Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du kjøpt hund uten lov?


roxie88
 Share

Recommended Posts

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Første hund kjøpte jeg når jeg var 8 år. Fant annonse i lokalavisa og venta til mamma var i en sårbar posisjon hvor hun ikke kunne stikke av (dvs. at hun satt på do). Ringte opp nr og i det de tok tel

Hihi.. Neida, her var vi begge enige om begge hundene

Nå er jeg egentlig sånn at man skal respektere ønskene til de som betaler husleia di, men om guttungen en gang har sneket en valp inn på rommet sitt og var dødforelska i den, så hadde jeg nok vært sva

Hestene har blitt kjøpt av mine foreldre eller det vil si at pappa har vell kjøpt noen uten at mamma har visst om det. haha Mamma hadde 0 interesse og pappa var veldig interessert og var med meg land og strand rundt med hestene.

OT, men apropos pappaer og kjøp av hest: Pappa fikk kjøpe seg ny hest hvis mamma fikk en unge til, altså meg :lol:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De to siste mine har ikke min far fått vite om før i siste liten. Jeg veit han ikke ville vært begeistret, så har ikke orka å si ifra. Nå bor ikke jeg hjemme, men jeg er hjemme hos mine foreldre ofte ettersom jeg jobber i en butikk i byen innimellom.

Det har gått seg til begge gangene :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte hest uten å fortelle mine foreldre om det når jeg var 17. Men jeg hadde flyttet hjemmefra og betalte med mine egne penger. Det eneste jeg trengte de til var underskrift på kontrakten. Det hadde gått smertefritt hadde ikke dattera til ei venninne av mamma sagt at hesten var "klin gæærn". Mamma måtte møte han selv og se at han var en fin fyr før hun skrev under. Han ble behandlet feil, da kunne han bli "gæærn", men så lenge man ikke veivet med kost eller pisk var han trivelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hund har jeg ikke kjøpt uten samtykke fra foreldre eller samboer. (Ganzie er det mamma som er oppdretter av, og det har bare alltid vært en selvfølge at jeg skulle ha en hund til når vi kjøpte hus, så jeg spurte vel ikke akkurat om lov da jeg var på valpeleting nå, jeg bare fortalte at jeg hadde tinget valp :innocent: )

Kaniner derimot har jeg kommet drassende hjem med uten lov, men siden jeg hadde både kunnskap og plass så har de bare ledd oppgitt og gitt opp den diskusjonen :lol: Da jeg kom hjem med rotte derimot var mamma litt mer avmålt, men hun måtte jo innrømme etterhvert at joda, hun var jo litt søt :innocent:

Gubben har gitt opp å ha oversikt over kaninholdet mitt, så jeg forteller bare at "i morgen skal jeg kjøre 50 mil og hente kanin", underforstått: "kan du være så snill og være med, jeg kommer aldri i verden til å finne frem" :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle hunder vi har hatt i familien opp gjennom årene har det selvsagt vært enighet om innkjøp av (dvs - jeg tror stort sett enigheten var mellom mamma og meg - pappa og mine brødre hadde vel ikke stemmrett, tror jeg :lol:). Av andre dyr som jeg dro i hus var det vel mer resignasjon som gjaldt hos mamma (pappa hadde fortsatt ikke stemmerett) - jeg bare spurte pent, ja, for jeg spurte selvsagt alltid, og fikk jeg nei, så spurte jeg igjen enda litt penere, satte opp mitt vakreste smil... og vips var enten rotter, hamstere, undulater, papegøyer etc i hus - mamma betalte også som regel. Men de var alltid MITT ansvar, og jeg tror aldri mamma måtte ta over stellet på noen av de dyrene jeg dro hjem :).

Hundene jeg har skaffet meg etter at jeg flytta hjemmefra har jeg ikke spurt mine foreldre om lov til å kjøpe, men siden jeg har vært leietaker der jeg har bodd har jeg selvfølgelig alltid avklart med utleier om det var greit. Det har heldigvis aldri vært noe problem når jeg har spurt - jeg har vært heldig med mine husverter sånn sett.

Men nå - når jeg er helt og holdent min egen herre, har mitt eget sted å bo, kjempegod plass til alskens hunder og andre dyr - se DA har fornuften tatt meg og jeg er min egen strengeste begrensning. Med alle muligheter for dyrehold begrenser jeg meg selv til bare å ha en hund.... foreløpig... :aww:.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å informere mine foreldre som jeg ikke har bodd hos på over 10 år om hundekjøp ser jeg ingen som helst grunn til. De ser ikke forskjell på hundene mine, og de vet vel knapt hvor mange jeg har. De bor ganske nært oss og vi har mye kontakt, men jeg er voksen og bestemmer selv hvor mange hunder jeg skal ha uten å måtte informere de om det.

Mannen min og jeg er stort sett veldig enige om valpekjøp, jeg finner hva jeg vil ha og han er enig, hehe.. Han må gjerne komme med meninger om hannhundvalg osv, men hey, det er jeg som har lært han opp til hva vi (hehe) liker, så noen store innvendinger er det sjelden.

En gang kjøpte jeg hund uten at han viste om det. Da var han på fjelltur uten mobildekning, og jeg så en annonse på finn angående en unghund. Magefølelsen var så sterk på at denne hunden MÅTTE jeg ha, så jeg kjørte avgårde og hentet henne. På vei hjem fikk jeg tak i han på telefonen og han ble som jeg forrutså bare glad. Hadde aldri hentet hjem hunden om jeg ikke visste at han kom til å synes det var ok.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste hunden foreldrene mine ikke visste at jeg kjøpte var Garm som ankom i vinter. Jeg flytta ut for ti år siden, og lever mitt eget liv da, så det var aller mest fordi jeg hadde bestemt meg, og ikke orka flere uker med innvendinger fra pappa. (Ikke fordi han ikke vil at jeg skal ha flere hunder, men fordi han mener en sprint-bikkje er bedre enn en langdistansegutt. Tullepappa.)

På veien hjem sendte jeg en sms med bilde av bikkja, og teksten "Oi! Se hva jeg fant i bilen min på vei hjem.". Vel hjemme måtte jeg innom foreldra, så de kunne undersøke gutten nøye. Mamma elsker han, så klart. Pappa konkluderte til slutt med at han var en fin kar, da, selv om han er for treg og for pelset. ("Han er nå i det minste godt bygd da, men det blir ikke mye fart når du går på ski med han der.") :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er singel, så jeg trenger bare huseiers tillatelse til å kjøpe ny hund. Den gangen jeg hadde kjærste, så var vi bare det - kjærster - og da hadde ikke han så mye han skulle ha sagt om hvor mange hunder jeg har i hus. En fremtidig samboer må nok bare belage seg på at på akkurat det området gjør jeg faktisk som jeg vil sjøl, det er min interesse og jeg som tar meg av de, så jeg klarer faktisk å bestemme selv hvor mange jeg orker å ha.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg har aldri kjøpt noe dyr uten å ha avtalt med de jeg bor med (nå har jeg aldri vært typen som drar med fryktelig mange dyr hjem heller da). Hadde noen gjort det mot meg, så hadde jeg faktisk blitt ganske sur. Jeg liker ikke at folk går bak ryggen på meg, så da regner jeg med at andre ikke liker at jeg gjør det på dem heller. Å bo med dyr har ganske stor innflytelse på livet til alle i husholdningen, ikke bare den som skal gå tur med hunden eller stelle for burdyra.

Familien min var ikke spesielt begeistra da jeg sa at jeg skulle få meg en hund til nå i vinter. De kunne ikke forstå hva jeg skulle med en til, men jeg er voksen, bor 60 mil fra foreldrene mine og bestemmer selv. De må faktisk bare godta at jeg kommer med to hunder når jeg er på besøk 3-4 ganger i året. Men det hadde vært noe helt annet om jeg hadde bodd sammen med dem eller en samboer. Da hadde selvfølgelig de andre i husholdningen blitt tatt med i avgjørelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en selvfølge i mitt forhold at man har en dialog før man skaffer et husdyr og ikke bare drasser med seg et hjem. Det er også selvfølge at vi begge strekker oss langt for at partneren skal få ha de tingene i livet som betyr mye og gir en glede.

Jeg har full forståelse for at en samboer kan ha preferanser for antall hunder, at det er et makstak, selv om de ikke er involvert i selve ansvaret. De tar jo plass liksom, de merkes jo og det skal de også gjøre. Jeg har ikke lyst å leve med 8 hunder i hus jeg, og vi hadde måttet prate endel om det var det som var målet til mannen min, og det hadde vært et problem om han kom drassende hjem med den ene hunden etter den andre uten å ta hensyn til mine tanker.

Jeg liker ikke å bruke ordet tillatelse, det blir liksom feil ord for da virker det som det er et makthierarki som jeg ikke kjenner meg igjen i, men for meg handler det mer om å komme fram til viktige avgjørelser i fellesskap. Slik er det for oss på en måte?

Men så lenge man løser ting i forholdet som funker for begge parter så er det jo det som er viktig. Om det betyr at man kan skaffe seg de hunder de ønsker uten protest eller dialog så er jo det bare vinn vinn tenker jeg. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker ikke å bruke ordet tillatelse, det blir liksom feil ord for da virker det som det er et makthierarki som jeg ikke kjenner meg igjen i, men for meg handler det mer om å komme fram til viktige avgjørelser i fellesskap. Slik er det for oss på en måte?

Det er sånn jeg tenker og føler det også! Selvsagt snakker vi om det og kommer frem til en felles løsning, men å spørre om tillatelse - Det å måtte spørre om å få "lov" det sitter hardt inne hos meg å kunne si at jeg gjør...

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig! Selv om alle hundene er mitt hovedansvar og "mine", så påvirker de selvfølgelig hans hverdag også. Så jeg har faktisk ventet med anskaffelse av hund til han følte også at det var greit..

Jeg tenker at jeg prøver å behandle han slik jeg selv vil bli behandlet i en slik situasjon, og jeg vil gjerne inkluderes i planer og vite om slikt før han plutselig står der med "tingen"..

I mine øyne er dette gjensidig respekt. Men han nekter meg ikke anskaffelse av hund, på samme måte han får sulle me sitt.. Han har vel strengt tatt vært noget tålmodig faktisk :P

Jeg har aldri kjøpt noe dyr uten å ha avtalt med de jeg bor med (nå har jeg aldri vært typen som drar med fryktelig mange dyr hjem heller da). Hadde noen gjort det mot meg, så hadde jeg faktisk blitt ganske sur. Jeg liker ikke at folk går bak ryggen på meg, så da regner jeg med at andre ikke liker at jeg gjør det på dem heller. Å bo med dyr har ganske stor innflytelse på livet til alle i husholdningen, ikke bare den som skal gå tur med hunden eller stelle for burdyra.

Familien min var ikke spesielt begeistra da jeg sa at jeg skulle få meg en hund til nå i vinter. De kunne ikke forstå hva jeg skulle med en til, men jeg er voksen, bor 60 mil fra foreldrene mine og bestemmer selv. De må faktisk bare godta at jeg kommer med to hunder når jeg er på besøk 3-4 ganger i året. Men det hadde vært noe helt annet om jeg hadde bodd sammen med dem eller en samboer. Da hadde selvfølgelig de andre i husholdningen blitt tatt med i avgjørelsen.

Akkurat sånn tenker jeg også, så jeg blir faktisk litt sjokkert over at folk bare tar inn et nytt dyr uten å diskutere det med partner først. Nå har jeg heldigvis en hundeinteressert mann, så vi er enige om at vi skal ha hund. Men jeg skaffer meg ikke bare en ny hund uten at han er enig i det! Uansett hvor mye eller lite en partner deltar i dyreholdet så vil han/hun jo merke det i form av mer skitt, mer støy, mer slitasje og mindre tid og penger til andre ting (eller i hvert fall noen av disse tingene, er jo ikke alle menn som "ser" skitt og slik :) ).

Jeg hadde jo ikke likt det om han plutselig hadde brukt en masse penger og ble opptatt hver kveld med noe uten å snakke med meg om det, og det bør jo gå begge veier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, jeg var 29 da jeg fikk min første hund, så nei, mamma og pappa var ikke med på den beslutninga. :P Mamma hadde hundeskrekk, og bestemte seg for at hun nok burde være med og hente Aiko, sånn at de to blei venner fra starten. Da vi ankom den bråkete sentrumsleiligheten vår med trikken dundrende forbi, og Aiko krøyp inntil halsen til mamma for å søke ly, var hun solgt og har kalt seg "mommo" til begge jentene siden. :heart:

Han jeg delte seng med og han vi delte leilighet med var selvsagt involverte i planen, men han der sengekompisen fikk kalde føtter rett før, noe jeg valgte å ignorere. Han var også skeptisk til at Imouto skulle komme i hus litt over ett år etterpå, men da røyk jo han ut bare to mnd etter hennes ankomst (uten noen egentlig sammenheng, hehe), så magefølelsen min sa meg at det ikke var så veldig viktig hva han slusken måtte mene om å øke hundebestanden.

Det siste året har vi vært to som har delt hus, og det har vært bemerkelsesverdig mange runder om hvorvidt det skulle komme nye hunder inn i husholdninga. :D Vi har landa på at fire sammen er nok, og det kjennes veldig bra at jeg ikke endte opp med noen av de tre blå aussie-gutta vi helt alvorlig vurderte, ELLER kull på knertis. Jeg har ingen kjæreste jeg må ta hensyn til eller noen umiddelbare planer om nytt samboerskap, men kommer neppe til å skaffe meg flere hunder med det første.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke som voksen, da har alt vært avtalt med alle som bor i huset med meg. (mann og ungene)

Men da jeg var barn dro jeg med meg både valper, kattunger, kaninunger, hamstere og marsvin hjem. Og jeg fikk alltid lov å beholde dem. Jeg er nok litt strengere med mine barn, så de hadde sikkert ikke våget å gjøre det samme (men nå er det heldigvis ikke slik at man bare får valper gratis lenger), men OM de hadde gjort det, så lurer jeg på om jeg muligens også hadde smeltet ganske raskt...!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er sånn jeg tenker og føler det også! Selvsagt snakker vi om det og kommer frem til en felles løsning, men å spørre om tillatelse - Det å måtte spørre om å få "lov" det sitter hardt inne hos meg å kunne si at jeg gjør...

Ja, for vi er da voksne mennesker liksom. Man spør ikke om lov, man forteller om sine ønsker og hører hva partnerens tanker er. Og målet er alltid å kunne støtte hverandre. Det funker sånn for oss iallfall. Vi har alltid kommet til enighet, og har etter nærmere 7 år sammen fortsatt aldri kranglet. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hund har jeg aldri kjøpt uten at vi har vært enige om det, enten samboer, eller da jag bodde hjemme. Men katter derimot........ da jeg var lita så tok jeg på meg rollen som katteredder, fanget villkatter og fikk de tamme, jobbet masse med kattene, og flere fikk nye hjem og ble fine familiekatter. Men til mammas store fortvilelse så beholdt jeg 4 selv, og deriblandt ei kattedame...... hmm.. de 3 hannkattene ble kastrert, men ikke kattedamen.... så hun fikk en del unger etter hvert, og hun var ei lunefull dame så det var ikke bare bare å få henne til vetrinæren, men tilslutt så ble hun sterilisert. Grinete katt gikk til å bli værre etter sterilisering, så hun ble til slutt avlivet. Angrep postmannen bland annet... fugler å fisk ble smuglet inn, ( sebrafink), (gullfisker),... "men mamma se Putte og Rica har fått en ny venn", .. mamma.. hvorfor har det blitt flere goldie`er i akvariet?.....

Tror nok mamma var ganske oppgitt over meg og mitt dyrehold.... var i stallen en kveld (tror jeg var rundt 12 år), og der hadde ei høne dødd, og hun hadde en del egg, jeg tok med meg to egg hjem, la de på badegulvet i en toalettveske med bomull, og etter to uker tror jeg det var, så ble det født to kyllinger. Mamma fostret dem opp, de gikk hakk i hæl på mamma , der hun var, der var Kurt og Eddie...;) hehehe;) de fikk komme tilbake på gården når de var blitt store;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kuro var samboer og jeg enige om, og resten av kollektivet sa at det var greit. Mamma og pappa fikk vite det da det var bestemt, men de hadde skjønt det alt siden jeg hadde vist bilder av ham til småsøsknene mine. Og de forelsket seg selvfølgelig fullstendig i ham, begge to.

Men! Da jeg var 15 og hadde tarantell og mamma var med for å kjøpe mat til den, snublet vi over en fyr som solgte en leopardgekko med alt av nødvendig utstyr. Og vips, så hadde vi gekko. Det var verken avklart med pappa eller andre søsken - men han bodde på rommet mitt og var mitt ansvar, så det var ikke så veldig big deal heldigvis. Jeg tror likevel pappa ble litt oppgitt. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i huset prater vi naturligvis om et nytt hundekjøp før det skjer. Nå er vi like gale etter hunder begge to, så det blir vel aldri slik at en av oss sier nei hvis den andre parten virkelig vil ha en ny hund. Noe som kanskje forklarer summen hunder her hjemme :lol:

Når jeg var og hentet Kiri, sa jeg jo til gubben at jeg bare skulle ned og se på henne (noe som også var planen). Jeg ringte ikke han før jeg var på vei hjem igjen med bikkja i bilen. Han var ikke overraska når jeg fortalte han at dronninga var i bilen, for det hadde jo han allerede regnet med :lol:

Mamma og pappa får vite det etterhvert, men det er ikke sånn at jeg ringer og forteller det hver gang jeg kjøper en ny hund. Jeg har ikke bodd hjemme siden jeg var 15, så føler lite plikt sånn sett :P

Min kjære pus tror jeg forresten at jeg kjøpte (vel, han kosta ingenting) uten at mamma og pappa visste om det. Og på den tiden bodde jeg fortsatt hjemme i ferier (jeg var vel 17 da tror jeg). Slapp nyheten før jeg kom hjem på sommerferie tror jeg da, og de tok det veldig fint :) Strega er fortsatt grompusen hjemme der, og de savner han (spesielt mamma) og håper vel at jeg kan ta med han hjem på besøk en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke dratt inn hunder uten lov så lenge jeg har bodd hjemme hos foreldre. Ei heller andre dyr. Men så lenge jeg bor alene, så er det jo ingen som har noe med det sånn sett.

Hadde jeg bodd sammen med noen, så hadde det måtte opp til diskusjon, men som Lill og Mari nevner, så hadde det falt meg veldig feil å spørre dama om tillatelse til å gjøre noe. Likevel. Hadde hun satt seg på bakbeina, så hadde man vel måtte revurdert noe. Enten hunden, eller dama. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har kjøpt hund uten å ha lov av utleier. To ganger... :aww: Det vil si, jeg spurte, fikk nei, kranglet til de ga seg, og kjøpte hund. Stiv stemning i etterkant :aww: Men veldig verdt det. Nå leier jeg heldigvis ikke lenger, men jeg kjøper ikke flere dyr uten at han jeg bor med er enig.

Foreldrene mine blir oppgitt hver gang jeg skaffer et nytt dyr, men de bor jeg ikke sammen med, så de kan si hva pokker de vil :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...