Hjelp til tanker rundt rasevalg av hund nr. 2

[Bård]

Hei!

Nå som vi er tilbake til èn hund, merker vi at vi etterhvert vil ha en hund nr. 2 igjen. Det er litt tomt å gå tur kun med én hund, og vi merker også at Kuma kjeder seg mer, selv når vi er hjemme. Kuma har også blitt litt særere etter at Boris ble avliva, på godt og vondt. Men bare så det er sakt, så er det primært for vår egen del at vi vil ha ny hund, og ikke fordi vi skal "aktivisere" den vi allerede har.

Vi har en håndfull med raser vi vurderer, og muligens noen vi ikke har fått øynene opp for enda. Men først litt av hva vi vil ha i en ny hund nr. 2 hvorav ingen er absolutte krav:

Vi vil ha en leken og "morsom" tispe som liker å ligge i kosekroken - gjerne en liten ramp. Den må/bør være mer førervennlig en Kuma (som er en to år gammel Shibatispe), og helst også litt større (alt fra en 10-50 kg). Vi vil også ha en hund som tåler relativt kaldt klima, dvs å kunne være med på tur om vinteren, å sitte litt i ro, med eller uten dekken, uten å ha det ubehaglig. Minst mulig pelsstell, men dette er ikke en dealbreaker. Vi har ingen konkrete bruksomårdet eller aktiviteter annet enn turgåing (lengde og intensitet ikke vedlig viktig), men vi vil prøve litt forskjellig, men lydighet er mest aktuelt. Det å kunne slippe hunden uten at den stikker av/jakter smådyr er også viktig. Prioritet nr.1 er dog å få en rase der det er mulig å oppdrive sunne individer både mentalt og fysisk.

Og nå til raser vi vurderer i tilfeldig rekkefølge:

Rottweiler

Den har mye av det vi vil ha, men det er ikke verdens mest lekne og "gøyale" hund, og den bør også brukes til noe innen bruks (?) Vi har også noe erfaring med Rottweiler fra før,

Dalmatiner

Jeg har egentlig bare lest om Dalamtinere, men det virker som den har mye av det vi ser etter. Vi er ikke veldig begeistret for mye røyting, og jeg er litt usikker på hvordan den er mht førervennlighet og hvordan det er å slippe den ute i det fri.

Rhodesian Ridgeback

Dette var rasen vi egentlig skulle ha før vi fikk Kuma, men vi valgte den bort fordi vi kom til at vi ikke ville ha en stor og sterk hund, i alle tilfeller, med tanke på at vi hadde en temmelig krevende bajas fra før. Vi har besøkt oppdrettere og hilst på flere individer, og liker mye med rasen. Den har det meste av det vi vil ha, uten å få maks score på noen av delene.

Golden/Jaktgolden

Jaktgolden fordi vi, eller iallefall jeg, synest den "tradisjonelle" Golden Retrieveren har blitt, i tre ord, for hvit, lav og lubben. Mulig dette er fordommer, men det er det jeg observerer av GR jeg møter på tur - og de er det relativt mange av. Vi er ikke interessert i jakt, men dersom vi skaffer oss en GR så vil det garantert bli satset på lydighet. Det vi, og spesielt jeg, synest er at den blir litt kjedlig. GR er liksom så standard valg, og det er jo helt klart av en grunn, men likevell så virker den så.. ja, kjedelig.

Storpuddel

Denne blir det sannsynligvis ikke, selv om det virker som en fantastisk morsom og allsidig hund. Det blir nok for mye pelsstell, og det hjelper ikke at samboer ikke synest den er nevneverdig pen.

(Boston Terrier)

Denne bryter med det aller meste av det jeg ramser opp som ønsklige kvaliteter med ett unntak; morsom! Den er i parantes fordi vi egentlig ikke vil ha en liten hund som ikke noe særlig kulde og som ikke kan brukes til noe spesielt annet enn kos.

Så, noen tanker? Og kom gjerne med forslag om andre raser!

På forhånd takk.

[Kiyomi]

Jeg syns shiba høres perfekt ut!

Har dere tenkt på aussie? De er ganske morsomme har jeg inntrykk av.

[Lola Pagola]

Hei!

Nå som vi er tilbake til èn hund, merker vi at vi etterhvert vil ha en hund nr. 2 igjen. Det er litt tomt å gå tur kun med én hund, og vi merker også at Kuma kjeder seg mer, selv når vi er hjemme. Kuma har også blitt litt særere etter at Boris ble avliva, på godt og vondt. Men bare så det er sakt, så er det primært for vår egen del at vi vil ha ny hund, og ikke fordi vi skal "aktivisere" den vi allerede har.

Vi har en håndfull med raser vi vurderer, og muligens noen vi ikke har fått øynene opp for enda. Men først litt av hva vi vil ha i en ny hund nr. 2 hvorav ingen er absolutte krav:

Vi vil ha en leken og "morsom" tispe som liker å ligge i kosekroken - gjerne en liten ramp. Den må/bør være mer førervennlig en Kuma (som er en to år gammel Shibatispe), og helst også litt større (alt fra en 10-50 kg). Vi vil også ha en hund som tåler relativt kaldt klima, dvs å kunne være med på tur om vinteren, å sitte litt i ro, med eller uten dekken, uten å ha det ubehaglig. Minst mulig pelsstell, men dette er ikke en dealbreaker. Vi har ingen konkrete bruksomårdet eller aktiviteter annet enn turgåing (lengde og intensitet ikke vedlig viktig), men vi vil prøve litt forskjellig, men lydighet er mest aktuelt. Det å kunne slippe hunden uten at den stikker av/jakter smådyr er også viktig. Prioritet nr.1 er dog å få en rase der det er mulig å oppdrive sunne individer både mentalt og fysisk.

Og nå til raser vi vurderer i tilfeldig rekkefølge:

Dalmatiner

Jeg har egentlig bare lest om Dalamtinere, men det virker som den har mye av det vi ser etter. Vi er ikke veldig begeistret for mye røyting, og jeg er litt usikker på hvordan den er mht førervennlighet og hvordan det er å slippe den ute i det fri.

Jeg tenkte faktisk dalmatiner da jeg leste innlegget ditt Det eneste punktet den kanskje feiler litt på er kulden, men det er litt hva du gjør det til tror jeg og, min foretrekker å sitte på fanget liksom, istedenfor å sitte i snøen. Men med dekken og noe å sitte på skulle ikke det være noe problem, jeg tenker iallefall ikke videre over temperaturen når jeg tar min med på tur.

Stort sett ikke noe problem å slippe dem fri, det er ikke en stikk-av rase. Min har aldri stukket fra meg på tur, 5 år gammel nå. Ikke helt borrelås på tur, men er stort sett ikke lenger unna enn 30 meter, noe lengre hvis vi er på fjellet f.eks og han kan se meg. Inne, og i "kjedelige" omgivelser foretrekker han konstant kroppskontakt omtrent, du velger ikke dalmatiner hvis du ikke liker å være mye nær hunden din. Og vil du ha en morsom rase, så er dalmatiner slett ikke noe dårlig valg, har aldri hatt så mye moro med en hund før.

Edit: altså... dette med kulden, de er jo ikke sartere enn andre korthårs-hunder uten underpels.

[Shlush]

De fleste rasene dere nevner vil jeg jo definere som mer enn litt større :-P Dalmisen røyter noe forferdelig inni hampen! Og kulde er ikke helt deres klima men de tåler en del så lenge de er i aktivitet.

Rottweiler er lekne og gøye, men de er ofte tyngre enn dalmisen igjen. Og er en brukshund selv om det finnes rolige individer :-) kulde har aldri vært et problem for vår rottis!

Hva med lapsk vallhund? Finsk lapphund?

Jeg tenker golder av dual-linjer? :-) På en måte en blanding av jakt og utstillingsgolden. Eller hva med Springer Spaniel?

Men av de rasene dere selv nevner så tenker jeg golden kanskje passer best.

[SandyEyeCandy]

Jeg visste ikke at Boris er død, jeg.

[bardmand]

Hvis golden er litt kjedelig, hva med labrador? Jeg har aldri hatt noen spesiell interesse for retrievere, men er blitt veldig sjarmert av en ung labrador av jaktlinjer som jeg er blitt kjent med. Leken og morsom, og samtidig veldig OK i omgangen med andre hunder. Dessuten vil jeg tro at pelsen faktisk er bedre egnet til friluftsliv enn goldenpelsen. Kanskje den kan ha godt av et dekken i riktig kaldt vær, men den har jo vannavstøtende pels, og samler ikke snøballer. Og holder du den slank, er jo en labrador faktisk en ganske flott hund!

[simira]

Ville ha droppet ridgebacken. Det er individuelle forskjeller, men de er ikke nødvendigvis mer "førervennlige" enn shibaen. Om du er i tvil har jeg en jeg for tiden veldig gjerne låner bort en stund.

[Ingidano]

Hei!

Nå som vi er tilbake til èn hund, merker vi at vi etterhvert vil ha en hund nr. 2 igjen. Det er litt tomt å gå tur kun med én hund, og vi merker også at Kuma kjeder seg mer, selv når vi er hjemme. Kuma har også blitt litt særere etter at Boris ble avliva, på godt og vondt. Men bare så det er sakt, så er det primært for vår egen del at vi vil ha ny hund, og ikke fordi vi skal "aktivisere" den vi allerede har.

Vi har en håndfull med raser vi vurderer, og muligens noen vi ikke har fått øynene opp for enda. Men først litt av hva vi vil ha i en ny hund nr. 2 hvorav ingen er absolutte krav:

Vi vil ha en leken og "morsom" tispe som liker å ligge i kosekroken - gjerne en liten ramp. Den må/bør være mer førervennlig en Kuma (som er en to år gammel Shibatispe), og helst også litt større (alt fra en 10-50 kg). Vi vil også ha en hund som tåler relativt kaldt klima, dvs å kunne være med på tur om vinteren, å sitte litt i ro, med eller uten dekken, uten å ha det ubehaglig. Minst mulig pelsstell, men dette er ikke en dealbreaker. Vi har ingen konkrete bruksomårdet eller aktiviteter annet enn turgåing (lengde og intensitet ikke vedlig viktig), men vi vil prøve litt forskjellig, men lydighet er mest aktuelt. Det å kunne slippe hunden uten at den stikker av/jakter smådyr er også viktig. Prioritet nr.1 er dog å få en rase der det er mulig å oppdrive sunne individer både mentalt og fysisk.

Og nå til raser vi vurderer i tilfeldig rekkefølge:

Dalmatiner

Jeg har egentlig bare lest om Dalamtinere, men det virker som den har mye av det vi ser etter. Vi er ikke veldig begeistret for mye røyting, og jeg er litt usikker på hvordan den er mht førervennlighet og hvordan det er å slippe den ute i det fri.

Så, noen tanker? Og kom gjerne med forslag om andre raser!

På forhånd takk.

Dalmatineren slipper en del hår hele året, og de har en tendens til å feste seg overalt. Røyteperiodene er dog fort unnagjort, selv om det er grusomt når det står på Du kan støvsuge, og 5 min etterpå vises det ikke... Men sånn ellers er det morsomme hunder, som elsker kos og oppmerksomhet. Eg har alltid godis i lommene dersom eg slipper hunden løs, og da er hun lett å bryte dersom hun skulle sette nesa i ett spor.

Vet det er flere som trener og konkurrerer lydighet med dalmisen sin, men det er nok ikke den enkleste rasen å trene. Vet om hunder som bryter fellesdekken fordi det er vått på bakken, og hunden blir kald. Eg har gitt opp å sette i gang min 6-åring pr dags dato. Vi koser oss heller med å gå spor Kan være det hadde vert annerledes dersom dette ikke var en omplasseringshund.

Angående kulde, så er min hund veldig følsom for dette. Hun vil knapt ut når det regner, og enda verre er det om det snør/er kuldegrader. Dekken og potesokker må til. Det er godt mulig at dette ikke er rasetypisk, at min frøken er mer frossen enn gjennomsnittet.

[Bård]

Jeg syns shiba høres perfekt ut!

Har dere tenkt på aussie? De er ganske morsomme har jeg inntrykk av.

Selv om vi er veldig fornøyd med Kuma, så blir det nok ikke en ny Shiba med det første.

Vi har tenkt på de fleste hunderaser, hehe. Aussie setter jeg litt i samme bås som BC. Flotte hunder til det de skal og kan brukes til, men jeg innbiller meg at stressnivået kan bli noe høyt, og jeg orker ikke en stressa/overgira hund (igjen). Med andre ord, tror jeg den krever for mye aktivisering i forhold til det vi kan tilby.

Jeg tenkte faktisk dalmatiner da jeg leste innlegget ditt Det eneste punktet den kanskje feiler litt på er kulden, men det er litt hva du gjør det til tror jeg og, min foretrekker å sitte på fanget liksom, istedenfor å sitte i snøen. Men med dekken og noe å sitte på skulle ikke det være noe problem, jeg tenker iallefall ikke videre over temperaturen når jeg tar min med på tur.

Stort sett ikke noe problem å slippe dem fri, det er ikke en stikk-av rase. Min har aldri stukket fra meg på tur, 5 år gammel nå. Ikke helt borrelås på tur, men er stort sett ikke lenger unna enn 30 meter, noe lengre hvis vi er på fjellet f.eks og han kan se meg. Inne, og i "kjedelige" omgivelser foretrekker han konstant kroppskontakt omtrent, du velger ikke dalmatiner hvis du ikke liker å være mye nær hunden din. Og vil du ha en morsom rase, så er dalmatiner slett ikke noe dårlig valg, har aldri hatt så mye moro med en hund før.

Edit: altså... dette med kulden, de er jo ikke sartere enn andre korthårs-hunder uten underpels.

Dalmatiner er absolutt høyt på lista! Som sakt, så står det ikke og faller på noe spesielt, men det blir en helhetsvurdering ut i fra alt. Den perfekte hunderasen finnes jo ikke.

De fleste rasene dere nevner vil jeg jo definere som mer enn litt større :-P Dalmisen røyter noe forferdelig inni hampen! Og kulde er ikke helt deres klima men de tåler en del så lenge de er i aktivitet.

Rottweiler er lekne og gøye, men de er ofte tyngre enn dalmisen igjen. Og er en brukshund selv om det finnes rolige individer :-) kulde har aldri vært et problem for vår rottis!

Hva med lapsk vallhund? Finsk lapphund?

Jeg tenker golder av dual-linjer? :-) På en måte en blanding av jakt og utstillingsgolden. Eller hva med Springer Spaniel?

Men av de rasene dere selv nevner så tenker jeg golden kanskje passer best.

Ja, vi kan gjerne få en stor hund, men vil ikke ha en veldig stor hund (type store mastiffer, GD etc).

Lapsk vallhund og finsk lapphund vet jeg så og si ingenting om. Pros and cons? Jeg har en del fordommer mot springer'n, sannsynligvis fordi jeg ikke liker cocker og cavalier selv om jeg vet at det er andre raser.. :S

Hvis golden er litt kjedelig, hva med labrador? Jeg har aldri hatt noen spesiell interesse for retrievere, men er blitt veldig sjarmert av en ung labrador av jaktlinjer som jeg er blitt kjent med. Leken og morsom, og samtidig veldig OK i omgangen med andre hunder. Dessuten vil jeg tro at pelsen faktisk er bedre egnet til friluftsliv enn goldenpelsen. Kanskje den kan ha godt av et dekken i riktig kaldt vær, men den har jo vannavstøtende pels, og samler ikke snøballer. Og holder du den slank, er jo en labrador faktisk en ganske flott hund!

Labrador er ikke uaktuelt, men det blir litt som med golden. De jeg ser er ofte temmelig stutte. Og har ikke de en del helseplager? Det finnes vell muligens en "jaktversjon" av labben også, så jeg får snuse litt på det.

[Bård]

Dalmatineren slipper en del hår hele året, og de har en tendens til å feste seg overalt. Røyteperiodene er dog fort unnagjort, selv om det er grusomt når det står på Du kan støvsuge, og 5 min etterpå vises det ikke... Men sånn ellers er det morsomme hunder, som elsker kos og oppmerksomhet. Eg har alltid godis i lommene dersom eg slipper hunden løs, og da er hun lett å bryte dersom hun skulle sette nesa i ett spor.

Vet det er flere som trener og konkurrerer lydighet med dalmisen sin, men det er nok ikke den enkleste rasen å trene. Vet om hunder som bryter fellesdekken fordi det er vått på bakken, og hunden blir kald. Eg har gitt opp å sette i gang min 6-åring pr dags dato. Vi koser oss heller med å gå spor Kan være det hadde vert annerledes dersom dette ikke var en omplasseringshund.

Angående kulde, så er min hund veldig følsom for dette. Hun vil knapt ut når det regner, og enda verre er det om det snør/er kuldegrader. Dekken og potesokker må til. Det er godt mulig at dette ikke er rasetypisk, at min frøken er mer frossen enn gjennomsnittet.

Hvordan er belgere å leve med forresten? Tenker da primært på Groenendael og Tervueren.

[Lola Pagola]

Ang. dette med hvordan din er med kulde, Ingidano, så tror jeg ikke det er så veldig typisk. Din dalmatiner er sikkert ikke alene om det, men de fleste driter i været så fort de kommer seg ut. Min kan også snu i døra når jeg ber ham gå ut og tisse før vi legger oss, hvis det regner. Skulle jeg derimot ta frem halsbånd og bånd er regnet glemt, tur er viktigst

[Ingidano]

Hvordan er belgere å leve med forresten? Tenker da primært på Groenendael og Tervueren.

Nå er eg på min første groen, så allverdens med erfaring har eg ikke. Du har en kompis som er med på alt, og gjerne stikker nesa si borti alt du driver med. F eks eg plantet noen hekkplanter for noen dager siden, og da skulle han helst hjelpe meg med å grave, og eg måtte passe meg for å ikke stikke han med spaden

Ellers er det aktive og morsomme hunder, veldig lydhør og litt var. Han har noe stor radius når han er løs, men kommer likevel som ett skudd på innkalling. Eg trener/konkurrerer i LP med min, og det er gøy å jobbe med de. Han tåler mange repetisjoner, og kan godt jobbe for en tørrforkule, eller bare litt dralek.

Det som irriterer meg litt med han eg har, er måten han bruker synet på. Han kan godt kikke på noe 100-200 meter unna, og låse seg litt på det. Skulle allerhelst vert borte og sjekka det ut. Andre hunder eg har hatt bryr seg sjelden om det som skjer rundt før det kommer tett innpå. Det er fortsatt mulig å nå inn til han, men skulle ønske han ikke brydde seg om sånt.

Eg sitter litt med inntrykket av at min er hakket mer aktiv enn gjennomsnittet, samtidig som han bare er 16mnd, og vil nok lande litt etterhvert. Han har vert litt mye å ha i hus i vinter, og har vert langt inne i hormontåka fra ca september til januar. Mye greiere å ha med å gjøre nå Vi trener LP, går bruksspor, driver litt med utstilling, og trives ellers godt i skogen.

2ne og Belgerpia er nok bedre å spørre om belgeren enn meg

Ang. dette med hvordan din er med kulde, Ingidano, så tror jeg ikke det er så veldig typisk. Din dalmatiner er sikkert ikke alene om det, men de fleste driter i været så fort de kommer seg ut. Min kan også snu i døra når jeg ber ham gå ut og tisse før vi legger oss, hvis det regner. Skulle jeg derimot ta frem halsbånd og bånd er regnet glemt, tur er viktigst

Som sagt, det kan godt hende det ikke er rasetypisk Regner i grunnen også med at det ikke er rasetypisk å være storfornøyd med en halvtimes tur hver dag heller

[Angilja]

Glad, våken, sterk, sprek, barnslig hele livet, kjærlig :

Hovawart...?

[Iza]

Du kan inte tänka dig boxer? Min uppfattning är att de har allt av det du skriver att vill ha i en hund

âlskar att aktiviseras med träning och tur, lätt att träna lydighet med, de har humor och älskar allt och alla. behövs i princip inget pällsställ. Mycket energi men är även väldigt glada i att ligga i soffan och bara lata sig. Vi hade inget behov av ett täcke i vintern som var fast att det var riktigt kallt, men hade vi planerat att vara ute en längre tid utan att vara aktiv så hade nog ett täcke inte varit helt fel. Vår boxertispe har ingen som helst "mat agresion" what so ever, hon hade nog snarare blivit överlycklig om någon ville dela hennes mat med henne. Hon är även helt fantastisk med barn.

Kan inte annat än att rekommendera den här härliga rasen

[Pim]

Labrador er ikke uaktuelt, men det blir litt som med golden. De jeg ser er ofte temmelig stutte. Og har ikke de en del helseplager? Det finnes vell muligens en "jaktversjon" av labben også, så jeg får snuse litt på det.

Bare en liten tilleggsopplysning: vanlig labrador har generelt veldig god pels, mens mange jaktlabradorer syns jeg har dårlig pels. Lite underull, og kort og glatt dekkpels, og fryser mye - mer som grandepels enn ordentlig god, stri og værbestandig labradorpels. Jaktgoldens har ofte god dekkpels, men underulla varierer fra funksjonell til altfor tynn for norsk vinter Ellers mer stress og lyd i goldens enn labrador, utover det er det ikke altfor mye som skiller (men med store typeforskjeller innad i hver rase).

[Tinkie]

Enig med Fannhvit jeg, sjekk ut hovawarten!

[Red Merle]

Aussien røyter MYE. Og den krever aktivisering, men kan ikke sammen lines med Border Collien på den måten. På aussien har man linjer som er arbeidshunder, og linjer som er mer familiehunder. Det lønner seg å titte litt rundt.

[tm100011]

Vår Rottweilertispe på 6 år brukes til akkurat det du beskriver. Hun er aktiv på tur, kortere eller lengre alt ettersom hva vi selv ønsker. Hun er utrolig lettlert og er lydig til tusen. Hun et vetdens syørste sofagris samtidig som hun er utrolig leken og morsom.

Jeg kjenner ikke så godt til de andre rasene du nevner, men ut i fra vår erfaring med Rottweilere så kan jeg anbefale den på det sterkeste.

Det er flotte familiehunder som er kjent for sitt gode gemytt. De er kosete og rolige samtidig som de elsket å bruke hodet og å jobbe for deg!

Sent from my iPad using Tapatalk HD

[Bård]

Glad, våken, sterk, sprek, barnslig hele livet, kjærlig :

BILDESPAM!!!

Hovawart...?

Legg merke til at min bedre halvdel, Kine, har likt posten din!

Jeg har googla litt, og det står VANVITTIG lite om hovawarten på norske nettsider. Noen som har noen linker til gode nettsider om hovawarten, eventuelt noen som har den rasen som vil si et par ord om den?

Du kan inte tänka dig boxer? Min uppfattning är att de har allt av det du skriver att vill ha i en hund

âlskar att aktiviseras med träning och tur, lätt att träna lydighet med, de har humor och älskar allt och alla. behövs i princip inget pällsställ. Mycket energi men är även väldigt glada i att ligga i soffan och bara lata sig. Vi hade inget behov av ett täcke i vintern som var fast att det var riktigt kallt, men hade vi planerat att vara ute en längre tid utan att vara aktiv så hade nog ett täcke inte varit helt fel. Vår boxertispe har ingen som helst "mat agresion" what so ever, hon hade nog snarare blivit överlycklig om någon ville dela hennes mat med henne. Hon är även helt fantastisk med barn.

Kan inte annat än att rekommendera den här härliga rasen

Vår forrige hund var en boxerblanding, og det var mye positivt med det. Men det helsemessige ryktet er så dårlig, samt at de individene jeg vet om tåler dårlig både varme og kulde. Det er uten tvil en fantastisk rase, men det er desverre for mange minuser i min bok.

Vår Rottweilertispe på 6 år brukes til akkurat det du beskriver. Hun er aktiv på tur, kortere eller lengre alt ettersom hva vi selv ønsker. Hun er utrolig lettlert og er lydig til tusen. Hun et vetdens syørste sofagris samtidig som hun er utrolig leken og morsom.

Jeg kjenner ikke så godt til de andre rasene du nevner, men ut i fra vår erfaring med Rottweilere så kan jeg anbefale den på det sterkeste.

Det er flotte familiehunder som er kjent for sitt gode gemytt. De er kosete og rolige samtidig som de elsket å bruke hodet og å jobbe for deg!

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Det er kanskje viktig å presisere at vi ikke ønsker en Rottweiler som er som jeg tidligere beskrev labradoren som; stutt. Skal vi ha en rottweiler så vil vi han en, vell, litt mer propesjonal versjon enn den vi ser flest av i skog og mark. Altså en rottweiler enten fra oppdrettere som er bevist på dette, eller rottweilere fra brukslinjer.

[tm100011]

Legg merke til at min bedre halvdel, Kine, har likt posten din!

Jeg har googla litt, og det står VANVITTIG lite om hovawarten på norske nettsider. Noen som har noen linker til gode nettsider om hovawarten, eventuelt noen som har den rasen som vil si et par ord om den?

Vår forrige hund var en boxerblanding, og det var mye positivt med det. Men det helsemessige ryktet er så dårlig, samt at de individene jeg vet om tåler dårlig både varme og kulde. Det er uten tvil en fantastisk rase, men det er desverre for mange minuser i min bok.

Det er kanskje viktig å presisere at vi ikke ønsker en Rottweiler som er som jeg tidligere beskrev labradoren som; stutt. Skal vi ha en rottweiler så vil vi han en, vell, litt mer propesjonal versjon enn den vi ser flest av i skog og mark. Altså en rottweiler enten fra oppdrettere som er bevist på dette, eller rottweilere fra brukslinjer.

Du får de både av de typiske tyske grove linjene og du får de mer langbente. Sistnevte liker ikke jeg personlig og synes imke det har noe mex Rottweiler å gjøre, men det er vel smak og behag:)

Sent from my iPad using Tapatalk HD

[Aslan]

Lapsk vallhund og finsk lapphund vet jeg så og si ingenting om. Pros and cons?

Vel, jeg kan finsk lapphund best, pro's.. De ser knall ut sammen med en shiba

Vedr ønskene deres:

"Vi vil ha en leken og "morsom" tispe som liker å ligge i kosekroken - gjerne en liten ramp." Ja, der har du forsåvidt min hannhund på en prikk. Men, mitt inntrykk er at hannene beholder lekenheten sin mer enn tispene, og min hannhund er definitivt mange hakk mer kosete enn lapphunder flest. De fleste bemerker nemlig hvor nærhetssøkende min er kontra andre. Så det virker som det kan læres

Det meste av Thorvalds våkne og sovende tid brukes inntil enten meg eller samboeren

"Den må/bør være mer førervennlig en Kuma (som er en to år gammel Shibatispe), og helst også litt større (alt fra en 10-50 kg)." Tisper veier fra 12-18 kg, hanner litt større. Finske lapphunder er nok hakket mer førervennlig enn en shiba, MEN, de er fortsatt relativt selvstendige. Du blir fort uinteressant om du ikke jobber for det, liksom. Jeg går LP med min, vi er ikke verdens beste ekvipasje, men min liker å ha oppgaver og å jobbe. Lapphund er en arbeidende hund, men de er avlet for å jobbe selvstendig. Men, jeg jobber MYE med ham for å holde oss der (dog skjedde det mye etter at han bikket 2 år og ble hakket mindre hormonella, så jeg tror vi er mer i den retningen som "er" han nå, enn da han var halvannet og jeg holdt på å rive av meg håret), og min var nok fra før av over midten av førervennligskalaen sammenlignet med mange andre. Men det finnes flere som konkurrerer på høyt nivå med lapphundene sine, både i bruks, LP og agility (og rally), men hovedsaklig i Sverige. Jeg skal starte LP med min i morra, og vi er på kjede-seg og sulte-seg regime

"Vi vil også ha en hund som tåler relativt kaldt klima, dvs å kunne være med på tur om vinteren, å sitte litt i ro, med eller uten dekken, uten å ha det ubehaglig." Check. Vi har hatt temperaturer ned i 20 minus etter at vi fikk Thorvald, uten at det så ut til å ense han noe som helst. Det er kulde disse hundene er lagd for, punktum. Min takler også sommer greit, men her vet jeg om individer som sliter, særlig de som bor på litt varmere steder enn trøndelag

"Minst mulig pelsstell, men dette er ikke en dealbreaker." Vel, med min lapphund er det lite pelsstell, kun i røytetida. Men min har veldig korrekt pels, og da er den stri og relativt selvrensende. Eneste grunnen til at min vaskes til tider er fordi han jobber som besøkshund på sykehjem og må iblant vaskes før og etter besøk (som oftest etterpå faktisk Prøv å besøk skjermet avdeling under et måltid, djizes... ). Men vet av noen som må stelle mer og som har pels som floker lett, men de er uheldige tror jeg. Stort sett børsting det går i da, kanskje maks ukentlig hvis du er skikkelig uheldig.

"Vi har ingen konkrete bruksomårdet eller aktiviteter annet enn turgåing (lengde og intensitet ikke vedlig viktig), men vi vil prøve litt forskjellig, men lydighet er mest aktuelt." Aktivitet som lydighet har jeg skrevet litt om over, men som turhund er lapphund ypperlig. De koser seg i skog og mark og på fjell, og er store nok til å kunne bære litt kløv Thorvald var 14 mnd når vi gikk Trekanten i Trollheimen, vi hadde også med hans mor på da 4 år, og de storkosa seg begge to

De passer på fjellet, altså!

"Det å kunne slippe hunden uten at den stikker av/jakter smådyr er også viktig" Det finnes individer som har mye jakt, min har moderat til lite, og kan slippes hvis vi passer på å holde oppmerksomheten hans. Vet om flere individer som lever som "gårdshunder" og går løse omtrent døgnet rundt på gården, uten problem. Legger du litt arbeid i det går det nok med de aller aller fleste individer.

"Prioritet nr.1 er dog å få en rase der det er mulig å oppdrive sunne individer både mentalt og fysisk." Ja, det vil jeg si. Jeg ville ikke kjøpt av alle oppdrettere, og ikke kjøp første og beste. HD-røntgen og øyelysing er krav fra raseklubben, om ikke engang dette er gjort så skygg unna. Hundene bør også være sjekket for prcd-PRA ved gentest, men de fleste gjør det, eller har ihvertfall en av foreldrene testet fri. Det har også blitt oppdaget en relativt "ny" sykdom som det nå finnes gentest for, den kalles pompes sykdom, og man driver nå og undersøker omfanget av den. Denne sykdommen nedarves resessivt, så det "holder" at en hund er fritested i en kombinasjon. Affiserte hunder dør før de er to år, så det er sjeldent de rekker å brukes i avl for å si det sånn. Det finnes noen individer med skrøpelig metnalitet som dessverre avles på (vet av ei tispe som har kull nå som har så alvorlig separasjonsangst at hun må stå på beroligende hver gang hun er alene, ellers raserer hun boligen...), samt noen hanner med samkjønnsaggresjon (noe som IKKE er korrekt i forhold til rase...), men bruk hodet, og dere har jo hund fra før av, så dere vet jo litt hva som er faresignaler Vi var førstegangskjøpere og var ikke veldig profesjonelle i leitinga vår, men har allikevel fått et flott individ. Han fikk dessverre påvist PL (en sjelden sykdom som det ikke sjekkes for så mye, men det forekommer på noen linjer. For vår del og for vår oppdretters del (som vi har mye mye kontakt med) var dette et stort sjokk, og ingen måte å forutsi det på. Det ble oppdaget ved at en halvsøster på 12 uker begynte å halte og fikk det påvist, og da sjekket vi min også, og han fikk det påvist 2 år gammel uten å ha haltet noen gang. Moren ble også sjekket, og hun fikk det også påvist, nå 5 år gammel og aldri haltet. Så uheldig kan man selvsagt være. Ellers er han en herlig og stabil hund som ellers er frisk og fin, og han var tiltenkt avl siden han var en god representant for rasen utseendemessig og mentalt og ellers var fri på alle andre helsetester. Så der hadde vi skikkelig uflaks, men sånt som skjer, og ikke noe jeg laster oppdretter for, de kunne jo ikke vite. Ellers finnes det litt hypotyerose på rasen, og et par individer med allergi. Albueproblemer virker å være sjeldent, men det kan forekomme. I Sverige er det mer vanlig å gå MH, men det blir mer og mer vanlig i Norge og. I Finland har de en egen mentalbeskrivelse som jeg ikke kan

Ellers, dere har jo shiba, så særhetene en lapphund kan ha er jo de samme i en shiba, men de fleste lapphunder har de i mindre grad er mitt inntrykk (selv om det bare er Tinkies Kuro på bildene over jeg kjenner noe særlig). Ellers syns jeg de er enkle og ålreite hunder som er lette å få til. Lapsk vallhund er veldig lik finsk lapphund, men pluss på mer motor, mer arbeidslyst og mer av det meste på alt jeg har skrevet om finsk sånn enkelt sagt Lapsk og finsk var samme rase frem til 60-tallet, så det er store likheter fortsatt, men lapsken er nok arbeidshunden av de to, og den som fortsatt brukes mest til gjeting f.eks.

[Angilja]

Legg merke til at min bedre halvdel, Kine, har likt posten din!

Jeg har googla litt, og det står VANVITTIG lite om hovawarten på norske nettsider. Noen som har noen linker til gode nettsider om hovawarten, eventuelt noen som har den rasen som vil si et par ord om den?

Jeg har hatt 3 stk mellom 1998-2013. Bare spør så skal jeg svare så godt jeg kan. Ellers har Dratini her inne også hoffer hun har sikkert også linker kan jeg tenke meg, skal gi henne et hint

[Guest Dratini]

Heisann

Etter å ha lest litt om det dere ønske om/for/av en hund så tror jeg en hovawart ville ha stortrivdes hos dere.

Her er noe som jeg har skrevet om rasen (tror ikke jeg har linket til den siden fra min hjemmeside, dessverre)

Forhistorie om rasen:

Hovawart er en gammel tysk rase. Navnet stammer fra Hova = Hof (gård) og Wart = wacher (vakt). Det er funnet tegninger av hunder som er ganske lik Hovawart, disse er fra 1200-tallet. I begynnelsen av 1920-årene ble rasen nesten utryddet. Kurt König fattet interesse for denne rasen, da var rasen nesten utryddet. Han begynte en rekonstruksjon av rasen. Han fant noen eksemplarer av rasen på den tyske landsbygda. König krysset disse hundene med Schäfer, Kuvasz, Newfoundlands hunder og Leonberger. Hans krav til hundene som ble brukt i avlen var veldig strenge, og til slutt var rasen igjen en "ren" rase.

Gemytt:

Hovawart er en arbeidshund med flere muligheter. Innendørs er den rolig, men energisk når den kommer ut! Hunden er lojal til familien sin, men har en tendens til å bli knyttet til èn person. Bestemt, arbeidsvillig og hengivende, spesielt overfor den som bestemmer. Hovawarten er beskyttende, har god overlevelses-evne, har stor selvtillit, takler stress, "lett" gemytt og har en veldig god nese. Hunden vokter eiendommen din med stor iver og glede. Når noen i familien ønsker besøkende velkommen, godtar hunden disse personene men én gang. Rasen er lett å dressere og lærer raskt. For å oppnå best resultat, bør treningen være intensiv og kjærlig balansert. Den går godt sammen med barn, men en fordel at de er vant med unger fra de er valper. Ofte har hunden en leken oppførsel, til og med når den blir gammel. Deres velproporsjonerte kropp og hengivenhet for familien, gjør at de er en pålitelig venn, vakthund, sporhund og redningshund. Men bør ha erfaring med hunder før men anskaffer en Hovawart.

Mange mener at Hovawart ikke er en førstegangseiers rase, noe som jeg mener er fullstendig feil.

MEN, man skal være nøye med å finne oppdretter (er ikke alle jeg ville ha kjøpt fra, hverken i Norge, Sverige eller Danmark). Ikke alle er åpne om hvilke sykdommer som er på linjene (sogar noen benekter sykdommer også).

Hovawart er en forholdsvis frisk rase, noen sykdommer er det men de fleste sykdommene er heldigvis sjeldne her til lands.

Og bare spør om det er mer dere vil vite. Jeg er veldig sjeldent innom sonen så om dere vil kan dere sende mail til meg, mailadressen ligger på fremsiden på min hjemmeside

[Bård]

Vel, jeg kan finsk lapphund best, pro's.. De ser knall ut sammen med en shiba

Vedr ønskene deres:

"Vi vil ha en leken og "morsom" tispe som liker å ligge i kosekroken - gjerne en liten ramp." Ja, der har du forsåvidt min hannhund på en prikk. Men, mitt inntrykk er at hannene beholder lekenheten sin mer enn tispene, og min hannhund er definitivt mange hakk mer kosete enn lapphunder flest. De fleste bemerker nemlig hvor nærhetssøkende min er kontra andre. Så det virker som det kan læres

Det meste av Thorvalds våkne og sovende tid brukes inntil enten meg eller samboeren

"Den må/bør være mer førervennlig en Kuma (som er en to år gammel Shibatispe), og helst også litt større (alt fra en 10-50 kg)." Tisper veier fra 12-18 kg, hanner litt større. Finske lapphunder er nok hakket mer førervennlig enn en shiba, MEN, de er fortsatt relativt selvstendige. Du blir fort uinteressant om du ikke jobber for det, liksom. Jeg går LP med min, vi er ikke verdens beste ekvipasje, men min liker å ha oppgaver og å jobbe. Lapphund er en arbeidende hund, men de er avlet for å jobbe selvstendig. Men, jeg jobber MYE med ham for å holde oss der (dog skjedde det mye etter at han bikket 2 år og ble hakket mindre hormonella, så jeg tror vi er mer i den retningen som "er" han nå, enn da han var halvannet og jeg holdt på å rive av meg håret), og min var nok fra før av over midten av førervennligskalaen sammenlignet med mange andre. Men det finnes flere som konkurrerer på høyt nivå med lapphundene sine, både i bruks, LP og agility (og rally), men hovedsaklig i Sverige. Jeg skal starte LP med min i morra, og vi er på kjede-seg og sulte-seg regime

"Vi vil også ha en hund som tåler relativt kaldt klima, dvs å kunne være med på tur om vinteren, å sitte litt i ro, med eller uten dekken, uten å ha det ubehaglig." Check. Vi har hatt temperaturer ned i 20 minus etter at vi fikk Thorvald, uten at det så ut til å ense han noe som helst. Det er kulde disse hundene er lagd for, punktum. Min takler også sommer greit, men her vet jeg om individer som sliter, særlig de som bor på litt varmere steder enn trøndelag

"Minst mulig pelsstell, men dette er ikke en dealbreaker." Vel, med min lapphund er det lite pelsstell, kun i røytetida. Men min har veldig korrekt pels, og da er den stri og relativt selvrensende. Eneste grunnen til at min vaskes til tider er fordi han jobber som besøkshund på sykehjem og må iblant vaskes før og etter besøk (som oftest etterpå faktisk Prøv å besøk skjermet avdeling under et måltid, djizes... ). Men vet av noen som må stelle mer og som har pels som floker lett, men de er uheldige tror jeg. Stort sett børsting det går i da, kanskje maks ukentlig hvis du er skikkelig uheldig.

"Vi har ingen konkrete bruksomårdet eller aktiviteter annet enn turgåing (lengde og intensitet ikke vedlig viktig), men vi vil prøve litt forskjellig, men lydighet er mest aktuelt." Aktivitet som lydighet har jeg skrevet litt om over, men som turhund er lapphund ypperlig. De koser seg i skog og mark og på fjell, og er store nok til å kunne bære litt kløv Thorvald var 14 mnd når vi gikk Trekanten i Trollheimen, vi hadde også med hans mor på da 4 år, og de storkosa seg begge to

De passer på fjellet, altså!

"Det å kunne slippe hunden uten at den stikker av/jakter smådyr er også viktig" Det finnes individer som har mye jakt, min har moderat til lite, og kan slippes hvis vi passer på å holde oppmerksomheten hans. Vet om flere individer som lever som "gårdshunder" og går løse omtrent døgnet rundt på gården, uten problem. Legger du litt arbeid i det går det nok med de aller aller fleste individer.

"Prioritet nr.1 er dog å få en rase der det er mulig å oppdrive sunne individer både mentalt og fysisk." Ja, det vil jeg si. Jeg ville ikke kjøpt av alle oppdrettere, og ikke kjøp første og beste. HD-røntgen og øyelysing er krav fra raseklubben, om ikke engang dette er gjort så skygg unna. Hundene bør også være sjekket for prcd-PRA ved gentest, men de fleste gjør det, eller har ihvertfall en av foreldrene testet fri. Det har også blitt oppdaget en relativt "ny" sykdom som det nå finnes gentest for, den kalles pompes sykdom, og man driver nå og undersøker omfanget av den. Denne sykdommen nedarves resessivt, så det "holder" at en hund er fritested i en kombinasjon. Affiserte hunder dør før de er to år, så det er sjeldent de rekker å brukes i avl for å si det sånn. Det finnes noen individer med skrøpelig metnalitet som dessverre avles på (vet av ei tispe som har kull nå som har så alvorlig separasjonsangst at hun må stå på beroligende hver gang hun er alene, ellers raserer hun boligen...), samt noen hanner med samkjønnsaggresjon (noe som IKKE er korrekt i forhold til rase...), men bruk hodet, og dere har jo hund fra før av, så dere vet jo litt hva som er faresignaler Vi var førstegangskjøpere og var ikke veldig profesjonelle i leitinga vår, men har allikevel fått et flott individ. Han fikk dessverre påvist PL (en sjelden sykdom som det ikke sjekkes for så mye, men det forekommer på noen linjer. For vår del og for vår oppdretters del (som vi har mye mye kontakt med) var dette et stort sjokk, og ingen måte å forutsi det på. Det ble oppdaget ved at en halvsøster på 12 uker begynte å halte og fikk det påvist, og da sjekket vi min også, og han fikk det påvist 2 år gammel uten å ha haltet noen gang. Moren ble også sjekket, og hun fikk det også påvist, nå 5 år gammel og aldri haltet. Så uheldig kan man selvsagt være. Ellers er han en herlig og stabil hund som ellers er frisk og fin, og han var tiltenkt avl siden han var en god representant for rasen utseendemessig og mentalt og ellers var fri på alle andre helsetester. Så der hadde vi skikkelig uflaks, men sånt som skjer, og ikke noe jeg laster oppdretter for, de kunne jo ikke vite. Ellers finnes det litt hypotyerose på rasen, og et par individer med allergi. Albueproblemer virker å være sjeldent, men det kan forekomme. I Sverige er det mer vanlig å gå MH, men det blir mer og mer vanlig i Norge og. I Finland har de en egen mentalbeskrivelse som jeg ikke kan

Ellers, dere har jo shiba, så særhetene en lapphund kan ha er jo de samme i en shiba, men de fleste lapphunder har de i mindre grad er mitt inntrykk (selv om det bare er Tinkies Kuro på bildene over jeg kjenner noe særlig). Ellers syns jeg de er enkle og ålreite hunder som er lette å få til. Lapsk vallhund er veldig lik finsk lapphund, men pluss på mer motor, mer arbeidslyst og mer av det meste på alt jeg har skrevet om finsk sånn enkelt sagt Lapsk og finsk var samme rase frem til 60-tallet, så det er store likheter fortsatt, men lapsken er nok arbeidshunden av de to, og den som fortsatt brukes mest til gjeting f.eks.

Heisann

Etter å ha lest litt om det dere ønske om/for/av en hund så tror jeg en hovawart ville ha stortrivdes hos dere.

Her er noe som jeg har skrevet om rasen (tror ikke jeg har linket til den siden fra min hjemmeside, dessverre)

Forhistorie om rasen:

Hovawart er en gammel tysk rase. Navnet stammer fra Hova = Hof (gård) og Wart = wacher (vakt). Det er funnet tegninger av hunder som er ganske lik Hovawart, disse er fra 1200-tallet. I begynnelsen av 1920-årene ble rasen nesten utryddet. Kurt König fattet interesse for denne rasen, da var rasen nesten utryddet. Han begynte en rekonstruksjon av rasen. Han fant noen eksemplarer av rasen på den tyske landsbygda. König krysset disse hundene med Schäfer, Kuvasz, Newfoundlands hunder og Leonberger. Hans krav til hundene som ble brukt i avlen var veldig strenge, og til slutt var rasen igjen en "ren" rase.

Gemytt:

Hovawart er en arbeidshund med flere muligheter. Innendørs er den rolig, men energisk når den kommer ut! Hunden er lojal til familien sin, men har en tendens til å bli knyttet til èn person. Bestemt, arbeidsvillig og hengivende, spesielt overfor den som bestemmer. Hovawarten er beskyttende, har god overlevelses-evne, har stor selvtillit, takler stress, "lett" gemytt og har en veldig god nese. Hunden vokter eiendommen din med stor iver og glede. Når noen i familien ønsker besøkende velkommen, godtar hunden disse personene men én gang. Rasen er lett å dressere og lærer raskt. For å oppnå best resultat, bør treningen være intensiv og kjærlig balansert. Den går godt sammen med barn, men en fordel at de er vant med unger fra de er valper. Ofte har hunden en leken oppførsel, til og med når den blir gammel. Deres velproporsjonerte kropp og hengivenhet for familien, gjør at de er en pålitelig venn, vakthund, sporhund og redningshund. Men bør ha erfaring med hunder før men anskaffer en Hovawart.

Mange mener at Hovawart ikke er en førstegangseiers rase, noe som jeg mener er fullstendig feil.

MEN, man skal være nøye med å finne oppdretter (er ikke alle jeg ville ha kjøpt fra, hverken i Norge, Sverige eller Danmark). Ikke alle er åpne om hvilke sykdommer som er på linjene (sogar noen benekter sykdommer også).

Hovawart er en forholdsvis frisk rase, noen sykdommer er det men de fleste sykdommene er heldigvis sjeldne her til lands.

Og bare spør om det er mer dere vil vite. Jeg er veldig sjeldent innom sonen så om dere vil kan dere sende mail til meg, mailadressen ligger på fremsiden på min hjemmeside

Tusen takk for gode og utfyllende svar! Jeg skal absolutt kikke litt videre.

[:)Kine]

Jeg visste ikke at Boris er død, jeg.

Nei, vi snakker ikke som mye om det. Han ble for dårlig til slutt på grunn av allergien, så vi måtte ta han i mars.

Ville ha droppet ridgebacken. Det er individuelle forskjeller, men de er ikke nødvendigvis mer "førervennlige" enn shibaen. Om du er i tvil har jeg en jeg for tiden veldig gjerne låner bort en stund.

Nei, det blir nok ikke noen ridgeback nå. Litt andre ting vi vil gjøre.

Takk for mange bra tips! Hovawarten hadde jeg ikke tenkt på. Den skal jeg sjekke ut mer!

Jeg vil ikke ha en ny spisshund nå. Hvis vi skulle hatt det, så ville jeg nok heller hatt en ny shiba.

Vi er veldig aktive tur-mennesker. Glad i skogen og vil helst ha hundene løse. Det er ikke noen krise å ha en rase som ikke pleier å ha 100% innkalling, for vi trener masse på dette. Når vi går skogsturer, så legges det ofte inn litt lydighetstrening og evt. agility. Innimellom så vil det bli mye agility - og lydighetstrening, men det vil gå i bølgedaler. Det er et veldig bra tilbud på jaktkurs for retrievere i nærheten, så hvis vi ender opp med en labb eller golden, så skal jeg sjekke ut det. Men det jeg liker best er lydighet.

Det er greit med raser som har sammekjønnsaggresjon og vokt. Det takler vi fint.

Det jeg ikke vil ha er negativt stress og dårlig avknapp.