Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp og trapper


MonicaT
 Share

Recommended Posts

Vi har en liten tass på 3 mnd hjemme. Han blir stort sett bært opp og ned trappa her hjemme. Vi må ned en trapp til kjelleren for å komme ut i hagen. For 1,5 uke siden lærte han å løpe/gå opp trappa (har tar etter de store hundene) og for noen dager siden gikk han ned trappa for første gang.

Jeg er litt hønemor og vil helst bære han hver gang, men det hender jo at han løper ned/opp når han er løs sammen med de store. Nede står mattønnene og de er veldig spennende.

Hvordan er dette med valper og trapper igjen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine får lov til å gå opp trapper når dem vil, men ikke løping og herjing. Ned bærer jeg dem til jeg ser at de kan gå kontrollert. Jeg har satt en grind foran trappa siden Vigdis klarer å gå opp, men ikke ned. Og jeg gidder ikke gå opp og hente henne hver gang hun går opp der :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Geo gikk stort sett alltid opp og ned trapper selv fra han var ca. tre måneder eller noe slikt. Fikk ikke helt til å hindre ham i det. :D Det hendte jeg bar ham ned dersom han var litt vilter, og alltid når vi skulle skyndte oss ut for å tisse, men ellers gikk han stort sett selv. Det ble noen knall og fall, men valper er ikke laget av porselen, så det går stort sett fint. :) (Han ble forresten røntget fri på både hofter og albuer, så trappegåing har tydeligvis ikke vært særlig skadelig.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri brydd meg, så lenge de er fysisk i stand til å komme seg opp og ned selv.

Derimot får de ikke lov til "leke og herje" i trappen (hadde en som syns det ble litt for gøy når hun først mestret det :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg lar dem stort sett gå trapper som de vil, men her jeg bor nå skal jeg ned tre etg med steintrapp. Det syns jeg blir litt voldsomt for en liten valp som må ut mange ganger om dagen. Så til nå har jeg bært han ned hver gang jeg ikke har noe annet i hendene. Å gå rolig er vel heller ikke hans sterkeste side :P Men normalt sett tror jeg ikke det er noe farlig at de får gå litt trapper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Puh, godt å høre at det er flere her som lar valper gå i trappene :) Nora skal ikke røntges før om drøye fire måneder, så aner ikke hvordan det står til med hoftene hennes.

Jeg bor i 3. etasje med sånn vanlig steintrapp i oppgangen. Bar Nora opp og ned i ganske mange uker. Men så begynte hun å bli tung, så da lot jeg henne gå opp trappene (men hun får ikke lov å galoppere i trapp, hun må gå/trave). Bar henne ned noen uker til, men så ble dyret altfor svært, så hun har gått både opp og ned flere ganger om dagen i flere måneder nå (og nå er hun straks 8 måneder).

Har prøvd å være forsiktig, og bar henne da hun var liten nok, i og med at tre etasjer x antall ganger om dagen kanskje kan bli litt mye, men samtidig sies det at det er svært lite sammenheng mellom HD og trapper, såfremt det ikke er veldig overdreven trappegåing.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vondt for å tro at en hund får HD, evt. AA avv å

gå i trapper? Den eneste valpen jeg har båret, var av typen som tok rennafart og bare kastet seg utfor. Ellers har de lært seg ganske greit å gå på alle 4, både opp og ned. Trapper med åpne trinn kan selvsagt være farlige for valper/småhunder.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...
  • 4 weeks later...

Jeg har og hørt at man skal spare valpene fra å gå for mye i trapper de første månedene, pga økt risiko for HD. Når jeg får min lille så blir jeg nok å bære henne opp og ned så lenge det er mulig, men jeg blir ikke å sitte barnevakt i trappa for å si det sånn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har en trapp ned til kjelleretg. som er åpen, bratt og glatt med korte trinn. Den får ikke den lille valpen vår å prøve seg på engang.

Har kjøpt denne typen grind, som er ekstra høy:

Blir nok en stund til hun får lov til å prøve seg i trappa, må i hvertfall tette trinnene først. Trappa er glatt for oss mennesker og, har ramla i den alle mann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine valper har fått gått opp og ned når de selv klarer det. I forhold til HD hørte jeg også dette når jeg var i retrievermiljøet. Med det samme jeg kom over til malamute/polarhund miljøet fikk jeg høre det motsatte.

Så lenge det ikke blir for mye løping og sprell så bryr jeg meg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bærer min valp ned trappen :-) Hovedsaklig fordi han har det travelt og kan rase avgårde og jeg føler det belaster skuldre og albuer. Han får gå opp trappen selv, som oftest hvertfall :-) Han er 4 mnd nå og jeg kommer til å fortsette å løfte han ned trappen og ut av bilen en god stund til før jeg blir å begrense fart ved å holde i halsbåndet ned trappen.

Jeg tenker at man bør bruke sunn fornuft :-) Ikke være overhysterisk for man kan ikke skjerme dem fra alt. Men å bære ned de lengste trappene synes jeg man kan.

Har man åpen trapp så kan man bare kjøpe en kompostgrind fra biltema eller plantasjen ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her øver vi nemlig på trapper :pinch:

Han får gå opp og ned alle trapper, (bortsett fra de vi har stengt av med en port) hvis han tør da den lille pysa..

Når han var mindre bærte jeg han opp og ned nesten alle, siden han var så liten og kom bare til a rulle ned som han gjorde en gang.

Trappa inne hjemme er veldig glatt for han, og sklir han der, så gjør det vondt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lar min valp på 13 uker gå opp trapper selv, når han orker. Ned får han ikke lov, for han er jo så klumsete og jeg er redd han skal tryne ned en hel etasje. Han veier 8kg nå (og jeg er kanskje litt svekling, haha), så det er en stor hjelp at han kan ta trappen opp på egenhånd innimellom. Det blir jo klart mye ut og inn, for han finnes ikke stueren enda! Vi har en trapp opp til leiligheten på kanskje 15 trinn. :)

Forøvrig veldig godt å lese at andre lar valpene sine prøve seg litt i trapper. Jeg må ærlig innrømme jeg fikk litt dårlig samvittighet de første gangene han besteg trappen på egenhånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...