Gå til innhold
Hundesonen.no

Klon bikkja di for 550 000 kr


Journalist
 Share

Recommended Posts

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det e

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det. For meg hadde det i alle fall vær

Nei, jeg føler allerede at livet er for kort til å ha alle de hundene jeg har lyst til å ha. Det er noe fantastisk å bli kjent med et nytt levende individ og man lærer noe av, og sammen med hver eneste personlighet.

Og så syntes jeg det var veldig godt sagt at man ikke kan klone sjelen. Det ville bare blitt en freaky kopi og ikke den ekte hunden.

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er et liv noe som kommer og går. Og jeg kjenner at når Chessea eller Leja dør, da er de døde. Da går livet videre, jeg må finne meg en ny hund og lære å leve med et annet individ. For meg blir det helt unaturlig å skulle ha en klone av en av hundene mine. Så uansett pris, nei det ville jeg ikke gjort. Chessea er verdens beste. Min once in a lifetime hund. Men da lever jeg heller med de gode minnene enn å finne en erstatning som ikke egetlig er Chessea.

Noe av det mest spennende med å ha hund er jo nettopp at ingen er like. Synes jeg i alle fall. Enhver hund har sine utfordringer, sine positive og negative sider. Dynamikken i det liker jeg :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På ett vis, så kunne jeg godt tenkt meg å gjøre det. Vinner jeg 42 millioner på lotto, så tror jeg jammen jeg hadde gått for det.

Bikkja mi er alt jeg vil ha. Greit at selve personligheta er et resultat av hver og en opplevelse i livet, men hun er bare så rå på alle måter. Også de måtene som er satt fra DNA'ets side. At hun fikk en liten "filleskade" som vokste seg stor, og nå har gjort at korsbånd og menisk er fjernet, det er urettferdig. Livet er alvorlig kuttet ned i lengde og hun ikke kan gjøre det hun kunne før. Jeg skulle bare ønske vi aldri dro på den turen hvor hun slo kneet i den steinen. Hele tiden leter jeg etter hund nr2, men jeg faller bestandig tilbake til at de egenskapene MIN hund har - det er de jeg vil ha. Det er mange ting jeg kunne gjort annerledes, så hadde hun sannsynligvis vært en enda bedre hund i dag. Og fått ett lengre liv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg hatt de pengene liggende i en skuff hadde jeg uten nøling gjort det, ja. På den ene hannen jeg har nå - Mac. Da hadde jeg selvsagt sørget for å få han hjem så tidlig som mulig som pitteliten valp, så man kanskje kunne unngått de mentale manglene han har, men som jeg er overbevist om har med hans oppvekst å gjøre. Jeg vet jo at han er sunn og frisk - har et formidabelt eksteriør - og i alle fall fram til 7 års alder ikke har feilet noe som helst helsemessig. Ergo - jeg vil ha eksteriøret hans men prøvd å påvirke han til å få en forbedring mentalt ved hjelp av min påvirkning i oppveksten hans (vel vitende om hva som "mangler" i dag). Det hadde vært kjempeinteressant å få prøvd! Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det.

Det trur jeg kanskje ikke hadde spilt så stor rolle, det hadde jo vært den samme hunden. :P

Om jeg kunne klonet begge mine, dvs blandet de to til et fertilt individ, ja da kunne jeg tenkt meg å brukt endel penger på det.

Hehe, litt sånn tenker jeg også. Pelsen til Aiko, stødigheten til Aiko, jaktinstinktet til Imouto, fysikken hennes, kontaktbehovet hennes. Ja, i det hele tatt. :lol:

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Den tanken der er jeg helt med på. :heart:

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner :P

Akkurat det tenkte jeg også da jeg så du hadde svart i tråden! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, selv om det er en "once in a lifetime"-hund.

Nå høres jeg kanskje kynisk ut, men jeg syns at noe av det fantastiske med å eie en hund er nettopp den begrensa levetiden. Ikke nødvendigvis fordi det gir oss langtlevende mennesker tid til å ha flere hunder, og bli kjent med flere raser og individer med alle deres særheter og personligheter; men fordi det gjør tiden med en spesiell hund enda mer konsentrert og spesiell.

Jeg har nå en unghund på 8 måneder, og en voksen hund på 3 år. Det forbauser meg at den voksne hunden allerede har rukket å bli hele 3 år, jeg fikk ham jo nettopp! Og unghunden var vel valp i forrige uke!? Det skremmer meg at tiden har gått så raskt; hvis tiden fortsetter å gå i samme tempo må jeg "snart" ta farvel med dem. Det er trist, og skummelt, og jeg skulle ønske at jeg fikk lengre tid med dem. Likevel føler jeg at den korte tiden vi har sammen gjør gleden over hundene enda mer intens! Et enda sterkere forhold, en enda mer betydningsfull tid.

En langtur på fjellet er ikke en dråpe i havet, det er en viktig begivenhet i vårt korte felles liv. Et godt resultat i trening/konkurranse er ikke bare en hyggelig hendelse, det er et høydepunkt i vårt arbeid sammen. I en hverdag hvor vi knapt har tid til å legge merke til at dagene og ukene går, minner hundene mine meg på å nyte øyeblikket, og å ta vare på og gjøre det meste ut av de fine stundene vi har sammen. Det er begrensa hvor mange sånne stunder vi rekker i løpet av hundens liv, det er nå eller aldri.

I utgangspunktet er jeg enormt skeptisk til kloning og tukling med arvemateriale; men jeg ville uansett ikke hatt en kopi av min fantastiske Scala. Det vil gjøre de 10-15 årene vi har foran oss mindre betydningsfulle og intense.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville gjort om jeg fikk muligheten til en rimeligere pris. Sannsynligvis hadde jeg benyttet meg av sjansen. Hunden min er ikke perfekt, men han har likevel det aller meste jeg ønsker meg i en hund, han er flott å se på, er frisk, og god inni hodet sitt. Jeg vet at jeg aldri ville fått tilbake samme hunden, men jeg kunne godt tenkt meg det samme gode utgangspunktet.

Egentlig hadde det jo vært fint å klone ham mens han fortsatt er ung og sprek, det blir jo ganske stilig å spasere nedover gaten med to identiske dalmatinere. Og jeg kunne jo klonet ham noen tusen ganger, så kunne vi oppnådd verdensherredømme! Jeg måtte sikkert ha klonet meg og da, det er sikkert ikke så enkelt å gå tur med så mange på en gang. Pluss at det blir jo dyrt, så de andre meg-ene måtte ha tatt seg iallefall deltidsjobber ved siden av i oppstarten av verdensherredømmet.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne aldri tenke meg å klone min hund eller andre typer kjæledyr jeg har/har hatt.

Syns det unike ved hvert enkelt individ jeg har/har hatt er noe av det mest viktige, morsomme, spennende, vakre osv.

Spenningen ved å anskaffe et nytt kjæledyr er jo nettopp; "Hvordan kommer han/hun til å bli mon tro?".

Å ha to svært like individer ville ikke vært ønskelig for meg, mangfold og forskjeller er spennende.

Vi vet heller ikke per i dag hvor viktig genene er og hvor viktig miljøet er, vi vet altfor lite om gener, dette er et stort og lite utforsket område. Så vil egentlig en klonet hund bli nøyaktig lik sin "opphaver" dersom miljøet/erfaringene osv den får ikke er 100 % identiske? Sannsynligvis ikke vil jeg tro.

Å skulle ha en klonet utgave der kun utseendet ville blitt helt identisk, er ikke interessant for meg overhodet.

Utseendet spiller så liten rolle for meg og også her tenker jeg slik; "Skal bli spennende å se hvordan han/hun blir seende ut som voksen!".

Prisen spiller ingen rolle, jeg ville aldri ha vært interessert uansett.

Kun min personlige mening :-)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jo en katt som ble klonet, og den "nye" fikk annerledes pelsmønster enn den "originale". Det er vel naturlig å anta at det kan bli sånn med hunder også? Dermed, en klonet dalmatiner vil vel ikke ha like prikker som sin opphavshund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke det, når mine hunder dør, uansett hvem av dem, så er det på tide og ta vare på de gode minnene og gå videre, ny hund nye muligheter, og la de eksisterende minnene få være i fred som minner, og få fred rundt det som har sjedd. Så blankt nei, uansett pris.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det kunne jeg aldri ha gjort. Jeg skjønner at det kan være en fristende tanke for mange, det gjør vondt å tenke på at noen man er så glad i skal dø, mens man selv skal leve videre uten dem. For mange kan det sikkert være en trøst i at hunden deres "lever videre" i en ny, tilnærma identisk kropp, selv om det ikke er den samme hunden. Den samme trøsten kan selvfølgelig ligge i å beholde en valp etter hunden (går jeg ut fra da, jeg har aldri gjort det selv), men jeg skjønner hvordan en "kopi" kan føles...hva skal man kalle det, sterkere? for noen.

Dessverre tror jeg en del ville kommet til å bli skuffa, for hva er egentlig en klon? Jo, det er en kunstig framstilt enegga tvilling. Hunden blir ikke kopiert, men den nye hunden vil ha den samme genetiske pakken som den gamle.

Jeg skjønner argumentet med at en klon av en (mentalt og fysisk) frisk hund ville være mer fristende enn en valp med "ukjent" genpakke, men gener er kompliserte greier, dere. Selv om den forrige hunden var frisk, er det ingen garantier for at den nye hunden kommer til å være det. Minst 8,4 prosent (noen antar så mye som 18-19%) av DNAet hos mennesker består av områder som styrer andre gener på ulike måter. Svingende hormonnivåer under svangerskapet og hel haug med andre miljøfaktorer før og etter fødsel gjør at ulike gener blir slått av og på. (kvasikilde: http://www.forskning.no/artikler/2012/september/334008 ) Jeg antar at hunders DNA ligner vårt på dette området.

I tillegg kommer muligheten for at DNAet blir skadet i kloningsprosessen, samt genetiske mutasjoner/ svakheter som en følge av at "stamcellene" kommer fra et voksent individ.
Arv og miljø inngår i et uhyre komplisert samspill, og jeg har ingen tro på at det er en prosess vi mennesker er i stand til å styre på detaljnivå.

Og så tenkte jeg på en annen ting også. Kloning funker ikke som en kopimaskin, det må som regel en haug med prøving og feiling til. Hva med individene som "går med" i denne prosessen? har vi ikke også et etisk ansvar for disse? I mange tilfeller vil vel disse bli abortert tidlig i prosessen (og gjerne før det de har blitt det vi definerer som "individer") eller ikke utvikle seg i det hele tatt, men det er likevel noe man bør tenke over.

Bare så det er sagt, så er jeg for både selvvalgt abort hos mennesker, og stamcelleforskning. Men det å sette i gang en hel prosess med prøving og feiling hos en annen art? Bare fordi en selv vil ha en kopi av ens elskede, avdøde hund? Hm. Jeg veit ikke jeg, altså. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at vi likevel styrer det meste som har med avl å gjøre hos hundene våre, men for meg vil det meste som har med kloning av hele individer å gjøre være over grensa.

Jeg tenker at det er ikke alt vi trenger å gjøre, selv om det er teknisk mulig. Ikke nødvendigvis fordi alt dette over vil bli et problem, men fordi det kan bli det. Føre var, slippery slope og sånn...

Edit: Ikke for å starte en avlsdiskusjon. Men hvis bevisst avl på f.eks bulldoger som ikke klarer å føde naturlig er uetisk, vil ikke kloning også være det? Hva er den etiske forskjellen på å systematisk planlegge keisersnitt hos hunder man VET ikke kan føde naturlig, og kloning? Mulig noen synes det er en søkt sammenligning, men for meg er dette beslektede temaer.

Edit 2: oisann, vegg av ustrukturert tekst. beklager det.

Endret av Vims
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det kunne jeg ikke tenke meg å gjøre. Jeg er veldig fornøyd med hundene jeg har, og har hatt. Og selvsagt hadde det vært fint på møtt de som har vært igjen. Men det er nettopp det, en klon vil ikke bli DEN hunden. Det vil bli en kopi med egne erfaringer som former den til et eget individ.

Et annet problem med kloner er at de ofte er kortlevde, de lever fortsatt i snitt mye kortere enn et dyr født på normalt vis. Kunnskapen rundt kloning og tekninkken er ikke perfekt (ennå?). Selv om de stadig blir flinkere, og klonene lever stadig lengre.

Fra et rent biologisk ståsted (jeg er utdannet innen biologi) så er kloner veldig interessante, men jeg ville ikke klonet min hund eller katt. Kloning kan være et fantastisk redskap i fremtiden, men da først og fremst med tanke på å klone vev til "reservedeler" og ikke hele organismer slik jeg ser på det etiske rundt kloning.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... ser det er litt forskjellige oppfatninger av hvordan det ville oppleves å få en kloning. Jeg ville på ingen måte tenkt at jeg fikk Amira en gang til. Jeg ville sett på det som å få en ny hund som forhåpentligvis er ganske typelik den jeg har nå. Det hadde vært veldig spennende å trent opp en sånn type hund en gang til. Det er grunnen til at jeg hadde takket ja til en kloning.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra et rent biologisk ståsted (jeg er utdannet innen biologi) så er kloner veldig interessante, men jeg ville ikke klonet min hund eller katt. Kloning kan være et fantastisk redskap i fremtiden, men da først og fremst med tanke på å klone vev til "reservedeler" og ikke hele organismer slik jeg ser på det etiske rundt kloning.

Dette er jeg enig i at er spennende, helt uten å være utdanna innen biologi. Det er jo kjempespennende! Men ja, for meg er det også en helt annen diskusjon enn "ville du klone hunden din hvis du fikk sjansen".

Edit: For eventuelle interesserte: kort avisartikkel fra 2005 om den første vellykkede hundekloningen gjort ved den omtalte klinikken: http://www.dagbladet.no/kunnskap/2005/08/03/439173.html

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jeg enig i at er spennende, helt uten å være utdanna innen biologi. Det er jo kjempespennende! Men ja, for meg er det også en helt annen diskusjon enn "ville du klone hunden din hvis du fikk sjansen".

Edit: For eventuelle interesserte: kort avisartikkel fra 2005 om den første vellykkede hundekloningen gjort ved den omtalte klinikken: http://www.dagbladet.no/kunnskap/2005/08/03/439173.html

http://en.wikipedia.org/wiki/Snuppy Står endel her om det som har skjedd i årene etterpå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dagens første økt ble en skikkelig lang og innholdsrik en ifht de veldig korte vi pleier ha. Åpnet med spede leave it's fra sitt og ligg, som fungerte fint. Så trente vi mange sitt-stå overganger for hoftene, med noen ligg innimellom for variasjon. Han gjorde så perfekte sitt-ligg-stå de første øktene, så jeg begynte legge på verbale cues tidlig, og han hadde i går forstått at de betyr rumpa i bakken, dekk og stå på alle fire, som jeg ble super begeistret for og ga uttrykk for med hele meg. Full fest med utilslørt begeistring. Det var dumt, for nå i dag var han så ivrig fra min feedback i går kveld, det likner ikke lenger de superfine, kontrollerte, direkte overgangene han gjorde til perfekte posisjoner. Nå er han skikkelig gira, hopper opp i stå, tar noen skritt her og der, setter seg skjevt, la seg på hofta - jeg ble usikker på om jeg skulle belønne dette nå og fikse det siden. Sluttet være begeistret, han ble frustrert, så måtte avbryte etter en ok sitt og en ok dekk jeg prøvde fake mer entusiasme for, men klarte selvsagt klebbe til mestringsgleden han følte og ble så ivrig av. Det er ikke alltid så lett. Fant frem "kassen" (redusert til en plate fordi han ble sliten av å stå på en 15 cm forhøyning) og hadde noen nydelige øyeblikk med full forståelse av at dette handler om å flytte bakbeina. Vi gikk flere runder motsols, perfectly in tune på hver vår side av platen, men så tenkte muttern at det var på tide å gå tilsvarende medsols. Instant forvirring over at muttern plutselig begynte bevege seg feil vei, vi var jo i en god flyt og godisen haglet. Den plutselige jammingen av fôrautomaten utløste så sterk frustrasjon, da den løsnet igjen fordi han begynte bevege bakparten medsols synes han ikke dette var noe gøy lenger, han var bare frustrert, la seg ned og gnagde på platen, og kasseøkten var over.  Tilbake til leave its fra sitt, for å få ham ned i stress, og så måtte siste bitene av frokosten settes av til tissetur.  I gangen og på tur ut døren fikk fikk han holde meg i bånd, hengende fra en leke i lommen min, og det synes han var kjenpestas. Fikk han endelig med meg helt bort til gresset for å tisse der istedenfor på den frosne gårdsplassen, fordi han har skjønt at det er ekkelt å bade de digre kjempelabbene sine i tiss som flyter utover isen, mye bedre på gresset. 10 poeng fra muttern for den innsikten der.  Vel inne fikk vi den perfekte slutten på økten da jeg byttet til meg den leken han fikk fra lommen min med en bitepute. Fristet og herjet ham litt opp med den før han fikk gripe og endelig ville han kampe! Dype og fulle grep, trakk og rykket og ristet til og med på hodet. Ikke voldsomt, veldig forsiktig, bare spede baby gentleman forsøk, men endelig tegn til at han kan utvikle kampeglede. Han har nemlig ikke villet kampe i det hele tatt denne første uken, noe som har bekymret meg fordi jeg synes det er en knallfin belønning, og han er jo en Fluffmaster K9 4071b. Beskrivelsen utenpå esken sa den skulle like dette. Etter en uke uten noen vilje til å kampe kom det altså endelig en vilje og glede på en skikkelig munnfull bitepute, og jeg fikk også hans første brum. Like stor begivenhet for meg som første ord fra en menneskebaby. Super avslutning på en ellers variererende morgenøkt.  Et bilde hører vel med:  
    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...