Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kjære Hundesonen,

Jeg jobber som journalist og holder på med en sak for A-magasinet, om hundekloning. Dette er mulig i Sør-Korea - hvem som helst kan klone hunden sin, og prisen er for tiden 100 000 USD, eller ca. 550 000 kroner.

Selv om det kun er én forskningsklinikk i verden som offisielt holder på med dette, har de faktisk en del kunder.

Jeg er svært interessert i å høre hva dere syntes. Hadde dere slått til hvis prisen var lavere? Hvorfor/hvorfor ikke?

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det e

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det. For meg hadde det i alle fall vær

Skrevet

Heh, personlig kunne jeg ikke tenke meg noe slik, det blir for uekte for min del. Så lenge ingen dyr blir skadet har jeg ikke noe imot att andre kunne gjort det, men jeg liker spenningen ved å oppdra en valp fra første stund og følge med på utviklingen og se forskjeller fra forrige hunder osv. Tror det hadde vært kjedelig å hatt den samme bikkja om og om igjen ;)

  • Like 1
Skrevet

Kunne jeg vært garantert å fått en ny Amiga så hmm. Men den ville vel fort hatt de samme sykdommene som Amiga hadde og da er jeg like langt :aww:

Skrevet

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det er mye mer som utgjør et menneske enn selve genetikken.

Selv om hunder er enklere skapninger på mange områder, så trur jeg ikke de er så veldig forskjellig enn oss der. De utstyres med en viss genpakke, og så er det oss som mennesker som utformer den. Og selv om genpakken er lik, så er det et annet individ man får uansett.

Jeg hadde gjerne tatt Nirm tilbake, men ikke noen kloning av han. Det ville ikke vært han, med bare en klone, som kunne blitt ganske så forskjellig.

Så nei takk. Selv om jeg hadde fått det gratis, så hadde ingen av mine hunder skulle klones.

  • Like 5
Skrevet

Ettersom jeg har lest og sett på dokumentarer om dette fra tidligere så er det jo akkurat som Nirm sier, det blir en ny hund. Den ser riktignok identisk ut som den forrige, men man vil sannsynligvis ikke klare å forme den på nøyaktig samme måte og dermed vil personligheten bli unik.

Da foretrekker jeg heller å få en valp etter den hunden jeg liker egenskapene til, forutsatt at den har noe å gi videre til rasen da.

Skrevet
Ettersom jeg har lest og sett på dokumentarer om dette fra tidligere så er det jo akkurat som Nirm sier, det blir en ny hund. Den ser riktignok identisk ut som den forrige, men man vil sannsynligvis ikke klare å forme den på nøyaktig samme måte og dermed vil personligheten bli unik.

Da foretrekker jeg heller å få en valp etter den hunden jeg liker egenskapene til, forutsatt at den har noe å gi videre til rasen da.

Signerer. Heller en valp etter hunden hvis hunden er bra nok til å gå i avl.

  • Like 1
Skrevet

Hei,

Takk for svar!

Det stemmer at klonen ikke får den samme personligheten -- som det blir nevnt ovenfor er eneggede tvillinger et godt eksempel på hvordan to 'kopier' med identisk genetikk kan bli ulike og helt klart har forskjellige personligheter.

Men det blir nok mange likheter også, utover hvordan hundene ser ut, og det kan godt hende at klonen blir en hel del likere originalen, sammenlignet med en tilfeldig utvalgt valp.

Er det ingen her som kan tenke seg å klone hunden sin, i et hypotetisk scenario hvor prisen er overkommelig?

Skrevet

Jeg kunne helt hatt en klonet verson av Amira. Hun har noen helseplager, men dette kan også komme av fysisk overbelastning. Amira er en hund som passer meg perfekt og øskenene er også også hundetyper jeg liker veldig godt. Bare klonen hadde blitt ganske lik så hadde det vært mer enn godt nok om den var ganske lik! Det er ikke det at et annet individ kunne erstattet Amira, men en liknende hund hadde vært fantastisk fordi hun er fantastisk å jobbe med og en veldig grei hund. Jeg hadde aldri sett på det som å få Amira igjen/få en erstatter - jeg hadde følt det hadde blitt som å fått et avkom eller søsken av Amira. Dog er jeg som biolog skeptisk til å tukle så ekstremt med naturlige prosesser...

Skrevet

Helt enig med det Nirm sier. Men sett at jeg kunne fått klonet eldstemann og gjort en del ting annerledes fra begynnelsen for å få vekk en del ting vi sliter med i dag så kunne det jo fristet. Men det er slikt jeg egentlig misliker at vi tukler med. Og vil anta at få hunder har et så spesielt utseende at det er "verdt" det?

(Forresten veldig morsomt at du bruker dette forumet for å få innspill om temaet, ny vri :) )

Skrevet

Jeg hadde helt klart klonet Choco om det gikk an. Selv om den ikke ville blitt helt lik, Jeg har alt datter hennes og selv om hun er en veldig god nr to :hug: så hadde en Choco til vært helt perfekt :wub:

Skrevet

Kunne jeg aldri gjort! Når mine skatter går i graven skal de få bli der og jeg skal heller huske tiden vi hadde sammen enn å klone frem en ny som allikavel ikke vil være samme hunden, bare ser likens ut. Den sjelen ( hvis jeg kan kalle det for det) Lita har kan ikke klones.. Ikke Lorrie sin heller.

Skrevet

Jo, det er to av alle hundene vi har hatt opp igjennom -som jeg hadde sagt ja takk til å kunnet fått igjen en kloning av. Men jeg må si at jeg hadde slitt med å takle det- det vrenger seg litt i magen ved tanken på kloning. Det kjennes galt, galt, galt. Men hadde jeg kunnet gjort det... Nei huff, jeg vet ikke jeg.

Forøvrig vil jeg oppfordre deg til å poste problemstillingen på Canis sitt forum også. Aktiviteten der er mye større enn her, og en litt annen sammensetning av hundeinteresserte. Om du ser etter mange innspill :)

Skrevet

Nei takk, hunden ville jo ikke bli helt lik den andre uansett. Individer blir jo formet av miljø også, ikke bare arv.

Dessuten ville vel den nye hunden sannsynligvis levd kortere også, hvis celler fra en godt voksen hund ble brukt i kloningen?

Skrevet

Ja, altså... Nei.. Jeg vet ikke helt. Det er enkelte ting som bare ikke skal tukles med, er det en del av meg som sier. Men samtidig så er det ingenting jeg heller ønsker meg, en den lille vakre rare pelsfrøkna mi tilbake igjen. Men, nei. Jo. Nei. Åh, jeg veit ikke. Det er så veldig, veldig, veldig feil, men samtidig, så.. Ja. Nei.

Skrevet

Nei, Kuro har hatt såpass mye helsetrøbbel allerede at jeg heller ville hatt en ny valp av samme rase enn ennå en Kuro. Men det kan være jeg ville stilt meg annerledes hvis han var gammel og det gikk mot slutten.

Skrevet

Jeg undrer på om disse som faktisk benytter seg av dette, eier en topp utstillingshund av noe slag?

Jeg ville heller ikke gjort det. Det finnes bare en Blondie, og hun er her med meg nå. Hun har heller ingen topp genetisk pakke, så jeg ville ikke akkurat kopiert den og puttet den inn i en hund med likt utseende som henne.

Skrevet

Det hadde vært morsomt, å prøvd å klone Cosmo for å se om noe kunne vært gjort annerledes i forhold til hvordan ting ble. Hadde jeg gjennomført det? Neppe.

Skrevet
Hei,

Takk for svar!

Det stemmer at klonen ikke får den samme personligheten -- som det blir nevnt ovenfor er eneggede tvillinger et godt eksempel på hvordan to 'kopier' med identisk genetikk kan bli ulike og helt klart har forskjellige personligheter.

Men det blir nok mange likheter også, utover hvordan hundene ser ut, og det kan godt hende at klonen blir en hel del likere originalen, sammenlignet med en tilfeldig utvalgt valp.

Er det ingen her som kan tenke seg å klone hunden sin, i et hypotetisk scenario hvor prisen er overkommelig?

Men hvis man vet hva man gjør når man velger en valp, altså kjenner godt til linjene den kommer fra mtp på egenskaper og helse, så vil man kunne få en hund med mange av de samme egenskapene som tidligere hund, tilogmed med lignende genetikk om dét er viktig. Svært få med klare ønsker om egenskapene de ønsker i hunden vil velge en tilfeldig valp, så det blir en litt dum sammenligning (altså kloning vs tilfeldig). Garantier har man aldri, selvsagt, men man kan få det ganske likt uten kloning, om man ønsker det.

Så nei, ville uansett pris heller valgt slekt eller avkom hvis jeg skulle ønske noe lignende nåværende hund :) Sannsynligheten for likhet blir nok større når genene er 100% like, men det kan bli temmelig likt uten også.

Skrevet

Jeg sier jo alltid at hadde jeg kunnet velge, så hadde jeg valgt Aiko igjen og igjen for resten av livet mitt, med alle hennes eksteriørfeil, skjelettdefekt og lunefulle temperament.

Jeg antar at en i en kloning tar ut defektene en kan påvise genetisk, så jeg ville klona Aiko. Igjen og igjen. Tenk å ha resten av min levetid sammen med mitt livs lys! :wub:

  • Like 1
Skrevet

Kunne jeg fått en Amiga uten vondt så hadde det nesten vært verdt det :cry: Eller en Amiga look alike da.

Så forøvrig på en episode på tv igår om en dame som jobber som advokat der en bis hund var klonet :-P

Skrevet

Selv om jeg hadde hatt den mest perfekte hunden i verden for meg ville jeg aldri overveie å klone, selv om det ikke kostet mer enn en vanlig valp. Det er nok fordi jeg har en instilling om selv om jeg hadde hatt en perfekt kjøreste som døde, et barn som jeg elsker over alt på denne jord, eller en "perfekt" hund genetisk ville jeg aldri ha akkurat det samme igjen selv om "orginalen" har gått bort. Dessuten føler jeg at ikke jeg vil ønske å være herre over genene og bestemme/lage min hund på den måten.

Skrevet

Nei jeg ville ikke det. Den hunden som har vært "perfekt" for meg, er han jeg har nå, men å ha to av han, nei, jeg vil jo veldig gjerne bli kjent med nye individer! Kanskje neste hund blir mer perfekt enn den forrige, kanskje neste hund vil passe meg enda bedre. man vet ikke, men jeg vil gjerne finne det ut. Jeg kan godt forstå at mennesker som blir svært knyttet til en hund og opplever en "once in a lifetime" hund, vil føle seg fristet. Men 500 000 kr å legge ut for en hund er uoverkommelig for hvermannsen, så det vil nok kun være for de velstående.

  • Like 1
Skrevet
Jeg antar at en i en kloning tar ut defektene en kan påvise genetisk, så jeg ville klona Aiko. Igjen og igjen. Tenk å ha resten av min levetid sammen med mitt livs lys! :wub:

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det.

For meg hadde det i alle fall vært veldig merkelig å skulle klone hunden min. Noen hunder oppleves nok som mer fantastiske for eieren enn andre hunder (jeg trenger ikke legge skjul på at Geo gir meg mer enn hva Tinka noen gang har gjort liksom). Men ingen hunder er hundreogti prosent perfekte, så perfekte i både personlighet, mentalitet, bruksegenskaper, utseende og helse at kloning burde være nødvendig. Ikke slik jeg opplever det i alle fall. For meg er hver enkelt hund unik med sine egenskaper og kvaliteter. Når "hunden i ditt liv" dør, vil det selvfølgelig være trist. Men da tror jeg at jeg mye heller ville hatt en ny hund med sin egen personlighet, enn en hund med nøyaktig samme genetiske pakke som min forrige. Den klonede hunden ville hatt store sko å fylle, for å si det slik. Hva om miljøpåvirkninger og slikt gjør at den klonede hunden ikke blir nøyaktig som den forrige? Ville ikke det ført med seg enorme skuffelser og sårhet som man fint kunne unngått om man i stedet hadde kjøpt en hund som var bare seg selv og ingen andre?

  • Like 4
Skrevet

Hadde jeg hatt en hund uten fysiske og mentale brister - og vært garantert at klonen ble like frisk, så jo da kunne jeg nok gjort det om prisen hadde vært overkommelig. Hvorfor? Ikke fordi jeg vil ha en kopi av akkurat den bestemte hunden, men fordi jeg da kunne fått en garanti om at den var fri for fysiske og mentale brister. Og det er langt mer enn det man kan si om man kjøper en valp.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...