste stadiet og. :)

Så min neste hund blir garantert ingen liten valp, og kanskje jeg heller aldri får det igjen.

Jeg er for adoptering av dyr og ikke kjøp, fordi jeg vet hvor mange adopsjonsklare dyr det finnes der ute. Og de burde virkelig prioriteres, unge dyr er noe "alle" vil ha og dermed får hjem veldig mye lettere.

Skrevet

Valper er søte såklart, men valpetiden er noe jeg mer enn gjerne er foruten. Helt ærlig faller jeg også lettere for individer som er over det yngste stadiet og. :)

Så min neste hund blir garantert ingen liten valp, og kanskje jeg heller aldri får det igjen.

Jeg er for adoptering av dyr og ikke kjøp, fordi jeg vet hvor mange adopsjonsklare dyr det finnes der ute. Og de burde virkelig prioriteres, unge dyr er noe "alle" vil ha og dermed får hjem veldig mye lettere.

For en fantastisk tankegang. Tenk om flere av oss gjorde det samme:) Meg selv inkludert selvsagt. Men vi har hatt to omplasseringshunder, så det teller kanskje litt...?

Skrevet

Valper er søte såklart, men valpetiden er noe jeg mer enn gjerne er foruten. Helt ærlig faller jeg også lettere for individer som er over det yngste stadiet og. :)

Så min neste hund blir garantert ingen liten valp, og kanskje jeg heller aldri får det igjen.

Jeg er for adoptering av dyr og ikke kjøp, fordi jeg vet hvor mange adopsjonsklare dyr det finnes der ute. Og de burde virkelig prioriteres, unge dyr er noe "alle" vil ha og dermed får hjem veldig mye lettere.

Litt OT dette, men: Dessverre. Unge dyr og valper er i overtall de også. Mange avlives hvert år av mangel på kjøpere. En av de som kremerer dyr her i omegn fortalte for litt siden at han hver uke kremerer 8 − 10 valper og veldig unge unghunder. Som avlives pga mangel på kjøpere, og oppdretter ser seg ikke råd eller mulighet eller ork til å sitte med dem.

Guest Yellow
Skrevet

Litt OT dette, men: Dessverre. Unge dyr og valper er i overtall de også. Mange avlives hvert år av mangel på kjøpere. En av de som kremerer dyr her i omegn fortalte for litt siden at han hver uke kremerer 8 − 10 valper og veldig unge unghunder. Som avlives pga mangel på kjøpere, og oppdretter ser seg ikke råd eller mulighet eller ork til å sitte med dem.

Joda, det gjør det nok, fordi det avles på "alt", og rett og slett veldig mange fler som blir født enn det er hjem for, og ihvertfall langvarige.

Men generelt står jeg fortsatt for det at det er lettere å få hjem til unge dyr, så det selv da jeg tidligere var frivillig innen dyrebeskyttelsen en periode. Kattungene gikk alltid veldig fort, mens enkelte av de godt voksne kattene hadde vært der i mange år.

Skrevet

Jeg har alltid tatt til meg omplasseringshunder av en enkel grunn; det er så mange fantastiske hunder som må bøte med livet av div. grunner (allergi, samlivsbrudd etc.) :)

har min første valp nå, da jeg ville forme hunden selv fordi enkelte eiere som omplasserer er uærlige - hundene er "aggressive" eller har diverse helseplager som nye eiere må betale i dyre dommer for. prøver man å kontakte de gamle eierene er de som forduftet fra jordas overflate. snille og greie helt til hunden er overlevert.. trist, egentlig..

dette er da min erfaring :)

Skrevet

Når jeg leser tråder som dette så gleder jeg men ennå mer til valp! For min del er kosen :heart: så mye mer fremtredende enn all jobben og ev "bryet" ved det. Og jeg har hatt TO valper i slengen flere ganger :jump::frantics: , dvs dobbelt med jobb. Og likevel syns jeg det er koselig, først og fremst. :)

med husky er det enklere med to valper enn en , synes jeg. har hatt to , og har hatt en - foretrekker egentlig to om gangen :)

Skrevet

med husky er det enklere med to valper enn en , synes jeg. har hatt to , og har hatt en - foretrekker egentlig to om gangen :)

Ja huskyer er enkle slik. Har hatt to sammen av andre raser også - fuglehunder - og det var en håndfull ift fart og morro :) Men med tid (brukt på valpene) og trening så gikk det seg til det også. :)

Skrevet

Joda, valpetiden er koselig den, du får være med å forme valpen og gi den "førstegang-opplevelser", det er gøy. Jeg syns unghundperioden er små-morsom og jeg, og det er godt med voksen hund som "kan alt".. Men jeg savner å ha gammel hund jeg. Det er minst like koselig som å ha valp :ahappy:

Skrevet

Joda, valpetiden er koselig den, du får være med å forme valpen og gi den "førstegang-opplevelser", det er gøy. Jeg syns unghundperioden er små-morsom og jeg, og det er godt med voksen hund som "kan alt".. Men jeg savner å ha gammel hund jeg. Det er minst like koselig som å ha valp :ahappy:

Det du sa!

Valpetid er ok. Men å ha gammel hund er det beste :) Altså type frisk og gammel, sånn som Chess er nå. Fortsatt nye utfordringer, men samtidig veldig stabilt. En klok, gammel hund er behagelig og koselig å ha i hus.

Jeg vil forme valpen selv, men har friskt i minne at jeg gledet meg til at mini skulle bli større og skjønne mer. Nå som hun nærmer seg to år begynner hun å bli ganske allright egentlig. Valperioden til Chess husker jeg knapt, men hun må ha vært helt eksepsjonell, for jeg husker ikke noe negativt :P

Passet en portisvalp tidlig i sommer. Nja. Nei. Fristet ikke egentlig med en tilsvarende. Men så venter jeg allikevel på en sånn selv da. Som Jeanette sa er det litt elsk hat.

Skrevet

Nå har jeg ikke lest hele tråden her, men jeg synes faktisk valpetiden er helt fantastisk! :D

Jeg elsker når de kløner rundt, er overstadig begeistret over en morsom lyd, synes at livet er en lek og mener at alt skal utforskes, og gjesper med verdens søteste lyd som bare valper kan lage :wub: Tissing inne og pøbelstreker gjør meg ingenting. Bite i barbente føtter kunne jeg kanskje vært foruten, men valpetiden ville jeg absolutt ikke vært foruten - til tross for de gangene man har latt valpen sove for lenge på kvelden, sånn at den absolutt ikke vil sove på natta :P

Også er det så gøy å oppleve dem i førstegangssituasjoner.

Det som er så rart er at man glemmer hvor slitsomt det egentlig er fra gang til gang. Nora sin valpetid er fortsatt ferskt i minne, men Taxi kan jeg ikke huske at gjorde noe galt annet enn å tygge istykker gulvteppet. Jeg kan såvidt det er huske at Luna var litt rampete da hun var rundt 4 måneder, samt at hun tygde istykker brodern sin playstationkontroll - men alt i alt har jeg bare gode, koselige minner fra alle tre sine valpetider :)

  • Like 1
Guest Michellus
Skrevet

Valpetiden synes jeg er litt sånn blanding. Det verste med det er jo at de ikke kan en dritt (no shit Sherlock), bjeffer, tisser, driter, spiser, spyr, tygger, biter, raptus, ja mye rart. Det samme går nesten under unghundperioden. Da er det mye rart som skjer med disse vofsene våre. Alt skal luktes på, ører lukkes igjen, bjeff der, boff der, knurr der, testing av regler overalt, baaaaaah!!!

Men valpetiden er også veldig fin! Det er virkelig noe spesielt med å ha valp, og jeg er ganske sikker på at alle mine fremtidige hunder vil være valper når de kommer til oss. Du får se et individ vokse opp mens man former det til å bli akkurat som man vil. Noe av det jeg elsker mest med valp er å lære de ting. Angus var så søt, han var sånn smådum konsentrert liten gutt når jeg lærte han diverse ting og jeg elsket det! Det er jo så koselig å bare ta de med ut og la de oppleve verden. Store øyne og bare "Wow, sånn er verden altså".

Også valpemager da, vaaaalpemaaager :heart:

Skrevet

Nå er det jo snart seks år siden jeg hadde valp sist, og nå har jeg begynt å glemme alt slitet :P Men jeg liker valpetida jeg, dog går jeg rundt som et nervevrak for jeg er så redd for å ødelegge valpen så den vokser opp til et monster :P

  • Like 1
Skrevet

En ting jeg har ønsket i mange år, er å ta til meg gamle omplasseringshunder og gi de ett godt hjem de siste årene av livet. Synes det er sååå trist med hunder der f.eks eieren har dødd fra de og ingen i familien kan/vil ta over, og den må tilbringe den siste tiden i ett bur på en kennel :cry:

Men siden jeg har en bitch av en hund som ikke liker andre firbeite må det vente... Men en dag! :wub:

Skrevet

Jeg liker valpetiden. Greit at jeg går der med vaskefilla støtt, men det er så herlig med alle framskritt valpen gjør. Alt den lærer og at den blir så fort trøtt og vil sove i armkroken. Tenk at yngste min allerede er ett år. nei, må få meg en valp snart... Godt at jeg venter valper på Molly. Selv om jeg ikke får lov å beholde en... Snufs (regner nesten med at mannen min kommer til å falle pladask for en av valpene og BE om at vi beholder den!!!! :-P )

  • 2 weeks later...
Skrevet

Nå har jeg hatt liten valp i litt over 1 uke. Skjønner godt at det må gå noen år mellom hver gang. ;) Jeg husker svært lite fra valpetidene før, så jeg sitter her med et tonn spørsmål og føler meg som en newbe igjen. Usikker på det meste, gjør jeg det rett, bekymrer meg for masse ting. Typisk meg, jeg klarer ikke å bare la det gå sin gang.

Men syns det går greit. Valpen har utviklet seg mye bare på 1 uke. Men hun er tøff og aktiv og jeg kjenner at jeg må være ekstra tålmodig, og det har faktisk gått veldig bra til nå, selv med litt pms innabords.

Det er noe med meg og det å få "hissige" valper, skjønner ikke helt hvorfor hehe, men de må alltid bli sint på meg og svare når de er uenig, hvorfor bare ikke akseptere at jeg er sjefen? og ikke må "diskutere" om det. :P

Det jeg liker minst er at de ikke har lært noe enda, at de spiser alt de kommer over ute, kan ikke gå i bånd og svirrer rundt i kryss og tvers og drar som et uvær så det er vanskelig å gå tur uten å tråkke på dem (men godt at de er små og lette hehe), de kan ikke gå vanlige langturer eller løpe løs med voksenhunden og den bitingen er litt irriterende og vond.

Ja og den usikkerheten om hvordan denne valpen kommer til å ende opp som. Fnis. Men det er jo bare snakk om 1 års tid, så er mye av det værste over.

Men veldig skjønn, sjarmerende, morsom å se på dem, morsomt å se utviklingen, det å bånde med hverandre er ting som er fint. Men jeg foretrekker nok voksne, dresserte hunder best. :)

Skrevet

Signerer Jeanette! :aww: Hat-elsk.

De er skrekkelig søte og morsomme. Det er kjekt å forme de, se de utvikle seg. Men de bæsjer og tisser inne, kan ingenting, biter og ødelegger ting, og vet ikke at om natten sover man :lol:

Det er 8 år siden jeg har hatt min helt egne valp, men nå kommer det en om 4 uker. Det kan bli spennende å se hvordan det går :P

  • Like 1
Skrevet

De er skrekkelig søte og morsomme. Det er kjekt å forme de, se de utvikle seg. Men de bæsjer og tisser inne, kan ingenting, biter og ødelegger ting, og vet ikke at om natten sover man :lol:

Min utheving.

Dette er jo helt opp til hver og en som anskaffer seg valp, hvordan man ønsker å løse disse problemene. Ja, de bæsjer og tisser inne, men er du flink til å løpe ut med den i starten så bør det normalt sett ikke ta mange ukene før den forstår at den skal ut å gjøre fra seg. De kan ingen ting? Nei, selvsagt kan de ikke det, de er jo splitter nye og er blanke ark som du skal fylle inn:-) Og nei, de trenger nødvendigvis ikke bite eller ødelegge noen ting som helst - det er opp til deg å lære valpen så raskt som mulig at det skal den ikke gjøre.

Jeg ser mange sliter med hunder som biter de til blods og inventar som blir ødelagt av gnaging. Hvorfor blir det sånn? Er det fordi man tillater det, er innlæringsmetoden feil iom at de faktisk biter og gnager?

Vår valp på 12 uker biter ikke og hun gnager ikke på inventar. Hun har ikke ødelagt noen verdens ting siden hun kom i hus. Fordi vi fra dag en har gitt klar beskjed om det er ikke lov. Hun lære hva et nei betyr etter to-tre dager.

Når jeg skriver at hun ikke biter så mener jeg ikke å "kosebite" under rolig lek når jeg gir henne hånden min. Jeg mener biting som å komme løpende å glefse meg i tærne, ansiktet, hendene eller armen. (Altså når jeg ikke har gitt henne kroppsdelene mine å tygge på.) Og når hun helt klart har et tyggebehov så sørger jeg alltid for at hun har noe å tygge på, det være seg et teppe, en kose- eller tyggeleke, tyggeben etc. Dette i kombinasjon med å gi klar beskjed fra dag en om hva som ikke er lov når hun ikke hører, gjør at hun vet veldig godt hva et "nei" betyr og hun hører på det og respekterer det:)

Soverutiner likeså. Piping, masing og krafsing på sengen ble fullstendig oversett etter et par dager. Da har hun rukket å bli litt kjent og savnet etter mamma og søsken har lagt seg noe. Det tok ikke mange kveldene før hun begynte å legge seg kl 2200 på kvelden og sove til 7-8 dagen etter. Da ligger hun våken og venter til vi våkner. (Innen rimelig tid selvsagt, vi kan ikke dra oss til langt ut på formiddagen, det blir jo galskap).

Men at mange synes valpetiden er usjarmerende og masete, det kan jeg forstå. Så innlegget mitt var ikke ment som noen kritikk til deg, jeg ønsket bare å svare på den biten som tydeligvis er et problem for mange.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...