Gå til innhold
Hundesonen.no

Selvmord - splittet fra AN


Recommended Posts

  • Svar 98
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du v

Å ta livet av seg krever et voldsomt mot. Du kan være så bestemt som helst og du kan ønske det så intenst som bare det, likevel er det mekanismer som hindrer deg. Og jeg reagerer litt på at du kaller

Ja, for å tenke på andre er selvsagt det første du gjør når du er så vanvittig fortvila og ødelagt inni deg at du ikke ønsker å leve? Jeeezeee...

Skrevet

Jeg tror jeg bare velger å sitte på hendene og la vær å lese mer her, for snart virker jeg som den mest ufølsomme personen som finnes, om jeg sier det jeg vil si, rett ut :P

Jeg har tydeligvis et avslappet forhold til døden om det er vanlig å ikke komme over det til den viss grad at det ikke plager meg i hverdagen.

Bare for å ha med quoten din..

Du nevner selv bilder denne venninna di sitter igjen med.

Jeg står fortsatt på mitt, og vil man ende livet sitt så trenger man ikke trekke flere ned med seg...

Skrevet
Jeg tror jeg bare velger å sitte på hendene og la vær å lese mer her, for snart virker jeg som den mest ufølsomme personen som finnes, om jeg sier det jeg vil si, rett ut :P

Jeg har tydeligvis et avslappet forhold til døden om det er vanlig å ikke komme over det til den viss grad at det ikke plager meg i hverdagen.

Du nevner selv bilder denne venninna di sitter igjen med.

Jeg står fortsatt på mitt, og vil man ende livet sitt så trenger man ikke trekke flere ned med seg...

Ikke missforstå, jeg mener heller ikke at det er en god løsning å la det gå ut over andre i så stor grad. Jeg mener bare at det ikke er svart/hvitt, eller noe i nærheten, og at jeg synes det blir feil å si at man kommer over det. Det høres ut som om det er snakk om samlivsbrudd eller tapet av en katt. Naturligvis er det også fint mulig å komme over tap av menneskeliv, og det er også mulig at man kommer over det som vitne.

Skrevet

Jeg tror man må skille litt, folk snakker ikke om å ta livet litt, men hvordan man gjør det. At det er egoistisk å utsette andre for fare når man tar sitt eget liv. Som eks å velge en motgående bil, man kan jo drepe personene i den andre bilen også. Da er det bedre å velge piller/andre måter å ta livet sitt på.

Om folk vil avslutte sitt eget liv så er det ufattelig trist, men til syvende og sist er det vedkommende selv som bestemmer.

Det synes jeg ikke er egoistisk. Men å skade andre på veien som er helt uskyldige er egoistisk i mitt synd. Som andre nevner, det er ikke alt man kan bestemme.

Det er mye jeg synes er egoistisk, men jeg vet at det ikke er lett å styre. Alkohol/narkotika er jo også et tema, det er ikke "bare" å slutte og det er vanskelig. Er det egoistisk av en alkoholiker å kjøre i fylla og treffe en annen bil?

(jeg vet at det ikke er det samme, men det er mye vanskelig problemstillinger som omhandler egoisme, men det er et annet tema)

Jeg er veldig enig med Poter. Hva skal man gjøre i slike situasjoner. Jeg har en i vennekretsen som er alvorlig pyskisk syk (ikke sucial) og det er veldig vanskelig å vite hvordan jeg skal takle hin. Jeg er ingen fagperson så jeg er ofte usikker på om jeg skal "jatte" med når verden er fæl eller om jeg skal si fra når hin er helt på jordet, som da hin fortalte om en oppdiktet person som var kjæresten hin.

  • Like 2
Skrevet
Jeg har tydeligvis et avslappet forhold til døden om det er vanlig å ikke komme over det til den viss grad at det ikke plager meg i hverdagen.

Resten av diskusjonen har jeg ikke så lyst til å blande meg inn i, men ville bare kommentere dette.

Tror du ikke det kan komme litt an på omstendighetene rundt dødsfallet også, og hvilken livssituasjon man var i på forhånd/ ble satt i etterpå?

Jeg mener også selv at jeg har et avslappa forhold til døden, men det er da pokker meg forskjell på... den 80 år gamle mannen som døde av lungebetennelse etter lang tids sykdom, tredjeklassingen som ble påkjørt av brøytebilen en morgen, tenåringen som hang seg i låven rett over veien fordi kjæresten gjorde det slutt, og familiefaren som en dag bare tok sjarken, kjørte så langt utover som han hadde drivstoff til, for så å hoppe i vannet? For eksempel?

Ikke at jeg skal prøve å rangere sånne hendelser, eller "bestemme" hvor prega folk "har lov til" å være etterpå, og i hvor lang tid. Men for min egen del, ut fra mitt, begrensa ståsted, så må jeg kunne si helt ærlig, at noen dødsfall har påvirka meg i større grad enn andre. Avhengig av min relasjon til avdøde, omstendighetene rundt dødsfallet, situasjonen det satte meg i etterpå, og livssituasjonen jeg allerede var i.

Folk kan også ha ulik bagasje med seg allerede før dødsfallet, det er en grunn til at retraumatisering har blitt et begrep. Avslappa forhold til døden eller ikke, det har faktisk ingenting med saken å gjøre for min del.

Jeg ser at jeg sliter med å gjøre uttalelsene mine objektive og nøytrale her, men det er vel litt av problemet med slike temaer, er det ikke? Det er nært, sårt og personlig for mange, og man vet ikke hvem som har opplevd hva. Derfor mener jeg også at man skal være forsiktig med slike generelle uttalelser. Du blir ikke plaget av det i hverdagen? Så fint for deg, helt oppriktig. :) Det kan likevel være at andre blir det, av en drøss ulike årsaker. Helt uten at de automatisk har et lite avslappa forhold til døden, eller er mindre flinke på noen måte.

Guest Kåre Lise
Skrevet

Her er det vel bare å konkludere for seg selv at det er mye misforstått egoisme ute å går.

Skrevet

Vil bare få frem en ting før jeg gir meg, og det er det MonicaT sier. Og IW(?) nevnte tidligere. Før var jeg sånn som så på selvmord generelt som egoistisk, fordi man hadde etterlatte. Men nå stiller jeg meg annerledes, men bare ikke la det gå direkte ut over noen andre! Det finnes "penere" (høres feil ut, men med riktig briller på, så...) måter å gjøre det på.

Skrevet

Bare for å si noe om det med egoisme. Handlingen kan være egoistisk (å ta livet sitt), men det trenger ikke bety at personen er egoistisk. Personen er syk, handlingen er egoistisk i utgangspunktet, men det er også naturlig når man er såpass syk. Men igjen så synes jeg ikke det har noe for seg å diskutere. Man endrer ikke handlingen og effekten av det med å diskutere hvorvidt selvmord er egoistisk, modig eller hva, og det er det man må jobbe mot -å hjelpe disse menneskene og gi dem den hjelpen de har rett på. Man må prøve å forebygge selvmord, man må ha hjelp til overlevende og dem som evt ble utsatt for å finne vedkommende osv.

Skrevet
Jeg bare sier det er stor forskjell på å høre om et dødsfall (død er naturlig? Og man kommer over det, selvom det selvsagt er tyngre ved et selvmord. Man sitter kanskje igjen med ubesvarte spm i tillegg). Men å få synet av noe så grotesk eller få følelsen av at man drepte en annen, DET sitter igjen. Dette er bilder som brenner seg fast, og det er ikke bare å glemme.

Jeg tror jeg bare velger å sitte på hendene og la vær å lese mer her, for snart virker jeg som den mest ufølsomme personen som finnes, om jeg sier det jeg vil si, rett ut :P

Jeg har tydeligvis et avslappet forhold til døden om det er vanlig å ikke komme over det til den viss grad at det ikke plager meg i hverdagen.

Ja, jeg begynner å lure litt og ihvertfall tenke at du ikke helt hva du snakker om.

(Da kommer vi inn på Debbie sitt innlegg - selv om man ikke vet hva andre har opplevd så er det noen innlegg som gir inntrykk av svært lite forståelse. )

Å miste noen du føler ansvar for kan ødelegge deg totalt for resten av livet, du kan bli veldig syk, aldri kommer over det og aldri være et fullt fungerende menneske igjen.

Vil bare få frem en ting før jeg gir meg, og det er det MonicaT sier. Og IW(?) nevnte tidligere. Før var jeg sånn som så på selvmord generelt som egoistisk, fordi man hadde etterlatte. Men nå stiller jeg meg annerledes, men bare ikke la det gå direkte ut over noen andre! Det finnes "penere" (høres feil ut, men med riktig briller på, så...) måter å gjøre det på.

Igjen, det er ikke noe man alltid setter seg ned og velger.

Skrevet

Men alle som tar selvmord er ikke psykisk syke. For noen er dette en meget overveiet handling som baserer seg på fysisk sykdom. Det er en grunn til at man kjemper for retten til å dø på en verdig måte, med enten assistert selvmord eller aktiv dødshjelp...

  • Like 1
Skrevet
Det finnes "penere" (høres feil ut, men med riktig briller på, så...) måter å gjøre det på.

Hvilke briller skal man ha på at det skal høres "penere" ut? Jeg tror ikke de brillene eksisterer i min verden.

"Dø ung og bli et vakkert lik", liksom.... Du ser hvor makabert dette høres ut eller?

Noen ganger kan det hende man ikke skal skrive det man faktisk mener... noen ganger...

  • Like 2
Skrevet
Hvilke briller skal man ha på at det skal høres "penere" ut? Jeg tror ikke de brillene eksisterer i min verden.

"Dø ung og bli et vakkert lik", liksom.... Du ser hvor makabert dette høres ut eller?

Noen ganger kan det hende man ikke skal skrive det man faktisk mener... noen ganger...

Prøv å les innleggene en gang til før du mistolker.

Det Monica mener er at det finnes mange måter å ta livet sitt på, og man må ikke velge den veien som skader andre. Om man eks velger å kjøre mot en annen bil kan man faktisk ta livet av andre i samme slengen. Det ER egoistisk synes jeg. Å ta livet sitt er ikke egoistisk men å skade andre i samme slengen ubevisst eller ikke er en smule egoistisk.

Det er det Monica mener med "penere" måter.

  • Like 1
Skrevet
Når et menneske er i den svarteste avgrunn og vil ut vekk bort fra dette livet så setter det seg ikke ned og "hmmmm, jeg lurer på..... skal vi se..... hvordan skal jeg gjøre dette. *forkaste den ene "metoden" etter den andre fordi det ikke ser så fint ut.* Det er ihvertfall ikke pri 1. Og det har ingenting med egoisme å gjøre.
Men det er jo ikke fint å velge metoder som skader andre. Det finnes jo andre alternativer. Om man skal henge seg så trenger man ikke gjøre dette om man eks vet at barna kommer først hjem og mest sannsynlig vil finne deg.

En i min nær familie valgte å ta sitt liv. Hun sørget for at dyrene hadde mat og vann noen dager til det ville bli oppdaget. Poenget er at alle mennesker er forskjellige, noen tenker kanskje nøye over det og andre ikke.

  • Like 1
Skrevet

Man har jo de som impulsivt tar livet sitt og da. Selvfølgelig ligger det masse bak, men selve handlingen kan være utløst av tilfeldigheter. Kanskje en lang kjip periode, tar seg en tur på fylla, ender opp med å krangle med kjæresten, blir så sur og lei og alt bare baller på seg, også tar man sitt eget liv. I en slik situasjon overveier man ikke mulighetene, man tar første og beste og får slutt på ting jo før jo bedre. Dessverre går det da også utover andre, men jeg ville aldri beskylt personen for å være egoistisk. Så grusomt personen har hatt det i tiden før, overveier. Heldigvis har vi et godt støttevern som kan ta seg av de pårørende.

  • Like 1
Skrevet
Synes det blir litt feil å si at folk som tar selvmord er såpass psyke som det fremstår som noen mener i denne tråden jeg. Jeg tror ikke man trenger å være psyk på noen måte - selv om mange nok er det - for å ta selvmord. Ting kan skje, ting kan bli for tunge å bære, og jeg tror det finnes like mange helt oppegående mennesker som har tatt livet av seg av diverse grunner som det finnes selvmord blandt folk som er psykisk syk i forskjellige grader.

Jo, man er psyk når man tar sitt eget liv. Suicidale er vel av de få som får akuttplass på psykehus.

Nå ble jeg veldig, veldig stolt av den kloke datteren min med det varme hjertet :heart:

  • Like 4
Skrevet
Prøv å les innleggene en gang til før du mistolker.

Det Monica mener er at det finnes mange måter å ta livet sitt på, og man må ikke velge den veien som skader andre. Om man eks velger å kjøre mot en annen bil kan man faktisk ta livet av andre i samme slengen. Det ER egoistisk synes jeg. Å ta livet sitt er ikke egoistisk men å skade andre i samme slengen ubevisst eller ikke er en smule egoistisk.

Det er det Monica mener med "penere" måter.

Jeg mistolker overhodet ikke - jeg skjønner meget godt hva hun mener, og jeg er fundamentalt uenig og sjokkert over at noen faktisk kan tenke TANKEN engang på at folk - som vil ta sitt eget liv - skal overveie METODEN av hensyn til ANDRE? Makan, sier jeg bare...

Men det er jo ikke fint å velge metoder som skader andre. Det finnes jo andre alternativer.

Og du skjønner fortsatt ikke at METODEN antakelig er langt underordnet når man er i en slik fortvilet livssituasjon at man faktisk ønsker å ta sitt eget liv?

  • Like 5
Skrevet
Jo, man er psyk når man tar sitt eget liv. Suicidale er vel av de få som får akuttplass på psykehus.

Nå ble jeg veldig, veldig stolt av den kloke datteren min med det varme hjertet :heart:

Fra det ene til det andre.... er "psyk" et begrep? Syk er nå vel mulig å være både fysisk og psykisk - eller er det faktisk innlemmet i det Norske språket at "psyk" = psykisk sykdom mens syk = fysisk sykdom? Samme gjelder "psykehus", heter det ikke sykehus - avdeling for *insert del av kroppen som er syk*? Nå lurer jeg bare :P

Skrevet
Fra det ene til det andre.... er "psyk" et begrep? Syk er nå vel mulig å være både fysisk og psykisk - eller er det faktisk innlemmet i det Norske språket at "psyk" = psykisk sykdom mens syk = fysisk sykdom? Samme gjelder "psykehus", heter det ikke sykehus - avdeling for *insert del av kroppen som er syk*? Nå lurer jeg bare :P

Nei, det er ikke godt for meg å si hva den politisk korrekte betegnelsen på psykisk sykdom eller psykiatriske sykehus er nå for tiden, men jeg tenker du forstår hva jeg vil fram til, hvis du legger godviljen til :)

  • Like 1
Skrevet

Jeg jobbet sammen med en kar som tok livet sitt en gang. Plutselig en dag kom han ikke på jobb mer. Han hadde periodevis vært sykmeldt fordi han ikke hadde det så bra med seg selv.

Kollegaer begynte å sjekke facebooken hans, og en dag hadde faren skrevet; "XXX, Hvor er du???"

Noen dager senere kom faren hans opp på jobben og fortalte hva som hadde skjedd.

Han hadde tatt flyet til Amsterdam med en kompis. Leid hotellrom på et veldig stort hotell, som da var bygt opp i høyden. De dro uten å si fra til noen, ingen beskjed eller noe annet de etterlot seg om hvorfor. Så hoppet de begge to rett ut fra hverandaen og landet på bakken foran tilfeldig forbipasserende.

Foreldre og venner kan ikke forstå hva som var så galt at det ikke kunne la seg ordne. At det var den eneste løsningen han/de så.

Her er det to stykker som har valgt å gjøre det sammen, som antagelig har funnet støtte i at de var to om det.

Det er veldig vanskelig å forstå hvorfor noen tar selvmord. Fordi folk flest faktisk er glad i det livet man har fått, med de negative og positive oppelvelser det har. Men jeg kan faktisk forstå at noen ikke klarer å se en annen utvei. Samtidig så tror jeg på at det i de aller fleste tilfeller ER en utvei, men at det kan være vankselig eller umulig å få den andre til å forstå fordi den andre er i en tilstand den ikke klarer å komme seg ut av. Selv med hjelp. Jeg kjenner en person som jeg var veldig usikker på om kom til å klare å håndtere situasjonen sin på et tidspunkt. Det var ingen ting jeg kunne gjøre annet enn å bare være der, og å lytte. Det er fortvilende, men jeg måtte bare vente og håpe på det beste. Den hjelpen som kunne gis ble gitt av de som kan sånt, og jeg måtte bare vente.

Heldigvis så ble det bedre tider og personen har klart å takle livets utfordringer siden. Jeg er i dag siker på at h*n aldri kommer til å komme dit igjen.

Jeg leste om en nord-koreansk gutt på min alder her ved juletider. Han var født i et fengsel der. Et resultat av at foreldrene hans hadde oppført seg som gode fanger og derfor kunne få lov tll å ha seg med hverandre. De kjente hverandre ikke, og de var fengslet med beskyldninger som ikke var sanne, og så måtte de faktisk gjennomføre denne hyrdestunden som belønning.

I fengselet opplevde han som guttunge at bla andre barn ble pisket for de minste ting. Alle var utsultet, og det var vanlig å sladre på hverandre fordi det ofte resulterte i belønning fra fengselsledere/ansatte. Belønningen var mat, og fordi de var utsultet og hjernevasket på propaganda, så gjorde man det. Som en blanding av alle påvirkninger.

Som guttunge så sladret han på foreldrene sine som planla å rømme. Han trodde det var riktig av han å gjøre, og han var overbevist om at han skulle få mat.

Istedet kjørte de alle tre ut i ødemarken og der måtte han se på at foreldrene ble henrettet.Deretter ble han grillet på et bål, altså til huden begynte å skolde av/smelte på ryggen.

Denne gutten ble stelt av en annen kar, og han fortalte i intervjuet jeg leste at om han ikke hadde blitt tatt vare på så hadde han nok ikke overlevd. Det var ikke vanlig at noen viste medfølelse, for ingen stolte på hverandre. De planla å rømme sammen, men "kameraten" ble drept i forsøket. (I en maskin eller noe, uhelll i rømningsforsøket). Men hadde ikke dette skjedd, ville ikke denne gutten ha klart å rømme heller. Hvis jeg husker riktig, så stoppet dette noen maskiner som gjorde at han klarte å komme seg gjennom og ut.

Han rømte fra Nord-Korea, og prøver i dag å leve et normalt liv. Men han vet ikke om han klarer det, fordi han sitter igjen med så stygge sår som han ikke helt klarer å håndtere i hverdagen. Vi vet bare en brøkdel via et lite intervju, mens han ikke har opplevd annet i hele sitt liv. Og hvis han en dag faktisk tar livet sitt, så fortsår jeg det.

Guest Kåre Lise
Skrevet

Hva er greia nå da, er vi tilbake til at det er tabu å være psykisk syk? Hold dere fast dette kan tydeligvis bli tungt for enkelte her men halvparten av landets befolkning opplever i løpet av livet en psykisk lidelse de trenger behandling for og til enhver tid 1/5, 20% Jupp. Mange i denne tråden går eller burde gått til krympern. Shoot me men det er virkeligheten og jeg går der selv. Jeg trodde virkelig verden var kommet videre og at vi var ferdig med at psykisk syke var innesperra bak gjerdene på Gaustad. Ja alt sorterer under sykehuset. Psykiatri, fysisk omtales vel også som somatisk, kroppen.

Psykisk lidelse

Noen psykiske lidelser er:

Mrk. "noen"

red: slettet sitatet, forsåvidt uvesentlig, jeg kunne sitert halve tråden og fortsatt til sola står opp.

OG hva angår at friske tar livet sitt, Alle psykiske lidelser uten at jeg gidder bakgrunnssjekke samtlige har forhøyet selvmordsrisiko, you do the math. Sier seg selv at friske folk ikke er de som dytter statistikken selvom det sikkert er unntak. Det er mange tilsynelatende friske der ute, mange.

OG hva angår oppmerksomhet og egoisme å hoppe fra bruer, Golden Gate Bridge er suicide bru nr 1. Der blir man bare ett tall på statistikken.

Skrevet
Jo, man er psyk når man tar sitt eget liv. Suicidale er vel av de få som får akuttplass på psykehus.

Jeg tror fremdeles ikke alle som tar livet av seg er psykisk syk jeg. Jeg tror absolutt det finnes mennesker som tar selvmord som er nøye overveide og planlagte, og som blir gjennomført på grunnlag av helt annet enn psykiske problemer.

Skrevet

Hei, vi har bestemt oss for å stenge denne tråden av den grunn at det er et ekstremt sårbart tema.

Vi oppfordrer de som eventuelt har det vanskelig til å ta kontakt med noen de kan snakke med:

Selvmord
Krisehjelpmenyen til nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging.

God link med informasjon om hvordan du bør gå fram om du selv sliter med selvmordstanker eller er bekymret for en venn.

Akutt Selvmordsfare:

Ta kontakt med fastlege, lokalt legesenter eller legevakt.
Tlf.nr: Ring 1880 eller søk på www.gulesider.no, søkeord: legevakt og sted/kommunenavn

Sitat fra linken ovenfor. Dette er så viktig at det får et eget punkt.

Hjelpetelefoner/lignende tjenester

Det er flere hjelpetelefoner / lignende tjenester som kan hjelpe når man sliter. Se linkene for mer info. Flere av disse har også varianter der du får kontakt skriftlig over nett. For å nevne noen:
Mental Helse Norge
Alltid åpen. Noen å snakke med, noen å skrive til. Mental Helse Norge Alltid åpen. Noen å snakke med, noen å skrive til.
"Hjelpetelefonen 116 123"
"sidetmedord.no"

Kirkens SOS
Trenger du noen å snakke med? 815 33 300
SOS-meldinger - skriftlig tjeneste der du får svar innen 24timer
ROS / Rådgivning om spiseforstyrrelser
Råd, veiledning og info: 948 17 818

--------------------------------------------------------------------------------------------

Vi er åpne for å diskutere de fleste temaer på Hundesonen, men velger altså å stenge denne tråden.

Dere kan sende PM til meg angående moderering dersom dere ønsker det.

- IW .

  • Like 15
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det er helst jeg som tar ansvar for fôr, tur og trening. Siden jeg jobber langvakter har jeg jo også mye fritid, så det blir veldig naturlig at jeg har hovedansvaret. Men skal prøve å få de andre i huset til å ta i mer.  Begynne med å få en av de andre i huset til å ta han ut når jeg kommer hjem, slik som du foreslår 👍
    • Har god erfaring med Baggen softbelt. Ser de har det hos Troll. Det kan oppleves som litt klumpete for jogging, men til gåtur er det supert. Vet ikke hva du tenker om frontfestet der men jeg har ikke opplevd problemer med det.  Jeg liker spesielt at dempingen er i selve beltet så jeg kan bruke det båndet jeg vil. Ikke alltid så praktisk med strikkbånd. 
    • Kan noen andre ta ham med ut når du kommer hjem?  Altså, når du kommer hjem, ignorere ham til du har fått tatt av deg og satt deg ned. Om han så begynner å mase om å få komme ut, at noen andre tar ham med ut litt. Det kan nok ta en del tid å snu denne adferden.  Det har jo også mye å si hvem som fôrer, går tur og trener med en hund. Gjør du det meste der, eller varierer det? Kan noen andre ta mer ansvar? 
    • Jeg har litt utfordringer med whippet hannen min på 5 år. Det er veldig tydelig at jeg er hovedmennesket til hunden, han søker til meg, det er meg han blir mest glad når kommer hjem men det er også meg han maser mest på. Jeg jobber langvakter, og når jeg er på jobb så er hunden helt rolig. De andre i huset forteller at han ligger å slapper av og er rolig og snill stort sett hele dagen. Når jeg kommer hjem blir han jo veldig glad for at jeg kommer, men jeg får nesten ikke satt meg ned før han  begynner med klynking/gråting og skal ha meg med ut - jeg tar han da som regel med meg ut, selv om de hjemme forteller at det ikke er lenge siden han var ute. Etter vi har vært ute, så kan gjerne klynkingen fortsette litt, og det kan til tider også være klynking på natten. Akkurat nå er vi i en ekstra tøff periode, da det er løpetid på byggefeltet og hannhunden har det veldig tøft, han spiser nesten ikke og sover ikke - noe som igjen gjør at jeg heller ikke sover, for jeg må være med han for at han ikke skal holde hele huset våkent om natten. Jeg har tilbrakt nettene på et rom med han i bånd og med hørselvern på for å få sove. Jeg begynner å bli rimelig desperat 🙈😭 Jeg har avtale med dyrlege om å prøve ut kjemisk kastrasjon, slik at vi kanskje kan slippe dette igjen. Men jeg er også redd for at han skal reagere dårlig på det - at han kanskje blir mer klynkende og "masete". I kveld når jeg kom hjem fra jobb så har jeg ignorert hunden, jeg har vært ute med han, men ikke "snakket" til han eller anerkjent han på annet vis, det føles ikke bra men tenker kanskje at det er noe jeg bør gjøre i en periode? Er dette helt feil tenkt av meg? Noen som har råd og veiledning for å kanskje få en litt mer selvstendig hund når også jeg er hjemme?
    • Bare det at noen har tenkt tanken er for meg helt på trynet. Og det er en herlig ironi i at de ikke tester produktene sine på dyr, men selger til dem... Hjelpes, hvem er disse folka😄
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...