Gå til innhold
Hundesonen.no

Klon bikkja di for 550 000 kr


Journalist
 Share

Recommended Posts

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det e

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det. For meg hadde det i alle fall vær

Nei, jeg føler allerede at livet er for kort til å ha alle de hundene jeg har lyst til å ha. Det er noe fantastisk å bli kjent med et nytt levende individ og man lærer noe av, og sammen med hver eneste personlighet.

Og så syntes jeg det var veldig godt sagt at man ikke kan klone sjelen. Det ville bare blitt en freaky kopi og ikke den ekte hunden.

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er et liv noe som kommer og går. Og jeg kjenner at når Chessea eller Leja dør, da er de døde. Da går livet videre, jeg må finne meg en ny hund og lære å leve med et annet individ. For meg blir det helt unaturlig å skulle ha en klone av en av hundene mine. Så uansett pris, nei det ville jeg ikke gjort. Chessea er verdens beste. Min once in a lifetime hund. Men da lever jeg heller med de gode minnene enn å finne en erstatning som ikke egetlig er Chessea.

Noe av det mest spennende med å ha hund er jo nettopp at ingen er like. Synes jeg i alle fall. Enhver hund har sine utfordringer, sine positive og negative sider. Dynamikken i det liker jeg :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På ett vis, så kunne jeg godt tenkt meg å gjøre det. Vinner jeg 42 millioner på lotto, så tror jeg jammen jeg hadde gått for det.

Bikkja mi er alt jeg vil ha. Greit at selve personligheta er et resultat av hver og en opplevelse i livet, men hun er bare så rå på alle måter. Også de måtene som er satt fra DNA'ets side. At hun fikk en liten "filleskade" som vokste seg stor, og nå har gjort at korsbånd og menisk er fjernet, det er urettferdig. Livet er alvorlig kuttet ned i lengde og hun ikke kan gjøre det hun kunne før. Jeg skulle bare ønske vi aldri dro på den turen hvor hun slo kneet i den steinen. Hele tiden leter jeg etter hund nr2, men jeg faller bestandig tilbake til at de egenskapene MIN hund har - det er de jeg vil ha. Det er mange ting jeg kunne gjort annerledes, så hadde hun sannsynligvis vært en enda bedre hund i dag. Og fått ett lengre liv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg hatt de pengene liggende i en skuff hadde jeg uten nøling gjort det, ja. På den ene hannen jeg har nå - Mac. Da hadde jeg selvsagt sørget for å få han hjem så tidlig som mulig som pitteliten valp, så man kanskje kunne unngått de mentale manglene han har, men som jeg er overbevist om har med hans oppvekst å gjøre. Jeg vet jo at han er sunn og frisk - har et formidabelt eksteriør - og i alle fall fram til 7 års alder ikke har feilet noe som helst helsemessig. Ergo - jeg vil ha eksteriøret hans men prøvd å påvirke han til å få en forbedring mentalt ved hjelp av min påvirkning i oppveksten hans (vel vitende om hva som "mangler" i dag). Det hadde vært kjempeinteressant å få prøvd! Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det.

Det trur jeg kanskje ikke hadde spilt så stor rolle, det hadde jo vært den samme hunden. :P

Om jeg kunne klonet begge mine, dvs blandet de to til et fertilt individ, ja da kunne jeg tenkt meg å brukt endel penger på det.

Hehe, litt sånn tenker jeg også. Pelsen til Aiko, stødigheten til Aiko, jaktinstinktet til Imouto, fysikken hennes, kontaktbehovet hennes. Ja, i det hele tatt. :lol:

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Den tanken der er jeg helt med på. :heart:

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner :P

Akkurat det tenkte jeg også da jeg så du hadde svart i tråden! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, selv om det er en "once in a lifetime"-hund.

Nå høres jeg kanskje kynisk ut, men jeg syns at noe av det fantastiske med å eie en hund er nettopp den begrensa levetiden. Ikke nødvendigvis fordi det gir oss langtlevende mennesker tid til å ha flere hunder, og bli kjent med flere raser og individer med alle deres særheter og personligheter; men fordi det gjør tiden med en spesiell hund enda mer konsentrert og spesiell.

Jeg har nå en unghund på 8 måneder, og en voksen hund på 3 år. Det forbauser meg at den voksne hunden allerede har rukket å bli hele 3 år, jeg fikk ham jo nettopp! Og unghunden var vel valp i forrige uke!? Det skremmer meg at tiden har gått så raskt; hvis tiden fortsetter å gå i samme tempo må jeg "snart" ta farvel med dem. Det er trist, og skummelt, og jeg skulle ønske at jeg fikk lengre tid med dem. Likevel føler jeg at den korte tiden vi har sammen gjør gleden over hundene enda mer intens! Et enda sterkere forhold, en enda mer betydningsfull tid.

En langtur på fjellet er ikke en dråpe i havet, det er en viktig begivenhet i vårt korte felles liv. Et godt resultat i trening/konkurranse er ikke bare en hyggelig hendelse, det er et høydepunkt i vårt arbeid sammen. I en hverdag hvor vi knapt har tid til å legge merke til at dagene og ukene går, minner hundene mine meg på å nyte øyeblikket, og å ta vare på og gjøre det meste ut av de fine stundene vi har sammen. Det er begrensa hvor mange sånne stunder vi rekker i løpet av hundens liv, det er nå eller aldri.

I utgangspunktet er jeg enormt skeptisk til kloning og tukling med arvemateriale; men jeg ville uansett ikke hatt en kopi av min fantastiske Scala. Det vil gjøre de 10-15 årene vi har foran oss mindre betydningsfulle og intense.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville gjort om jeg fikk muligheten til en rimeligere pris. Sannsynligvis hadde jeg benyttet meg av sjansen. Hunden min er ikke perfekt, men han har likevel det aller meste jeg ønsker meg i en hund, han er flott å se på, er frisk, og god inni hodet sitt. Jeg vet at jeg aldri ville fått tilbake samme hunden, men jeg kunne godt tenkt meg det samme gode utgangspunktet.

Egentlig hadde det jo vært fint å klone ham mens han fortsatt er ung og sprek, det blir jo ganske stilig å spasere nedover gaten med to identiske dalmatinere. Og jeg kunne jo klonet ham noen tusen ganger, så kunne vi oppnådd verdensherredømme! Jeg måtte sikkert ha klonet meg og da, det er sikkert ikke så enkelt å gå tur med så mange på en gang. Pluss at det blir jo dyrt, så de andre meg-ene måtte ha tatt seg iallefall deltidsjobber ved siden av i oppstarten av verdensherredømmet.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne aldri tenke meg å klone min hund eller andre typer kjæledyr jeg har/har hatt.

Syns det unike ved hvert enkelt individ jeg har/har hatt er noe av det mest viktige, morsomme, spennende, vakre osv.

Spenningen ved å anskaffe et nytt kjæledyr er jo nettopp; "Hvordan kommer han/hun til å bli mon tro?".

Å ha to svært like individer ville ikke vært ønskelig for meg, mangfold og forskjeller er spennende.

Vi vet heller ikke per i dag hvor viktig genene er og hvor viktig miljøet er, vi vet altfor lite om gener, dette er et stort og lite utforsket område. Så vil egentlig en klonet hund bli nøyaktig lik sin "opphaver" dersom miljøet/erfaringene osv den får ikke er 100 % identiske? Sannsynligvis ikke vil jeg tro.

Å skulle ha en klonet utgave der kun utseendet ville blitt helt identisk, er ikke interessant for meg overhodet.

Utseendet spiller så liten rolle for meg og også her tenker jeg slik; "Skal bli spennende å se hvordan han/hun blir seende ut som voksen!".

Prisen spiller ingen rolle, jeg ville aldri ha vært interessert uansett.

Kun min personlige mening :-)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jo en katt som ble klonet, og den "nye" fikk annerledes pelsmønster enn den "originale". Det er vel naturlig å anta at det kan bli sånn med hunder også? Dermed, en klonet dalmatiner vil vel ikke ha like prikker som sin opphavshund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke det, når mine hunder dør, uansett hvem av dem, så er det på tide og ta vare på de gode minnene og gå videre, ny hund nye muligheter, og la de eksisterende minnene få være i fred som minner, og få fred rundt det som har sjedd. Så blankt nei, uansett pris.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det kunne jeg aldri ha gjort. Jeg skjønner at det kan være en fristende tanke for mange, det gjør vondt å tenke på at noen man er så glad i skal dø, mens man selv skal leve videre uten dem. For mange kan det sikkert være en trøst i at hunden deres "lever videre" i en ny, tilnærma identisk kropp, selv om det ikke er den samme hunden. Den samme trøsten kan selvfølgelig ligge i å beholde en valp etter hunden (går jeg ut fra da, jeg har aldri gjort det selv), men jeg skjønner hvordan en "kopi" kan føles...hva skal man kalle det, sterkere? for noen.

Dessverre tror jeg en del ville kommet til å bli skuffa, for hva er egentlig en klon? Jo, det er en kunstig framstilt enegga tvilling. Hunden blir ikke kopiert, men den nye hunden vil ha den samme genetiske pakken som den gamle.

Jeg skjønner argumentet med at en klon av en (mentalt og fysisk) frisk hund ville være mer fristende enn en valp med "ukjent" genpakke, men gener er kompliserte greier, dere. Selv om den forrige hunden var frisk, er det ingen garantier for at den nye hunden kommer til å være det. Minst 8,4 prosent (noen antar så mye som 18-19%) av DNAet hos mennesker består av områder som styrer andre gener på ulike måter. Svingende hormonnivåer under svangerskapet og hel haug med andre miljøfaktorer før og etter fødsel gjør at ulike gener blir slått av og på. (kvasikilde: http://www.forskning.no/artikler/2012/september/334008 ) Jeg antar at hunders DNA ligner vårt på dette området.

I tillegg kommer muligheten for at DNAet blir skadet i kloningsprosessen, samt genetiske mutasjoner/ svakheter som en følge av at "stamcellene" kommer fra et voksent individ.
Arv og miljø inngår i et uhyre komplisert samspill, og jeg har ingen tro på at det er en prosess vi mennesker er i stand til å styre på detaljnivå.

Og så tenkte jeg på en annen ting også. Kloning funker ikke som en kopimaskin, det må som regel en haug med prøving og feiling til. Hva med individene som "går med" i denne prosessen? har vi ikke også et etisk ansvar for disse? I mange tilfeller vil vel disse bli abortert tidlig i prosessen (og gjerne før det de har blitt det vi definerer som "individer") eller ikke utvikle seg i det hele tatt, men det er likevel noe man bør tenke over.

Bare så det er sagt, så er jeg for både selvvalgt abort hos mennesker, og stamcelleforskning. Men det å sette i gang en hel prosess med prøving og feiling hos en annen art? Bare fordi en selv vil ha en kopi av ens elskede, avdøde hund? Hm. Jeg veit ikke jeg, altså. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at vi likevel styrer det meste som har med avl å gjøre hos hundene våre, men for meg vil det meste som har med kloning av hele individer å gjøre være over grensa.

Jeg tenker at det er ikke alt vi trenger å gjøre, selv om det er teknisk mulig. Ikke nødvendigvis fordi alt dette over vil bli et problem, men fordi det kan bli det. Føre var, slippery slope og sånn...

Edit: Ikke for å starte en avlsdiskusjon. Men hvis bevisst avl på f.eks bulldoger som ikke klarer å føde naturlig er uetisk, vil ikke kloning også være det? Hva er den etiske forskjellen på å systematisk planlegge keisersnitt hos hunder man VET ikke kan føde naturlig, og kloning? Mulig noen synes det er en søkt sammenligning, men for meg er dette beslektede temaer.

Edit 2: oisann, vegg av ustrukturert tekst. beklager det.

Endret av Vims
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det kunne jeg ikke tenke meg å gjøre. Jeg er veldig fornøyd med hundene jeg har, og har hatt. Og selvsagt hadde det vært fint på møtt de som har vært igjen. Men det er nettopp det, en klon vil ikke bli DEN hunden. Det vil bli en kopi med egne erfaringer som former den til et eget individ.

Et annet problem med kloner er at de ofte er kortlevde, de lever fortsatt i snitt mye kortere enn et dyr født på normalt vis. Kunnskapen rundt kloning og tekninkken er ikke perfekt (ennå?). Selv om de stadig blir flinkere, og klonene lever stadig lengre.

Fra et rent biologisk ståsted (jeg er utdannet innen biologi) så er kloner veldig interessante, men jeg ville ikke klonet min hund eller katt. Kloning kan være et fantastisk redskap i fremtiden, men da først og fremst med tanke på å klone vev til "reservedeler" og ikke hele organismer slik jeg ser på det etiske rundt kloning.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... ser det er litt forskjellige oppfatninger av hvordan det ville oppleves å få en kloning. Jeg ville på ingen måte tenkt at jeg fikk Amira en gang til. Jeg ville sett på det som å få en ny hund som forhåpentligvis er ganske typelik den jeg har nå. Det hadde vært veldig spennende å trent opp en sånn type hund en gang til. Det er grunnen til at jeg hadde takket ja til en kloning.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra et rent biologisk ståsted (jeg er utdannet innen biologi) så er kloner veldig interessante, men jeg ville ikke klonet min hund eller katt. Kloning kan være et fantastisk redskap i fremtiden, men da først og fremst med tanke på å klone vev til "reservedeler" og ikke hele organismer slik jeg ser på det etiske rundt kloning.

Dette er jeg enig i at er spennende, helt uten å være utdanna innen biologi. Det er jo kjempespennende! Men ja, for meg er det også en helt annen diskusjon enn "ville du klone hunden din hvis du fikk sjansen".

Edit: For eventuelle interesserte: kort avisartikkel fra 2005 om den første vellykkede hundekloningen gjort ved den omtalte klinikken: http://www.dagbladet.no/kunnskap/2005/08/03/439173.html

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jeg enig i at er spennende, helt uten å være utdanna innen biologi. Det er jo kjempespennende! Men ja, for meg er det også en helt annen diskusjon enn "ville du klone hunden din hvis du fikk sjansen".

Edit: For eventuelle interesserte: kort avisartikkel fra 2005 om den første vellykkede hundekloningen gjort ved den omtalte klinikken: http://www.dagbladet.no/kunnskap/2005/08/03/439173.html

http://en.wikipedia.org/wiki/Snuppy Står endel her om det som har skjedd i årene etterpå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det er en fin alder. Mine to yngste blir to år i slutten av april. Kjører med de alt fra 12 km til 3 mil. Har noen ruter der jeg må på asfalten litt så jeg kommer til en runde men da tar jeg hastigheten så lav som mulig og bruker potesokker. De med gummi er fint til asfalt. Jeg bruker hundepark (50 mål) 1-2 ganger i uka med flokken som variasjon.  Når jeg kun hadde én husky syklet jeg også rundt mila hver dag for at han skulle være fornøyd. Gåturer var/er han aldri ordentlig fornøyd med. Kunne gå i skogen flere timer for så å komme hjem og løpe rett bort til sykkelen.  
    • Har hatt en helt spinnvill dag på gratis valpekurs av instruktørstudenter på K9 Hundesenter, Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund (som har busstopp rett utenfor, 25 min fra Trondheim sentrum innen samme billettsone). Kjempeflinke studenter og lærere og flott opplegg, men bevares for en villstyring han er i den settingen. Kurs/fellestrening er det gøyeste han vet. Han er så rolig og grei når vi er rundtomkring ellers, men akkurat i den settingen der er han bare i taket av forventninger og iver.  Lyd.  Så intens vokal.  All energien han har ombord. Sju sommere og sju vintre. Sommer er supert. Lett å be og verdens letteste å belønne med lek har blitt. Vinter kommer ut i form av lydbølger. Full storm. Verste jeg har opplevd. Har hatt to raser hvis første egenskap folk forbinder med dem er "gneldrebikkjer" og ingen av de to lagde lyd, så jeg trodde jeg var flink til å trene hund av med utidig lyd. Det var feil. Valgte de første ukene med Ede å avvente med å sette cue på hals, fordi det kom bare sutrete bjeffing, og den tonen og stemningen ville jeg ikke ha. Så glemte jeg å begynne jobbe med å få det på cue da det gikk over i mer riktig toneleie. Nå er jeg neck deep i alt annet enn shhhh-it fra Ede. Øverste prioritet den nærmeste tiden blir derfor lyd av og på.  Hilseiver er et annet problem jeg har påført meg ved å la ham ha en selvstendig relasjon med naboen. Det er jo kjempebra at de er glade i hverandre og har funnet sin omgangsrutine, men trenger lære Ede at det ikke er sånn vi hilser på fremmede. Arrangerte hilsesituasjoner er derfor prioritet nr to.  Å finne ro på kommando blir neste prioritet. Han er litt som Charlie Sheen på treningssenteret: "I've got one gear: GO!" ..eller, han har flere, men muttern knoter noe ****** med å finne ut av de. Oppleves som en automatkasse som innimellom henger seg opp på D. P-knappen lever sitt eget liv og slår plutselig inn midt på gulvet om en setter den i N for lenge. Ikke vanskelig å sette tilbake i D, men når en VIL ha den i P, så henger den seg ofte opp på D og gir gass av seg selv. Toyota har bedre self drive software. Vi har derfor meldt oss på "Selvbeherskelse og impulskontroll" kurs. Suksess er om det føles som wasted money når vi kommer dit, for det starter ikke før i april. Det er lenge til med den Duracell-krabaten her.  Dagens virkelige gladnyhet er at begge testiklene er nede i pungen nå. Tror den andre landet i morges, for Ede sluttet plutselig å jukke.  Han har jukket MYE, antakelig pga ubehag fra press ved den ene ballen stuck i lysken. I morges omfavnet han meg bare da jeg satt på huk foran vaskemaskinen. Labbene på skuldrene, kinn mot kinn. Ble stående sånn lenge og kose. Ikke ett jukk. Det var så koselig 💕🐾 Super happy av å vite at han ikke lenger har ubehag, slipper bekymringer for hyperaktiv testosteronproduksjon, kreft og østrogenoverskudd, slipper utgifter, risiko og ubehag ifbm kirurgi, og vi slipper søke og dokumentere for hvert stevne vi vil stille. Få vurdert bygning, tenner, bevegelser og pelskvalitet kan vi også gjøre, mest av pliktfølelse overfor oppdrettere, men også fordi muttern synes Ede fortjener bekreftelse på at han er søtnos og kjekkas, og hun liker ha en unnskyldning for å kle seg i blazer og høye hæler.  Ede er altså ikke lenger lille Jokke, og det er plutselig bare kos å få en omfavnelse. Kurs starter tidligere på formiddagen i morgen. Usikker på om vi skal forskyve frokost to timer, eller om vi skal satse på å bare spise ekstra godbiter på full mage i to timer. Heller mot å drøye leggetid i kveld, stå opp sent og ta frokosten på kurset, da jeg personlig tror det blir et mindre onde for fordøyelsen enn å trykke på med godis i to timer, to timer etter frokost. For det første liker jeg ikke gi ham godis. Han får alt fullforet sitt som godis fra hånden i intervaller som tilsvarer måltider. Ikke glad i å gi masse ekstra utenom. For det andre blir alt som gis i løpet av to timer, to timer etter frokost, det blir vel for dårlig oppløst før magesekken tømmer seg i tarmen. Blir bare vomfyll som hemmer næringsopptak fra måltidet.  Vi går altså for sen kveld og sen frokost, om ingen som vet bedre korrigerer meg på den i tide. 
    • De to oppdretterne står på lista over mulige, greit å få positiv feedback om dem begge   Æsj, piping.. Jaja, hadde litt av det på Pax, men fikk det sånn tålelig vekk etter hvert. Slikking er jo sært  Men det skal vel alltid være noe, hehe, ingen rase er perfekt. 
    • Her blir valpen mest sannsynlig krypt. Trodde testikkelen ville komme ned, fordi den lå følbar nær åpningen da den andre ramla ned, men den har vært litt jojo. Nesten nede, lenger opp igjen, liggende i åpningen, tilbake inn i kanalen, nå rett bak åpningen. I følge Grok (AI) så snevrer den ringen seg sammen ved 16 ukers alder (mandag), og det er derfra bare 5-10% sjanse for at stenen kommer på plass i pungen innen 6 mnd. Helt ok med å ikke kunne stille ut. Ikke noe behov for sportschampionat eller avkom, men veldig i tvil om å fjerne den eller ikke før puberteten, mens den er liten. Frykter den vil hyperprodusere kjønnshormoner, og de er det nok av fra normale testikler i puberteten. Det teller ikke som kastrering ihht NKK reglement om en bare fjerner en unilateralt krypt testikkel og beholder den normale?  Er forøvrig overbevist om at han jukker pga ubehag fra den testikkelen som sitter i lysken. Presser sikkert på kringliggende vev, asymmetrisk følelse, som antakelig er et irritasjonsmoment. Virker sånn. 
    • Ny bytur. Konsert fra avstand. Masse livlige folk overalt. Etablerte et vennskap med en søt toårig jente på bussen. Koselig spasertur med storebror. Sitt under marsj i gågata, fem meters avstand. Tur gjennom teknobelyst konsertområde med rosa trær etter event va over, og så en øl på Mikrobryggeriet. Ede fikk ikke være med inn til baren for å handle, men vekteren ville gjerne passe han imens. Ingen protester fra Edes side, som synes hun var søt. Han var litt furten over at vi ikke fikk gå inn da jeg kom ut igjen, han synes det så spennende ut innenfor dørene, men ikke furten nok til å holde en emo konsert pga. Han er fullstendig trygg på fulle folk og tette folkemengder nå. Anser det som helt normalt. Forbinder alkoholånde med trivelige folk som vil hilse med gjensidig berøring, og han elsker det, heldigvis. Sovnet nonchalant og trygg på ståkete buss full av fulle bygdetullinger i supporterutstyr og god VM-stemning på vei hjem.    Edit: Jeg unnlot nevne en utrivelig opplevelse, fordi det er et så touchy subject, men det er sant, det skjedde, og #notallmuslims, jeg kjenner til selverklært troende muslimer som har hund (inne, normalt hundehold) også, fordi det ikke står noe negativt eller noen instruks om hvordan ha hunder i Koranen, det står bare i hadith, så det må være greit å fortelle om dette uten å frykte bli beskyldt for å være rasistisk eller islamofob: Vi gjorde en kort stopp utenfor en tilfeldig butikk for å omorganisere innhold i lommer og bærenett, hvorpå det dukket opp en ansatt på hver side, fra hver sin dør. De sa noe til hverandre på arabisk, og den ene utbrøt "Najis!" før de forsvant inn igjen. Første gang jeg har sett Ede engstelig, med stiv hale ned mellom beina. Han må ha plukket opp vibber fra de. Svart hund sammen med kaffir kvinne uten tildekket hår var visst ikke velkomne til å bruke fortauet utenfor den butikken der. Irriterende når folk skremmer hunden med sånne vibber at han ender med halen stiv mellom beina. Han som alltid ellers har selvsikkert kroppspråk med ledig høy haleføring.  Det tok ham heldigvis bare en meter forbi butikken og inn i folkemengden med VM-supportere på tur hjem for å løfte halen igjen. Fort glemt. .. håper jeg. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...