Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan reiser hunder som oftest opptil himmelen?


bikkjene
 Share

Recommended Posts

Hvordan reiser hunder som oftest opptil himmelen?

Avlivning hos dyrlegen?

Sovner inn om natta sånn plutselig?

Bare detter sammen om dagen?

Hva gjorde hundene deres?

Hvor gamle ble de?

Hva er det mest vanlige "måten" de sovner inn på?

Hvilke "måter" tar hunder som oftest farvel pga. alderdom?

Gruer meg sånn til dette triste her selv om hunden min er ung ennå heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Svaret på spørsmålet er vel at dei aller, aller fleste hundar blir avliva av dyrlege. Svært få hundar døyr av seg sjølv, då det stort sett berre fører til unødvendig liding for hunden. Om vi ser p

Begge mine skal sovne fredelig inn under blomstrende epletrær ute i hagen min i en alder av femten år.

Femten? Pff, Ganzie har lovet meg at hun skal bli 35 Har kun måtte ta farvel med en hund foreløbig, hun ble avlivet etter akutt systemsvikt 10 år og 11 mnd gammel.

Nr 1: avlivet i yttergangen midt på natten hjemme hos veterinæren 9 år gammel. Livmorbetennelse--> sprukket livmor--> blodforgiftning

Nr 2: avlivet hos veterinær 4 år gammel av allergi.

Nr 3: avlivet hos veterinær 4 år gammel av kneproblemer

Nr 4: avlivet hos veterinær nesten 10 år gammel av kneproblemer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svaret på spørsmålet er vel at dei aller, aller fleste hundar blir avliva av dyrlege. Svært få hundar døyr av seg sjølv, då det stort sett berre fører til unødvendig liding for hunden.

Om vi ser på årsaka til avlivingane, finst det vel like mange dødsårsakar hos hund som hos menneske.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har i mine år med hund bare vært borti 1 hund som døde av seg selv. Den falt om på tur 9år gammel. Nå har ikke jeg snakket med eieren i noe særlig i ettertid så jeg vet ikke om hunden ble obdusert og hva som var årsaken men det la seg i hvert fall ned midt inne i skogen når de var på tur og der døde den. På den ene siden en veldig fin avsluttning og på den andre så kom det brått på.

Resten har sovnet inn hos dyrlegen, eller den eldste bordere sovnet inn på gården. Noen av alderdom, 1 pga. det mentale, 1 bare 8mnd gammel pga. kreft.

Så desverre så er det få som bare sovner stille inn av seg selv. Jeg håper egentlig at Ivo bare sovner stille inn en natt men samtidig så håper jeg at jeg får tatt farvel med han så ja det er vanskelig å bestemme seg hva som egentlig er "best".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 avlivet 12 år og 10 mnd gammel pga forkalkninger og problemer med å bevege seg.

1 avlivet 2 år gammel pga mentalitet

1 avlivet 1 år og 10 mnd gammel pga mentalitet

1 avlivet 8,5 år gammel pga skrantende helse av ukjent grunn over 3 år, med nervøsitet som bivirkning.

1 avlivet 10 mnd gammel pga AA D.

Håper jeg aldri opplever at en av mine hunder bare dør, men jeg håper at neste hund blir akutt syk, sånn at det ikke er noe å vurdere og analysere og tenke over i flere måneder/år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En gikk inn i status elipticus og kom aldri ut av anfallet (og ingen å få tak i for å avlive dyret) 4,5 år gammel

En avlivet hos veterinær 12 år gammel pga alderdom

En jeg kjente veldig godt døde hjemme uten symptomer på forhånd 11 år gammel

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Den siste hunden min som jeg mistet ble avlivet hjemme på gårdsplassen og gravlagt i hagen. Hun var 10 år og 2 mnd. De øvrige har blitt avlivet hos veterinær av ulike årsaker ved ulik alder og sendt til felles kremasjon. En hund har død naturlig 13.5 år i bilen på vei til veterinæren for avliving.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, det har vært endel hunder i familien i løpet av åra. De fleste har blitt avlivet hos veterinær. Men en hund i familie kollapset på tur i skogen og døde, det viste seg i ettertid at hun døde av hjertesvikt. Hunden til samboerns farmor sovnet inn av seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av hundene jeg har hatt så har det vært

BC: Alderdom
Schäfer: Bitt av huggorm i tunga og vi rakk ikke til vet.

Rottweiler: Avlivet pga alderdom og begynte å skrante

Bichon Frise: Alderdom

Alle ble vel over 10 år, så vidt jeg kan huske, bortsett fra schäferen. Han ble bare 11/2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har ingen evne til å forstå hvordan dere klarer å leve uten hund i hus, bare tanken gir et mareritt av et tomrom… Skjønner selvsagt at livet er livet, men hjelpes.
    • Jeg levde uten hund i fem år. Presterte flytte da jeg var hundeløs pga drittsekk "kjæreste" med egen allergi og allergisk datter. Da det var slutt satt jeg i situasjonen at huseier nektet meg å ha hund, og det var vanskelig å flytte fordi jeg bodde godt og sentralt til en rimelig penge, og fant ikke noe tilsvarende innen budsjettrammen. Planla neste hundehold så og si daglig, i fem lange år. Merker nå hvor mye lettere hverdagen var uten. Den ubegrensede friheten til å gjøre whatever når som helst uten å måtte planlegge for hunden. Samtidig var savnet der hele tiden. Det er fordeler og ulemper med og uten. For meg er hund er såpass berikende, jeg føler meg ikke hel uten, så jeg gir heller gir avkall på den friheten en har uten. Bare det å gå en tur uten hund er direkte smertefullt. Jeg gråt jevnlig i savn av hunder jeg har hatt.  Kjenner forøvrig på at det er pes å ha valp og jeg gleder meg til han er voksen. Når han er voksen vil jeg antakelig savne valpetiden 🤷🏼‍♀️
    • Her tenker jeg hundeeierene bør dekke sine egne skader, jeg vil si det er ganske delt skyld. Dette var ikke en fremmed løs hund som kom uforutsigbart på, og jeg mener dere begge hadde ansvar for å forutse og forebygge denne situasjonen. Hvis du var ukomfortabel med at den andre hunden var løs burde du gitt beskjed om det og krevd at hunden var i bånd, ihvertfall i nærheten av dine. Samtidig burde hans eier selvfølgelig også sørget for å ha kontroll når han oppsøkte dine. Nå vet jeg ikke hvor godt hundene kjenner hverandre eller om de har vært mye sammen før, men nettopp dette er jo grunnen til at hunder ikke skal sosialisere med andre i bånd, selv om det jo som oftest går bra. Jeg mener ikke at din hund burde vært løs, men at den andre burde vært i bånd når den tydeligvis ikke holdt seg unna dine.  
    • Er det noen som kan bidra med tanker rundt en vanskelig sak? Jeg med mine to hunder var på tur med en annen familie med en hannhund, vi kaller han Kalle. Denne hannhunden gikk løs på hele turen, selv om det var båndtvang. Mine to hunder, tispe og hann, drev å lekeslåss, begge var i bånd. Den andre hannhunden Kalle, kommer og ypper og de to hannhundene begynner å slåss. Kalle fikk et rift som måtte sys. Min hannhund fikk tilsynelatende ingen skade.    Spørsmål 1: Siden den andre hunden ble skadd tilbød jeg meg å betale veterinærutgiftene. Burde jeg latt være det? Siden Kalle var løs? spørsmål 2: det viste seg at min hund også hadde fått et sår. Det ble infisert etter en uke og min hund har nå fått massive betennelser i huden og det kommer til å koste langt mer enn forsikringen min dekker. Det er trolig snakk om hudtransplantasjon og pleie i lang tid eller avliving. Bør evt operasjonskostnader utover forsikring dekkes av meg, jeg hadde jo min hund i bånd? 
    • Min situasjon er nok litt annerledes, fordi jeg ikke har helse til å ha hund. Mannen mumler litt om hund igjen, men da blir det et helt annet hundehold enn vi hadde, siden jeg ikke har kapasitet til lange turer, kurs, treninger og konkurranser. Det blir å bare "ha" hund, for tur og kos. Jeg lurer på om jeg kan det... Og så er vi såklart to. Samtidig har vi/jeg definitivt kjent på friheten med å ikke ha hund. Ikke organisere pass når vi skal bort begge to. Ikke tre uker alene med hund for gubben når jeg er i syden om vinteren. Fleksibilitet til å reise, besøke og være med på ting uten å ta hensyn til hund alene eller det praktiske med å ta med. Men det er jo noe som mangler i hverdagen, helt klart. Om jeg hadde vært friskere hadde jeg ikke vært i tvil. Da hadde ny hund vært i hus allerede, selv om jeg nok hadde gitt det et år. Det er jo forskjellig for folk, men jeg merker at for noen jeg har vært glad i, så slipper den verste sorgen taket etter det. Ikke minst har du så mye mer erfaring og kunnskap nå. Og du har vel et nettverk som hjelper? Selv om det selvfølgelig ikke er helt det samme som å kunne dra rett ut et sted etter jobb og sånt. Vi passer en del hund, og det hjelper. Nesten månedlig har vi hund i et par-tre dager minimum. Jeg har også tenkt på å være fosterhjem for dyrebeskyttelsen eller krisesenteret, men det er litt for krevende og uforutsigbart for helsen min. Men om det dukker opp en hund som trenger et hjem for et halvår eller noe sånt tenker jeg det hadde vært en god mulighet til å "dyppe tærne uti" igjen.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...