Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg hadde en diskusjon ista angående avliving og kom etterhvert inn på hva som skulle til. Da jeg fortalte at jeg ville ha avlivet hunden min om den skadet et av beinene sine og måtte amputere, så fikk jeg høre at jeg var ekstremt kaldhjertet og lite forståelsesfull.

Så da lurer jeg på, hva hadde du gjort i en situasjon hvor hunden måtte amputere hele beinet?

*Bare for å understreke det med engang, hunden min har ikke skadet beinet og spørsmålet er ikke stilt utifra en faktisk situasjon*

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

Skrevet

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utfordring, så ser jeg ingen grunn til avlivning. Men er den gammel, eller har andre problemer med muskler eller ledd som samlet sett vil bli "for mye", så ville jeg latt den slippe.

  • Like 4
Skrevet

Da må jeg svare ut i fra de to hundene jeg har nå, for det er nok mulig dette er individuelt. Hadde en av de måttet amputere et ben, hadde jeg avlivet. Hadde en av de blitt blinde f.eks, hadde jeg også avlivet. Jeg tror ikke de ville hatt et bra liv etter noe slikt. Men igjen, det gjelder mine hunder, det kan være annerledes med andre.

Skrevet

Kommer ann på hvilket ben det er snakk om, hvor stor skaden er, og hvordan hundens form er ellers.

Jatzy er såpass sterk, ung og frisk, at jeg hadde ikke avlivet henne om prognosene ved amputering hadde vært gode.

Skrevet

Jentene hadde jeg ikke avlivet, de er sterke og friske, både fysisk og mentalt. Men jeg har avlivet en annen hund istedenfor å amputere, han hadde ikke mentaliteten til å ha et så stort fysisk handicap.

Skrevet

Kommer an på om det er fram- eller bakbein for min del. Frambeina bærer mer vekt enn bakparten, og hadde nok avlivet hunden dersom det var tilfellet. Ellers kommer det an på individet, og evnt andre problemer hunden måtte ha.

Guest Jonna
Skrevet (endret)

Alt for mange faktorer til å være bastant.

Men jeg har avlivet en valp der alternativet var det, og med de to jeg har nå hadde det aldri heller vært ett alternativ. De to tibbene jeg har hatt tror jeg faktisk ikke det hadde vært ett "problem".

Men belastningsmessig så skal det være en VELDIG sund og frisk hund, for det kommer til å blir belastingskader.

Antagelivis hadde svaret mitt vært å avlive, men samtidig igjen: veldig mange faktorer spiller inn.

Endret av Jonna
Skrevet

I tillegg til hundens form, mentalitet/personlighet og alder så kommer det litt an på evt annet omfang enn bare amputasjonen også for min del. Er det snakk om lang periode med holde i ro, smerter osv så er det også en faktor jeg ville tatt hensyn til. Feks ser man jo hester henge i boksen sin i flere mnd etter benbrudd, der hadde jeg avliva, uansett hvor bra hesten kunne fått det etter denne perioden. Mange hunder lever bra med 3 bein, så heller ikke utelukkende mot avliving, jeg.

  • Like 1
Skrevet

Vanskelig situasjon. Føler at her til lands er det lite "akseptert" å amputere lemmer på dyr. Vet at mange har sterke meninger om slikt på hunder feks. Hadde det vært et frambein : NEI. Det er for stor belastning og hemmende. Et bakbein, TJA. Jeg vet at mange hunder klarer seg tilnærmet normalt med ett bakbein, så ville nok ha vurdert det.

Men det er vanskelig. Tror faktisk at reaksjonene blandt folk rundt meg gjør dette enda mer vanskelig for meg. Vet at dette er eget, personlig valg, men det er ikke ikke lett å bli "dømt" for å være dyreplager, når man prøver å ikke være det.

Skrevet

Jeg tenker som så at en sunn hund - fysisk og mentalt- fint kan klare seg med 3 bein. Jonas (jrt) hadde neppe lagt merke til det en gang ..

Skrevet

Blondie brakk foten for 2 år siden og fungerte helt fint på 3 bein de månedene hun måtte det, så jeg tror hun hadde fungert helt fint. Men det hadde jo blitt et dilemma i hverdagen. Man kan ikke drive med alt som man en gang drev med, ikke kan man gå turer på de og de stedene for det blir bli en alt for stor utfordring på hunden.

Jeg syns ikke det finnes noe fasit svar, det kommer an på veldig mye. Eneste jeg kan si er at man kjenner hunden sin best selv og man vet selv hva den vil takle og ikke og når det er nok for hunden :)

Skrevet
Alt for mange faktorer til å være bastant.

Men jeg har avlivet en valp der alternativet var det, og med de to jeg har nå hadde det aldri heller vært ett alternativ. De to tibbene jeg har hatt tror jeg faktisk ikke det hadde vært ett "problem".

Men belastningsmessig så skal det være en VELDIG sund og frisk hund, for det kommer til å blir belastingskader.

Antagelivis hadde svaret mitt vært å avlive, men samtidig igjen: veldig mange faktorer spiller inn.

Du ang den korsbåndskaden som kom på den hannhunden fra første kull, siden jeg sitter oppi korsbånd og menisk-******* - hva var det som gjorde at det ikke gikk bra med operasjon der? Ble det forsøkt TTA/TPLO eller var det noe helt annet? Hvis det er noe du er åpen for å snakke om altså, jeg vet ikke om det er et sårt / hemmelig emne eller noe, just let me know :P

Hvis ikke foten ble bra på Luna måtte jeg avlivd, fordi en Labrador ikke kan leve et liv på 3 bein. Bakfoten som hadde blitt igjen får bank nok som det er med 4 bein, på 3 bein hadde det antakeligvis gått ca 6-12 mnd før korsbåndet hadde ryki så det hadde SMELT i neste bein. Det er noe med personlighet, rase, aktivitetsnivå og måte å bevege seg på. Ergo stiller jeg meg i rekka på "det er individuelt". Som det meste innen hundeverdenen :P

Skrevet

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagsomt.

  • Like 10
Guest Belgerpia
Skrevet

Jeg er nok kaldhjertet og kynisk - men hadde en av mine hunder skadet seg så voldsomt at amputasjon var eneste løsning så hadde de blitt avlivet. For meg så går grensa der rett og slett.

Skrevet

Synes at det er vanskelig å svare bastant på noe slikt, men når det gjelder de hundene jeg har nå så hadde jeg nok helt mot avlivning. Et bakben, kanskje, forben nei. Tror nok at jeg hadde valgt avlivning ja. :aww:

  • Like 1
Guest Jonna
Skrevet
Du ang den korsbåndskaden som kom på den hannhunden fra første kull, siden jeg sitter oppi korsbånd og menisk-******* - hva var det som gjorde at det ikke gikk bra med operasjon der? Ble det forsøkt TTA/TPLO eller var det noe helt annet? Hvis det er noe du er åpen for å snakke om altså, jeg vet ikke om det er et sårt / hemmelig emne eller noe, just let me know :P

Hvis ikke foten ble bra på Luna måtte jeg avlivd, fordi en Labrador ikke kan leve et liv på 3 bein. Bakfoten som hadde blitt igjen får bank nok som det er med 4 bein, på 3 bein hadde det antakeligvis gått ca 6-12 mnd før korsbåndet hadde ryki så det hadde SMELT i neste bein. Det er noe med personlighet, rase, aktivitetsnivå og måte å bevege seg på. Ergo stiller jeg meg i rekka på "det er individuelt". Som det meste innen hundeverdenen :P

Nå gikk jo ikke den første operasjonen til helevete (var ikke den jeg snakket om her, men det var min første AK som delte kneskålen sin i to ved 4 mnd og var igjennom 3 operasjoner uten at det hjalp. Hun ble avlivet ved 8 mnd).

Men tilbake til han i første kullet, første operasjonen gikk ikke til helvet, den gikk ok. Problemet var at belatninger gjor at han tok den andre foten FØR den første var helet. Så antagelivis hadde han da måtte gå igjennom en operasjon av det første benet som hadde ført til at det andre gikk til ******* pga belastningen den ikke skulle ha enda også hadde det fortsatt i en ond sirket.

Skrevet
Nå gikk jo ikke den første operasjonen til helevete (var ikke den jeg snakket om her, men det var min første AK som delte kneskålen sin i to ved 4 mnd og var igjennom 3 operasjoner uten at det hjalp. Hun ble avlivet ved 8 mnd). Men tilbake til han i første kullet, første operasjonen gikk ikke til helvet, den gikk ok. Problemet var at belatninger gjor at han tok den andre foten FØR den første var helet. Så antagelivis hadde han da måtte gå igjennom en operasjon av det første benet som hadde ført til at det andre gikk til ******* pga belastningen den ikke skulle ha enda også hadde det fortsatt i en ond sirket.
Skjønner, det er det jeg har vært livredd for... men en voksen "rolig" hund har nok hjulpet det andre beinet. Jeg ser jo hvordan det andre benet ofte er i schæfer-knestående.
Skrevet

Vanskelig å si på forhånd synes jeg. Jeg hadde nok lest meg skikkelig opp og tatt en prat med minst en vet, gjerne flere, for å finne ut mest mulig om eventuelle plager etterpå. Så hadde jeg vel prøvd en stund for å se om hunden fikk et ok liv. Det ville vel vært litt avhengig av alder også, vet ikke om jeg hadde betalt en haug med tusenlapper for operasjon og opptrening av en tolv år gammel hund.

Skrevet

Jeg er nok kald og kynisk, for jeg syns ikke det er så vanskelig å svare på det. Det skulle ha vært en svært spesielt hund til (mentalt) for at jeg skulle synes det var en bedre ide å amputere enn å avlive.

Skrevet

Kaldhjertet og lite forståelsesfull? Det samme kan du si til de du diskuterte med, for det er mange argumenter som kan brukes 'imot' det å amputere og la hunden leve.

Til syvende og sist tror jeg det er hva man mener er best for hunden som bør være det viktigste for hva man avgjør i en slik sak. Tror de fleste tar avgjørelse som de tror er best for hunden. (håper jeg)

Skrevet

Jeg ville selvsagt sett an hunden... men jeg ville ikke avlivd min unge friske hund pga en amputering. Jeg ville ihvertfall gitt det en sjanse :)

Jeg er overbevist om at nærmest alle levende skapninger vil leve, selv om ikke alt er 100% perfekt bestandig.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...