Gå til innhold
Hundesonen.no

Selvmord - splittet fra AN


Recommended Posts

Skrevet
Uffda, nå har jeg stått i kø siden 12:03 ved kvaløybrua. Nå kom redningsbåt, da er det noen som har valgt å ende sitt liv 12:00 ved å hoppe fra brua. Og på en sånn nydelig vinterdag da :(

Altså, jeg lurer litt på sånne brohoppere. Har du først bestemt deg for å hoppe, så hopper du? Jeg må helt ærlig talt si at om det tar 2 timer (endelig hjemme....) å bli overbevist om at du ikke skal hoppe, eller om det tar 2 timer fra du kommer dit til du klarer å hoppe - så har du ikke tenkt nok igjennom dette med å ta livet ditt. Og for en vanvittig egoistisk handling forsåvidt, på en vakker dag hvor masse folk er på vei til sine ting. Den brua er eneste fartsåre mellom Tromsø og Kvaløya, er du på Kvaløya er du fullstendig hengitt den brua for å komme deg til ting. Når den er stengt kommer du deg ingen veg. Tenk på de som skulle ta fly, de som skulle på sykehus, legetimer, det som måtte være... Det var mileslange køer alle veier, dette gikk utover mange mennesker. Men det tenker man kanskje ikke gjennom.

Og med alt dette i bakhodet, så legger Universitetssykehuset i Tromsø NED sin psykiatriske dagsenhet pga økonomi. Jadda, verdens beste land - verdens største løgn.

  • Svar 98
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du v

Å ta livet av seg krever et voldsomt mot. Du kan være så bestemt som helst og du kan ønske det så intenst som bare det, likevel er det mekanismer som hindrer deg. Og jeg reagerer litt på at du kaller

Ja, for å tenke på andre er selvsagt det første du gjør når du er så vanvittig fortvila og ødelagt inni deg at du ikke ønsker å leve? Jeeezeee...

Skrevet
Altså, jeg lurer litt på sånne brohoppere. Har du først bestemt deg for å hoppe, så hopper du? Jeg må helt ærlig talt si at om det tar 2 timer (endelig hjemme....) å bli overbevist om at du ikke skal hoppe, eller om det tar 2 timer fra du kommer dit til du klarer å hoppe - så har du ikke tenkt nok igjennom dette med å ta livet ditt. Og for en vanvittig egoistisk handling forsåvidt, på en vakker dag hvor masse folk er på vei til sine ting. Den brua er eneste fartsåre mellom Tromsø og Kvaløya, er du på Kvaløya er du fullstendig hengitt den brua for å komme deg til ting. Når den er stengt kommer du deg ingen veg. Tenk på de som skulle ta fly, de som skulle på sykehus, legetimer, det som måtte være... Det var mileslange køer alle veier, dette gikk utover mange mennesker. Men det tenker man kanskje ikke gjennom.

Og med alt dette i bakhodet, så legger Universitetssykehuset i Tromsø NED sin psykiatriske dagsenhet pga økonomi. Jadda, verdens beste land - verdens største løgn.

Det er jo en kjensgjerning at suicidale mennesker er i prime position til å tenke rasjonelt, kalkulere inn konsekvensene for sine omgivelser, planlegge det perfekte sted og tidspunkt i et altruistisk perspektiv med utgangspunkt i sin konsekvensutredning, og ellers sørge for at det blir gjort riktig på alle mulige måter...

Vær, klokkeslett og dato er da det siste en tenker på når en er i en så desperat og deprimert posisjon. Når smerten er så både overveldende og nummende at en bare vil vekk - da hører en ikke på Midt i Trafikken på P4 først, altså.

For øvrig har jeg det siste året fått mange venner i USA, og jeg kjenner jeg er glad jeg har et norsk helsevesen å lene meg på, jeg. Jeg hadde aldri blitt gitt de mulighetene jeg har fått her, der borte.

Hentet henne på fredag, og hun var på helsesjekk uken før det, og da ble det ikke bemerket noe. Men det kan hende de ikke hadde godt nok stetoskop, vi hørte det ganske tydelig med det ene stetoskopet, men ikke like godt med et annet,dårligere stetoskop.

Hun skal tilbake om tre-fire uker for ny vaksine, så da blir hun sjekket igjen, og da håper jeg det er borte. *krysse fingrene*

Æsj, så grusomt kjedelig - men vi krysser fingrene for den lille!

  • Like 13
Skrevet
Altså, jeg lurer litt på sånne brohoppere. Har du først bestemt deg for å hoppe, så hopper du? Jeg må helt ærlig talt si at om det tar 2 timer (endelig hjemme....) å bli overbevist om at du ikke skal hoppe, eller om det tar 2 timer fra du kommer dit til du klarer å hoppe - så har du ikke tenkt nok igjennom dette med å ta livet ditt. Og for en vanvittig egoistisk handling forsåvidt, på en vakker dag hvor masse folk er på vei til sine ting. Den brua er eneste fartsåre mellom Tromsø og Kvaløya, er du på Kvaløya er du fullstendig hengitt den brua for å komme deg til ting. Når den er stengt kommer du deg ingen veg. Tenk på de som skulle ta fly, de som skulle på sykehus, legetimer, det som måtte være... Det var mileslange køer alle veier, dette gikk utover mange mennesker. Men det tenker man kanskje ikke gjennom.

Og med alt dette i bakhodet, så legger Universitetssykehuset i Tromsø NED sin psykiatriske dagsenhet pga økonomi. Jadda, verdens beste land - verdens største løgn.

Å ta livet av seg krever et voldsomt mot. Du kan være så bestemt som helst og du kan ønske det så intenst som bare det, likevel er det mekanismer som hindrer deg. Og jeg reagerer litt på at du kaller det en egoistisk handling, her er det snakk om mennesker i en forferdelig tilstand. Jeg synes så veldig synd på folk som har det så bunnløst vondt!

  • Like 16
Skrevet
Å ta livet av seg krever et voldsomt mot. Du kan være så bestemt som helst og du kan ønske det så intenst som bare det, likevel er det mekanismer som hindrer deg. Og jeg reagerer litt på at du kaller det en egoistisk handling, her er det snakk om mennesker i en forferdelig tilstand. Jeg synes så uendelig synd på folk som har det så bunnløst vondt!

Men det blir fort egoistisk det de gjør... Jeg tenker på de tilfellene hvor det hoppes forran tog eller trailere. Tenk på de som sitter forran og kjører dette fremkomstmiddelet.. At de skal leve med det synet resten av livet.. de må leve med skyldfølelsen. Og dette er helt uskyldige mennesker som bare gjør jobben sin.

Ikke bland uskyldige ofre inn i din egen tragedie. (Ikke missforstå nå, for man bør jo søke hjelp og få støtte til å komme seg på beina, men har du kommet så langt trenger man ikke gi så f... at man ikke tenker på andre).

  • Like 3
Skrevet
Å ta livet av seg krever et voldsomt mot. Du kan være så bestemt som helst og du kan ønske det så intenst som bare det, likevel er det mekanismer som hindrer deg. Og jeg reagerer litt på at du kaller det en egoistisk handling, her er det snakk om mennesker i en forferdelig tilstand. Jeg synes så veldig synd på folk som har det så bunnløst vondt!

Jeg har mennesker nært meg som er kronisk suicidale, jeg velger mine ord på mine erfaringer og står for det jeg sier :) Ikke tro jeg ikke synes synd på dem, men det er lov å si i fra når man synes noens framgangsmåte er med skylapper på.

Skrevet
Men det blir fort egoistisk det de gjør... Jeg tenker på de tilfellene hvor det hoppes forran tog eller trailere. Tenk på de som sitter forran og kjører dette fremkomstmiddelet.. At de skal leve med det synet resten av livet.. de må leve med skyldfølelsen. Og dette er helt uskyldige mennesker som bare gjør jobben sin.

Ikke bland uskyldige ofre inn i din egen tragedie. (Ikke missforstå nå, for man bør jo søke hjelp og få støtte til å komme seg på beina, men har du kommet så langt trenger man ikke gi så f... at man ikke tenker på andre).

Ja, for å tenke på andre er selvsagt det første du gjør når du er så vanvittig fortvila og ødelagt inni deg at du ikke ønsker å leve? Jeeezeee...

  • Like 15
Skrevet
For øvrig har jeg det siste året fått mange venner i USA, og jeg kjenner jeg er glad jeg har et norsk helsevesen å lene meg på, jeg. Jeg hadde aldri blitt gitt de mulighetene jeg har fått her, der borte.

Tja, men så var det jo dette med at vi har ganske mye penger på bok... Og med tanke på at vi har råd til å sende et par hundre millioner med han godeste Bill Clinton ut av landet, et par hundre millioner ned til Afghanistan, noen milliarder til regjeringer i Brasil for regnskog osv, investere titalls milliarder i eiendom i Amerika, i militære bedrifter - så er det jo rart at man ikke har 2-3 millioner til lokale helseforetak i eget land... :) Særlig sånne helseforetak som stopper folk fra å ta livet av seg.

Skrevet
Ja, for å tenke på andre er selvsagt det første du gjør når du er så vanvittig fortvila og ødelagt inni deg at du ikke ønsker å leve? Jeeezeee...

Nei, men det er likevel en egoistisk handling å utsette andre for det. Selv hvordan du tenker (eller ikke tenker).

Skrevet
Ja, for å tenke på andre er selvsagt det første du gjør når du er så vanvittig fortvila og ødelagt inni deg at du ikke ønsker å leve? Jeeezeee...

Snudd andre veien; er det du nevner ei god unnskyldning om du er så hinsides forbanna at du ikke ønsker noen andre skal leve, slik at du tar livet av dem? Rane en bank? Banke et dyr? Banke kone og barn? Eller er det kun når man har kommet til "ende eget liv" at det er lov å være tankeløs?

Skrevet
Snudd andre veien; er det du nevner ei god unnskyldning om du er så hinsides forbanna at du ikke ønsker noen andre skal leve, slik at du tar livet av dem? Rane en bank? Banke et dyr? Banke kone og barn? Eller er det kun når man har kommet til "ende eget liv" at det er lov å være tankeløs?

Er du så kørka at du ikke ser forskjellen, så er det jo direkte synd på deg...

  • Like 8
Skrevet

Hvis man skal ta sitt eget liv kan man gjøre det på en måte som gjør at andre ikke tar det, hvis jeg hadde fått en person i bilruta så hadde jeg vært ødelagt for livet.

  • Like 5
Skrevet
Er du så kørka at du ikke ser forskjellen, så er det jo direkte synd på deg...

Unnskyld, men hæ?

Skrevet
Nei, men det er likevel en egoistisk handling å utsette andre for det. Selv hvordan du tenker (eller ikke tenker).

Jeg er enig med Monica

Aner ikke hvordan det er så være fortvilet at man vil ta sitt eget liv, men å ødelegget liv/ta livet fra andre mennesker er ikke spesielt pent det heller (type kjøre mot andre biler, hoppe fra tog osv). Men utgangspunktet er jo mennesker noen egoistiske vesner.

Synes synd på barn som kommer hjem og finner sine foreldre hengt etc

Det er ikke pent gjort uansett hvordan vrir og vender på det.

  • Like 1
Skrevet

Snudd andre veien; er det du nevner ei god unnskyldning om du er så hinsides forbanna at du ikke ønsker noen andre skal leve, slik at du tar livet av dem? Rane en bank? Banke et dyr? Banke kone og barn? Eller er det kun når man har kommet til "ende eget liv" at det er lov å være tankeløs?

De fleste har en ganske så ukrysselig grense på å skade seg selv og andre ;)

Tankeløs er forsåvidt aldri "greit", men nå er vi jo lagd sånn at det skjer iblant (hvor mange her er fullstendig rasjonelle og altruistiske når de er stormende nyforelska egentlig?). Aktivt suicidale er svært lite rasjonelle, og de som velger å ikke blande inn andre gjør det nok neppe for å være greie, men man velger den metoden som er tilgjengelig. Joda, suicid er egoistisk så det monner, men igjen har vi dette med rasjonellt og irrasjonellt. Det er ikke en unnskyldning, men en forståelsesmodell og en forklaring.

  • Like 8
Skrevet
De fleste har en ganske så ukrysselig grense på å skade seg selv og andre ;)

Tankeløs er forsåvidt aldri "greit", men nå er vi jo lagd sånn at det skjer iblant (hvor mange her er fullstendig rasjonelle og altruistiske når de er stormende nyforelska egentlig?). Aktivt suicidale er svært lite rasjonelle, og de som velger å ikke blande inn andre gjør det nok neppe for å være greie, men man velger den metoden som er tilgjengelig. Joda, suicid er egoistisk så det monner, men igjen har vi dette med rasjonellt og irrasjonellt. Det er ikke en unnskyldning, men en forståelsesmodell og en forklaring.

Jo, men det paradoksale er jo nettopp at man SKADER andre gjennom å f.eks hive seg foran en bil, eller forhindre sykebiler fra å komme seg til sykehus (blokkere bruer) o.l. Så det er nå litt ymse hvor og når rasjonaliteten kicker inn.

Jeg er veldig klar over personlighetsforandringene, det er som natt og dag med ett av menneskene nær meg som er kronisk suicidal. Du hører det på stemmen først og framst, på tilstedeværelsen til mennesket - og på forklaringa etterpå. "Det er en ondskap inni meg som tar over, har ingen kontroll". Personlig tror jeg endel av brohopperene er av de som ønsker oppmerksomhet. Og da snakker jeg ikke om standard rosa-blogger oppmerksomhet, men mennesker som ikke merker sin egen underbevissthet søke etter oppmerksomhet. Det blir et livsmål, mer enn "bare en følelse", og man misser tegnene. En annen person jeg kjenner er helt ignorant til dens oppmerksomhetsbehov. Helt "uskyldig", selv om de suicidale forsøkene utelukkende skjer på oppmerksomhetssøkende måter.

Her er jo medisinering ****** viktig, og det gjør meg vondt at den avdelinga på UNN skal legges ned - for de har vært særdeles viktige for dosering og justering.

Skrevet

Jo, men det paradoksale er jo nettopp at man SKADER andre gjennom å f.eks hive seg foran en bil, eller forhindre sykebiler fra å komme seg til sykehus (blokkere bruer) o.l. Så det er nå litt ymse hvor og når rasjonaliteten kicker inn.

Jeg er veldig klar over personlighetsforandringene, det er som natt og dag med ett av menneskene nær meg som er kronisk suicidal. Du hører det på stemmen først og framst, på tilstedeværelsen til mennesket - og på forklaringa etterpå. "Det er en ondskap inni meg som tar over, har ingen kontroll". Personlig tror jeg endel av brohopperene er av de som ønsker oppmerksomhet. Og da snakker jeg ikke om standard rosa-blogger oppmerksomhet, men mennesker som ikke merker sin egen underbevissthet søke etter oppmerksomhet. Det blir et livsmål, mer enn "bare en følelse", og man misser tegnene. En annen person jeg kjenner er helt ignorant til dens oppmerksomhetsbehov. Helt "uskyldig", selv om de suicidale forsøkene utelukkende skjer på oppmerksomhetssøkende måter.

Her er jo medisinering ****** viktig, og det gjør meg vondt at den avdelinga på UNN skal legges ned - for de har vært særdeles viktige for dosering og justering.

Nå må jeg hoppe inn og si at MER enn medisinering er viktig (selv om jeg tror du vet det), og det håper jeg de har bedrevet på UNN ;) Særlig siden mange av de vanligste psykofarmaka vi bruker øker selvmordsfaren signifikant, særlig hos tenåringer og unge voksne (som er jo der vi oftest har suicid om jeg ikke husker feil), fordi de blant annet øker impulsiviteten. Impulsive suicide er det farligste.

Resten av diskusjonen blander jeg meg ut av, både som fagperson og privatperson.

Skrevet

Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du vekte i dem da du tok ditt siste valg. Det er egoistisk overfor alle de andre menneskene som blir dratt med i det logistiske dragsuget i området der du valgte å ende det hele, og det er egoistisk overfor dem som kanskje kjører deg ned med arbeidsverktøyet sitt og som resten av livet sitt vil slite med synet av deg idet du hopper foran dem, i tillegg til skyldfølelsen for at de ikke klarte å stoppe i tide.

Men forhåpentligvis vil dine etterlatte etterhvert klare å tenke på det fine dere delte. Klare å slippe tanken på at det var noe de kunne gjort, klare å slippe sinnet over at du etterlot dem med denne svarte, vonde svulsten av dårlig samvittighet, sinne og savn, i vissheten om at du valgte det du gjorde fordi verden var for vanskelig og det var ingen som kunne hjelpe deg, og at du kanskje valgte som du gjorde av egen oppfattelse av uselviskhet og nestekjærlighet, fordi du visste hva slags byrde du la dine kjære til brystet. Forhåpentligvis vil de som blir sittende i kø der du hoppet foran et vogntog, heller holde den de deler bil med i hånda i takknemlighet over at de har hverandre og ikke føler seg så aleine som du må ha gjort, heller enn å se på klokka eller føle pulsen stige. Hun som kjørte deg ned med traileren sin vil forhåpentligvis få kyndig traumehjelp og et apparat rundt seg for å komme seg raskt tilbake til hverdagen igjen.

Men dette kan en ikke forvente at et menneske hvis indre lys har slukket for lenge siden skal ta ansvar for. For det er altoppslukende å ikke makte å leve i den verden vi har fått tildelt.

  • Like 18
Skrevet
Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du vekte i dem da du tok ditt siste valg. Det er egoistisk overfor alle de andre menneskene som blir dratt med i det logistiske dragsuget i området der du valgte å ende det hele, og det er egoistisk overfor dem som kanskje kjører deg ned med arbeidsverktøyet sitt og som resten av livet sitt vil slite med synet av deg idet du hopper foran dem, i tillegg til skyldfølelsen for at de ikke klarte å stoppe i tide.

Men forhåpentligvis vil dine etterlatte etterhvert klare å tenke på det fine dere delte. Klare å slippe tanken på at det var noe de kunne gjort, klare å slippe sinnet over at du etterlot dem med denne svarte, vonde svulsten av dårlig samvittighet, sinne og savn, i vissheten om at du valgte det du gjorde fordi verden var for vanskelig og det var ingen som kunne hjelpe deg, og at du kanskje valgte som du gjorde av egen oppfattelse av uselviskhet og nestekjærlighet, fordi du visste hva slags byrde du la dine kjære til brystet. Forhåpentligvis vil de som blir sittende i kø der du hoppet foran et vogntog, heller holde den de deler bil med i hånda i takknemlighet over at de har hverandre og ikke føler seg så aleine som du må ha gjort, heller enn å se på klokka eller føle pulsen stige. Hun som kjørte deg ned med traileren sin vil forhåpentligvis få kyndig traumehjelp og et apparat rundt seg for å komme seg raskt tilbake til hverdagen igjen.

Men dette kan en ikke forvente at et menneske hvis indre lys har slukket for lenge siden skal ta ansvar for. For det er altoppslukende å ikke makte å leve i den verden vi har fått tildelt.

Bare fordi det er så godt skrevet og oppsummert og nyansert og i det hele tatt at det fortjener å bli lest. Igjen og igjen.

  • Like 2
Skrevet
Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du vekte i dem da du tok ditt siste valg. Det er egoistisk overfor alle de andre menneskene som blir dratt med i det logistiske dragsuget i området der du valgte å ende det hele, og det er egoistisk overfor dem som kanskje kjører deg ned med arbeidsverktøyet sitt og som resten av livet sitt vil slite med synet av deg idet du hopper foran dem, i tillegg til skyldfølelsen for at de ikke klarte å stoppe i tide.

Men forhåpentligvis vil dine etterlatte etterhvert klare å tenke på det fine dere delte. Klare å slippe tanken på at det var noe de kunne gjort, klare å slippe sinnet over at du etterlot dem med denne svarte, vonde svulsten av dårlig samvittighet, sinne og savn, i vissheten om at du valgte det du gjorde fordi verden var for vanskelig og det var ingen som kunne hjelpe deg, og at du kanskje valgte som du gjorde av egen oppfattelse av uselviskhet og nestekjærlighet, fordi du visste hva slags byrde du la dine kjære til brystet. Forhåpentligvis vil de som blir sittende i kø der du hoppet foran et vogntog, heller holde den de deler bil med i hånda i takknemlighet over at de har hverandre og ikke føler seg så aleine som du må ha gjort, heller enn å se på klokka eller føle pulsen stige. Hun som kjørte deg ned med traileren sin vil forhåpentligvis få kyndig traumehjelp og et apparat rundt seg for å komme seg raskt tilbake til hverdagen igjen.

Men dette kan en ikke forvente at et menneske hvis indre lys har slukket for lenge siden skal ta ansvar for. For det er altoppslukende å ikke makte å leve i den verden vi har fått tildelt.

Blander meg litt inn igjen. Takk :)

Skrevet
Tenker ikke lengre at det var en egoistisk handling.... Hun hadde det vondt og tungt, og at hun valgte å gjøre ting på den måten er vanskelig å fatte, men tenk så mørkt og tomt det må være for at man skal kunne gjøre en slik handling.

:console:

Skrevet
Tja, men så var det jo dette med at vi har ganske mye penger på bok... Og med tanke på at vi har råd til å sende et par hundre millioner med han godeste Bill Clinton ut av landet, et par hundre millioner ned til Afghanistan, noen milliarder til regjeringer i Brasil for regnskog osv, investere titalls milliarder i eiendom i Amerika, i militære bedrifter - så er det jo rart at man ikke har 2-3 millioner til lokale helseforetak i eget land... :) Særlig sånne helseforetak som stopper folk fra å ta livet av seg.

OK, jeg har tydeligvis flere tanker i hodet samtidig enn det du har.

Men om det er noen trøst, så er det ikke bare UNN som lider. Jeg ventet i ni måneder på å få ny behandler, fordi den jeg gikk til gikk av med pensjon. I min naivitet trodde jeg at jeg hadde en viss prioritet, siden jeg var midt i et behandlingsopplegg og det var vedtatt at jeg trengte det. Men den gang ei, det som skjedde var ingenting, fordi ingen lenger hadde noe ansvar for meg, og jeg havnet bakerst i køene. Fastlegen sa rett ut til meg at jeg bodde i feil kommune for å ha disse plagene, fordi det var henimot umulig å få hjelp her - vi spøkte om at jeg skulle flytte igjen. Men så fant vi en behandler i Oslo jeg kunne gå til, så nå kjører jeg 12 mil i uka for å få den hjelpen jeg trenger.

Og jeg vet at 12 mil omtrent er like langt som dere spytter nordpå (jeg har bodd i Tromsø, så jeg vet hvor variable avstander er). Men hele det psykiatriske helsevesenet i Norge som helhet sliter, så om du nå først skal tenke så forferdelig stort og trekke inn både Afghanistan, Brasil og Bill Clinton i denne diskusjon - så ville ditt engasjement vært mer beundringsverdig om du kunne klare å tenke nasjonalt framfor lokalt.

Og i et nasjonalt, gjennomsnittlig perspektiv har vi et vesentlig bedre helsetilbud enn de jeg kjenner i for eksempel USA får. Heck, jeg kjenner ei svensk jente som ikke har fått noen oppfølging og holder seg fast i en stol i håp om at det skal gå over (og det gjør ikke det).

Skrevet
*klippe vekk vakre ord*

Men dette kan en ikke forvente at et menneske hvis indre lys har slukket for lenge siden skal ta ansvar for. For det er altoppslukende å ikke makte å leve i den verden vi har fått tildelt.

Men er det indre lyset kun livsgnisten, eller er det mer? Hva med de som utfører det folk flest kaller uforståelige og grusomme handlinger? De fordømmes, hates og rasjonaliseres alle veier (de er tross alt voksne opplyste mennesker...) og vil aldri få den sympatien vi forventes å føle for selvdrepere, uansett om de gjør det på egen hånd eller ved andres.

  • Like 1
Skrevet

Nå er det jo en gang slik, at de som virkelig ønsker å ta livet sitt, både gjennomfører det, og blir ofte aldri funnet. Egoistisk vil kanskje mange si, men er det en ting som er sikkert så er det det at man ikke kan leve livet sitt gjennom eller av hensyn til andre. Å hive seg foran en bil er jo kanskje ikke helt heldig, men på den annen side, så er kanskje ikke disse menneskene som gjør det, helt klare heller - nettopp fordi, det ikke er noen garanti for at man dør i et sammenstøt med en bil. De som virkelig ønsker å gjøre ende på livet sitt, de pleier som oftest å ha en "skuddsikker" plan. Å kaste seg foran biler og tog, er ofte noe folk gjør mer spontant og i desperasjonens øyeblikk.

Skrevet

Om man tenker på definisjonen av egoisme, så er selvmord egoistisk. For man setter seg selv og sine behov foran alle andre. Men den egoismen går faktisk begge veier. Det er mange grunner til selvmord, og noen er nok litt mer planlagt enn andre (som kan virke som en nærmest impulshandling).

Nå synes jeg at folk skal bestemme selv over sitt egent liv, og jeg er også tilhenger av å legalisere assistert selvmord og/eller aktiv dødshjelp. Det er mitt liv, og jeg er i den fulle rett til å bestemme når jeg evt vil avslutte det. For min egen del, så kommer jeg til å gjøre det om jeg vet at jeg blir en grønnsak, eller før jeg råtner bort på et gamlehjem.

Så jeg vet ikke hvem jeg synes er det mest egoistiske parten bestandig. Den som tar livet sitt, eller den som sitter og hyler opp om "Hva med mine følelser" når man mister et menneske man har i omgangkretsen sin. Mange av de som hyler opp, var antakelig ikke til stede i livet til vedkommende som slet heller. Er ikke det også egoistisk? Å mene at folk skal slite i livet sitt, slik at man selv blir skånet fra den påkjenningen av at de tok sitt egent liv?

Nå er jeg ikke "tilhenger" av å hoppe ut foran tog, fronte i lastebiler og slike ting. Men jeg trur nok ikke alle tenker rasjonelt da. De bryr seg ikke om folk ikke rekker flyet sitt, eller at det blir stopp i trafikken. Men det blir litt sånn "drit i at han hadde det helt forjævlig, JEG derimot rakk ikke flyet mitt".

  • Like 7
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...