Gå til innhold
Hundesonen.no

Si noe positivt om schæferen!


Margrete
 Share

Recommended Posts

En liten påskeutfordring:

Jeg fant ut på turen i går at jeg hadde lyst til å lage en slik tråd. "Alle" har jo noe vondt å si om rasen, men er det noen som har noe godt å si om dem? Eller kanskje en liten historie?

En liten bønn fra trådstarter; vær så snill å la denne tråden være uten diskusjon om helse og gemytt pray.gif

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 60
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Synes dette videoklippet av Pernille på 5 som leker med 14 schäferhunder er en fin reklame for rasen http://www.youtube.com/embed/ofCZNgnPtqU

De er så skrullette, koselige og herlige

Når Zelda var valp i verste "ta meg om du kan"-perioden, var jeg så dum at jeg slapp henne fri i skogen uten bånd på. Mens jeg var i gang med å prøve å få tak i henne, kom en dame med en schvæææær sch

Posted Images

Jeg husker en gang i tidenes morgen. Det satt en schæfer utenfor Gulbrandsen (kolonial på Eiksmarka) og ventet. Jeg krysset veien mot butikken, mens jeg beundret denne vakre skapningen. Tispa reiser seg og kommer mot meg og før jeg rekker å si eller gjøre noe som helst, kommer eieren styrtende ut, græbber hunden og skjeller ut meg som snakker til hunden som skulle sitte og vente. Jeg hadde ikke sagt et ord, jeg, men mannen var like sint. Det ble veldig vanskelig å forklare at hunden hans og jeg konektet på et nivå langt bortenfor snakking, så jeg gikk bare inn i butikken og overlot verdens vakreste schæfertispe til sin sjebne. Der og da tror jeg at rasen fikk sin helt egne plass i hjertet mitt :heart:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanvittig flott og allsidig rase.

En rase som "alle" har vokst opp med. Schäfertispa som jeg vokste opp med, hun var så glad i meg, og jeg i henne! :heart:

Hun bodde hos mamma, og jeg bodde hos pappa, så vi så hverandre bare annenhver helg og i ferier.

Vi pleide å ligge under stuebordet sammen, og se på barne-tv, og hun sleiket med alltid i ansiktet. Hun pleide å være med på oppdagelsesferder (mamma bodde midt utpå et jorde, ingen naboer eller noen å leke med), og hun var min beste (og eneste, haha) lekekamerat hos mamma. Hun fikk et valpekull en gang (reinrasa, faktisk), og jeg visste ikke engang at hun var drektig! Jeg bare kom til mamma en dag, og da lå hun under kjøkkenbordet med valpene sine! Åååh, så glad jeg var! Og ååååååh, så sint jeg var da valpene ble solgt og hentet!

Morfar hadde en schäferhannhund (pappaen til valpene), og han var stor og kjekk. En gang, da jeg var 3-4 år, så stod jeg, mamma, morfar osv med Rex (som han het, selvsagt) også kom det en dame som skulle forbi, og hun var kjemperedd for hunder. Så hadde jeg sagt: "Bare gå forbi, du, jeg skal passe på!" og tatt båndet til Rex. Haha! Stakkars dame. :D

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et vakkert Scäferhode er noe av det fineste jeg ser. Majeststisk og veldig verdig med flotte farger. Spesielt svak er jeg for de langhårede. Dessuten minner rasen meg om alle historiene min mor fortalte fra sin barndom da hun vokste opp med schäferen Binni, verdens mest trofaste, snille og flinkeste familiehund. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første "alene"hund var en fantastisk schæferhann. Han kom fra et bakgårdsoppdrett, uten stamtavle og uten noen plan for hva han skulle bli. Han blei vel ikke så mye annet enn en fantastisk snill og god turkompis, som kunne unyttige triks og sjarmerte alle i senk - og det holdt lenge for meg. Han er skyld i at jeg har en livslang forelskelse til rasen :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når Zelda var valp i verste "ta meg om du kan"-perioden, var jeg så dum at jeg slapp henne fri i skogen uten bånd på. Mens jeg var i gang med å prøve å få tak i henne, kom en dame med en schvæææær schæfer, og jeg tenkte som så at Zelda var historie. Dumme Zelda løp bort til den, bjeffet for full hals og var så dust(!) og jeg hadde ikke sjans til å få tak i henne. Vet dere hva schæferen gjorde? Han la seg ned og tittet rart på det lille puddelkreket som kjeftet han ut! Han var en sånn klok, fin kar! Dere kan tro jeg var lettet :D

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er utrolig allsidige hunder som kan brukes til det meste. De fungerer godt som familihund og brukshund. De er vakre. Selv har jeg ingen stor erfaring med schæfer. I min ungdomstid midt på 80-tallet kjente jeg ei langhåret schæfertispe med navn Cherie. Hun passet jeg ofte og hunden har satt sine spor i hjertet mitt. Hun var så snill og godt og vakker som pokker!

357_47130067104_7352_n.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker da jeg var liten, og var med pappa på fiske/guttetur på en hytte. Han ene hadde med en shæfer som diltet etter meg hele tiden, han var så trygg og god! Og når jeg snakket med han så skakket han på hodet og "pratet" med meg!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er vakre,lettlærte,og kan brukes til det meste.

Jeg traff den første som sjuåring,han var vakthund på en bensinstasjon og ikke særlig hyggelig. Men jeg hadde rundstykker og leste ikke vokt deg for hunden skiltet.... Vi var bestevenner til han :wub: døde.

Etter ham har det vært rasen med stor R for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes ikke noen vakrere hund enn en vakker schæfer, og det finnes ikke noen bedre hund enn en bra schæfer. Jeg tror grunnen til at det blir sagt mye negativt om rasen nå er pga sorgen mange av oss føler når vi ser altfor mange dårlig bygde schæfere med dårlig mentalitet. Men det finnes fortsatt mange flotte! Så en sist i forrige uke som var helt nydelig :wub:

Jeg foretrekker utstillingsvarianten utseendemessig da. De moderate.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vokste opp med min tante og (tidligere) onkels schäfere, og spesielt tispen vil alltid ha en veldig veldig stor del av hjertet mitt. Vi var født en uke fra hverandre, og jeg var aldri så lykkelig som når vi eller de var på besøk så jeg kunne være rundt henne. Hun må være noe av det snilleste jeg har vært borti... :wub: Da jeg gjorde noe galt (åpenbart i mine yngre dager ;) ) pleide min tante å si "det ville aldri Janka gjort", hvorpå min mor svarte at "nei, men så spiser ikke min datter sofaen" :lol:

Fortsatt glad i schäfere jeg :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synet av den lille brukstispa som fløy gjennom banen på mentaltestkurset jeg gikk for mange år siden. Hun slo pusten ut av meg. Jeg har aldri hatt lyst på schäfer, men den hunden fikk meg til å kjenne langt inni magefølelsen at "en sånn hund vil jeg ha". Hun var wow fra topp til tå.

For en fin tråd, Margrete. Kjempebra idé! :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er nok en av dem som har fått litt negativt inntrykk av rasen, kanskje spesielt fordi min mor alltid har mislikt dem sterkt, men en ting er det ikke tvil om: schæfere er en av de flotteste og stiligste rasene å se på, og i mitt hode er det schæferen som er selve definisjonen på "hund".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fine dere er!! Sitter her med klump i halsen jeg, for det er så godt å lese om gode opplevelser og at dere synes de er vakre å se på :D

Jeg husker da jeg var liten, og var med pappa på fiske/guttetur på en hytte. Han ene hadde med en shæfer som diltet etter meg hele tiden, han var så trygg og god! Og når jeg snakket med han så skakket han på hodet og "pratet" med meg!

Nesten eneste grunnen til at jeg har schæfer. Både Asti og Nix er slike skakkeprate hunder :wub:

Glemte jo å quote Mari, så da får vi gjøre det slik: Takk :D Man blir litt sliten i hodet av å bare høre dritt om rasen du elsker over alt på jord!

De er så skrullette, koselige og herlige :wub:

549613_10152054063950464_691539973_n.jpg

*ler* Nettopp slik mange ja! Så fint bilde av Vida (?) og Nirm!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt sans for schæferen! Jeg syns de er kjempe flotte å se på, og de jeg kjenner til er herlige vesner. Da jeg var yngre var den store drømmen en schæfer, og det er vel igrunn en rase jeg liker godt enda.

Nei, en flott schæfer er noe av det flotteste!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er oppmerksomme, allsidige, arbeidsvillige og samarbeidsvillige, uten at de blir kjedelige. Sjarmerende, skrullete og oppfinnsomme er de å. Herlige, herlige rasen...! :wub: I min verden finnes det ikke en bedre rase, og jeg håper jeg kan fortsette å ha schäfer i mange, mange, mange år fremover!

Skakke-på-hode tendensen har både Jaily, Kean og Peace så når vi har alle tre sammen og prater til de sitter alle tre og skakker på hodet. :lol: Det er noe av det mest sjarmerende ved rasen tror jeg! ;)

Personlig foretrekker jeg bruksvarianten (who would've thought...) uten at det har noen spesiell grunn egentlig. Kjenner flere flott, friske schäfere etter utstillingslinjer, men selv vil jeg ha fra brukslinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En god schæferhund er den aller beste hunden man kan få. Dens allsidighet er det ingen JEG vet om, som kan matche. Ei heller lojalitet (og da tenker jeg ikke på sånn mammadalting, men på en selvstendig hund som likevel er helt og holdent tro mot sin flokk).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Vi har hatt flere schæfere i slekta, men den jeg har fine minner med var tispa til onkel. Flott hund, men dessverre kunne hun være litt "skummel". Ingen fikk ta på hodet hennes i det hele tatt. En dag gikk jeg innom for å være med henne, og da fortalte onkel at hun var gammel og syk, så hun skulle avlives neste dag. Jeg henta godbiter og krøyp under bordet for å si farvel til henne. Lå der lenge og koste, og da jeg skulle dra fikk jeg lov til å gi henne en ordentlig klem :wub: Ingen knurring eller noe, hun lot meg si farvel. Fikk en schæferbamse da jeg gikk i barnehagen, og den ble oppkalt etter denne schæferen. Har bamsen enda i kjelleren, klarer aldri å kvitte meg med den, for den betyr mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...