Gå til innhold
Hundesonen.no

Gutt (1 år) angrepet av nabohundene


Justisia
 Share

Recommended Posts

artikkel

Da familien parkerte utenfor eget hus, ble sønnen angrepet av to hunder som gikk løs på nabotomten.

Den dramatiske hendelsen skjedde i Fredrikstad like etter klokken 21 søndag kveld. Ifølge politiet hadde familien, med en gutt på ett år og ni måneder, akkurat parkert bilen i gaten utenfor huset da hundene gikk til angrep.

Hundene hoppet over gjerdet til naboen og bet den lille gutten i hodet og beina. Gutten er fraktet til sykehus og skadene beskrives som moderate. Tilstanden er stabil.

Hundeeierne skal ha vært ute i hagen da gutten ble angrepet.

Politiet beslagla hundene på stedet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 207
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

http://www.f-b.no/nyheter/to-rottweilere-som-bet-ettaring-skal-avlives-1.7979214 Hundene skal avlives. Nå er det jo sånn at når det er ditt og datt hunderaser så fremheves det gjerne (rottw

Om noen unger hadde tuslet inn i hagen eller huset mitt og bikkja mi hadde bitt, hadde jeg også avlivd. Sorry, det er ikke plass til sånne hunder her til lands.

Jeg ser stort sett folk med rottis som mener det er black and tan golden retrivere, men de ser tøffe ut, og det var det kriteriet som stod høyest på lista når det kom til valg av rase. Bikkjene er sel

http://www.f-b.no/nyheter/to-rottweilere-som-bet-ettaring-skal-avlives-1.7979214

Hundene skal avlives.

Nå er det jo sånn at når det er ditt og datt hunderaser så fremheves det gjerne (rottweiler, schafer, "kamphund" osv), men likevel, er det ikke utrolig mange alvorlige rottweilerangrep i forhold til andre raser? Hvordan står det egentlig til med mentaliteten på rasen nå til dags, jeg merker jo at jeg (som ikke er redd for hunder overhodet) får mer og mer fordommer når slike ting havner i media, og jeg tenker nå at det er egentlig ikke så rart at mamma sier at hvis jeg kommer hjem med en sånn en dag så får den ikke komme inn i huset engang. Nå er nok det satt litt på spissen uansett, men jeg begynner jo å skjønne tankegangen likevel, og kommer det en løs rottis bort til meg en dag kommer jeg til å bli mye mer nervøs da enn om en hund av tilsvarende størrelse, men annen rase kommer bort... det er noe med at jeg langsomt blir hjernevasket, og jeg kan da ikke være alene om det? Men som sagt, hvordan er det egentlig med rasen, er det mer dritt enn før?

Vet ikke om dette kanskje skulle vært en egen diskusjon ( hvis det blir det), men da er det bare å splitte ut sikkert.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

http://www.f-b.no/nyheter/to-rottweilere-som-bet-ettaring-skal-avlives-1.7979214

Hundene skal avlives.

Nå er det jo sånn at når det er ditt og datt hunderaser så fremheves det gjerne (rottweiler, schafer, "kamphund" osv), men likevel, er det ikke utrolig mange alvorlige rottweilerangrep i forhold til andre raser? Hvordan står det egentlig til med mentaliteten på rasen nå til dags, jeg merker jo at jeg (som ikke er redd for hunder overhodet) får mer og mer fordommer når slike ting havner i media, og jeg tenker nå at det er egentlig ikke så rart at mamma sier at hvis jeg kommer hjem med en sånn en dag så får den ikke komme inn i huset engang. Nå er nok det satt litt på spissen uansett, men jeg begynner jo å skjønne tankegangen likevel, og kommer det en løs rottis bort til meg en dag kommer jeg til å bli mye mer nervøs da enn om en hund av tilsvarende størrelse, men annen rase kommer bort... det er noe med at jeg langsomt blir hjernevasket, og jeg kan da ikke være alene om det? Men som sagt, hvordan er det egentlig med rasen, er det mer dritt enn før?

Vet ikke om dette kanskje skulle vært en egen diskusjon ( hvis det blir det), men da er det bare å splitte ut sikkert.

Jeg tenker sånn at det kanskje har noe med dårlig avling å gjøre, en rase blir populær og man avler på rått og røte? Det virker som om "alle" populære raser en eller annen gang går igjennom en ordentlig dritt periode (som oftest er det jo ikke en sånn alvorlig dritt periode hvor dem anngriper mennesker i hytt og pine) noe som det virker som om Rottisen kanskje gjør nå? Jeg er selv redd for at om et par år kommer vi til å se Staffen mye mer i avisene enn nå.... Hvis noen fikk noe som helst fornuftig ut av det :P

Tragisk og trist episode :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

http://www.f-b.no/nyheter/to-rottweilere-som-bet-ettaring-skal-avlives-1.7979214

Hundene skal avlives.

Nå er det jo sånn at når det er ditt og datt hunderaser så fremheves det gjerne (rottweiler, schafer, "kamphund" osv), men likevel, er det ikke utrolig mange alvorlige rottweilerangrep i forhold til andre raser? Hvordan står det egentlig til med mentaliteten på rasen nå til dags, jeg merker jo at jeg (som ikke er redd for hunder overhodet) får mer og mer fordommer når slike ting havner i media, og jeg tenker nå at det er egentlig ikke så rart at mamma sier at hvis jeg kommer hjem med en sånn en dag så får den ikke komme inn i huset engang. Nå er nok det satt litt på spissen uansett, men jeg begynner jo å skjønne tankegangen likevel, og kommer det en løs rottis bort til meg en dag kommer jeg til å bli mye mer nervøs da enn om en hund av tilsvarende størrelse, men annen rase kommer bort... det er noe med at jeg langsomt blir hjernevasket, og jeg kan da ikke være alene om det? Men som sagt, hvordan er det egentlig med rasen, er det mer dritt enn før?

Vet ikke om dette kanskje skulle vært en egen diskusjon ( hvis det blir det), men da er det bare å splitte ut sikkert.

Jeg sliter litt med å formulere ett svar her kjenner jeg - uten å fremstå som fullstendig dust. Men jeg føler ikke at jeg behøver å være redd rottweilere, gjengs over synes jeg de er langt hyggeligere nå enn før, mindre skumle - MEN - det HAR skjedd en vesentlig endring på rasen de siste årene. Ikke at de er avlet skarpere, men det avles mer på motor, jakt og lekelyst, og dette er jo ett resultat av hva markedet vil ha sant, de vil ha hunder som er kjappe, kvikke, lette å få igang og dermed også enklere å jobbe med. Men medaljen har en bakside - det er ikke noe kult når 50 kilo hund begynner å jakte på alt som beveger seg opp til metershøyde. Og det gjør de gjerne, de har jaktlyst - voksne har skjelden noe å frykte - men det skjer jo oftere og oftere at barn får gjennomgå.

Jeg skal ikke påstå at dette er tilfelle hele veien, men jeg hadde selv ei tispe som syntes at barn kunne vært egnet jaktobjekt - hun var snill som dagen var lang - men hadde en helvetes jaktlyst og jeg kan se for meg at hun lett kunne skadet ett barn om hun fikk sjansen til å jakte - men ikke fordi hun var ond. Og jeg tror ikke nødvendigvis at rottweilere som angriper barn er onde, jeg tror det handler om ting som ikke er under kontroll. Jeg er helt enig i at disse hundene bør avlives, men de senere hendelsene bør også føre til at oppdrettere av rasen forsøker å gjøre noe med det. Dette er ikke bra i det hele tatt.

Nå blir disse hundene etter all sannsynlighet avlivet, og det er for meg helt greit - dog synes jeg jo at det er litt betenkelig at de også vurderer å straffeforfølge eierne. De var inngjerdet og om hundene ikke tidligere har vist tegn til å ville hoppe ut, eller på noen måte oppført seg sånn at eier hadde grunn til å tro at de ikke var godt nok sikret så synes jeg det er straff nok at hundene avlives.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For mye fokus på eksteriør når man avler, at man skulle endre den og gjøre den mer tilgjengelig for "alle, samt overproduksjon, og det at oppdrettere ikke ser alvoret med å avle på hunder med dårlig mentalitet og aggressjon, førte til at jeg etter mange år med rasen kuttet den ut.

Jeg merker jeg ikke er overrasket over at det er Rottweiler som er ansvarlig. Jeg merker dog jeg er nysgjerrig på hvem hunder dette er, for enkelte linjer har dårligere mentalitet enn andre.

Jeg er heller ikke trygg på rasen lenger. Merker jeg unngår den på utstillinger. Har sett og erfart for mye. Ikke bare er det mye hundeaggressjon, men det er også da det at de har lettere for å tippe over nå enn hva jeg mener de hadde i gamle dager. Jeg tror desverre ikke det "bare" er en periode, utviklingen har strakt seg over noen år nå, og det er mange som har sett det komme.

Etter min erfaring med rasen, så mener jeg det er mer dritt nå enn før. Hadde en samtale med en tidligere oppdretter om dette, vedkommende mente at den ble svakere mentalt da man startet å endre rasen med tanke på å få den mer tilgjengelig for alle. Da jeg fikk min første så var rasen slik at den overså fremmede, de hadde nada interesse av å kose og leke med folk utenfor "flokken". Rasen var da tung å trene, og folk ville ha en hund som var lettere å jobbe med slik at det ikke krevde all verden av dem selv for å konkurrere, og avlet da frem hunder som var mer tilgjengelige, økt jakt etc. Resultatet har, etter min mening, ikke vært så vellykket da det har gått på bekostning av det mentale.

Håper det går bra med gutten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: svar til Belgerpia

Først og fremst, helt enig med deg i at det er straff nok med avlivning.

Skjønner godt hva du mener med hvilken retning avlen kanskje har gått i. Og som middels interressert hundemenneske forstår jeg og hva konsekvensene av dette kan bli. Men f.eks mamma da, for å bruke henne som eksempel igjen, vil aldri godta en slik forklaring (ikke at jeg ser på en slik forklaring som en unnskyldning altså), for dette er en del av hundeverdenen og hundeavl som jeg ikke tror folk flest har innblikk i og forståelse for. Altså at skal man ha ditt fører det til datt, som igjen kan føre til ting hvis hunden havner i gale hender, dårlig avl osv.

Jeg går ikke rundt og er redd for at rottiser er onde altså, men jeg får en følelse av uberegnelighet, at man ikke helt vet hva som kan skje. Husker f.eks jeg ble fortalt om en som hadde sittet i sofaen med rottweileren til samboeren, som alltid hadde vært snill og grei. Men plutselig angrep den, tilsynelatende helt uten forvarsel, og bet henne i ansiktet. Det kunne vært hvilken som helst rase eller blanding, men så er det så mye synes jeg om akkurat denne rasen, at de angriper uten forvarsel, biter barn, voksne, dreper små hunder osv. Det er jo voldsomme greier?

Jeg tenker som så at de fleste er helt greie og snille hunder. og jeg prøver å ikke glemme det, men jeg merker bare at mitt syn på rasen blir mer og mer negativt... og det er jeg sikkert ikke alene om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg går ikke rundt og er redd for at rottiser er onde altså, men jeg får en følelse av uberegnelighet, at man ikke helt vet hva som kan skje. Husker f.eks jeg ble fortalt om en som hadde sittet i sofaen med rottweileren til samboeren, som alltid hadde vært snill og grei. Men plutselig angrep den, tilsynelatende helt uten forvarsel, og bet henne i ansiktet. Det kunne vært hvilken som helst rase eller blanding, men så er det så mye synes jeg om akkurat denne rasen, at de angriper uten forvarsel, biter barn, voksne, dreper små hunder osv. Det er jo voldsomme greier?

Jeg tenker som så at de fleste er helt greie og snille hunder. og jeg prøver å ikke glemme det, men jeg merker bare at mitt syn på rasen blir mer og mer negativt... og det er jeg sikkert ikke alene om.

Men her er den greia jeg tenker har endret seg. For før så hørte man om rottiser som helt uten mål og mening plutselig bare beit noen fordi de var på feil sted til feil tid - slutta å klappe på dem, eller båndet stramma osv. - Sånne hunder høre man jo ikke om lenger. Det man hører om er at de går bananas å tygger på små barn eller små hunder. Så det jeg før syntes var skummelt med rottiser (uforutsigbarheten og skrekkelig vanskelig å lese i forhold til hva de hadde tenkt å reagere på) det synes jeg det har blitt mye mye mindre av og jeg synes jo de fleste jeg treffer er superhyggelige - MEN, man har fått andre ting istedet og det er overhodet ikke spesielt mye bedre - kanskje nesten værre.

Man har utfordringer tenker jeg og de burde ta det på alvor, men jeg tenker - når jeg ser rottweilere elge ut på jakt på lilleharen på MH - at det der trenger de vel strengt tatt ikke så mye av.......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser stort sett folk med rottis som mener det er black and tan golden retrivere, men de ser tøffe ut, og det var det kriteriet som stod høyest på lista når det kom til valg av rase. Bikkjene er selfølgelig ikke registrert (enten har ikke oppdretter eller eier hørt om de eller så er NKK dumme), aktiviteten de får er den ukentlige turen til butikken. Ellers går de løse i hagen, for de er så snille, atte (eller på tur i en park, eier har ikke hørt om båndtvang). Også er de jo stort sett kastrerte rundt her, er så dominante, vutt. Om de mot formodning ikke er kastrerte, så er det fordi eier har planer om kull etter bikkja, er jo så snill og søøøt og alle tisper bør ha kull, bra for dem det. Dessuten er de jo så friske og fine, ikke vært hos veterinær i det hele tatt på det året de har hatt bikkja. Kull får de gjerne på første løpetid (og gjerne med en dobermann, om det er mulig, rottmann er jo en flott rase) og når bikkja bikker to år, ligger den på finn.no.

Ta en tur på fb-siden til "Hundehjelpen". Jeg er stygt redd at kunnskapsnivået der inne reflekterer en stor del av hundeierne i Norge, og da er det faktisk ikke LITT rart at sånne ting som det her skjer.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: og det verste er at det sikkert er enkelte som mener det er ungens skyld og spekulerer i om den kan ha ertet bikkjene tidligere. ..

For meg er det snakk om å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Hunder som selv løper etter barn for å angripe og bite til blods - det er hunder som jeg mener må avlives umiddelbart, uten diskusjon. Det er noe helt annet når barna er oppi hunden, voksne ikke følger med og leser hundens signaler, og hunden biter i selvforsvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det snakk om å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Hunder som selv løper etter barn for å angripe og bite til blods - det er hunder som jeg mener må avlives umiddelbart, uten diskusjon. Det er noe helt annet når barna er oppi hunden, voksne ikke følger med og leser hundens signaler, og hunden biter i selvforsvar.

For meg skal det mye, veldig mye til, for at jeg vil si at en hund som er normalt skrudd sammen faktisk velger å forsvare seg ved bitt fremfor å gå. Da skal bikkja ha stått inne i et hjørne uten noe mulighet what so ever til å flykte, og ungen skal ha værst sabla ond mot bikkja. Og om slikt skjer, så vel, da har hundeeier ikke gjort jobben sin med å beskytte hunden godt nok fra omverdnen. Og skulle det nå skjedd, så hadde jeg avlivet bikkja okke som, for en hund som biter og skader et barn i hodet uansett, det vil jeg faktisk ikke ha. Til det har jeg sett for mange gjentagelser: hund forsvart seg og bitt, hund bitt igjen, og igjen og igjen. Og det er jo tilfelle her: bikkja beit en unge og eier hevder det er ungens egen feil fordi den var inne i hagen, bikkja hopper over gjerdet og biter en unge som ikke er 2 år en gang.

Hadde enda fler hundeeiere med bikkjer som biter i "selvforsvar" avlivet dyret hadde man slippet slikt som dette her! Hva pokker skal man med en bikkje som biter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt: Jeg mener det er stor forskjell på de to scenariene. Det er også stor forskjell på hundens intensjon og hvor hardt den biter. En hund som på eget initiativ løper etter et barn og angriper, for så å bite så hardt at barnet blir skambitt og må legges inn på sykehuset - det er for meg en hund som har bikket over, og som må avlives. Det er en hund som har som hensikt å skade/drepe, og er på ingen måte noe man kan tolerere i vårt samfunn.

Men det er ikke hundens feil hvis den må bite i selvforsvar, det er de voksnes feil. Det skal ikke hunden måtte betale for. En hund skal ikke måtte tåle ekstremt mye før den biter, det er nemlig igjen forskjell på hvor hardt de biter. Hvis et barn kommer bort og slår til meg, så vil jeg kanskje først snakke til det og be det om å slutte. Hvis barnet fortsetter, så er det godt mulig at jeg tar tak i barnets arm, holder fast og strengt ber barnet om å gi fred. Det er akkurat det samme en hund gjør når den biter i selvforsvar (da snakker jeg om bitt som ikke er mer enn rift og småskader). Hvis dette er nok for deg til å ville avlive hunden - hva ønsker du skal gjøres med meg og andre som ville stoppet et barn på akkurat samme måte som hunden, bare på menneskers vis? Men en forsvarlig eier/voksen setter ikke en hund i en slik posisjon at den må gå så langt.

Jeg husker selv da jeg var jentungen og hang etter nabohunden. Hunden var på kattejakt og jeg ville stoppe den. Jeg var bare en plage for hunden der jeg fotfulgte en og halte og dro i båndet for å få den til å slutte. Til slutt sa hunden fra - ved å legge kjeften rundt armen min noen få sekunder før den slapp. Det var ingen merker, ikke en gang hull i genseren. Det var kun ment som en advarsel, noe jeg tok umiddelbart og lot hunden være i fred etter det. Vi må ikke overdramatisere - et bitt er ikke bare et bitt, det er stor forskjell i hundens hensikt og hvor hardt den biter.

Men nettopp fordi hunder flest er så tydelige og har så kontroll på hensikt og kraft i sine bitt, så mener jeg også selvsagt at vi skal ha nulltoleranse mot hunder som angriper for å gjøre mest mulig skade. Slik som i dette tilfellet. Da er jeg helt enig i avlivning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det virker som om rottweileren mer og mer burde være en bruksrettet hund slik som malle eller bruksschæfer. Den er jo mer og mer egnet for folk som vet hva de har mellom hendene. Joda den er såklart en koselig familiehund og, men jeg synes det virker som om det går værre og værre med rasen.

For en utrolig synd hendelse, og at det har hendt TO ganger er helt på trynet. Om bikkjene får leve etter det første angrepet så tar man TAK i ting (som å ha 100% kontroll og ha høyere gjerde osv). Når man ikke klarer å gjøre det, da synes jeg ikke noe synd på eiern... Avliving er her helt på sin plass. Hadde aldri stolt på bikkja mi igjen om den hadde angrepet barn.

Håper det går bra med guttungen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt grusom hendelse, men jeg lurer veldig på hvorfor faren og sønnen på 9 år, lukket opp en port og gikk INN i hagen deres???

Hva er det som gjør at du velger tro på hundeeierens versjon og ikke moren til Samuel, som forteller at begge hundene gikk løse utenfor huset?

– Vi var i området på besøk, og de to hundene gikk løse utenfor huset. Rottweilerne angrep og bet Samuel i hodet og i det ene benet, forteller hun.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...