Gå til innhold
Hundesonen.no

Gutt (1 år) angrepet av nabohundene


Justisia
 Share

Recommended Posts

artikkel

Da familien parkerte utenfor eget hus, ble sønnen angrepet av to hunder som gikk løs på nabotomten.

Den dramatiske hendelsen skjedde i Fredrikstad like etter klokken 21 søndag kveld. Ifølge politiet hadde familien, med en gutt på ett år og ni måneder, akkurat parkert bilen i gaten utenfor huset da hundene gikk til angrep.

Hundene hoppet over gjerdet til naboen og bet den lille gutten i hodet og beina. Gutten er fraktet til sykehus og skadene beskrives som moderate. Tilstanden er stabil.

Hundeeierne skal ha vært ute i hagen da gutten ble angrepet.

Politiet beslagla hundene på stedet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 207
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

http://www.f-b.no/nyheter/to-rottweilere-som-bet-ettaring-skal-avlives-1.7979214 Hundene skal avlives. Nå er det jo sånn at når det er ditt og datt hunderaser så fremheves det gjerne (rottw

Om noen unger hadde tuslet inn i hagen eller huset mitt og bikkja mi hadde bitt, hadde jeg også avlivd. Sorry, det er ikke plass til sånne hunder her til lands.

Jeg ser stort sett folk med rottis som mener det er black and tan golden retrivere, men de ser tøffe ut, og det var det kriteriet som stod høyest på lista når det kom til valg av rase. Bikkjene er sel

http://www.f-b.no/nyheter/to-rottweilere-som-bet-ettaring-skal-avlives-1.7979214

Hundene skal avlives.

Nå er det jo sånn at når det er ditt og datt hunderaser så fremheves det gjerne (rottweiler, schafer, "kamphund" osv), men likevel, er det ikke utrolig mange alvorlige rottweilerangrep i forhold til andre raser? Hvordan står det egentlig til med mentaliteten på rasen nå til dags, jeg merker jo at jeg (som ikke er redd for hunder overhodet) får mer og mer fordommer når slike ting havner i media, og jeg tenker nå at det er egentlig ikke så rart at mamma sier at hvis jeg kommer hjem med en sånn en dag så får den ikke komme inn i huset engang. Nå er nok det satt litt på spissen uansett, men jeg begynner jo å skjønne tankegangen likevel, og kommer det en løs rottis bort til meg en dag kommer jeg til å bli mye mer nervøs da enn om en hund av tilsvarende størrelse, men annen rase kommer bort... det er noe med at jeg langsomt blir hjernevasket, og jeg kan da ikke være alene om det? Men som sagt, hvordan er det egentlig med rasen, er det mer dritt enn før?

Vet ikke om dette kanskje skulle vært en egen diskusjon ( hvis det blir det), men da er det bare å splitte ut sikkert.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

http://www.f-b.no/nyheter/to-rottweilere-som-bet-ettaring-skal-avlives-1.7979214

Hundene skal avlives.

Nå er det jo sånn at når det er ditt og datt hunderaser så fremheves det gjerne (rottweiler, schafer, "kamphund" osv), men likevel, er det ikke utrolig mange alvorlige rottweilerangrep i forhold til andre raser? Hvordan står det egentlig til med mentaliteten på rasen nå til dags, jeg merker jo at jeg (som ikke er redd for hunder overhodet) får mer og mer fordommer når slike ting havner i media, og jeg tenker nå at det er egentlig ikke så rart at mamma sier at hvis jeg kommer hjem med en sånn en dag så får den ikke komme inn i huset engang. Nå er nok det satt litt på spissen uansett, men jeg begynner jo å skjønne tankegangen likevel, og kommer det en løs rottis bort til meg en dag kommer jeg til å bli mye mer nervøs da enn om en hund av tilsvarende størrelse, men annen rase kommer bort... det er noe med at jeg langsomt blir hjernevasket, og jeg kan da ikke være alene om det? Men som sagt, hvordan er det egentlig med rasen, er det mer dritt enn før?

Vet ikke om dette kanskje skulle vært en egen diskusjon ( hvis det blir det), men da er det bare å splitte ut sikkert.

Jeg tenker sånn at det kanskje har noe med dårlig avling å gjøre, en rase blir populær og man avler på rått og røte? Det virker som om "alle" populære raser en eller annen gang går igjennom en ordentlig dritt periode (som oftest er det jo ikke en sånn alvorlig dritt periode hvor dem anngriper mennesker i hytt og pine) noe som det virker som om Rottisen kanskje gjør nå? Jeg er selv redd for at om et par år kommer vi til å se Staffen mye mer i avisene enn nå.... Hvis noen fikk noe som helst fornuftig ut av det :P

Tragisk og trist episode :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

http://www.f-b.no/nyheter/to-rottweilere-som-bet-ettaring-skal-avlives-1.7979214

Hundene skal avlives.

Nå er det jo sånn at når det er ditt og datt hunderaser så fremheves det gjerne (rottweiler, schafer, "kamphund" osv), men likevel, er det ikke utrolig mange alvorlige rottweilerangrep i forhold til andre raser? Hvordan står det egentlig til med mentaliteten på rasen nå til dags, jeg merker jo at jeg (som ikke er redd for hunder overhodet) får mer og mer fordommer når slike ting havner i media, og jeg tenker nå at det er egentlig ikke så rart at mamma sier at hvis jeg kommer hjem med en sånn en dag så får den ikke komme inn i huset engang. Nå er nok det satt litt på spissen uansett, men jeg begynner jo å skjønne tankegangen likevel, og kommer det en løs rottis bort til meg en dag kommer jeg til å bli mye mer nervøs da enn om en hund av tilsvarende størrelse, men annen rase kommer bort... det er noe med at jeg langsomt blir hjernevasket, og jeg kan da ikke være alene om det? Men som sagt, hvordan er det egentlig med rasen, er det mer dritt enn før?

Vet ikke om dette kanskje skulle vært en egen diskusjon ( hvis det blir det), men da er det bare å splitte ut sikkert.

Jeg sliter litt med å formulere ett svar her kjenner jeg - uten å fremstå som fullstendig dust. Men jeg føler ikke at jeg behøver å være redd rottweilere, gjengs over synes jeg de er langt hyggeligere nå enn før, mindre skumle - MEN - det HAR skjedd en vesentlig endring på rasen de siste årene. Ikke at de er avlet skarpere, men det avles mer på motor, jakt og lekelyst, og dette er jo ett resultat av hva markedet vil ha sant, de vil ha hunder som er kjappe, kvikke, lette å få igang og dermed også enklere å jobbe med. Men medaljen har en bakside - det er ikke noe kult når 50 kilo hund begynner å jakte på alt som beveger seg opp til metershøyde. Og det gjør de gjerne, de har jaktlyst - voksne har skjelden noe å frykte - men det skjer jo oftere og oftere at barn får gjennomgå.

Jeg skal ikke påstå at dette er tilfelle hele veien, men jeg hadde selv ei tispe som syntes at barn kunne vært egnet jaktobjekt - hun var snill som dagen var lang - men hadde en helvetes jaktlyst og jeg kan se for meg at hun lett kunne skadet ett barn om hun fikk sjansen til å jakte - men ikke fordi hun var ond. Og jeg tror ikke nødvendigvis at rottweilere som angriper barn er onde, jeg tror det handler om ting som ikke er under kontroll. Jeg er helt enig i at disse hundene bør avlives, men de senere hendelsene bør også føre til at oppdrettere av rasen forsøker å gjøre noe med det. Dette er ikke bra i det hele tatt.

Nå blir disse hundene etter all sannsynlighet avlivet, og det er for meg helt greit - dog synes jeg jo at det er litt betenkelig at de også vurderer å straffeforfølge eierne. De var inngjerdet og om hundene ikke tidligere har vist tegn til å ville hoppe ut, eller på noen måte oppført seg sånn at eier hadde grunn til å tro at de ikke var godt nok sikret så synes jeg det er straff nok at hundene avlives.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For mye fokus på eksteriør når man avler, at man skulle endre den og gjøre den mer tilgjengelig for "alle, samt overproduksjon, og det at oppdrettere ikke ser alvoret med å avle på hunder med dårlig mentalitet og aggressjon, førte til at jeg etter mange år med rasen kuttet den ut.

Jeg merker jeg ikke er overrasket over at det er Rottweiler som er ansvarlig. Jeg merker dog jeg er nysgjerrig på hvem hunder dette er, for enkelte linjer har dårligere mentalitet enn andre.

Jeg er heller ikke trygg på rasen lenger. Merker jeg unngår den på utstillinger. Har sett og erfart for mye. Ikke bare er det mye hundeaggressjon, men det er også da det at de har lettere for å tippe over nå enn hva jeg mener de hadde i gamle dager. Jeg tror desverre ikke det "bare" er en periode, utviklingen har strakt seg over noen år nå, og det er mange som har sett det komme.

Etter min erfaring med rasen, så mener jeg det er mer dritt nå enn før. Hadde en samtale med en tidligere oppdretter om dette, vedkommende mente at den ble svakere mentalt da man startet å endre rasen med tanke på å få den mer tilgjengelig for alle. Da jeg fikk min første så var rasen slik at den overså fremmede, de hadde nada interesse av å kose og leke med folk utenfor "flokken". Rasen var da tung å trene, og folk ville ha en hund som var lettere å jobbe med slik at det ikke krevde all verden av dem selv for å konkurrere, og avlet da frem hunder som var mer tilgjengelige, økt jakt etc. Resultatet har, etter min mening, ikke vært så vellykket da det har gått på bekostning av det mentale.

Håper det går bra med gutten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: svar til Belgerpia

Først og fremst, helt enig med deg i at det er straff nok med avlivning.

Skjønner godt hva du mener med hvilken retning avlen kanskje har gått i. Og som middels interressert hundemenneske forstår jeg og hva konsekvensene av dette kan bli. Men f.eks mamma da, for å bruke henne som eksempel igjen, vil aldri godta en slik forklaring (ikke at jeg ser på en slik forklaring som en unnskyldning altså), for dette er en del av hundeverdenen og hundeavl som jeg ikke tror folk flest har innblikk i og forståelse for. Altså at skal man ha ditt fører det til datt, som igjen kan føre til ting hvis hunden havner i gale hender, dårlig avl osv.

Jeg går ikke rundt og er redd for at rottiser er onde altså, men jeg får en følelse av uberegnelighet, at man ikke helt vet hva som kan skje. Husker f.eks jeg ble fortalt om en som hadde sittet i sofaen med rottweileren til samboeren, som alltid hadde vært snill og grei. Men plutselig angrep den, tilsynelatende helt uten forvarsel, og bet henne i ansiktet. Det kunne vært hvilken som helst rase eller blanding, men så er det så mye synes jeg om akkurat denne rasen, at de angriper uten forvarsel, biter barn, voksne, dreper små hunder osv. Det er jo voldsomme greier?

Jeg tenker som så at de fleste er helt greie og snille hunder. og jeg prøver å ikke glemme det, men jeg merker bare at mitt syn på rasen blir mer og mer negativt... og det er jeg sikkert ikke alene om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg går ikke rundt og er redd for at rottiser er onde altså, men jeg får en følelse av uberegnelighet, at man ikke helt vet hva som kan skje. Husker f.eks jeg ble fortalt om en som hadde sittet i sofaen med rottweileren til samboeren, som alltid hadde vært snill og grei. Men plutselig angrep den, tilsynelatende helt uten forvarsel, og bet henne i ansiktet. Det kunne vært hvilken som helst rase eller blanding, men så er det så mye synes jeg om akkurat denne rasen, at de angriper uten forvarsel, biter barn, voksne, dreper små hunder osv. Det er jo voldsomme greier?

Jeg tenker som så at de fleste er helt greie og snille hunder. og jeg prøver å ikke glemme det, men jeg merker bare at mitt syn på rasen blir mer og mer negativt... og det er jeg sikkert ikke alene om.

Men her er den greia jeg tenker har endret seg. For før så hørte man om rottiser som helt uten mål og mening plutselig bare beit noen fordi de var på feil sted til feil tid - slutta å klappe på dem, eller båndet stramma osv. - Sånne hunder høre man jo ikke om lenger. Det man hører om er at de går bananas å tygger på små barn eller små hunder. Så det jeg før syntes var skummelt med rottiser (uforutsigbarheten og skrekkelig vanskelig å lese i forhold til hva de hadde tenkt å reagere på) det synes jeg det har blitt mye mye mindre av og jeg synes jo de fleste jeg treffer er superhyggelige - MEN, man har fått andre ting istedet og det er overhodet ikke spesielt mye bedre - kanskje nesten værre.

Man har utfordringer tenker jeg og de burde ta det på alvor, men jeg tenker - når jeg ser rottweilere elge ut på jakt på lilleharen på MH - at det der trenger de vel strengt tatt ikke så mye av.......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser stort sett folk med rottis som mener det er black and tan golden retrivere, men de ser tøffe ut, og det var det kriteriet som stod høyest på lista når det kom til valg av rase. Bikkjene er selfølgelig ikke registrert (enten har ikke oppdretter eller eier hørt om de eller så er NKK dumme), aktiviteten de får er den ukentlige turen til butikken. Ellers går de løse i hagen, for de er så snille, atte (eller på tur i en park, eier har ikke hørt om båndtvang). Også er de jo stort sett kastrerte rundt her, er så dominante, vutt. Om de mot formodning ikke er kastrerte, så er det fordi eier har planer om kull etter bikkja, er jo så snill og søøøt og alle tisper bør ha kull, bra for dem det. Dessuten er de jo så friske og fine, ikke vært hos veterinær i det hele tatt på det året de har hatt bikkja. Kull får de gjerne på første løpetid (og gjerne med en dobermann, om det er mulig, rottmann er jo en flott rase) og når bikkja bikker to år, ligger den på finn.no.

Ta en tur på fb-siden til "Hundehjelpen". Jeg er stygt redd at kunnskapsnivået der inne reflekterer en stor del av hundeierne i Norge, og da er det faktisk ikke LITT rart at sånne ting som det her skjer.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: og det verste er at det sikkert er enkelte som mener det er ungens skyld og spekulerer i om den kan ha ertet bikkjene tidligere. ..

For meg er det snakk om å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Hunder som selv løper etter barn for å angripe og bite til blods - det er hunder som jeg mener må avlives umiddelbart, uten diskusjon. Det er noe helt annet når barna er oppi hunden, voksne ikke følger med og leser hundens signaler, og hunden biter i selvforsvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det snakk om å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Hunder som selv løper etter barn for å angripe og bite til blods - det er hunder som jeg mener må avlives umiddelbart, uten diskusjon. Det er noe helt annet når barna er oppi hunden, voksne ikke følger med og leser hundens signaler, og hunden biter i selvforsvar.

For meg skal det mye, veldig mye til, for at jeg vil si at en hund som er normalt skrudd sammen faktisk velger å forsvare seg ved bitt fremfor å gå. Da skal bikkja ha stått inne i et hjørne uten noe mulighet what so ever til å flykte, og ungen skal ha værst sabla ond mot bikkja. Og om slikt skjer, så vel, da har hundeeier ikke gjort jobben sin med å beskytte hunden godt nok fra omverdnen. Og skulle det nå skjedd, så hadde jeg avlivet bikkja okke som, for en hund som biter og skader et barn i hodet uansett, det vil jeg faktisk ikke ha. Til det har jeg sett for mange gjentagelser: hund forsvart seg og bitt, hund bitt igjen, og igjen og igjen. Og det er jo tilfelle her: bikkja beit en unge og eier hevder det er ungens egen feil fordi den var inne i hagen, bikkja hopper over gjerdet og biter en unge som ikke er 2 år en gang.

Hadde enda fler hundeeiere med bikkjer som biter i "selvforsvar" avlivet dyret hadde man slippet slikt som dette her! Hva pokker skal man med en bikkje som biter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt: Jeg mener det er stor forskjell på de to scenariene. Det er også stor forskjell på hundens intensjon og hvor hardt den biter. En hund som på eget initiativ løper etter et barn og angriper, for så å bite så hardt at barnet blir skambitt og må legges inn på sykehuset - det er for meg en hund som har bikket over, og som må avlives. Det er en hund som har som hensikt å skade/drepe, og er på ingen måte noe man kan tolerere i vårt samfunn.

Men det er ikke hundens feil hvis den må bite i selvforsvar, det er de voksnes feil. Det skal ikke hunden måtte betale for. En hund skal ikke måtte tåle ekstremt mye før den biter, det er nemlig igjen forskjell på hvor hardt de biter. Hvis et barn kommer bort og slår til meg, så vil jeg kanskje først snakke til det og be det om å slutte. Hvis barnet fortsetter, så er det godt mulig at jeg tar tak i barnets arm, holder fast og strengt ber barnet om å gi fred. Det er akkurat det samme en hund gjør når den biter i selvforsvar (da snakker jeg om bitt som ikke er mer enn rift og småskader). Hvis dette er nok for deg til å ville avlive hunden - hva ønsker du skal gjøres med meg og andre som ville stoppet et barn på akkurat samme måte som hunden, bare på menneskers vis? Men en forsvarlig eier/voksen setter ikke en hund i en slik posisjon at den må gå så langt.

Jeg husker selv da jeg var jentungen og hang etter nabohunden. Hunden var på kattejakt og jeg ville stoppe den. Jeg var bare en plage for hunden der jeg fotfulgte en og halte og dro i båndet for å få den til å slutte. Til slutt sa hunden fra - ved å legge kjeften rundt armen min noen få sekunder før den slapp. Det var ingen merker, ikke en gang hull i genseren. Det var kun ment som en advarsel, noe jeg tok umiddelbart og lot hunden være i fred etter det. Vi må ikke overdramatisere - et bitt er ikke bare et bitt, det er stor forskjell i hundens hensikt og hvor hardt den biter.

Men nettopp fordi hunder flest er så tydelige og har så kontroll på hensikt og kraft i sine bitt, så mener jeg også selvsagt at vi skal ha nulltoleranse mot hunder som angriper for å gjøre mest mulig skade. Slik som i dette tilfellet. Da er jeg helt enig i avlivning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det virker som om rottweileren mer og mer burde være en bruksrettet hund slik som malle eller bruksschæfer. Den er jo mer og mer egnet for folk som vet hva de har mellom hendene. Joda den er såklart en koselig familiehund og, men jeg synes det virker som om det går værre og værre med rasen.

For en utrolig synd hendelse, og at det har hendt TO ganger er helt på trynet. Om bikkjene får leve etter det første angrepet så tar man TAK i ting (som å ha 100% kontroll og ha høyere gjerde osv). Når man ikke klarer å gjøre det, da synes jeg ikke noe synd på eiern... Avliving er her helt på sin plass. Hadde aldri stolt på bikkja mi igjen om den hadde angrepet barn.

Håper det går bra med guttungen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt grusom hendelse, men jeg lurer veldig på hvorfor faren og sønnen på 9 år, lukket opp en port og gikk INN i hagen deres???

Hva er det som gjør at du velger tro på hundeeierens versjon og ikke moren til Samuel, som forteller at begge hundene gikk løse utenfor huset?

– Vi var i området på besøk, og de to hundene gikk løse utenfor huset. Rottweilerne angrep og bet Samuel i hodet og i det ene benet, forteller hun.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...