Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan hadde du taklet det om en av dine nærmeste "kom ut av skapet"?


Nirm
 Share

Recommended Posts

Jeg spør nok litt mer i retning av dine eksempler enn mine altså, sånn i praksis, jeg gikk bare tom for fornuftige formuleringer en liten stund der :P Jeg har aldri i mitt liv sagt "heite skrepper" f.eks :lol: Kanskje jeg burde begynne med det? :P

Fint innlegg! Og ja, jeg har også fått mange av de når det gjelder mamma (har hun en mann da, hva driver han med - han samboeren hennes da?), og jeg skjønner det jo på en måte - de fleste tar for gitt at en mamma er ei som har en mann liksom. Jeg er ikke noe redd for å fortelle sannheten, for jeg er stolt av mamma, men jeg har litt vondt av de som jeg snakker med må jeg innrømme. Noen blir ordentlig lei seg og tror de har trampet skikkelig i salaten, andre blir heeelt forvirret og vet ikke hva de skal si. Noen er idioter, men de finnes jo alltid og over alt. Jeg synes jeg er superheldig, jeg vet at hvis jeg hadde vært født LHBT så hadde det blitt tatt imot helt perfekt. Det skulle jo bare mangle fra mamma sin side altså, men jeg har en familie av gamle raddiser, så jeg har på følelsen at det nesten ville blitt tatt bedre imot enn at jeg er hetero :lol: Pappas kommentar da jeg som 19åring ringte og fortalte at mamma nå var lesbisk og at det var greit for meg var "ja, og hvorfor i ******* skulle det ikke vært greit???" *ler* Fine folk ^^

Ja det er det jeg også synes er værst, hvor utilpass folk blir når jeg sier "hun er 25". Og jeg blir veldig til å vise at jeg ikke tok meg nær å sånn. Og om folk unnskylder seg, så sier jeg at det er ikke nødvendig, men at dette kan gå som en tankevekker om ikke å anta :)

Høres ut som en fin familie du har altså! Herlig kommentar fra faren din da :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 209
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg jobbet på Potta i mange år, jeg er vant med å ha hele spekteret rundt meg som den naturligste ting i verden. Også transeksuelle både pre og post kjønnsskifte. Jeg er selv bifil, og med unntak av m

Jeg er transkjønnet (and proud of it. ) Eneste på sonen som jeg vet om, men ikke eneste i hundemijøet. Der noen er åpne, andre ganske skjulte. Nei, jeg trur de færreste har en sånn reaksjon, men

Jeg kjenner jeg reagerer litt på disse uttalelsene om at dere ikke kan vite, ikke være 100% sikre på hvordan dere hadde reagert om noen av deres nære og kjære hadde valgt å dele en sånn ting. Har m

Uff - nå fikk jeg helt vondt i magen av å lese Ulla Britts historie. Sånn skal ikke foreldre reagere, synes jeg. Det er jo bare vondt, det der...

Sikkert et veldig dumt spørsmål, men: Hva er/betyr LGBT?

*Puhhhh... ikke bare jeg som lurte på det* :lol:

Jeg har aldri opplevd noen som har kommet ut av skapet til meg, så vidt jeg kan huske, deres legning har liksom bare vært åpenbar, eller det har bare kommet fram som en naturlig del av en samtale, evt har jeg bare lagt to og tre sammen ut fra hva som er sagt. Som med en ny kollega av meg som jeg ikke ante noe som helst om - det var liksom bare åpenbart når hun omtalte sin samboer som hun og henne liksom *ler*, og jeg reagerte vel ikke på noen annet måte enn om hun hadde omtalt samboer som han.

Forøvrig er jeg nok ganske sikker på at jeg er et hett samtaleemne hjemme hos mine brødre - iallefall den ene av dem - for de synes nok det er veldig rart at jeg går rundt uten å ha noen kjæreste eller samboer - og de tror sikkert at jeg er lesbisk eller noe (jepp - alle voksne damer uten mannfolk er lesbisk, nemlig - jeg husker jo godt hvordan de omtalte datra til naboen der vi vokste opp - hun hadde heller ingen mann i sitt liv og da MÅTTE hun selvsagt være lesbe). As if a care :D. Mitt problem er jo bare at jeg er ikke interessert liksom :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Ulla-Britt
Veldig sårt å lese om hvordan dine nærmeste tok det ulla-britt :hug: Det er slik vi ikke vil det skal være! Og håper tiden fortsetter å endre seg i riktig rettning med tanke på dette.

Venninnen din som følte seg såret tror jeg faktisk ikke er en uvanlig reaksjon hos bestevenner/nære søsken. Brått kommer det frem noe som faktisk er en stor del av personen, selv om personen ER den samme, og man føler at man ikke kjenner personen likevel - selv om det selvsagt er tull. Som du skriver, du er jo den samme uansett, du er jo den du alltid har vært.

Uff - nå fikk jeg helt vondt i magen av å lese Ulla Britts historie. Sånn skal ikke foreldre reagere, synes jeg. Det er jo bare vondt, det der...

Nå begynner dette å bli noen år siden, og jeg hadde taklet det helt annerledes nå som 30-åring enn jeg gjorde da som en noget dramatisk 19-åring. Og for ordens skyld så er jeg veldig glad i foreldre mine, altså, selv om de reagerte verre enn jeg fryktet.

Men mange som kommer ut av skapet er ikke nødvendigvis trygge på seg selv og helt fornøyde med den de er ennå, og det er det ganske viktig å huske på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

LHBT: Lesbisk, homofil, bi og transkjønna. :) (Eller altså gay på engelsk).

Takk for oppklaringen.

Tror nok jeg hadde måtte summet meg litt om noen i familien kom ut som homofil, de slår liksom ikke ut på "radaren" som LHBT. Men når det er sakt så hadde jeg vært støttende og positiv, legning har ingenting å si for min del. :)

Har faktisk selv lurt på om jeg var Bi i oppveksten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder homofobe mannfolk. Jeg ble faktisk konfrontert med det fra eksen.... sånn siden jeg ikke ville ha han lenger og hadde fått meg en ny venninne som jeg gikk på byn med.... så måtte jo jeg ha blitt lesbisk. Ja, for sånn er verden :D vil jeg ikke ha han så vil jeg helt sikkert ikke ha noen andre mannfolk. Han hadde ikke taklet det noe særlig hvis en av guttene hadde kommet ut som homofil, for å si det sånn. Han er veldig flink til å fortelle de hvor dårlig det kommer til å gå i alle livets stadier hvis de ikke gjør akkurat som han sier.

:hug: til Ulla-Britt. det er ikke slik det skal gå når man forteller at man har funnet lykken. Foreldre sin jobb er faktisk å støtte sine barn, uansett!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt på siden, men nei, de færreste vet at de har fordommer. De aller, aller fleste rasjonaliserer sine meninger i hodet sitt og kommer fram til at de selv har rett.

Det er en grunn til at fordommer er så vanskelig å komme til livs. :(

Ja du har et poeng der, men de fleste vet om de har noe i mot det. Altså - hadde jeg ment at homofili var en sykdom, så hadde jeg visst det nå, ikke kun om min bestevenn hadde kommet og fortalt hun var lesbisk. Om du skjønner? Selv om man ikke ser selv at det kun er fordommer man har, så vet man jo hvilken instilling man har til det, så "kjent" er LHBT i dag, at det er ingen som ikke vet hva det er og har gjort seg opp en tanke eller ti om hva de syns om de ser to mannfolk som holder hender på gata.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tatt meg i å spørre brodern om "det er noe kjærlighet på gang" eller om han har noen i kikkerten enda, han er 17 og har ikke hatt kjæreste enda som jeg vet om hvertfall :P . Så han skal ikke føle seg presset i hverken den ene eller andre retningen av meg hvertfall.

Litt OT, men dette KAN oppleves som press. Press om å få seg kjæreste på en måte.

Jeg hadde aldri noen offentlig kjæreste før jeg var 19, og for mange er det veldig sent - man skal helst fortelle om alle kjærestene sine iallefall fra 14 ish.

Jeg orket nesten ikke besøke slektninger på vestlandet lenger for det var hele tiden mas om dette kjærestegreiene. Da jeg endelig fikk et så seriøst forhold at det ble noe å dele med familie så var det med en gang, når skal dere gifte dere da? Og det gjorde vi etter 9 år, så det varte en stund det maset og. :P Så da vi hadde giftet oss kan dere jo gjette hva det neste maset var.

Det er først nå de ikke har noe å mase om tror jeg. Endelig har jeg blitt normal! :lol:

Så er det dette også da:

Forøvrig er jeg nok ganske sikker på at jeg er et hett samtaleemne hjemme hos mine brødre - iallefall den ene av dem - for de synes nok det er veldig rart at jeg går rundt uten å ha noen kjæreste eller samboer - og de tror sikkert at jeg er lesbisk eller noe (jepp - alle voksne damer uten mannfolk er lesbisk, nemlig - jeg husker jo godt hvordan de omtalte datra til naboen der vi vokste opp - hun hadde heller ingen mann i sitt liv og da MÅTTE hun selvsagt være lesbe). As if a care :D. Mitt problem er jo bare at jeg er ikke interessert liksom :)

Hvis man ikke er i forhold blir det også sett på som unormalt. Jeg vet ikke om det er like sårt for heterofile at folk tror de er homofile fordi de ikke er sammen med noen, som det er for homofile å bli sett på som noe unaturlig?

Jeg klarer ikke helt å formulere meg, men håper dere skjønner hva jeg mener?

Har en tante som aldri har vært sammen med noen på de snart 30 årene jeg har levd og det har fått folk til å lure. Jeg har ikke spurt fordi jeg regner med at når hun snakker om kjekke menn, så er det der hun mener og ikke noe hun sier for å late som hun er noe annet enn det hun er, men jeg vet jo ikke.

Forøvrig så kjenner jeg en jente som er fullt godtatt i familien med kone og barn og alt, men faren hennes sin homofile bror / hennes onkel har tatt avstand fra henne? Han av alle liksom.

Edit: Måtte omformulere to ting.

Endret av Gjest
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er først nå de ikke har noe å mase om tror jeg. Endelig har jeg blitt normal! :lol:

Bare vent til babyen din begynner å nærme seg året, da blir det mas om nr 2 ;)

Det er forøvrig ingen som tror at jeg er lesbisk selv om jeg har vært singel i mange år. Jeg er bare en bitter og inneslutta mannehater, jeg :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare vent til babyen din begynner å nærme seg året, da blir det mas om nr 2 ;)

Det er forøvrig ingen som tror at jeg er lesbisk selv om jeg har vært singel i mange år. Jeg er bare en bitter og inneslutta mannehater, jeg :aww:

Å søren! :P

Du er jo kanskje reddet litt av at du har barn. Du har i det minste vært normal en gang i tiden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt OT, men dette KAN oppleves som press. Press om å få seg kjæreste på en måte.

Jeg hadde aldri noen offentlig kjæreste før jeg var 19, og for mange er det veldig sent - man skal helst fortelle om alle kjærestene sine iallefall fra 14 ish.

Det kan det sikkert om man har familie som spør om det hele tiden, men det gjør ikke jeg. To ganger i året kanskje :P Det må man ha lov til når man er storesøster ;) . Var mer noe jeg kom til å tenke på da Aya nevnte det, at jeg har sluttet å si "dame" eller "type".

Syns det er en uting å mase på folk om de ikke skal få seg kjæreste/gifte seg/ha barn eller lignende. Men, det er jo forskjell på å mase og å spørre oppriktig ut av nysgjerrighet innimellom, da. Trenger ikke bli den slitsomme tanta som ved enhver anledning må maaaaase.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samme som meg det. I tillegg til at jeg er feit så ingen vil ha meg.

Jeg jobber med det siste der :aww:

Å søren! :P

Du er jo kanskje reddet litt av at du har barn. Du har i det minste vært normal en gang i tiden?

Nei, den gangen jeg fikk barn, var jeg jo jo ung og dum som ikke tok mer utdanning og fikk meg en ordentlig jobb før jeg stifta familie, så normal tror jeg aldri jeg har vært, egentlig. Det er greit det, noen må være unormale for at andre skal være normale, på en måte :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg studerte i England hadde jeg en god kompis som var åpent homofil ... trodde jeg. Han var så tydelig homofil at ingen egentlig tenkte på det. Det var liksom ikke tema. Sjokket kom når han sto frem under avgangsutstillingen vår. Med videoinstallasjon og greier. Han hadde planlagt dette i et år og for han var det stort. Alle reagerte jo med sjokk, vi visste ikke at han var i skapet :lol: Det var litt kleint... Da visste jeg ikke hva jeg skulle si faktisk, mannen hadde jo rosa plysj rundt lighteren sin og brukte sminke, at han virkelig trodde at vi trodde han var straight var rett og slett litt vanskelig.

En annen morsom historie er fra da jeg var gravid. En tidligere kollega av meg har blitt en av mine beste kompiser. Han er åpent homofil. Vi var erteris i flere år på jobb og privaten, men har mistet litt av kontakten etter at jeg poppa og flyttet til Drammen. Anyhow, når jeg var høygravid dro vi til det nye varehuset på Vestby for å snoke og prate med de av kollegaene våre som var blitt overført. Vi møtte en vi har jobbet tett med og festet mye med når vi alle jobbet sammen. Han hadde hørt jeg var gravid og gratulerte oss begge varmt. Han var overbevist om at kompisen min var faren :lol: Det ble fort oppklart når kompis utbrøt "Nei, ÆSJ!!" :lol:

Det er ikke alltid omgivelsene har det bildet man tror de har hehe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt OT, men dette KAN oppleves som press. Press om å få seg kjæreste på en måte.

Jeg hadde aldri noen offentlig kjæreste før jeg var 19, og for mange er det veldig sent - man skal helst fortelle om alle kjærestene sine iallefall fra 14 ish.

Akkurat det der har jeg tenkt også - det er faktisk ufint å spørre om ikke folk har fått seg kjæreste, om de har noen i kikkerten og sånt, synes jeg, så jeg spør faktisk aldri om sånt. Vil folk fortelle så gjerne det, men jeg skal ikke presse det på noen :).

Hvis man ikke er i forhold blir det også sett på som unormalt. Jeg vet ikke om det er like sårt for heterofile at folk tror de er homofile fordi de ikke er sammen med noen, som det er for homofile å bli sett på som noe unaturlig?

Jeg klarer ikke helt å formulere meg, men håper dere skjønner hva jeg mener?

Jeg har i grunnen aldri reflektert over at det skal være sårt - jeg er jo bare meg og folk får nå tro hva de vil liksom :). Jeg ble vel mest bare lei av maset om at jeg måtte få meg en kar, jeg kunne jo ikke bo alene liksom? Også måtte jeg jo få barn, for jeg kom til å angre veldig når jeg ble gammel om jeg ikke hadde barn og barne barn som kunne komme på besøk... Det kan jo godt hende jeg vil savne det når jeg sitter på et eldrehjem uten at noen kommer på besøk, men den tid den sorg liksom *ler*. Jeg er heldigvis ikke avhengig av andre mennesker for å ha et godt liv :).

NÅ maser de ikke så mye lenger da - de har vel innsett at jeg er lost case :lol:.

... forresten er det kanskje noe som "ligger i linjene" :lol:. To av søstrene til min morfar bodde hele livet sammen uten at det noen gang var menn inn i bildet :D.

Har en tante som aldri har vært sammen med noen på de snart 30 årene jeg har levd og det har fått folk til å lure. Jeg har ikke spurt fordi jeg regner med at når hun snakker om kjekke menn, så er det der hun mener og ikke noe hun sier for å late som hun er noe annet enn det hun er, men jeg vet jo ikke.

Det høres litt ut som meg, det der :). Jeg synes jo åpenbart at det er enkelte menn som er kjekke og hyggelige og alt sånt (ja, tenkt det :lol:), men jeg er liksom ikke interessert i å ha dem i livet mitt :).

Det er forøvrig ingen som tror at jeg er lesbisk selv om jeg har vært singel i mange år. Jeg er bare en bitter og inneslutta mannehater, jeg :aww:

:lol:

Det kan det sikkert om man har familie som spør om det hele tiden, men det gjør ikke jeg. To ganger i året kanskje :P Det må man ha lov til når man er storesøster ;) . Var mer noe jeg kom til å tenke på da Aya nevnte det, at jeg har sluttet å si "dame" eller "type".

Jeg synes faktisk ikke du har noe med det, jeg. Enkelt og greit. Enten det er en gang i uka elle to ganger i året...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har opplevd to gode venninner som har kommet ut av skapet, og kan skrive under på at reaksjonen ikke alltid kan forutsies:p venninne nr 1;

A "jeg og C tenkte å ta oss en tur til trondheim, har du lyst på besøk?"

Jeg "ja! Gjerne! Hvem er C?:p"

A "dama mi"

Jeg "har du fått deg kjærste?! Gratulerer:D hvorfor har jeg ikke fått med meg det der? Jeg har fri hver helg i hele februar, når tenker dere å ta turen?"

De mobber meg fortsatt for reaksjonen min:p

Venninne nr 2

G "jeg må fortelle deg noe, sett deg"

Jeg "øøøhm"

G "jeg er lesbisk....(begynner raskt å forklare seg å unnskylde)"

Jeg "(avbryter bablingen hennes) hahahaha, jeg trodde du skulle fortelle meg at du var døende! Å innlede en samtale slik, betyr at man har DÅRLIGE nyheter, hahaha!"

Så fikk hun en klem, vi skravla litt om det(hun følte veldi for å forklare seg), gikk på butikken å snopa å sløva på sofan resten av kvelden:p

Hadde mamma eller pappa funnet seg en ny kjærste, hadde det vært meg totalt likgyldig hvilket kjønn det hadde vært. Jeg hadde blitt drit skuffa og kjempe lei meg. De skal aldri skilles, de skal bli skrukkete rosiner sammen de!

Hadde noen av mine søsken kommet ut av skapet, ville jeg nok reagert på samme måte som med mine venninner:p

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat det der har jeg tenkt også - det er faktisk ufint å spørre om ikke folk har fått seg kjæreste, om de har noen i kikkerten og sånt, synes jeg, så jeg spør faktisk aldri om sånt. Vil folk fortelle så gjerne det, men jeg skal ikke presse det på noen :).

Jeg synes faktisk ikke du har noe med det, jeg. Enkelt og greit. Enten det er en gang i uka elle to ganger i året...

Akkurat det er vel litt forskjellig fra situasjon til situasjon? Når jeg snakker med søstrene mine om sånt er det fordi er er oppriktig interessert i deres liv, og fordi det kan være greit å betro seg til en storesøster. Jeg spør ikke kolleger eller folk som bare er bekjente om det samme. I relasjonen jeg har til mine søsken og mine nærmeste venner hadde det vært ufint å la være å spørre og interessere seg for slikt. (Men jeg spør ikke "har ikke du fått deg kjæreste enda da?", men heller om det er noen de liker eller er betatt av - sånne ting vi snakker om ;) )

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes faktisk ikke du har noe med det, jeg. Enkelt og greit. Enten det er en gang i uka elle to ganger i året...

Det er jo kjedelig at du syns familien din er slitsomme eller plagsomme på grunn av dette emnet, men hva jeg "har noe med" i forhold til broren min er vel opp til meg og broren min? Hvis han spør hvordan det går med meg og min kjæreste så er det jo ut av samme interessen.

Sikkert forskjellige meninger og erfaringer i livet, men at det skal kategoriseres som "ufint press" å høre med brodern hvordan han har det på skolen, eller om han har vært på noe fest i det siste og møtt noen, det er jeg helt uenig i. Det er jo ikke sånn at hoveddelen av mine samtaler med han handler om at han er singel eller ikke. Det er jeg enig i at er feil.

Jeg syns det er en forskjell på å være 40 og at folk har spurt og gravd i hvert eneste familieselskap, og på å snakke med søsknene sine om ting som (hvertfall i min familie) faller HELT naturlig uten at det er noe "graving" eller press involvert. Jeg snakker med familien min på samme måte og av samme grunner som Aya.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner et par lesber, de har vært åpne om det siden jeg traff dem, i begge tilfellene så reagerte jeg ikke da de snakket om kjæresten sin og et jentenavn i samme setning. Jeg var i bryllupet til en av dem, og det er noe av det vakreste jeg har opplevd! Så vakker kjærlighet! De er virkelig ment for hverandre :ahappy:

Jeg gikk på Kristelig Gymnasium, og hver gang homofili ble diskutert i klassen var det meg mot klassen. De mente oppriktig at det var en sykdom som kunne kureres.

Men jeg mener å ha lest et sted at forskere har funnet genet for homofili? At det faktisk er i DNAet, slik at man faktisk er født sånn? :icon_confused: Kan ikke se at noen andre har tatt det opp her i tråden. Er jeg helt på jordet?

Hvis noen i familien hadde kommet ut av skapet hadde jeg blitt overrasket fordi jeg ikke hadde forutsett det, men jeg hadde blitt glad på deres vegne. Det gjelder foreldre og, for de er allerede skilt, og jeg går og håper at begge skal finne seg en ny - uansett kjønn. Jeg vil bare at de skal være lykkelige :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

En av mine beste venner kom ut av skapet for en stund siden om at han var transkjønnet. Så han ble til hun osv. Jeg tok det ganske lugnt, litt vanskelig å omstille seg på navn og omtale enda da det fortsatt er en mannskropp, men. :P Eneste forskjellen er at vi nå sitter sammen og sikler på menn. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Er det flere transkjønnete nå enn tidligere, eller er det slik at tallet er stabilt, men det er mer åpenhet rundt det? Jeg vet om ei "traktorlesbe" (ja jeg vet det er et stigmatiserende uttrykk som sikkert ikke er politisk korrekt, men som i dette tilfellet er ganske beskrivende) som opererte seg til mann, hvilket ikke var så stor forandring for de rundt, men som var et kjempesteg for vedkommende selv. Jeg anser meg selv for å ikke frekventere så mange miljøer hvor kjønn er relevant, men allikevel kjenner jeg til tre transkjønnete alle jenter->gutter. Men etter hva jeg har lest om temaet, så er det vanligere andre veien, av en eller annen grunn. Jeg syns det er fasinerende og har ingen fordommer i så måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det flere transkjønnete nå enn tidligere, eller er det slik at tallet er stabilt, men det er mer åpenhet rundt det? Jeg vet om ei "traktorlesbe" (ja jeg vet det er et stigmatiserende uttrykk som sikkert ikke er politisk korrekt, men som i dette tilfellet er ganske beskrivende) som opererte seg til mann, hvilket ikke var så stor forandring for de rundt, men som var et kjempesteg for vedkommende selv. Jeg anser meg selv for å ikke frekventere så mange miljøer hvor kjønn er relevant, men allikevel kjenner jeg til tre transkjønnete alle jenter->gutter. Men etter hva jeg har lest om temaet, så er det vanligere andre veien, av en eller annen grunn. Jeg syns det er fasinerende og har ingen fordommer i så måte.

Nå husker jeg ikke alle tall, men jeg mener at GID klinikken (de som behandler oss på Rikshospitalet) har fått en økning i folk som søker seg inn dit, men at antallet som får operasjon har vært ganske jamnt de siste årene. Men det kan ha mer med kapasiteten der inne, enn det reelle tallet. Personlig trur jeg ikke det handler nødvendigvis om at det er blitt så mange fler som har kjønnsidentitetproblemer, men at det er mer åpenhet om det, fler får vite at det finnes et tilbud og fler tør å stå fram om det også. Har truffet folk som har valgt å ikke gjøre noe, av forskjellige grunner, som er da i pensjonistalder idag.

For de som er FTM, så er steget fra den dagen du lever som jente til den dagen du lever som gutt antakelig veldig glidende. For min del eksempel, så har jeg handlet gutteklær siden jeg gikk på ungsdomskolen (annet enn en liten periode der jeg fortvilt forsøkte å passe inn som jente). Men dersom du går andre veien, så er det større forandringer utseendemessig når man "kommer ut av skapet". Men det er jo forskjell fra person til person der også.

Men dette er mine erfaringer og tanker. Det er nok veldig forskjell fra person til person all over.

Som en sa. Som har gått fra kvinne til mann. "Det er tre ting som er forskjell på å være kvinne i forhold til mann. Det er dyrere, det tar lengre tid og det er lengre kø på do.". :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke problemer med hverken det ene eller det andre, men hvis folk hadde kommet "ut" til meg, så hadde jeg nok blitt nervøs bare for å si noe feil, eller å ikke si det riktige. Det betyr ikke at jeg dømmer, men at jeg kan tenke meg at sånt noe kan være vanskelig, og at jeg ikke vil legge til byrden liksom.

Eneste jeg hadde hatt et stort problem med er om mannen min hadde kommet til meg og sagt at han var homofil (bifil hadde vært helt greit), og det er fordi jeg vil veldig gjerne ha han som min ektemann resten av mitt liv. :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så en dokumentar om kjønnskifte her om dagen ( mann uten penis) og da lærte jeg at de som skifter kjønn faktisk ikke får nytt personnummer før de kasterer seg. Dvs fjerner eggstokker eller penis. For en psyk lov. Det er på grensen til tvangssterilisering det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Så en dokumentar om kjønnskifte her om dagen ( mann uten penis) og da lærte jeg at de som skifter kjønn faktisk ikke får nytt personnummer før de kasterer seg. Dvs fjerner eggstokker eller penis. For en psyk lov. Det er på grensen til tvangssterilisering det.

?? Dette skjønte jeg ikke, så fordi de ikke får nytt personnummer før de har en ny identitet (juridisk sett) så er det tvangssterilisering?!?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med Simira, meld dere på et valpekurs om dere ikke allerede går/har gått. I tillegg har for eksempel Maren Teien en veldig fin kanal som heter Hverdagslydig+ (https://boon.tv/hundetrener-maren), der er det også en egen kanal for valpeeiere. Vet at flere har hatt god nytte av hennes forelesninger og videoer i valpeperioden. Finnes helt sikkert noen gratis alternativer også, men det har jeg ingen oversikt over. 
    • Først av alt må du slutte å la ham hilse på andre hunder på tur. Hvis ikke får du en hund som trekker i båndet i alle retninger, og stresser seg opp hver gang han ser en hund. Det er ikke alle som kan eller vil hilse, og det er heller ikke trygt. Prøv å holde dere til kjente, trygge hunder. Om du ikke kjenner så mange kanskje det er noen du møter ofte på tur, eller du kan ta kontakt med en klubb i nærheten, en turgruppe eller noe. Jokking er en typisk stressadferd i den alderen, og tegn på at han girer seg opp for mye. Avbryt lek eller hilsing så fort det er tilløp til jokking, og jobb med at han skal være rolig og ha kontakt med deg. For å få slutt på biting i føtter ville jeg først og fremst sørget for at han har nok biteleker, og avlede med dem. Når han først begynner å bite på føttene, stå helt stille og ignorere ham til han slutter. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å gå et valpekurs om du ikke har gjort det allerede. Alt dette er helt vanlig for valper i den alderen, og på et kurs vil du få hjelp til å håndtere det. Du finner også mange vanlige problemer og råd for dem i trådene under valpeprat her på forumet, så ta en titt gjennom her.
    • Kikket litt i dogweb og ser at hundene fra lundehundprosjektet ligger der sånn som alle andre, med en X på slutten reg. nummeret. Den som ble utstillingschampion var 3. generasjon, og ser tittelen ligger inne. Da skulle man jo gjerne tro at de kan ta andre championat også, og at det samme vil gjelde for cavalierprosjektet, som trossalt er ganske så ekvivalent? Det var jammen ikke lett å finne informasjon på dette! 
    • Jeg har en Dvergpuddel gutte valp som er 5 mnd. Han har siden han var ny hatt oppheng i sokker og biter og henger seg etter føttene dine så lenge d har sokker på. Hvordan få det til å slutte.    Å jokker på andre hunder under samvær ute, møtes på tur og får hilse og på alle størrelser og hunder i alle aldre. Hva gjør jeg? - helt fersk i hunde verden, ønsker kun seriøse svar😅😭
    • Er vel først fra fjerde generasjon at de potensielt kan stambokføres etter typegodkjenning?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...