Gå til innhold
Hundesonen.no

Klon bikkja di for 550 000 kr


Journalist
 Share

Recommended Posts

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det e

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det. For meg hadde det i alle fall vær

Nei, jeg føler allerede at livet er for kort til å ha alle de hundene jeg har lyst til å ha. Det er noe fantastisk å bli kjent med et nytt levende individ og man lærer noe av, og sammen med hver eneste personlighet.

Og så syntes jeg det var veldig godt sagt at man ikke kan klone sjelen. Det ville bare blitt en freaky kopi og ikke den ekte hunden.

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er et liv noe som kommer og går. Og jeg kjenner at når Chessea eller Leja dør, da er de døde. Da går livet videre, jeg må finne meg en ny hund og lære å leve med et annet individ. For meg blir det helt unaturlig å skulle ha en klone av en av hundene mine. Så uansett pris, nei det ville jeg ikke gjort. Chessea er verdens beste. Min once in a lifetime hund. Men da lever jeg heller med de gode minnene enn å finne en erstatning som ikke egetlig er Chessea.

Noe av det mest spennende med å ha hund er jo nettopp at ingen er like. Synes jeg i alle fall. Enhver hund har sine utfordringer, sine positive og negative sider. Dynamikken i det liker jeg :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På ett vis, så kunne jeg godt tenkt meg å gjøre det. Vinner jeg 42 millioner på lotto, så tror jeg jammen jeg hadde gått for det.

Bikkja mi er alt jeg vil ha. Greit at selve personligheta er et resultat av hver og en opplevelse i livet, men hun er bare så rå på alle måter. Også de måtene som er satt fra DNA'ets side. At hun fikk en liten "filleskade" som vokste seg stor, og nå har gjort at korsbånd og menisk er fjernet, det er urettferdig. Livet er alvorlig kuttet ned i lengde og hun ikke kan gjøre det hun kunne før. Jeg skulle bare ønske vi aldri dro på den turen hvor hun slo kneet i den steinen. Hele tiden leter jeg etter hund nr2, men jeg faller bestandig tilbake til at de egenskapene MIN hund har - det er de jeg vil ha. Det er mange ting jeg kunne gjort annerledes, så hadde hun sannsynligvis vært en enda bedre hund i dag. Og fått ett lengre liv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg hatt de pengene liggende i en skuff hadde jeg uten nøling gjort det, ja. På den ene hannen jeg har nå - Mac. Da hadde jeg selvsagt sørget for å få han hjem så tidlig som mulig som pitteliten valp, så man kanskje kunne unngått de mentale manglene han har, men som jeg er overbevist om har med hans oppvekst å gjøre. Jeg vet jo at han er sunn og frisk - har et formidabelt eksteriør - og i alle fall fram til 7 års alder ikke har feilet noe som helst helsemessig. Ergo - jeg vil ha eksteriøret hans men prøvd å påvirke han til å få en forbedring mentalt ved hjelp av min påvirkning i oppveksten hans (vel vitende om hva som "mangler" i dag). Det hadde vært kjempeinteressant å få prøvd! Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det.

Det trur jeg kanskje ikke hadde spilt så stor rolle, det hadde jo vært den samme hunden. :P

Om jeg kunne klonet begge mine, dvs blandet de to til et fertilt individ, ja da kunne jeg tenkt meg å brukt endel penger på det.

Hehe, litt sånn tenker jeg også. Pelsen til Aiko, stødigheten til Aiko, jaktinstinktet til Imouto, fysikken hennes, kontaktbehovet hennes. Ja, i det hele tatt. :lol:

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Den tanken der er jeg helt med på. :heart:

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner :P

Akkurat det tenkte jeg også da jeg så du hadde svart i tråden! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, selv om det er en "once in a lifetime"-hund.

Nå høres jeg kanskje kynisk ut, men jeg syns at noe av det fantastiske med å eie en hund er nettopp den begrensa levetiden. Ikke nødvendigvis fordi det gir oss langtlevende mennesker tid til å ha flere hunder, og bli kjent med flere raser og individer med alle deres særheter og personligheter; men fordi det gjør tiden med en spesiell hund enda mer konsentrert og spesiell.

Jeg har nå en unghund på 8 måneder, og en voksen hund på 3 år. Det forbauser meg at den voksne hunden allerede har rukket å bli hele 3 år, jeg fikk ham jo nettopp! Og unghunden var vel valp i forrige uke!? Det skremmer meg at tiden har gått så raskt; hvis tiden fortsetter å gå i samme tempo må jeg "snart" ta farvel med dem. Det er trist, og skummelt, og jeg skulle ønske at jeg fikk lengre tid med dem. Likevel føler jeg at den korte tiden vi har sammen gjør gleden over hundene enda mer intens! Et enda sterkere forhold, en enda mer betydningsfull tid.

En langtur på fjellet er ikke en dråpe i havet, det er en viktig begivenhet i vårt korte felles liv. Et godt resultat i trening/konkurranse er ikke bare en hyggelig hendelse, det er et høydepunkt i vårt arbeid sammen. I en hverdag hvor vi knapt har tid til å legge merke til at dagene og ukene går, minner hundene mine meg på å nyte øyeblikket, og å ta vare på og gjøre det meste ut av de fine stundene vi har sammen. Det er begrensa hvor mange sånne stunder vi rekker i løpet av hundens liv, det er nå eller aldri.

I utgangspunktet er jeg enormt skeptisk til kloning og tukling med arvemateriale; men jeg ville uansett ikke hatt en kopi av min fantastiske Scala. Det vil gjøre de 10-15 årene vi har foran oss mindre betydningsfulle og intense.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville gjort om jeg fikk muligheten til en rimeligere pris. Sannsynligvis hadde jeg benyttet meg av sjansen. Hunden min er ikke perfekt, men han har likevel det aller meste jeg ønsker meg i en hund, han er flott å se på, er frisk, og god inni hodet sitt. Jeg vet at jeg aldri ville fått tilbake samme hunden, men jeg kunne godt tenkt meg det samme gode utgangspunktet.

Egentlig hadde det jo vært fint å klone ham mens han fortsatt er ung og sprek, det blir jo ganske stilig å spasere nedover gaten med to identiske dalmatinere. Og jeg kunne jo klonet ham noen tusen ganger, så kunne vi oppnådd verdensherredømme! Jeg måtte sikkert ha klonet meg og da, det er sikkert ikke så enkelt å gå tur med så mange på en gang. Pluss at det blir jo dyrt, så de andre meg-ene måtte ha tatt seg iallefall deltidsjobber ved siden av i oppstarten av verdensherredømmet.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne aldri tenke meg å klone min hund eller andre typer kjæledyr jeg har/har hatt.

Syns det unike ved hvert enkelt individ jeg har/har hatt er noe av det mest viktige, morsomme, spennende, vakre osv.

Spenningen ved å anskaffe et nytt kjæledyr er jo nettopp; "Hvordan kommer han/hun til å bli mon tro?".

Å ha to svært like individer ville ikke vært ønskelig for meg, mangfold og forskjeller er spennende.

Vi vet heller ikke per i dag hvor viktig genene er og hvor viktig miljøet er, vi vet altfor lite om gener, dette er et stort og lite utforsket område. Så vil egentlig en klonet hund bli nøyaktig lik sin "opphaver" dersom miljøet/erfaringene osv den får ikke er 100 % identiske? Sannsynligvis ikke vil jeg tro.

Å skulle ha en klonet utgave der kun utseendet ville blitt helt identisk, er ikke interessant for meg overhodet.

Utseendet spiller så liten rolle for meg og også her tenker jeg slik; "Skal bli spennende å se hvordan han/hun blir seende ut som voksen!".

Prisen spiller ingen rolle, jeg ville aldri ha vært interessert uansett.

Kun min personlige mening :-)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jo en katt som ble klonet, og den "nye" fikk annerledes pelsmønster enn den "originale". Det er vel naturlig å anta at det kan bli sånn med hunder også? Dermed, en klonet dalmatiner vil vel ikke ha like prikker som sin opphavshund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke det, når mine hunder dør, uansett hvem av dem, så er det på tide og ta vare på de gode minnene og gå videre, ny hund nye muligheter, og la de eksisterende minnene få være i fred som minner, og få fred rundt det som har sjedd. Så blankt nei, uansett pris.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det kunne jeg aldri ha gjort. Jeg skjønner at det kan være en fristende tanke for mange, det gjør vondt å tenke på at noen man er så glad i skal dø, mens man selv skal leve videre uten dem. For mange kan det sikkert være en trøst i at hunden deres "lever videre" i en ny, tilnærma identisk kropp, selv om det ikke er den samme hunden. Den samme trøsten kan selvfølgelig ligge i å beholde en valp etter hunden (går jeg ut fra da, jeg har aldri gjort det selv), men jeg skjønner hvordan en "kopi" kan føles...hva skal man kalle det, sterkere? for noen.

Dessverre tror jeg en del ville kommet til å bli skuffa, for hva er egentlig en klon? Jo, det er en kunstig framstilt enegga tvilling. Hunden blir ikke kopiert, men den nye hunden vil ha den samme genetiske pakken som den gamle.

Jeg skjønner argumentet med at en klon av en (mentalt og fysisk) frisk hund ville være mer fristende enn en valp med "ukjent" genpakke, men gener er kompliserte greier, dere. Selv om den forrige hunden var frisk, er det ingen garantier for at den nye hunden kommer til å være det. Minst 8,4 prosent (noen antar så mye som 18-19%) av DNAet hos mennesker består av områder som styrer andre gener på ulike måter. Svingende hormonnivåer under svangerskapet og hel haug med andre miljøfaktorer før og etter fødsel gjør at ulike gener blir slått av og på. (kvasikilde: http://www.forskning.no/artikler/2012/september/334008 ) Jeg antar at hunders DNA ligner vårt på dette området.

I tillegg kommer muligheten for at DNAet blir skadet i kloningsprosessen, samt genetiske mutasjoner/ svakheter som en følge av at "stamcellene" kommer fra et voksent individ.
Arv og miljø inngår i et uhyre komplisert samspill, og jeg har ingen tro på at det er en prosess vi mennesker er i stand til å styre på detaljnivå.

Og så tenkte jeg på en annen ting også. Kloning funker ikke som en kopimaskin, det må som regel en haug med prøving og feiling til. Hva med individene som "går med" i denne prosessen? har vi ikke også et etisk ansvar for disse? I mange tilfeller vil vel disse bli abortert tidlig i prosessen (og gjerne før det de har blitt det vi definerer som "individer") eller ikke utvikle seg i det hele tatt, men det er likevel noe man bør tenke over.

Bare så det er sagt, så er jeg for både selvvalgt abort hos mennesker, og stamcelleforskning. Men det å sette i gang en hel prosess med prøving og feiling hos en annen art? Bare fordi en selv vil ha en kopi av ens elskede, avdøde hund? Hm. Jeg veit ikke jeg, altså. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at vi likevel styrer det meste som har med avl å gjøre hos hundene våre, men for meg vil det meste som har med kloning av hele individer å gjøre være over grensa.

Jeg tenker at det er ikke alt vi trenger å gjøre, selv om det er teknisk mulig. Ikke nødvendigvis fordi alt dette over vil bli et problem, men fordi det kan bli det. Føre var, slippery slope og sånn...

Edit: Ikke for å starte en avlsdiskusjon. Men hvis bevisst avl på f.eks bulldoger som ikke klarer å føde naturlig er uetisk, vil ikke kloning også være det? Hva er den etiske forskjellen på å systematisk planlegge keisersnitt hos hunder man VET ikke kan føde naturlig, og kloning? Mulig noen synes det er en søkt sammenligning, men for meg er dette beslektede temaer.

Edit 2: oisann, vegg av ustrukturert tekst. beklager det.

Endret av Vims
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det kunne jeg ikke tenke meg å gjøre. Jeg er veldig fornøyd med hundene jeg har, og har hatt. Og selvsagt hadde det vært fint på møtt de som har vært igjen. Men det er nettopp det, en klon vil ikke bli DEN hunden. Det vil bli en kopi med egne erfaringer som former den til et eget individ.

Et annet problem med kloner er at de ofte er kortlevde, de lever fortsatt i snitt mye kortere enn et dyr født på normalt vis. Kunnskapen rundt kloning og tekninkken er ikke perfekt (ennå?). Selv om de stadig blir flinkere, og klonene lever stadig lengre.

Fra et rent biologisk ståsted (jeg er utdannet innen biologi) så er kloner veldig interessante, men jeg ville ikke klonet min hund eller katt. Kloning kan være et fantastisk redskap i fremtiden, men da først og fremst med tanke på å klone vev til "reservedeler" og ikke hele organismer slik jeg ser på det etiske rundt kloning.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... ser det er litt forskjellige oppfatninger av hvordan det ville oppleves å få en kloning. Jeg ville på ingen måte tenkt at jeg fikk Amira en gang til. Jeg ville sett på det som å få en ny hund som forhåpentligvis er ganske typelik den jeg har nå. Det hadde vært veldig spennende å trent opp en sånn type hund en gang til. Det er grunnen til at jeg hadde takket ja til en kloning.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra et rent biologisk ståsted (jeg er utdannet innen biologi) så er kloner veldig interessante, men jeg ville ikke klonet min hund eller katt. Kloning kan være et fantastisk redskap i fremtiden, men da først og fremst med tanke på å klone vev til "reservedeler" og ikke hele organismer slik jeg ser på det etiske rundt kloning.

Dette er jeg enig i at er spennende, helt uten å være utdanna innen biologi. Det er jo kjempespennende! Men ja, for meg er det også en helt annen diskusjon enn "ville du klone hunden din hvis du fikk sjansen".

Edit: For eventuelle interesserte: kort avisartikkel fra 2005 om den første vellykkede hundekloningen gjort ved den omtalte klinikken: http://www.dagbladet.no/kunnskap/2005/08/03/439173.html

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jeg enig i at er spennende, helt uten å være utdanna innen biologi. Det er jo kjempespennende! Men ja, for meg er det også en helt annen diskusjon enn "ville du klone hunden din hvis du fikk sjansen".

Edit: For eventuelle interesserte: kort avisartikkel fra 2005 om den første vellykkede hundekloningen gjort ved den omtalte klinikken: http://www.dagbladet.no/kunnskap/2005/08/03/439173.html

http://en.wikipedia.org/wiki/Snuppy Står endel her om det som har skjedd i årene etterpå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...