Gå til innhold
Hundesonen.no

Få hund som ung - har du angra?


Mackenzie
 Share

Recommended Posts

Jeg fikk Tinka da jeg var seksten. Nå er jeg atten, og kjenner hvilken fantastisk hjelp min mor har vært de siste årene. Dette kommer mest av at jeg flyttet hjemmefra tidlig, og da sammen med en jente som så det som en stor byrde å ha Tinka i hus. Hun hadde noia for hundehår, og fant stadig på flere grunner til at det var veldig vanskelig for henne at jeg hadde den lille, enkle phalénen min i leiligheten vår. Dette skapte ubehageligheter i ny og ne, og da var det godt å ha en mor som kunne redde meg. Det har også vært tider hvor jeg har hatt veldig mye å gjøre med skole, revy eller teaterprosjekter, og det har vært deilig å ikke føle at hunden mangler noe på grunn av andre lidenskaper.

Jeg har ikke gått glipp av noe, selv om jeg har bodd alene med hund. Jeg har aldri vært noen festløve, og når jeg en kveld i måneden har vært ute er jeg sær og introvert nok til at det passer meg fint å måtte dra tidlig hjem til hunden. Dette siste året dannet det seg en vennegjeng, der Tinka var en like stor del av det som alle andre. Det var virkelig helt perfekt. Men jeg må innrømme at jeg av og til tenker litt på fremtiden. Ikke så mye med tanke på reising, da jeg maks tar en-to turer i året, og det har vist seg at jeg har flere rundt meg som gjerne passer. Men i forhold til studier. Allerede nå flytter jeg på folkehøyskole, og mamma får ansvar for Tinka i ti måneder. Men slik vil jeg jo ikke fortsette å ha det, det er klart jeg vil ha henne med meg. Jeg tenker på lange studiedager, eventuelt arbeid ved siden av, at det er vanskeligere å få hybel når man han hund..

Men dette blir å ta sorgene på forskudd. Jeg har ikke angret et sekund på at Tinka ble min følgesvenn, og jeg kommer nok ikke til å gjøre det heller. Hun er babyen min, hun, og bare en berikelse :wub: *klisskliss*

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 75
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Aldri angret. Alt som har skjedd, alle erfaring og opplevelser har gjort at jeg står her jeg står idag.

Man kan angre uansett alder. Man vet aldri hvordan hundeholdet blir, hvilke problemer man står over, ting ikke blir som man hadde sett for seg. Men det er naturlig og angre når ting står på som vers

Jeg har reist veldig mye i perioden mellom videregående og før jeg begynte å studere. Jeg har også reist mye mens jeg studerte, men da kortere turer til mer siviliserte strøk enn da jeg syntes stråhyt

Det kommer litt mer ann på hvorfor/hvor man reiser enn om hunden får plass på flyet eller ei, sånn for min del hvertfall :)

Ser den, det er jo ikke alle plasser det er like praktisk hverken for hund eller eier å ha hund med seg heller:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt der du er, forskjellen er at vi har Zelda og Linda, og med vi mener jeg familien. Når jeg nevner for hundefolk at jeg kunne tenkt meg en helt egen hund til utstilling etc, så får jeg beskjed om at det er bare å lage tid og plass, hvilket det er, men de andre pleier å si at man blir bundet tidsnok av hus, barn og mann. Med mindre du har mulighet til å la hunden bo hos foreldrene dine over lengre perioder, så ville jeg ventet med hundeplanen til du har slått deg til ro :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk hund når jeg var 18 og har ikke angret et sekund siden. Ja det kan være slitsomt å finne løsninger når man feks skal i konfirmasjon eller bryllup, men ellers har jeg ikke stressa med det. Jeg kunne godt tenkt meg å reise, men da med hundene :) Så det måtte blitt i norge tenker jeg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har angret MANGE ganger på at jeg fikk meg papillonen. For det er faktisk ofte slik at man ikke har lyst til å ta hensyn til andre enn seg selv. Så det har jeg kjent på. Chess har jeg sammen med mamma, så det er egentlig veldig greit at vi deler på det ansvaret. Men ulempene er færre enn fordelene synes jeg. Egentlig er jeg jo sinnsykt glad i begge hundene, så jeg ville ikke vært dem foruten heller. Uten hund kjeder jeg meg, og det er jo flere dager der jeg har tid til hundene enn de der jeg ikke har tid. Men om jeg var deg, Gunhild, ville jeg ventet. Det haster aldri å få hund. Den muligheten er alltid der. Men å reise og å være fri har man ikke mulighet til når man er i full jobb, kanskje får barn osv osv. Jeg angrer jevnt over aldri på at jeg har anskaffet de hundene jeg har, men jeg angrer på at jeg ikke "reiste fra meg" litt mer før jeg fikk dem. Enn så lenge får jeg det til, både ferier og hund, heldig vis :) SVigers liker Leja og mamma har Chess.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 23 år gammel, og både jeg og samboer studerer. Vi (jeg) har etter mye om og men nettopp skaffet oss valp. Planen var i utgangspunktet å vente i noen år, nettopp fordi jeg ønsket å reise som du også sier. Jeg har en stor kjærlighet for Afrika, og har blant annet alltid drømt om å ta utveksling der i første omgang, og deretter jobbe som sykepleier. Drømmer også om å reise "Verden rundt" med kjæresten når begge er Utdannet. Samtidig har jeg en lidenskap for hund, og savnet ble rett og slett for stort. Siden vi skulle ha et siste kull på familiehunden i vår, klarte jeg ikke la være. Jeg er fullt klar over at jeg må legge fra meg noen drømmer, men det daglige savnet etter hund tror jeg blir verre og takle. Stella er bare 3 mnd, så angrer såklart ikke nå. Forhåpentligvis ikke senere heller ;)

Det er aldri for sent å reise, og jeg tror jeg hadde vært altfor pysete til å jobbe i Afrika allikevel. Hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Hund har vært hovedinteressen min siden jeg var veldig liten, over gjennomsnittlig interessert i dyr generelt fra jeg var et lite barn.

Jeg har alltid hatt dyr og vist ansvar for de, og når jeg ble 11 år mente moren min at jeg hadde bevist godt nok at jeg kunne ha hovedansvaret for en hund. Ja, jeg var veldig ung og fikk selvsagt hjelp, men jeg tok ansvaret veldig seriøst fra starten av, og var nok mer ansvarsbevisst en andre på min alder.

Så ofte har jeg takket nei frivillig til ting fordi hunden var førsteprioritet, men jeg har ikke angret. Jeg har aldri bodd med søsken og hunden var virkelig det viktigste gjennom barndommen min, han som fikk meg gjennom vanskelige perioder og generelt var et høydepunkt.

Når jeg flyttet hjemmfra som 18-åring var det en selvfølge at han ble med meg, det har alltid vært min hund. Og jeg angrer selvsagt ikke på det i dag. :)

Hva som er riktig for andre kan jeg derimot ikke svare på, generelt ville jeg antakelig ha anbefalt andre å vente med kjøp av hund til man er mer etablert og er ferdig med "ungdomsperioden" i livet. Når man er det, er jo igjen veldig variabelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har tenkt mye på dette. Det er vel fire ting jeg virkelig interesserer meg for; bøker, grafisk design, og de to største - det eneste jeg egentlig kan si jeg er lidenskapelig opptatt av: hund og det å reise.

Jeg vil oppleve verden, se alt jeg kan, mens jeg kan. Uten noe som holder meg igjen. Det er flere ting som brutalt har fått meg til å innse at livet er kort og det er ingenting som skremmer meg mer enn tanken på å dø uten å ha gjort nettopp dette, lagt igjen et spor et eller annet sted.

Samtidig føles ting tomt uten hund. Det gir meg en så stor glede å ha hund, trene hund og lære noe nytt i den retningen. Det kan lett sammenlignes med følelsen jeg får når jeg er ute å reiser. Har vokst opp med hunder og det er liksom en del av meg. Høres så klisje ut, men det er sant.

Det gir meg jo et håpløst problem, da de utelukker hverandre.

Jeg har jo allerede for så vidt tatt et valg, den dagen jeg kjøpte Spés. Nå har jeg jo - enn så tragisk det er, fått muligheten til å velge på nytt.

Med en gang jeg tror jeg har bestemt meg, så faller jeg i andre retningen igjen.

Er det noen av dere som skaffet dere hund i ung alder og da har måttet ofre ting, gått glipp av andre ting dere også veldig gjerne ville ha gjort? Hva tenker dere om beslutningen deres nå, hva ville dere gjort hvis dere fikk velge på nytt?

Jeg fikk ikke hund som ung, og er egentlig glad for det. Nå har jeg hverken reist jorda rundt eller vært så mange spennende steder, men jeg har da reist en del. Pga sykdom fikk jeg ikke reist mye før jeg var 23, men siden da har jeg vært i utlandet et par ganger i året, minst. Forskjellen er at etter jeg fikk meg hund så er reisene blitt en del begrenset av det, både pga hundepassere og/eller merkostnad ved å ha med hund eller betale hundepassere.

Som mange sier (og det er jo en klisjé, men klisjéer kommer gjerne fra noe ;) ) så blir du fort nok bundet. Bare det å få en samboer gjør at man bruker mer tid og penger på å planlegge reiser, det er to som skal ha tid, økonomi og ønsker for reisen. Ikke en nødvendighet det heller såklart, vi reiser også noe hver for oss. Men hadde helt klart reist både mer og mer sammen om det ikke var for hundene.

Jeg fik hund som 21 årig og lige efter startede jeg på studie. Jeg har aldrig angret at jeg fik ham, men det begrænser en del. Da jeg læste i Danmark var jeg afhængig af at mine forældre kunne passe om jeg skulle til fest. Så jeg kom ikke til så mange fester, men det er også okay. Jeg tilbringer hellere min søndag med hunden end med at sove på sofaen.

Nu hvor jeg er kommet ind på studie i Norge, hvor Pajko ikke kan komme med, er jeg super glad for at mine forældre gerne vil passe, for ellers ville jeg ikke have mulighed for at tage min drømmeuddannelse. Jeg kommer til at savne ham frygteligt, men det må jeg klare.

Får ikke Pajko være med? Hvorfor ikke? :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hund har jeg hatt siden jeg var 11, da hadde vi blandingshunden Geisha, som var familie hund. Første egene hunden, Misty, som også var blanding, fikk jeg da jeg var 17. Hun ble bare 2 år. Jeg agrer ikke på at jeg fikk Misty, men skulle ønske jeg heller hatt fått henne nå... Eller hadde hatt den kuskapen om hund jeg har i dag, da jeg var 17, for da hadde kanskje ikke utfallet blitt det samme.

Jatzy kjøpte jeg når jeg var 19. Og jeg angrer ikke. Hun har vært med meg i tykt og tynt, og uten henne, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg ofrer gladelig mye for å ha hund, og planen er en til med tiden. Hunder er en del side ved meg, en side som jeg ikke vil ta bort til fordel for noe annet. - Selvom tiden ikke er det samme nå, som da jeg var 19, pga jobb osv, så anger jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk hund da jeg var 18, barn når jeg var 20, så bikkjene har ikke vært det som bandt meg mest :P Angrer ikke på noen av delene, har ikke hatt behov for eller savnet muligheten til å reise rundt.

Var uten hund i halvannet år da jeg var 26-27 år gammel, syns det var tomt og har ingen planer om å være hundeløs igjen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk hund når jeg var rundt 20 og jeg har ikke angret. Jeg liker ikke å reise uansett og hvis jeg må bort så stresser jeg fordi jeg er bekymra for dyrehagen hjemme (kan vel si det sånn at det er ikke bare en hund her men det ligner Noas ark i følge pappa :icon_redface:).

Mye jobb med hund, mye ansvar, mye man må "ofre" men jeg trives med livet med hund(er) :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund når jeg var 14 og min andre i fjor da jeg ble 20 og har aldri angret på det.

Jeg er ikke noen spesiell festperson, men får likevel vært på noen innimellom, men velger ofte selv å dra hjem til hundene. I tillegg reiser jeg ikke på mer enn 1 - 2 utenlandsferier i året og da er det ikke noe problem å finne pass til hundene. Reiser også mye rundt i norge og da er de alltid med.

MEN, det spørs jo helt hva du har lyst til. Jeg har ikke noe stort behov for å reise mye fordi jeg mye heller vil ha hunder, så jeg har aldri angrer på at jeg har fått hunder så tidlig, men det kan jo selvfølgelig være noe annet for deg hvis du har veldig lyst til å reise og oppleve mye. Da hadde nok jeg ventet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt egen hund siden jeg var 14 og de har aldri hindret meg fra å reise eller gjøre annet moro. Det er null stress for familien å ha de hjemme på gården, da de uansett går løse og holder seg hjemme. Jeg har også mange venner/hundevenner som stiller opp mot gjentjeneste. Blant annet har jeg vært et halvt år på utveksling i Australia og jeg reiser 1-2 uker utenlands for å holde kurs vært eneste år. Med greie og veloppdragne hunder har jeg mange som vil passe hundene :)

Min hverdag er veldig fri, men om jeg skal bort så vet jeg at hundene klarer seg alene hjemme en natt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får ikke Pajko være med? Hvorfor ikke? :(

Fordi jeg skal på mange turer, og så skal han passes hele tiden. Jeg tror at det er bedre for ham, at han bliver hos mine forældre. Men jeg håber at det kan lykkes at få ham til Norge på et tidspunkt..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Jeg har aldri angret. Kjøpte meg hund da jeg gikk på ungdomskolen. Henne har jeg fortsatt. Hun har aldri holdt meg tilbake eller gjort livet mitt komplisert som følge av hundekjøpet. Men det har nok mye med innstilling og verdier og gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar og råd så langt, merker dette er noe jeg må tenke nøye over. Også er det rett som en av dere nevnte, nå blir det USA på utveksling i et år, så ser jo da hvordan det blir å være hundeløs (med mindre vertsfamilien har hund da) i en lengre periode..

Jeg har reist veldig mye i perioden mellom videregående og før jeg begynte å studere. Jeg har også reist mye mens jeg studerte, men da kortere turer til mer siviliserte strøk enn da jeg syntes stråhytter i jungelen var himmelen. Jeg er veldig glad jeg har fått reist så mye som jeg har før jeg fikk hund, for jeg ville aldri vært det foruten. Reisene mine har lært meg enormt mye, og også vært medvirkende til at jeg skjønte hva det var jeg skulle studere og ende opp som når jeg blir stor.

Det å reise og treffe mennesker der de befinner seg, smake på lufta, høre lydene, spise fra hull i veggen og ha tidenes kulinariske opplevelse, bli øyeblikksforelska i de varme øynene til en canadier du tilbringer en dag sammen med på en avsidesliggende øye, kjenne svetten sildre nedover ryggen mens du står og groover i takt med 6000 andre på en club så stor som et kjøpesenter, å diskutere God and the Universe med kelneren midt på Plaza Mayor i Madrid på gebrokken spansk-engelsk og hyle av skrekkblanda fryd over størrelsen på kakerlakkene i bula vi skal sove før en kajak skal frakte oss videre har lært meg noe om hva slags fotspor jeg ønsker å legge igjen i verden, og hvem jeg er.

Det du beskriver der, høres ut som drømmelivet. Stråhytter i jungelen høres forresten fantastisk ut :aww:

Jeg vil gjerne se og oppleve noe helt annet enn typiske sydenturer og turiststeder..

Dette blir jo litt OT fra det jeg spurte om osv, men det er jo min egen tråd jeg kupper så :lol:

Kan jeg spørre hvordan du planla disse turene, har du noen gode tips til steder som må oppleves? Kan godt ta det på PM for den del :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde hund fra jeg var 19 til jeg var 22, som så flyttet til foreldrene mine fordi jeg ikke maktet henne mer. Nå var dette en kjempesær hund, men veldig mye problemer, så det blir kanskje ikke helt riktig å uttale meg i en slik tråd, men samtidig er det jo dessverre en del slike hunder der ute så kan være greit å tenke over.

Jeg synes egentlig, helt innerst inne, at det er deilig å være litt uten hund. Jeg kjenner ikke sånn veldig hundesavnet for øyeblikket, men så er jeg jo heldig at både studie og jobb innebærer såpass mye dyr. Jeg er ikke noe festmenneske, og har heller ikke hatt noe behov for å reise så mye, så det var ikke nødvendigvis disse tingene jeg savnet når jeg hadde hund. Mer var det en frihet som man bare ikke har når man er ung og har hund alene. For eksempel så kunne det være sånne ting som at man har vært på jobb en full dag, og allikevel har mulighet til å gå ut med venniner en kveld og spise middag som jeg setter pris på. Og å ikke konstant sitte med dårlig samvittighet hver gang jeg ble en halvtime senere hjemme enn planlagt. Jeg føler også at jeg setter pris på å få ta del i ett studentliv uten å ha dårlig samvittighet. Med hund var jeg på de forelesningene jeg måtte, og prioriterte bort mye. Nå har jeg på en måte litt ro på meg til å sitte på skolen og delta i kollokvielesing, og å være med på sosiale tilstelninger på kvelden. Man bør også være obs på at det er mye vanskeligere å finne bolig med hund, har jo vært flere her inne som har slitt i det siste, selv om alt som regel ordner seg til slutt. Sonen har en tendens til å rosamale det å ha hund, men jeg vet om flere av oss som nok i perioder synes det hadde vært greit å være uten hund. Sånn for å være helt ærlig på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvaslags reising og opplevelser man søker, og ikke minst mengden av det, er jo veldig avgjørende for hvor lett det lar seg kombinere. 2 ukers syden- og storbyferier et par ganger i året er null stress, men å reise å se verden, leve i kulturene, se alt hva som er "bak kulissene" vil ikke alltid kunne la seg kombinere, for da må man være borte månedsvis totalt.

Å eie en hund og leve et "hundeliv" kan man gjøre hele livet. Å reise og oppleve verden er mer tidsbegrenset til man er ung. Jeg mener at livet handler om å oppfylle drømmene sine, og da er det eneste måten å få til begge deler, å reise mens man kan, og få seg hund når uansett slår seg mer til ro. Hadde jeg hatt det store reise-og-oppleve-verden-på-nærthold-behovet hadde jeg uten tvil ventet med hund til det passet bedre. Hundehold vil man alltid kunne få muligheten til senere, og det er slik jeg ser det den eneste muligheten for å få i både pose og sekk.

Hvor viktig det ene eller andre er, må man jo selv kjenne på. Der finnes ingen fasit. Men har man et stort ønske om å oppleve verden for hva den er, så syns jeg det er kjempeviktig å prøve å få til. Man angrer sjeldent på hva man har opplevd.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk første hunden som 18 åring og har ikke angret et sekund. Etter at forrige hunden ble omplassert så bestemte jeg meg for å ha et halvt år med pause, for å kjenne på om jeg virkelig vil ha en hund i livet mitt (med alt det innebærer). Det var ingen tvil for meg, og Luna kom i hus.

Nå er jeg altså 24 år, og trives kjempegodt med et liv der hund er i fokus. Men jeg fikk faktisk muligheten til å oppleve masse før jeg ble 18, jeg bodde to år i Skottland og 3 år i Mexico. Dermed følte jeg meg veldig ferdig reist når jeg flytta hjem som 18 åring. Siden dengang har jeg kun vært utenlands en gang (Portugal ifjor for å feire morfars 80års dag) og det passer utmerket for meg.

For meg er det ferie i massevis å dra en uke på hytta eller lignende.

Dog virker det på meg som om du ønsker å reise. Da ville jeg faktisk anbefalt å gripe muligheten, så kan du passe litt hunder og slikt når du er hjemme. Men som flere andre sier, dette må man kjenne veldig på seg selv.

EDIT:

Følte for å legge til at jeg har vært veldig heldig med boplass når det gjelder hund. Noe som har gjort mye av hundeholdet veldig enkelt, jeg har også venner som mer enn gjerne stiller opp og passer hund om det skal være behov for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt sansen for hund, og ønsket om egen hund har vært veldig sterkt siden jeg var 11-12 år. Nå - 19 år gammel og fersk student i ny by - kjøper jeg meg endelig min første hund om 7-8 uker. Angrer ikke på valget jeg har tatt selv om jeg så klart ser at det er ting ved studentlivet jeg ikke har mulighet til å oppleve og leia er mye dyrere fordi jeg må ha leilighet der hundehold var tillatt. Men det er helt greit.

I mine 19 leveår har jeg aldri vært svært sosial, jeg liker best å være hjemme eller med gode venninner (kino framfor fester) og har aldri hatt det store behovet for "å være tenåring" som mange kaller det. Føler selv at jeg i russetiden fikk dekket store deler av det behovet, og et liv med hund er mye mer verdifullt for meg enn studentfester, reiser og festivaler.

Når lille gullet kommer er jeg i begynnelsen på en bachelor, men jeg tviler på at han blir det eneste dyret i hus før jeg har bestått bachelorgraden om 3 år. Livet uten hund(er) er ikke et liv jeg ønsker å leve.

Når det kommer til reise, eksamener og lignende har jeg flere som kan passe i tillegg til en fantastisk oppdretter jeg har han på deleie med. Så det blir nok ikke vanskeligere enn før hund. Skal både til USA og Paris neste sommer/høst, men hunden er ingen ballast eller hindring - planlegging er nøkkelen.

Lykke til med avgjørelsen, dette er ihvertfall min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ikke den erfaringen med å få hund "ung" (jeg var vel og merke bare 20 når hunden kom i hus, men hadde da fått fartet litt rundt), men jeg vet litt om hvordan det er å ta det valget.

Når jeg var ferdig med vgs var jeg egentlig klar for hund (og hest), men hadde også drømmen om å reise rundt i verden. Jeg valgte å følge reisedrømmen min, og det angrer jeg ikke på! Hund kan man jo få "når som helst", men det å reise er enklere å gjøre når man er ung tenker jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vokst opp med dyr, og har savnet det konstant de gangene i livet jeg ikke har hatt det. Men i ettertid har jeg angret på den perioden jeg bare måtte ha hund selv om jeg bodde i tjukkeste Oslosentrum og hadde tusen andre ting going on samtidig. Jeg er en rimelig mye bedre hundeeier nå enn jeg var da. De årene jeg var fast hundepasser/avlaster derimot, det husker jeg som en gylden periode! All verdens kos og samtidig friheten til å velge reising og andre opplevelser. Anbefales :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Fikk min første hund når jeg var 18, men sambo var jo litt (!) eldre da, når han er 8 år eldre enn meg... Da vi traff hverandre ble det liksom automatisk til at vi skulle ha hund, fordi vi utfylte hverandres mangler på en måte. Han kunne ikke skaffet seg hunden hvis han var alene på grunn av reising i jobben (å da fikk han gjerne beskjed bare et par dager før han måtte reise en uke!), så da jeg flyttet inn fikk han hunden han ønsket seg, og jeg fikk selskap da han er borte! Aldri angret et sekund :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg angrer? nei egentlig ikke. Ivo fikk jeg det året jeg ble 15år og nå er han snart 7år og jeg er 21år. Han har er alt for meg og det er ingenting her i verden som kommer før den hunden for min del. Om det har stoppet meg ja men ikke noe jeg angrer på. Det ble plutselig en slutt på at jeg var med familien til Thailand i 3-6 uker i året. Jeg var plutselig hjemme når resten av familien reiste på sydenferier men det var aldri et valg egentlig. Det var helt naturlig for meg å være hjemme og jeg ville heller det enn å reise fra han. Det eneste som har vært utrolig tøft er å takle alle nedturene det er med å ha hund så tidlig i livet. Tøft vil det være uansett alder men jeg stod ganske tidlig og måtte bestemme at min egen kjære hest skulle avlives og da var jeg bare 13år gammel så det er tøft uansett alder men kanskje ekstra tøft når enn er så ung. Ivo har hatt sin dose uflaks og skader og det har vært hardt å stå der med det aller kjæreste jeg har og se han være skader, ha det vondt og være redd for å måtte ta avgjørelser som jeg ikke føles mer klar for eller sterk nok for.

Det å ha dyr i så ung alder har gjort meg mye mer voksen, annsvarsbevisst, selvstendig og reflekter. Det er mange gode ting som har gjort meg til den jeg er i dag men det er også tøffe ting og tider som er grunnen for at jeg har blitt sånn. Av og til kunne jeg kanskje ønske at jeg var ung litt lengre og at foreldrene mine hadde hovedannsvaret og siste ordet i alt når det kom til liv og død men jeg har fått det hele og fulle annsvaret for alle mine dyr fra starten av og det har gitt meg mye glede, mestringsfølelse og selvtilitt når jeg alltid har hatt det fulle annsvaret og alltid klart meg så bra, tatt så godt vare på dyrene og komme meg langt helt på egenhånd. Det har også vært tøft i tunge perioder og jeg skulle sett at jeg kanskje slapp den tyngste byrden med å ha så mye annsvar så tidlig i livet.

Nå i dag så er enda hundene mine alt for meg og reiselysten er ikke så veldig stor. Har fått meg ny kjæreste og samboer som liker å reise en god del mer enn meg og jeg har ikke noe i mot å reise. Muligheten til å reise har jeg alltid hatt for jeg er omringet av venner og familie som gledelig passer hundene mine men jeg har rett og slett ikke klart eller ønsket å reise fra de. Nå føler jeg det er litt lettere og reise fra de. Ikke for at jeg bryr meg mindre eller er minde glad i de men jeg har vell innsett at det er både godt for meg å reise fra de av og til, og samtidig innsett at andre klarer faktisk å ta vare på hundene mine i 1uke 1-2 ganger i året. Jeg trenger å komme meg bort fra "hverdagen" av og til, bort fra hundene og hundetrening. Hundene er livet mitt, jeg lever for hundetrening og jeg ser at jeg kommer hjem med mer motivasjon og den ekstra lille gnisten når jeg har fått koblet av litt.

Jeg gjør det jeg kan for at hundene skal passe inn i livet mitt og har de med meg på det jeg kan. Så lenge de er oppdratt skikkelig så har jeg muligheten til å ta de med til familie, på hytten, dagsturer med samboer familie osv. De få gangene vi vil noe som hunden ikke kan være med på så har jeg noen som kan passe de. Det hender jeg en sjelden gang at jeg er dritt lei hele hundene og hundeholdet men da gjelder det å koble av litt og så kommer gleden tilbake. Glad i de er jeg alltid selv om ting er tøft. For øyeblikket har jeg akkurat solgt minstejenta for at hun rett og slett var for myk til mitt bruk og den jobben hun var tiltenkt. Mange drømmer og håp som har gått i grus og nå er jeg bare trist og ufattelig lei meg. Savner henne masse, synes alt med hundene er kjipt når "alt" plutselig går helt helt feil. Lysten til å trene, satse videre er helt borte. Det å begynne helt på nytt med ny hund frister ikke. Kanskje redd for at jeg nok en gang skal få en hund som ikke passer inn mentalt eller fysisk. Nå tar jeg meg en pause, koser meg med han jeg har, går turer når jeg føler for det, trener når jeg vil og bare koser meg til jeg har fått motivasjonen tilbake. Reiser på en ferie snart og forventer at etter litt tid så er jeg igjen klar til å kjempe mot mine mål og drømmer, få meg ny hund og satse for fult igjen og samtidig også sette både ferier og en god del ønsker til siden for å drive med det som gir meg glede, som gjør at jeg kommer meg gjennom hektiske dager og tøffe perioder. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...