Hvordan hadde du taklet det om en av dine nærmeste "kom ut av skapet"?

[Malamuten]

Om noen nær meg, enten det er venner eller familie, har stått frem som homofil/lesbisk, så hadde det vært helt greit, det hadde ikke påvirket meg eller forholdet vårt, og jeg ville selvfølgelig stilt opp og hjulpet vedkommende gjennom det. Om noen hadde stått frem som transkjønnet så hadde jeg nok hadd større problem med det, men bare fordi det hadde vært litt merkelig og venne seg på tanken. Det ville ikke falt meg inn og trekke meg unna eller ikke støtte dem gjennom det.

[Betty]

Jeg vet jeg hadde håndtert det helt fint, og støttet vedkommende. Vel, med mindre det hadde vært TJ da. Da må jeg innrømme jeg hadde fått litt problemer. Ikke på grunn av legningen i seg selv, men av totalt egoistiske årsaker. Men om det skulle ha skjedd håper jeg at jeg hadde kommet over det rimelig kjapt og kunnet støtte han, det hadde jo egentlig vært verre for han. Han er jo tross alt mer enn bare kjæresten min, han er jo en av mine aller beste venner og hadde fortjent støtte og forståelse. Det er jo ikke et valg liksom.

[Guest 2ne]

Jeg kjenner jeg reagerer litt på disse uttalelsene om at dere ikke kan vite, ikke være 100% sikre på hvordan dere hadde reagert om noen av deres nære og kjære hadde valgt å dele en sånn ting.

Har man et nestekjærlig og empatisk menneskesyn, burde det være et reint prinsipielt ståsted at andre former for kjærlighet, samliv og fysisk framtoning er greit. Dersom du kjenner at det butter litt imot idet du blir konfrontert med dette, så BITER DU DET I DEG av respekt for den andre som faktisk viser deg den tilliten å dele dette med deg. Empati og respekt for andre er visst oppskrytt...

At man ikke veit hvordan man reagerer når noen kommer ut av skapet som homofil eller transkjønnet, betyr ikke at man ikke vil ha nestekjærlighet og empati, eller vil respektere dette mennesket, eller at man ikke klarer å "bite det i seg".

[Mari]

Kanskje jeg tenker i feil baner her, men, om man nå vil og skal ha homofili til å være naturlig og ingen skal henge seg oppi det, hvorfor da denne stadige eksponeringen? Er det fordi at om man får det opp i fleisen nok ganger så registrerer man det ikke lenger, slik som røykere som totalt blokkerer skriften på røykpakka som sier at røyking dreper?

Jeg vet det fortsatt er mange som ikke aksepterer homofili, men, for meg så blir det litt feil vei å gå å stadig påpeke at man er homse eller lesbe. Men, det er fordi jeg er hetrofil, så vidt jeg vet. Så jeg vet jo ikke, er det lettere for de med homofil legning å akseptere seg selv, fortelle til andre (venner, familie osv) når en kjendis er på forsiden av Se og Hør og informerer om at han/hun er homofil? Jeg spør, fordi jeg lurer.

Selvsagt er det viktig med eksponering for å få en bred sosial aksept! Det er helt essensielt! Disse som tør å gå foran med sin legning er menneskene som er grunnen til at vi har en rettferdig ekteskapslov, de er forgjengerne som har skapt den enda voksende sosiale aksepten, det er de som er grunnen til at du er ok med homofili og ikke har latt dine forfedres fordommer gå i arv.

Vi snakker om en gruppe mennesker, en minoritet som har blitt forskjellsbehandlet, undertrykt, sykeliggjort, ja, you name it, gjennom hele historien, over hele verden. Det er enkeltmennesker som har måttet leve med en stor del av seg skjult, på grunn av skam, på grunn av omstendigheter, pga liten toleranse fra omverdenen, pga av uendelige mange og personlige grunner.

Er det rart at når man endelig tør å omfavne denne delen av seg selv så ønsker man å rope det fra taket? Man er stolt, og det skal man for pokker få lov til å være, nettopp fordi det fortsatt krever guts å komme ut i Norge i dag. Det er en enorm befrielse å komme ut av skapet, å kreve aksept fra andre og ikke minst fullt og helt akseptere seg selv.

Det er ingen andre enn den enkelte som skal få lov til å bestemme hvor stor del ens legning skal få ta i deres eget liv, man skal ikke behøve å bli presset inn i noe som helst. So what om det føkker med komfortsonen din, det er faktisk ikke noe annet enn ditt problem.

Du vet ikke hva det menneske har gått gjennom for å komme dit. Du vet ikke hvilke offer som er blitt gjort, hvilke indre prosesser. Du har ikke snøring. Så la nå dette mennesket få lov til å være homo akkurat så mye som h*n vil, så kan du være så mye eller lite hetero som du vil. Det er egentlig så enkelt.

Den der "det er greit å være homo, men ikke sleng opp i trynet mitt" er fordommer pakket inn som toleranse. Own it.

Det sagt, jeg har aldri opplevd at noen har kommet til meg og introdusert seg med kjønn og legning i samme setning. Men om jeg hadde opplevd det? So freaking what? Good for you! sier man da. Og om man ikke klarer å mene det idet man sier det, så bør det være et signal om at man har litt å jobbe med inne i seg selv.

edit: All yous general! Det er ikke ment spesifikt til deg, Justisia, men til alle som går rundt og tenker "du kan være homo, men ikke sååå homo". Det er helt utrolig utbredt!

[13de]

Selvsagt er det viktig med eksponering for å få en bred sosial aksept! Det er helt essensielt! Disse som tør å gå foran med sin legning er menneskene som er grunnen til at vi har en rettferdig ekteskapslov, de er forgjengerne som har skapt den enda voksende sosiale aksepten, det er de som er grunnen til at du er ok med homofili og ikke har latt dine forfedres fordommer gå i arv.

Vi snakker om en gruppe mennesker, en minoritet som har blitt forskjellsbehandlet, undertrykt, sykeliggjort, ja, you name it, gjennom hele historien, over hele verden. Det er enkeltmennesker som har måttet leve med en stor del av seg skjult, på grunn av skam, på grunn av omstendigheter, pga liten toleranse fra omverdenen, pga av uendelige mange og personlige grunner.

Er det rart at når man endelig tør å omfavne denne delen av seg selv så ønsker man å rope det fra taket? Man er stolt, og det skal man for pokker få lov til å være, nettopp fordi det fortsatt krever guts å komme ut i Norge i dag. Det er en enorm befrielse å komme ut av skapet, å kreve aksept fra andre og ikke minst fullt og helt akseptere seg selv.

Det er ingen andre enn den enkelte som skal få lov til å bestemme hvor stor del ens legning skal få ta i deres eget liv, man skal ikke behøve å bli presset inn i noe som helst. So what om det føkker med komfortsonen din, det er faktisk ikke noe annet enn ditt problem.

Du vet ikke hva det menneske har gått gjennom for å komme dit. Du vet ikke hvilke offer som er blitt gjort, hvilke indre prosesser. Du har ikke snøring. Så la nå dette mennesket få lov til å være homo akkurat så mye som h*n vil, så kan du være så mye eller lite hetero som du vil. Det er egentlig så enkelt.

Den der "det er greit å være homo, men ikke sleng opp i trynet mitt" er fordommer pakket inn som toleranse. Own it.

Det sagt, jeg har aldri opplevd at noen har kommet til meg og introdusert seg med kjønn og legning i samme setning. Men om jeg hadde opplevd det? So freaking what? Good for you! sier man da. Og om man ikke klarer å mene det idet man sier det, så bør det være et signal om at man har litt å jobbe med inne i seg selv.

Veldig enig i deg av mye du skriver. Måten jeg forstod vedkommende var at man noen ganger føler at mange gjør så stort nummer av ens legning. Tradisjonelt har dette vært heterofile på vegne av homofile. Det har jeg alltid synes var merkelig og unatulig at det skal spille så stor rolle hvem man elsker og at det har tidvis vært mye fokus på dette og hvisking i kroker etc. Dermed synes jeg det er merkelig med at noen gjør et stort nummer av det selv også, men det er jo selvfølgelig ikke sånn at jeg vil forhindre noen i det, bare synes det er litt latterlig i og med for meg ser jeg ikke på et menneske på en annen måte pga av legning.

Jeg kan noen ganger være litt naiv, er det lov å si det?

Edit: glemte et ord...

Endret 8. Februar 2013 av 13de

[Justisia]

Takk for ditt innspill her Mari. Og jeg forstår hva du skriver og mener.

For meg er det ikke noe problem om folk (ja, det er et par som har gjort det ovenfor meg) presenterer seg og slenger på at de er homofile. Jeg svarer med mitt navn og at jeg er hetro. No big deal sånn sett. Jeg bare lurte rett og slett, på hvorfor de valgte gjøre det sånn. Men, ut i fra det du skriver så forstår jeg jo at det er en big deal for dem, selv om det ikke er det for meg, jeg er hetro og det er jo i "alles" øyne helt normalt.

Du har også helt rett at jeg ikke vet noe om hva disse har vært gjennom, men, det kan være jeg tar feil her, for jeg føler du angriper meg her fordi jeg stilte et spørmål som jeg faktisk lurte på. Det kan være jeg har formulert meg totalt uforståelig også, siden du hele tiden fokuserer på at det er JEG som har et problem her, og om dette skal være gjengs reaksjon rettet mot folk som har spørsmål rundt homofili, så er det kanskje ikke så rart at enkelte får fordommer?

Tusen takk 13de, det var nettopp det jeg lurte på. Og, vel, for meg virker det som at de som må "skryte" av det til stadighet kanskje ikke er så komfortable med seg selv og den man er.

[Mailin]

Jeg gjør ingen forskjell på om folk er homofile, bifile, transseksuelle eller hetrofile. Jeg støtter alle like mye, og "bryr" meg egentlig rett så lite over hva det heter. Alle er like normale for meg.

[Mari]

Veldig enig i deg av mye du skriver. Måten jeg forstod vedkommende var at man noen ganger føler at mange gjør så stort nummer av ens legning. Tradisjonelt har dette vært heterofile på vegne av homofile. Det har jeg alltid synes var merkelig og unatulig at det skal spille så stor rolle hvem man elsker og at det har tidvis vært mye fokus på dette og hvisking i kroker etc. Dermed synes jeg det er merkelig med at noen gjør et stort nummer av det selv også, men det er jo selvfølgelig ikke sånn at jeg vil forhindre noen i det, bare synes det er litt latterlig i og med for meg ser jeg ikke på et menneske på en annen måte pga av legning.

Ikke bruk ord som latterlig når du snakker om ting som er viktig for folk og som er med å skape deres identitet. Det er uheldig.

At det er helt naturlig for deg er en ting, men husk at det er fortsatt et skjellsord å kalle noen homo. Husk at det var ulovlig for menn å ha sex med hverandre for bare førti år siden. Husk at mange unge homofile fortsett velger å ta livet av seg heller enn å leve et liv som homofil.

Vi har kommet langt, men vi er pokker ikke i mål enda. Fordommene florerer, lovverket er fint i teorien, men i praksis er det noe annet. Det er noe annet å komme ut som homo enn å være hetero, og det er helt greit å bære homoflagget med stolthet og iver. For mange er det en ganske stor del av deres identitet rett og slett.

Jeg kan noen ganger være litt naiv, er det lov å si det?

Klart det.

[Raksha]

Jeg kjenner jeg reagerer litt på disse uttalelsene om at dere ikke kan vite, ikke være 100% sikre på hvordan dere hadde reagert om noen av deres nære og kjære hadde valgt å dele en sånn ting.

Har man et nestekjærlig og empatisk menneskesyn, burde det være et reint prinsipielt ståsted at andre former for kjærlighet, samliv og fysisk framtoning er greit. Dersom du kjenner at det butter litt imot idet du blir konfrontert med dette, så BITER DU DET I DEG av respekt for den andre som faktisk viser deg den tilliten å dele dette med deg. Empati og respekt for andre er visst oppskrytt...

Man kan da være empatisk og like glad i mennesket selv om man kanskje får en annen førstereaksjon enn det man tror? Selv om man ikke vet helt sikkert hvordan man reagerer så betyr jo ikke det at man stenger personen ute av sitt liv pga legning. Men jeg ser for meg at endel forventninger KAN bli knust. Det er mange følelser involvert, alt fra at man føler seg sviktet fordi personen ikke har fortalt det lenge før, at man ikke er den første til å få vite, skuffet over seg selv for at man ikke "så det komme" osv. til en mer eller mindre rasjonell sorg over at eventuelle barnebarn blir (kan bli) utelukket. Har man ikke lov til å reagere på ting? Selv om det er en stor avgjørelse å stå frem med slikt (og jeg er helt enig i at det er trist at man i 2013 faktisk fremdeles anser det som en stor avgjørelse - men det er nå engang slik) så kan det faktisk komme som en stor overraskelse på den som blir fortalt det.

Seriøst! HVOR viser folk i denne tråden at empati og respekt for andre er oppskrytt? Bare fordi man ikke er 100% sikker på hvordan man reagerer?

[simira]

Jeg skal selvsagt ikke diskutere på erfaringene dine, men du snakker da om to LGBT mennesker som du har opplevd som påtrengende i sin seksualitet. Hvor mange LGBT mennesker tror du at du har møtt som du aldri oppfattet som påtrengende - unge som gamle - kanskje fordi du rett og slett aldri visste at de var LGBT?

LGBT blir ikke representert via Homoparaden, det er en gruppe som er akkurat like mangfoldig som de heterofile. Hverken mer eller mindre.

Jeg synes det er bra at du deltar i tråden forresten, du står jo litt alene av de deltakende, det er viktig å tørre å stille spørsmåltegn med egne meninger. Derfor har jeg lyst til å spørre deg, hvorfor hadde du syntes det var (mer) ubehagelig om en bekjent hadde hatt følelser for deg om de var av samme kjønn?

Men for å snu på det, hvilken bås tror du oftest blir utsatt for å bli pushet eller stalket når det kommer til seksualitet. Heterofile fra homofile, eller homofile fra heterofile og fra hele samfunnsoppbygningen vår?

Da virker det jo heller som du har problemer med folk som oppfører seg plagsomt og påtrengende, og det har jo ikke noe med legning å gjøre, det har med å akseptere andres grenser og intimsoner å gjøre.

Jeg sa det var to jeg tenkte spesielt på, ikke at de var de eneste. Det er de eneste jeg har opplevd tett nok på meg selv til at det ble ubehagelig. Det er også kun homo/bifili jeg har sett dette hos i "real life", selv om det ikke er noen grunn til at det ikke kan forekomme ellers. Men det nærmeste jeg kommer der er gærne fans jeg har lest om i avisen, og dameromaner og sånt.

Det er nok også grunnen til at jeg tror jeg ville følt meg mer ukomfortabel om en venninne fortalte meg at hun var forelsket i meg, fordi jeg har opplevd forsøk på "omvendelse" på nært hold. På en annen side er det jo kanskje lettere å avvise noen med en så konkret grunn at man ikke er tiltrukket av deres kjønn på generell basis. Jeg vet jamen ikke jeg. Dette ble mye hypoteser, og all den tid jeg er lykkelig gift skal det mye til for at det blir prøvet ut noen gang.

Angående pushing og stalking etc.... igjen er det vanskelig å snakke ut fra noe annet enn min egen erfaring. Men mitt inntrykk er at de som har en "ustandard" legning og er åpne om det er mer pushy enn heterofile. På samme måte som at det i noen miljøer er "normalt" at homser har seg med hvem som helst som er tilgjengelig, mens heterofile er forventet å være monogame (dette er IKKE min mening, men et inntrykk jeg har og som homofile venner har bekreftet eksisterer i NOEN miljøer, alle homofile jeg kjenner godt som er i forhold er totalt monogame).

[Mari]

Du har også helt rett at jeg ikke vet noe om hva disse har vært gjennom, men, det kan være jeg tar feil her, for jeg føler du angriper meg her fordi jeg stilte et spørmål som jeg faktisk lurte på. Det kan være jeg har formulert meg totalt uforståelig også, siden du hele tiden fokuserer på at det er JEG som har et problem her, og om dette skal være gjengs reaksjon rettet mot folk som har spørsmål rundt homofili, så er det kanskje ikke så rart at enkelte får fordommer?

Ja, jeg så det ble litt sånn og det beklager deg. Jeg slang på en edit rett etter jeg postet for å presisere at alle "du" er generelle. Jeg skulle ikke quotet deg, men det ble nå sånn. Det er en utbredt holdning, så jeg måtte bare ta det for meg.

[Mari]

Jeg sa det var to jeg tenkte spesielt på, ikke at de var de eneste. Det er de eneste jeg har opplevd tett nok på meg selv til at det ble ubehagelig. Det er også kun homo/bifili jeg har sett dette hos i "real life", selv om det ikke er noen grunn til at det ikke kan forekomme ellers.

Du har ikke opplevd andre pushy folk enn LGBT? Selgere? Kollegaer? Andre hundeeiere?

Det er nok også grunnen til at jeg tror jeg ville følt meg mer ukomfortabel om en venninne fortalte meg at hun var forelsket i meg, fordi jeg har opplevd forsøk på "omvendelse" på nært hold. På en annen side er det jo kanskje lettere å avvise noen med en så konkret grunn at man ikke er tiltrukket av deres kjønn på generell basis. Jeg vet jamen ikke jeg. Dette ble mye hypoteser, og all den tid jeg er lykkelig gift skal det mye til for at det blir prøvet ut noen gang.

Jeg tenker at du bærer på fordommer, Simira, det er det som danner meningene dine. Det er sunt å utfordre de.

Hva er det du mener er unaturlig med homofili? Helt spesifikt?

Angående pushing og stalking etc.... igjen er det vanskelig å snakke ut fra noe annet enn min egen erfaring. Men mitt inntrykk er at de som har en "ustandard" legning og er åpne om det er mer pushy enn heterofile. På samme måte som at det i noen miljøer er "normalt" at homser har seg med hvem som helst som er tilgjengelig, mens heterofile er forventet å være monogame (dette er IKKE min mening, men et inntrykk jeg har og som homofile venner har bekreftet eksisterer i NOEN miljøer, alle homofile jeg kjenner godt som er i forhold er totalt monogame).

Nei, dette er fordommer. Noen homser er promiskuøse, andre er det ikke. Noen heteroer er promiskuøse, andre er det ikke.

[Justisia]

Ja, jeg så det ble litt sånn og det beklager deg. Jeg slang på en edit rett etter jeg postet for å presisere at alle "du" er generelle. Jeg skulle ikke quotet deg, men det ble nå sånn. Det er en utbredt holdning, så jeg måtte bare ta det for meg.

Oki

Jeg forstår reaksjonen din. For det er lite akseptert å ikke være som alle andre (ikke bare innenfor seksuell legning), og jeg synes kanskje utviklingen for å aksepter andre som de er ikke går så veldig fort fremover ...

[Kiyomi]

Ikke for å være ufin, men det er faktisk ingen rett å bli bestemor;-)

Det er jo ikke alle som er så heldig at de kan få barn en gang. Dessuten vil jeg heller at mine eventuelle barn lever lykkelig og med noen de elsker enn at de tvinges til å leve på en løgn

Selvfølgelig er det ingen rett å bli bestemor. Derfor skrev jeg "problemet". Om han er hetro, så er jeg ikke sikret barnebarn uansett. Og om han er homo, så kan jeg jo få det likevel.

Men skulle guttungen være homofil, bifil, jente eller noe annet, så ville jeg selvfølgelig vært like glad i han uansett, det forandrer jo ikke hvem han er.

Selvsagt er det viktig med eksponering for å få en bred sosial aksept! Det er helt essensielt! Disse som tør å gå foran med sin legning er menneskene som er grunnen til at vi har en rettferdig ekteskapslov, de er forgjengerne som har skapt den enda voksende sosiale aksepten, det er de som er grunnen til at du er ok med homofili og ikke har latt dine forfedres fordommer gå i arv.

Vi snakker om en gruppe mennesker, en minoritet som har blitt forskjellsbehandlet, undertrykt, sykeliggjort, ja, you name it, gjennom hele historien, over hele verden. Det er enkeltmennesker som har måttet leve med en stor del av seg skjult, på grunn av skam, på grunn av omstendigheter, pga liten toleranse fra omverdenen, pga av uendelige mange og personlige grunner.

Er det rart at når man endelig tør å omfavne denne delen av seg selv så ønsker man å rope det fra taket? Man er stolt, og det skal man for pokker få lov til å være, nettopp fordi det fortsatt krever guts å komme ut i Norge i dag. Det er en enorm befrielse å komme ut av skapet, å kreve aksept fra andre og ikke minst fullt og helt akseptere seg selv.

Det er ingen andre enn den enkelte som skal få lov til å bestemme hvor stor del ens legning skal få ta i deres eget liv, man skal ikke behøve å bli presset inn i noe som helst. So what om det føkker med komfortsonen din, det er faktisk ikke noe annet enn ditt problem.

Du vet ikke hva det menneske har gått gjennom for å komme dit. Du vet ikke hvilke offer som er blitt gjort, hvilke indre prosesser. Du har ikke snøring. Så la nå dette mennesket få lov til å være homo akkurat så mye som h*n vil, så kan du være så mye eller lite hetero som du vil. Det er egentlig så enkelt.

Den der "det er greit å være homo, men ikke sleng opp i trynet mitt" er fordommer pakket inn som toleranse. Own it.

Det sagt, jeg har aldri opplevd at noen har kommet til meg og introdusert seg med kjønn og legning i samme setning. Men om jeg hadde opplevd det? So freaking what? Good for you! sier man da. Og om man ikke klarer å mene det idet man sier det, så bør det være et signal om at man har litt å jobbe med inne i seg selv.

edit: All yous general! Det er ikke ment spesifikt til deg, Justisia, men til alle som går rundt og tenker "du kan være homo, men ikke sååå homo". Det er helt utrolig utbredt!

Takk! Du skriver så bra at jeg får tårer i øynene.

[13de]

Ikke bruk ord som latterlig når du snakker om ting som er viktig for folk og som er med å skape deres identitet. Det er uheldig.

At det er helt naturlig for deg er en ting, men husk at det er fortsatt et skjellsord å kall noen homo. Husk at det var ulovlig for menn å ha sex med hverandre for førti år siden. Husk at mange unge homofile fortsett velger å ta livet av seg heller enn å leve et liv som homofil.

Vi har kommet langt, men vi er pokker ikke i mål enda. Fordommene florerer, lovverket er fint i teorien, men i praksis er det noe annet. Det er noe annet å komme ut som homo enn å være hetero, og det er helt greit å bære homoflagget med stolthet og iver. For mange er det en ganske stor del av deres identitet rett og slett.

Klart det.

Jeg syns det var veldig bra innlegg som jeg støtter helt opp om. Det var bare den ene setningen her som jeg ikke kunne identifisere meg med:

"Den der "det er greit å være homo, men ikke sleng opp i trynet mitt" er fordommer pakket inn som toleranse. Own it."

Grunnen til at jeg brukte latterlig er netopp fordi jeg ser på meg selv som (forholdsvis?) fordomsfri og aldri har dømt noen pga av legning i motsetning til det forholdsvis lille sted med mange fordommer som jeg kommer fra. Utviklingen har heldigvis gått rett vei siden jeg gikk på barndomsskolen. Med hånden på hjerte kan jeg ikke si jeg har fordommer mot dette, men jeg syns det fortsatt er merkelig viss en møter noen som sier det i presentasjonen, men syns det er helt naturlig viss en homofil kommer bort hilser og peker bort på en annen mann og si det er Petter, typen min f.eks.

Edit: for å unngå misforståelser; jeg vil igjen presisere at jeg ikke vil bestemme eller har noe i mot om de presenterer seg på den måten i eksempelet med navnet og så legning, syns bare det er merkelig, men "it`s a free world" så man kan si hva man vil...

Det at kjente offentlige personer står frem synes jeg er bra, men hadde håpt det skulle være unødvendig nå. Det vet jeg godt at det ikke er. Synes det var viktig at en politiker stod frem spesielt, det synes jeg var en milepæl og veldig viktig.

Jeg vet godt at det er et skjellsord, og det er synd. Håper ikke innleggene mine blir forstått som om jeg ikke tolererer og respekterer folk med andre leginger, det kunne ikke være mere feil...

Endret 8. Februar 2013 av 13de

[Hermes]

Tror ikke jeg hadde hatt noe problem med det.

[SandyEyeCandy]

At man ikke veit hvordan man reagerer når noen kommer ut av skapet som homofil eller transkjønnet, betyr ikke at man ikke vil ha nestekjærlighet og empati, eller vil respektere dette mennesket, eller at man ikke klarer å "bite det i seg".

La oss håpe det du sier stemmer.

[Mari]

Jeg syns det var veldig bra innlegg som jeg støtter helt opp om. Det var bare den ene setningen her som jeg ikke kunne identifisere meg med:

"Den der "det er greit å være homo, men ikke sleng opp i trynet mitt" er fordommer pakket inn som toleranse. Own it."

Ok, men om det ikke føkker med komfortsonen din at folk er uttalt homofile, hvorfor synes du da at det er latterlig?

Hvorfor synes du ikke at det bare er nøytralt "javel, sånn er du."? Skjønner du? Hvorfor har du i det hele tatt en grense for hvor ut av skapet det er greit å være før du reagerer?

Jeg vet godt at det er et skjellsord, og det er synd. Håper ikke innleggene mine blir forstått som om jeg ikke tolererer og respekterer folk med andre leginger, det kunne ikke være mere feil...

Nei, jeg leser deg ikke slik.

[Krelise]

Jeg bryr meg virkelig ikke om folks legning. Om mine brødre nå skulle kommet ut av skapet hadde jeg syntes det var flott at de var så trygge at de fortalte det til meg Om mine foreldre nå etter 30 års ekteskap hadde gjort det, hadde jeg blitt litt trist. Ikke pga legningen deres, men fordi det logisk nok hadde blitt skilsmisse. Men jeg hadde jo vært akkurat like glad i dem som før, og støttet de begge så klart.

Om en venninne hadde fortalt meg at hun var lesbisk hadde jeg ikke reagert noe på det, kanskje litt overasket om jeg ikke så det komme, men ikke noe mer enn det. Fint for deg, og takk for tilliten at du fortalte meg det Om hun også hadde fortalt at hun var forelsket i meg kunne det nok blitt litt kleint. Igjen, ikke pga av hennes legning, men fordi det er jo leit å måtte skuffe/såre en venn. Det hadde vært like kleint om bekjennelsen hadde kommet fra en mannlig, hetero kamerat om jeg ikke var interessert tilbake. Dessuten er jeg uansett opptatt liksom.

Jeg synes egentlig det er litt snodig med denne reaksjonen om at "herregud, enn om han/hun prøver seg på meg!" Tenker man sånn om sine hetero venner også? At alle automatisk begynner å fly etter en selv? I så fall litt innbildsk/paranoid kanskje..

[Artemis]

Okei, jeg innrømmer det, jeg vet ikke hvor godt jeg hadde taklet om en av mine foreldre etter 40 års ekteskap bestemte seg for å skille seg fordi de var forelsket i en av samme kjønn. Tror forsåvidt at det hadde vært vel så mye pga. skilsmissen som årsaken til det, men ja, det er fryktelig vanskelig å forestille seg. Men jeg hadde selvsagt vært like glad i dem uansett årsak. Hadde vært fryktelig rart om søsken også hadde kommet ut av skapet, men jeg ville støttet dem uansett. Igjen, det er vanskelig å forestille seg fordi det er bare så fjernt.

Jeg har en del homofile venner. De er åpne om det, og det er også et homofilt par i kullet mitt på universitetet. På studiet mitt er det mange homofile av en eller annen grunn. Er vel fem åpent homofile av sånn 25 menn i klassen min. Vet også om en som ikke har kommet ut av skapet.

På mitt kull er vi helt klart et overtall av jenter, og gutter er helt klart i mindretall. Statistisk sett burde man tro at det er noen lesbiske jenter på kullet mitt, men jeg vet ikke om én eneste. Er det lettere å være åpent homofil enn åpent lesbisk? Samtidig er det kanskje lettere å være lesbisk uten at folk reagerer på det? Jeg tenker at hvis man ser jenter som klenger, klemmer og holder hender så reagerer man ikke noe videre på det nødvendigvis, men hvis gutter gjør det samme så tenker man gjerne med én gang at de er homofile? Vet også om noen studievenninner av noen jeg kjenner som bodde sammen i flere år uten at noen reagerte videre over det. De var jo venner, så det var jo ikke noe å tenke over. Disse jentene hadde vært sammen i flere år uten at folk visste noe, før de fortalte at de var et par.

[13de]

Ok, men om det ikke føkker med komfortsonen din at folk er uttalt homofile, hvorfor synes du da at det er latterlig?

Hvorfor synes du ikke at det bare er nøytralt "javel, sånn er du."? Skjønner du? Hvorfor har du i det hele tatt en grense for hvor ut av skapet det er greit å være før du reagerer?

Nei, jeg leser deg ikke slik.

Jeg tror det er bare litt sånn unaturlig, men det det føkker på ingen måte komfortsonen min, absolutt ikke. Jeg er nøytral, men jeg ville syns det var en merkelig presentasjon på samme måte som om jeg ville synes det var merkelig om jeg selv ville ha sagt, "jeg heter 13de og jeg er hetero". Det ville jeg aldri ha sagt, og viss en kompis av meg som var hetero hadde jeg sett merkelig på og kanskje spurt han noe som "hvorfor sier du at du er hetero, har du noe i mot homofile, eller", en fremmed som hadde presentert seg sånn hadde jeg ikke sagt noe spesielt til bare hilst, liksom.

Mao så er det ikke det at jeg kommer ut av komfortsonen, men at jeg syns det var en uvanlig presentasjon. Man kan jo være merkelig uansett om man er hetero eller homo

[KristinR]

Hvorfor må jeg synes at det er normalt. Jeg vil ikke ha noen problemer med å godta om noen i min familie kom ut av skapet, men jeg syns det er nesten fordømmende å påsto at om man ikke føler seg 100% komfortabel med det så har man fordommer. Hvorfor? Hvis jeg hadde syntes det var unaturlig å være homofil, er det da kun fordommer som ligger bak? Det er jeg slett ikke enig i. Jeg kunne f.eks basert det på religion eller annen overbevisning.Vi vil nok aldri komme dit i samfunnet at 100% av oss skal synes slikt er naturlig. Og det tror jeg vi må akseptere. Og ikke være bastant å komme med at da har folk fordommer. Folk må få mene det er unaturlig uten å bli sett ned på mener jeg.!

[Aya]

Man kan da være empatisk og like glad i mennesket selv om man kanskje får en annen førstereaksjon enn det man tror? Selv om man ikke vet helt sikkert hvordan man reagerer så betyr jo ikke det at man stenger personen ute av sitt liv pga legning. Men jeg ser for meg at endel forventninger KAN bli knust. Det er mange følelser involvert, alt fra at man føler seg sviktet fordi personen ikke har fortalt det lenge før, at man ikke er den første til å få vite, skuffet over seg selv for at man ikke "så det komme" osv. til en mer eller mindre rasjonell sorg over at eventuelle barnebarn blir (kan bli) utelukket. Har man ikke lov til å reagere på ting? Selv om det er en stor avgjørelse å stå frem med slikt (og jeg er helt enig i at det er trist at man i 2013 faktisk fremdeles anser det som en stor avgjørelse - men det er nå engang slik) så kan det faktisk komme som en stor overraskelse på den som blir fortalt det.

Seriøst! HVOR viser folk i denne tråden at empati og respekt for andre er oppskrytt? Bare fordi man ikke er 100% sikker på hvordan man reagerer?

Altså, du har jo helt rett i dette, men litt av problemet for meg (og for andre som har opplevd dette med mennesker vi er veldig glade i, eller som har opplevd det selv) er at vi ikke opplever EN førstereaksjon, vi opplever like mange førstereaksjoner som de vi forteller det til. Og det er litt sårt og leit for mange at det hver eneste gang nesten følges opp av "oi, uffda, da må du ha blitt lei deg" eller "oi, SHIT, er det SANT? Åh, nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal reagere!". Da blir det som for meg (for å bruke meg som eksempel) er en fin og veldig positiv og gledelig ting noe som jeg til slutt kanskje kvier meg til å fortelle, fordi jeg er så lei av å måtte forholde meg til alle menneskers førstereaksjon. Og alle disse menneskene føler at de er i sin fulle rett til å reagere akkurat slik, fordi det jo "tross alt kom som en veldig stor overraskelse". Og det gjør det! Men det er ikke mottakeren av slike nyheter som er hovedpersonen i nyheten, for å si det litt kronglete. Derfor synes jeg man skal tenke nøye gjennom på forhånd hvordan man evt. ville reagert, eller jobbe litt med seg selv for å bestemme seg for et reaksjonsmønster, når man får sånne nyheter.

Ja, det er kanskje mange som har ømme tær og altfor lett lar seg såre av andres reaksjoner. Men det er nå sånn virkeligheten er for mange. Nå må jeg bare understreke at det ikke er noe stort problem for meg, for jeg er jo ikke engang den som er lesbisk/bi/transkjønnet, men jeg opplever jo stadig disse reaksjonene jeg også - jeg får også høre "stakkars deg" eller "stakkars barn" eller "det er unaturlig". Så litt kan jeg vel sette meg inn i hvordan det er å være hovedpersonen i situasjonen også.

[Raksha]

Altså, du har jo helt rett i dette, men litt av problemet for meg (og for andre som har opplevd dette med mennesker vi er veldig glade i, eller som har opplevd det selv) er at vi ikke opplever EN førstereaksjon, vi opplever like mange førstereaksjoner som de vi forteller det til. Og det er litt sårt og leit for mange at det hver eneste gang nesten følges opp av "oi, uffda, da må du ha blitt lei deg" eller "oi, SHIT, er det SANT? Åh, nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal reagere!". Da blir det som for meg (for å bruke meg som eksempel) er en fin og veldig positiv og gledelig ting noe som jeg til slutt kanskje kvier meg til å fortelle, fordi jeg er så lei av å måtte forholde meg til alle menneskers førstereaksjon. Og alle disse menneskene føler at de er i sin fulle rett til å reagere akkurat slik, fordi det jo "tross alt kom som en veldig stor overraskelse". Og det gjør det! Men det er ikke mottakeren av slike nyheter som er hovedpersonen i nyheten, for å si det litt kronglete. Derfor synes jeg man skal tenke nøye gjennom på forhånd hvordan man evt. ville reagert, eller jobbe litt med seg selv for å bestemme seg for et reaksjonsmønster, når man får sånne nyheter.

Ja, det er kanskje mange som har ømme tær og altfor lett lar seg såre av andres reaksjoner. Men det er nå sånn virkeligheten er for mange. Nå må jeg bare understreke at det ikke er noe stort problem for meg, for jeg er jo ikke engang den som er lesbisk/bi/transkjønnet, men jeg opplever jo stadig disse reaksjonene jeg også - jeg får også høre "stakkars deg" eller "stakkars barn" eller "det er unaturlig". Så litt kan jeg vel sette meg inn i hvordan det er å være hovedpersonen i situasjonen også.

Joda, men det er forskjell på om man er foreldre/søsken/barn/bestevenn av den som forteller, eller om man er lenger uti, og er man lenger ut i relasjonene så er det mer naturlig at man faktisk ikke reagerer like sterkt, med mindre man har noen fordommer man må tenke gjennom på ny. Og de fordommene bør jo holdes unna den det gjelder. Jeg tenker på de nærmeste her, ikke som det du fortalte om familien til din ekskjæreste som reagerte på at din mor er lesbisk - hva i allverden har de med det å gjøre - lurer jeg på. Hvorfor skal det være et problem for dem? De har da ingen store følelsesmessige relasjoner til din mor, osv.

Men når ting er nært - så syns jeg det er lov til å reagere og måtte ta en tenkepause, og at det faktisk er lov før man forhåpentligvis lander på "og så? det endrer jo ikke stort" og kanskje avslutter med en god klem.

[Mirai]

Har ingen nære venner eller familie som er homofil (som jeg vet om), men hadde en kollega som var det. Sånn var det jo bare? Jeg er oppdratt med et ganske åpent sinn og har aldri hatt noe imot "annerledes".

Hvis mamma og pappa kom ut av skapet? Hadde nok blitt veldig overrasket og trengt å venne meg til at noen tanker om foreldrene kanskje ikke stemmer, men de er jo fortsatt mamma og pappa, liksom.

Broren min på 17.. føler i grunn det samme, han vil alltid være broren min.